NATOs grunnleggende løgn

5

En oversikt over motivene og sammenhengene som førte til grunnleggelsen av NATO.

Av Werner Rügemer.

Etter 1945 visste USA at Sovjetunionen, svekket etter krigen, ikke utgjorde en fare. Men med knipetangsmanøvren Marshallplanen og NATO, integrerte seierherren fra 2. verdenskrig utvalgte europeiske land i sin økonomiske og militære ekspansjon og hjalp dem i kampen mot frigjøringsbevegelser i koloniene. Dette var også motivert av ønsket om å sikre råvaretilgangen for amerikanske selskaper.


Denne artikkelen av Av Werner Rügemer er oversatt og publisert på norsk av Midt i fleisen.


Før NATOs grunnleggelse visste de ansvarlige i USA at Sovjetunionen ikke utgjorde noen militær fare. Den svekkede makten ville ikke være istand til et angrep på Vest-Europa, selv hvis den skulle ønske: Sovjetunionens økonomi var for svak; transportsystemet for primitivt; oljeindustrien altfor lett å angripe. Mennene i Kreml er kloke tyranner som ikke ønsker å risikere sin indre makt gjennom militære eventyr i utlandet. «De ønsker å vinne kampen om Tyskland og Europa, men ikke gjennom militær handling.» Dette sa sjefplanleggeren i USAs utenriksdepartement George Kennan gjentatte ganger til utenriksminister Marshall, president Truman og USAs ambassadører i ulike notater. [ 1]

Men hvorfor grunnla USA og deres den gang så få allierte militæralliansen NATO, som eksplisitt var rettet mot Sovjetunionen?

Legenden om den «kalde krigen»

Legenden sier at NATO er et «produkt av den kalde krigen». Faktisk er NATO et produkt av amerikansk ekspansjon, som var i gang lenge før den amerikanske militære intervensjonen i andre verdenskrig begynte.

Den «kalde krigen» er en meget snedig ideologisk konstruksjon, som USAs apparat for forming av opinionen bruker for å tilsløre USAs handlemåte fra andre verdenskrig til i dag. Begrepet ble popularisert av den viktigste amerikanske ideologen i det 20. århundre: Walter Lippmann. [2]

«Den kalde krigen» betyr her: Etter andre verdenskrig var den militære krigen over og den første fasen av den ikke-militære konflikten mellom det «frie Vesten» og den «kommunistiske østblokken» begynner. Men under den «kalde krigen» utkjempet USA og de første NATO-statene kriger som i Korea og Indokina – det skal vi komme tilbake til.

Men i virkeligheten begynte den «kalde» krigen like etter at krigen begynte, omtrent i 1941. Roosevelt og Churchill intervenerte så sent som mulig militært i Europa – til tross for gjentatte forespørsler fra deres allierte Stalin: Den røde armé og tyske Wehrmacht burde ødelegge hverandre så mye som mulig. De amerikanske og britiske regjeringene avviste også i utgangspunktet enhver intern motstand mot Hitler. [3]

Den tidligere venstreorienterte Harvard-utdannete Walter Lippmann bidro til å organisere propaganda for å skape stemning i opinionen for USAs inntreden i første verdenskrig. Han gjorde det på oppdrag fra det amerikanske krigsdepartementet (Committee on Public Information) – i 1917, for å omgjøre president Woodrow Wilsons pasifistiske valgløfte. [4] Etter krigen begrunnet han teoretisk USAs globalisering og fulgte det opp med skriverier. I 1938 var han motstander av Roosevelts reformkurs (New Deal) og brakte sammen de senere guruene i den «nyliberale» økonomiske teorien som Friedrich Hayek (Veien til livegenskap, 1943) Alexander Rüstow og Raymond Aron. Her ble omskrivingen «nyliberalisme» skapt for den nye fagforeningsfiendtlige og anti-kommunistiske kapitalistiske doktrinen.

USAs forsvarslinje skyves forover til Europa

I mars 1943 skrev Lippmann: Etter erobringen av Nord-Amerika, Mellom-Amerika, Karibia, Filippinene og flere øyer i Stillehavet (Wake, Guam, Hawaii, de japanske mandatøyene) har USA blitt tvunget til å «forsvare to tredjedeler av jordens overflate fra vår kontinentale base i Nord-Amerika». Men nå, med det sannsynlige nederlaget av aksemaktene Tyskland, Japan, Italia og deres allierte og kollaboratører, åpnes en mye mer intensiv tilgang.

Ifølge geostrategen, vil USA ikke lenger «forsvare» de erobrede territoriene utelukkende fra sitt nordamerikanske territorium og de spredte øyene i Stillehavet. Snarere kan og må Amerika nå utvide sin «forsvars»-linje avgjørende, «ved å basere vår utenrikspolitikk på pålitelige allianser i den gamle verden.» I Europa og Japan kan nye amerikanske baser nå bygges. Dette ville tillate USA å gå fra den tidligere passive fortiden til det aktive «forsvaret» av sine nasjonale interesser. [5]

Til denne doktrinen la Lippmann til en ideologisk snedig oppfinnelse: Den antiliberale økonomiske doktrinen kalt «nyliberalisme».

Og den forsterkete militære ekspansjonen ble framstilt som et «forsvar»: Fra 1789, siden statens grunnleggelse, hadde USA et Krigsdepartement (Ministry of War), som nøkternt var hva ordet betyr: gjennom krig ble det nordamerikanske kontinentet, Mellom-Amerika, Karibia, Cuba, Filippinene, Puerto Rico osv. erobret. Men nå, mens den militære ekspansjonen var større en noen gang før. ble krigsdepartementet eufemistisk omdøpt til forsvarsdepartementet i 1947. Følgelig havnet også NATO under rubrikken «forsvars»-allianse.

Tvillingene: Marshallplanen og NATO

NATO ble grunnlagt i 1949 og var en tvilling av Marshallplanen. George Marshall selv var et symbol på hvordan planen var både militær og sivil: under andre verdenskrig koordinerte han som stabssjef det amerikanske militæret i alle krigsteatrene i hele verden. Etter krigen organiserte han Marshallplanen som utenriksminister fra 1947 til 1949. I 1950 var han fleksibel nok til å innta stillingen som amerikansk forsvarsminister og organisere brutale intervensjoner, inkludert napalm-bombing av frigjøringsbevegelser rundt om i verden, i Korea og Hellas.

Fra 1947 mottok alle de senere NATO-grunnleggerne hjelp fra Marshallplanen: Storbritannia, Frankrike, Portugal, Nederland, Belgia, Luxembourg, Danmark, Island, Italia og Norge. Dette fortsatte selv etter etableringen av NATO, til Marshall-planen ble avsluttet i 1952. I tillegg godkjente den amerikanske kongressen i 1949 en milliard dollar til hjelp for å oppruste NATOs grunnleggere. Til dels ble Marshallplanens ressurser omgjort til militær hjelp. [6] [Ca. 1/3 av Marshallplanens hjelp skal faktisk ha vært våpen og militært utstyr. o.a]

Alle disse statene – unntatt Luxembourg og Norge – var også aktive kolonimakter. USA selv snakket på en nykolonial måte om mange avhengige territorier og land de dominerte i Mellom-Amerika og Karibia ved hjelp av diktatorer – Cuba er best kjent. Forholdet til diktatoren Franco var også utmerket. Så det handlet ikke om å forsvare demokratiet.

Før Brussel-pakten, den «tyske» og «kommunistiske» fare

Før grunnleggelsen av NATO gjorde de mest pålitelige europeiske statene, som man så for seg som grunnleggere, sine forberedelser. I mars 1948, subsidiert av Marshallplanen, inngikk regjeringene i Storbritannia, Frankrike og de tre små Benelux-monarkiene «Brussel-pakten»: den betraktet seg selv som en militær allianse mot fornyet tysk aggresjon og mot en truende sovjetisk aggresjon.

Disse USA-ledede konspirasjonsteoretikerne simulerte farer som ikke eksisterte: Tyskland hadde blitt helt avvæpnet og var under de alliertes militære kontroll, inkludert medlemmene av Brussel-pakten. Frankrike, Storbritannia, Belgia og Nederland var okkupasjonsmakter i Vest-Tyskland; og de var i stand til å avgjøre om Vest-Tyskland eller Forbundsrepublikken Tyskland skulle gjenoppruste eller ikke. Sovjetunionen var hverken villig eller i stand til et angrep på Vest-Europa, langt mindre en varig okkupasjon – denne amerikanske vurderingen var også utbredt i landene i Brussel-pakten.

I tillegg til Storbritannia, samlet Brussel-pakten stater hvis regjeringer og økonomiske eliter ikke hadde gjort motstand mot Wehrmachts okkupasjon, men samarbeidet med det nazistiske Tyskland og så den største faren i «kommunisme». De fryktet straff og ekspropriasjon etter krigen, militæret og de hemmelige tjenestene fryktet tap av innflytelse. [7]

Et år senere tok USA offisielt over ledelsen. Den 4. april 1949 – noen måneder før stiftelsen av Forbundsrepublikken Tyskland – grunnla de militæralliansen NATO. Den ble presentert som en «defensiv» allianse, etter amerikanske språkregler. Alle andre medlemmer var avhengige av USA, ikke bare av Marshall-planen, men også av andre lån, militærhjelp og investeringer. NATOs hovedkvarter var til 1952 i Washington.

Krig mot frigjøringsbevegelser i de europeiske koloniene

Med NATO og de ekstra amerikanske militærbasene i NATO-medlemslandene, presset USA ikke bare sin «defensive» linje til Vest-Europa, slik Lippman så for seg. De støttet også krigene som de europeiske landene kjempet mot frigjøringsbevegelser i koloniene. Og USA, med Marshall-planen og NATO, fikk tilgang til ressurser i disse koloniene.

Under krigen hadde Storbritannia blitt forsynt av USA med våpen, skip og mat, og skyldte nå USA store summer. USA sørget for at Det internasjonale pengefondet, grunnlagt 1944 og dominert av dem, tildelte sitt første store lån til Storbritannia: Slik ble den britiske arbeiderpartiregjeringen føyeligere og utpresset. Storbritannia ble også svekket i andre henseender: de viktigste koloniene, som India, gikk tapt. Allerede under krigen hadde Storbritannia gitt USA flere militærbaser i Samveldet. På tidspunktet for NATOs grunnleggelse, kjempet den Labour-ledede regjeringen mot frigjøringsbevegelsen i Ghana. Britene beskrev lederen av uavhengighetspartiet, Kwane Nkrumah, som «little local Hitler» og satte ham i fengsel i 1950. Det var ikke før i 1957 at Ghana ble uavhengig, med Nkrumah som president. [8] USA, som allerede fra 1943 var til stede med sine hemmelige tjeneste OSS i Hellas og Tyrkia, avløste i 1948 Storbritannias militærapparat og etterretning og tok over kampen mot den greske antifascistiske frigjøringsbevegelsen.

Canada, som medlem av Samveldet var dobbelt avhengig: Siden slutten av det 19. århundre var landet en økonomisk koloni av USA [9]. De kanadiske troppene hadde vært under britisk ledelse, og de britiske troppene og hele britiske krigsøkonomien hadde vært underlagt USA.

Frankrike
Det nest viktigste medlemmet i NATO etter Storbritannia var Frankrike. Den amerikanske hæren frigjorde landet sammen med britene og kanadierne i 1944 fra nazistene og kollaboratør-regjeringen i Vichy. Den venstreorienterte motstanden, som var infiltrert av den amerikanske hemmelige tjenesten OSS, ble raskt skjøvet til siden. Den lite kjære general Charles de Gaulle, som representerte en selvstendig France, måtte de la bli med på seiersparaden på Champs-Élysées og deretter danne en provisorisk regjering, der kommunistpartiet, som hadde dominert motstandsbevegelsen, var representert. Verdensbankens president John McCloy tildelte allerede før Marshallplanen et lån til Frankrike, på en betingelse: De Gaulle og kommunistene måtte ikke i regjeringsposisjon! USAs utenriksminister Byrnes, Marshall forgjenger, lovet et lån på 650 millioner og ekstra forsyninger av 500.000 tonn kull. [11]

Politikere med et lakkstrøk kristelighet, som George Bidault, en nær venn av den fremtidige vesttyske kansleren Konrad Adenauer, og akkurat som han i kontakt med CIA-direktør Allen Dulles, [12] ble manøvrert inn i regjeringen, de Gaulle ble kastet og lånet innvilget. [13] USA utrustet i 1948 også tre franske divisjoner, slik at Frankrike overhodet kunne framstå som en alvorlig okkupasjonsmakt i Vest-Tyskland. [14]

Den franske kolonien i Algerie ble et NATO-territorium. [15] Samtidig forlangte den franske regjeringen militær hjelp mot «kommunismen» i kolonien Indokina. Den demokratiske republikken Vietnam, proklamert uavhengig av Vietminhbevegelsen under ledelse av Ho Chi Minh i september 1945, skulle ødelegges. USA bidro med militære rådgivere, mat og militært utstyr. McCloy, som president for Verdensbanken, godkjente et lån for dette formål i NATOs grunnleggelsesår 1949. [16]

Belgia, Nederland, Luxembourg
De tre Benelux-statene, hvis statsapparat hadde samarbeidet med nazistene under krigen, hadde ikke gitt militære bidrag mot Hitler-Tyskland. Men Belgia og Nederland fikk på amerikansk nåde lov til å rykke inn i Vest-Tyskland som okkupasjonsmakter.

McCloy innvilget også et lån fra Verdensbanken til kongeriket Nederland i NATOs grunnleggelsesår i 1949, slik at frigjøringsbevegelsen i kolonien Indonesia kunne bekjempes. [17] I tillegg til «moderlandet», mottok også Indonesia støtte fra Marshall-planen. 145.000 nederlandske soldater rykket inn for å ta Republikken Indonesia, erklært rett etter den japanske okkupasjonen i 1945. De bombet byer, myrdet titusenvis av motstandsfolk og andre i lokalbefolkningen og tok regjeringen fange. [18]

Belgia
Kongeriket Belgia beholdt den ressursrike kolonien Kongo under sin svøpe selv etter 1945, med amerikansk godkjenning. Siden begynnelsen av krigen hadde USA mottatt avgjørende uran for atombombeprosjektet fra den belgiske kolonien. Gruveselskapet Union Minière du Haut Katanga – Rockefellerfamilien var involvert – hadde allerede flyttet sitt hovedkontor fra Brussel til New York i 1939. [19]

Etter 1945, ble den anti-koloniale motstanden i Kongo nådeløst angrepet. Fagforeninger ble forbudt, lederne ble skutt eller offentlig pisket [20] Senere, i 1961, i et belgisk-amerikansk samarbeid (Kong Baudouin, USAs president Eisenhower, CIA, lokale samarbeidspartnere), ble den første statsministeren i den nylig uavhengige Kongo, Patrice Lumumba, brutalt myrdet etter kort tid. [21]

Portugal
Den fascistiske Portugal hadde vært nøytral i krigen og hadde derfor vært økonomisk desto viktigere for det nazistiske Tyskland: som eneste kilde leverte Portugal det militært viktige edelmetallet wolfram, brukt for herding av stål. I Portugal ble stjålne aksjer og stjålet gull renvasket for å finansiere tysk krigføring. [22]

Etter 1945 ga USA Portugal tilbake de asiatiske koloniene Timor og Macao, som hadde vært okkupert av Japan. I de afrikanske koloniene i Mosambik og Angola hersket en kolonialistisk tvangs- og plantasje-økonomi (kaffe, bomull). Det kommunistiske partiet, som var den ledende frigjøringsorganisasjonen, var forbudt og forfulgt. [23] USA og NATO kunne nå bruke Portugals øygruppe i Atlanterhavet, Azorene, som militærbase.

Små stater og senere NATO-medlemmer
I 1944 oppløste Island sin status som en dansk halv-koloni og erklærte uavhengighet. I 1940 ble landet okkupert av Storbritannia og USA. Island mottok midler fra Marshallplanen og sa seg enig i å tiltre NATO: landet opprettholdt ikke sitt eget militærvesen men fungerte som en amerikansk og NATO-base.

I Danmark ble en regjering dannet etter nazitiden som inkluderte kommunistpartiet. Også her, med en sosialdemokratisering og ved hjelp av Marshallplanen, ble den opprinnelig ønskete blokkuavhengigheten skjøvet ut på sidelinja..

Den danske kolonien Grønland, der USA så tidlig som i 1941 hadde bygget militærbaser, ble i 1951 erklært som del av NATOs forsvarsområde.

I Norge ønsket den sosialdemokratiske regjeringen å forbli uavhengig etter den tyske okkupasjonen. Men ved hjelp av Marshall-planen og ekstra hjelp til gjenoppbyggingen, manøvrerte USA også Norge inn i NATO.

I NATO grunnleggelsesår bombet amerikanske stupbombere stillingene til den antifascistiske frigjøringsbevegelsen i Hellas med napalm og ga våpen til hæren, som var lojal mot monarkiet og hadde samarbeidet med nazistene. Bare dermed kunne frigjøringsbevegelsen beseires i denne angivelige «borger»-krigen. [24] I 1952, da USA her, som i nabolandet Tyrkia, hadde sørget for en USA-avhengig regjering, tok de opp de to statene i NATO.

Fremfor alt ønsket USA å bringe de vestlige okkupasjonssonene av Tyskland inn i NATO. Men for det første, var Vest-Tyskland ennå ikke en stat; og for det andre, hindret regjeringene i Frankrike og Storbritannia dette på grunn av den kritiske opinionen i begge land mot en tysk gjenopprustning. Men kort tid etter opprettelsen av den nye staten Forbundsrepublikken Tyskland (i 1949) godkjente kansler Adenauer i 1950 opprustning (i hemmelighet). Og USA fremmet fra 1950 Vest-Tysklands våpenproduksjon for å møte behovene i krigen mot Korea. Industriherrene i den tyske rustningsindustrien støttet hovedsakelig NATO. Og allerede i september 1950 inkluderte NATO Vest-Tyskland i NATOs forsvarsområde – fem år før den formelle NATO-tiltredelsen. [25]

USA går inn i de europeiske koloniene

NATO var dermed en allianse mot den post-fascistiske demokratiseringen i Europa og mot nasjonal selvbestemmelse i koloniene. Og den nykoloniale NATO-supermakten invaderte de tidligere europeiske koloniene.

I de franske koloniene i Indokina (Vietnam, Laos, Kambodsja) og Afrika (et dusin kolonier) fantes det viktige råvarer. Amerikanske firmaer ønsket så raskt som mulig å få tilgang til disse. Marshall-planens ledelse i Paris, under Evan Just, hadde en Avdeling for strategiske råvarer. De utforsket og laget inventar over råstoffene de europeiske koloniene, for eksempel mangan og grafitt på Madagaskar; bly, kobolt og mangan i Marokko; kobolt, uran og kadmium i Kongo; tinn i Kamerun; krom og nikkel på Ny-Caledonia; gummi i Indokina; olje i Indonesia, [26] i tillegg industri-diamanter, asbest, beryllium, tantalitt og colombitt.

Ledelsen i Marshallplanen og USAs utenriksdepartement organiserte fra 1948 innkjøpsavtaler av råvarer for United Steel, Bethlehem Steel og Newmont Mining og dannet ved hjelp av investeringsbanker som Morgan Stanley og Lazard Frères felles foretak for modernisering av gruver i europeiske kolonier. [ 27] For atombombene trengte USA mer uran etter krigen enn under krigen.

Endelig, endelig erobre Russland? Motstand!
NATO er en allianse som fra begynnelsen fundamentalt og permanent krenket og fortsetter å krenke FNs charter, artikkel 1 «Nasjonenes selvbestemmelse». NATO-medlemmene har gitt forskjellige bidrag til en rekke amerikansk-ledede kriger under den såkalte «kalde krigen». [28]

Og selv under den ellers kritiserte president Donald Trump følger de europeiske NATO-partnerne den dominerende makten i NATO i anti-russisk hets og opprusting. Dette er også i deres egen interesse, i erobringen av et storområde som det endelig, endelig skal lykkes med til slutt, om nødvendig igjen med krig, og denne gangen også med atombomber.

Innsatsen er stor. NATOs byggverk av løgner, som har blitt konstruert over flere tiår, er skjørere enn noensinne. Dagens Russland er fortsatt langt svakere enn datidens Sovjetunion i forhold til dagens enda mer oppdaterte vestlige fellesskap av forbrytere mot folkeretten. Motstanden mot NATO må (og kan) få en kraft som ikke er synlig i dag.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. For fotnoter se orginalartikkelen. Werner Rügemer er skribent og filosof. Han er bl.a medlem av Transparency International, the International Gramsci Society,  PEN Center of Germany og attac sin vitenskapelige komité.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. En glimrende analyse av status quo!

    Det kan bare gjentas;
    Aldri før i historien - har det vært enklere å “Connect the dots”! . . . . . . . . .

  2. AndersP says:

    Som jag berättade in min bok “Kuppen i Prag” (Ordfront, 1990) har historikerna missat en uppenbar detalj, nämligen Josef Stalins brev i februari 1948 till Finlands president Paasikivi om en ev. vänskapspakt. Brevet offentliggjordes i Helsingfors den 28 februari, kort efter kommunisternas “maktövertagande” i Prag och föranledde en allmän mediahysteri: “NU ÄR DET FINLANDS TUR!”

    Men brevet var skrivet 21 februari i Moskva och bör ha nått finländarna ett par dagar senare. De hade ingen skyldighet att omedelbart offentliggöra det, men när så skedde hade varje normalseende människa kunnat se att brevet skrevs i början på den tjeckosloviska krisen, dvs när man inte visste hur den skulle sluta.

    Det skulle vara enormt dumt eller otaktiskt av Stalin att söka dra igång en ny “kupp” i Helsingfors, medan ingen kunde säga hur krisen i Prag skulle utveckla sig.

    Den första slutsatsen man kan dra av detta är lite kontroversiell, nämligen att paniken 28 februari, som spädde på “kalla krigshysterin”, var helt omotiverad.

    Men den andra slutsatsen är helt revolutionerande: den 21 februari, när krisen var under utveckling i Prag, hade Stalin, och ledningen i Kreml, ingen aning om vad som var å färde i Tjeckoslovakien!

    Det sista har inte bara anti-kommunister svårt att acceptera utan också kommunister eftersom det framställer Josef Stalin som “mindre vetande”. Men det var han, och mycket i historien får sin förklaring av att Stalin & Co inte visste allt och inte bestämde allt!

  3. SHO says:

    Norge måtte ta stilling til en del dilemmaer etter WW2.

    Før WW2 var Norge et såkalt herreløst land, dvs at norske myndigheter hadde alt for svak militære kontroll over norsk territorium til å kunne klare å forsvare norsk suverenitet ved en storkrig mellom stormaktene Storbritannia og Tyskland. Storbrittania vurderte den gang å okkupere Norge før april 1940 for å forhindre at Tyskland gjorde det samme. Ved en storkrig mellom USA og Sovjet kunne noe lignende skje på nytt bla i form av krig mellom stormaktene om kontrollen over nordområdene. Hvordan skulle Norge forholde seg til en mulighet for en reprise av det som skjedde under WW2? Kunne Norge klare å foreta en storstilt egen militær opprustning for å være nøytral og uavhengig under en ny storkrig?. Norge kunne inngå forsvarssamarbeid med Sverige og Finland, men var det sikkert at Sverige og Finland ønsket å havne i storkrig med USA og Sovjet for å forsvare norsk råderett over feks Finnmark og Svalbard, og spesilet når disse landene primært ønsket å forbli nøytrale ved en eventuell ny storkrig?

    Sovjet trakk seg ut av Finnmark etter WW2, mens Stalins generaler derimot ønsket at Sovjet permanent skulle overta Finnmark for å få militær kontroll over nordområdene. De norske nordområdene er veldig viktig militært både for USA og Sovjet ved en storkrig.

    I årene 1945-1946 inntraff den såkalte Iran-krisen hvor Stalin ønsket å overta oljeområder nord i Iran. Internasjonalt press gjorde at Sovjet trakk seg ut av Iran. Men man kan lure på hva Sovjet ville har gjort hvis det ikke hadde blitt funnet olje i de sentral-asiatiske sovjetrepublikker, ville Sovjet da isteden ha okkupert Iran eller et annet oljeland i nabolaget?

    Hvordan skulle Norge forholde seg til regimeskifte i Tsjekkoslovakia i 1948 da Sovjet i praksis overtok makten i landet? Det var ikke akkurat en vennlig handling fra Sovjet mot et naboland. Dette kupp skapte redsel i flere vesteuropeiske land som nylig hadde gjennomlevd WW2.

  4. Stalin respekterte den avtalen han hadde inngått med Roosevelt. Dette innebar at Aust-Europa var rekna som sovjetisk interesseområde, og Sovjetunionen hadde til dømes insisistert på at Polen skulle ha ei regjering som ikkje var sovjetfiendtleg, av historiske grunnar. Polen vart dermed rekna som Sovjets sfære, medan Noreg vart rekna til den vestlege. Dermed trekte Sovjetunionen heren sin ut av Finnmark, men hadde armslag i mellom anna Polen, På same vis blanda dei seg ikkje i Hellas då den antifascistiske motstanden der vart slegen ned med amerikansk hjelp i 1948. Sovjet følgde med andre ord eit sett reglar som vart fastslegne på konferansane i Jalta og Potsdam. Når det gjeld kuppet i Praha i 1948, var det ikkje Sovjet, men det folkevalde kommunistpartiet i Tsjekkoslovakia som tok makta. Dei hadde alt fleirtal i parlamentet, og det dei gjorde var å rokere ut dei andre partia. Når Stalin tillet dette, handla det mykje om redsla for å “miste” Tsjekkoslovakia til Marshallplanen, som kunne ha opna for tsjekkoslovakisk orientering mot vest og skapt ein korridor heilt inn til den sovjetiske grensa. Det kunne ikkje Kreml akseptere. Men bakgrunnen for kuppet ligg i balansen mellom aust og vest, og i Truman-regjeringas meir og meir antisovjetiske innstilling, som alt hadde provosert Kreml fleire gonger.

  5. AndersP says:

    Detta är konventionell, västorienterad historieskrivning. Om nu Stalin, som jag hävdar, inte hade en aning om den förestående “kuppen”, än mindre initierade den, öppnar sig en annan tolkningsmöjlighet, närmligen hans och Sovjetunionens visioner 1945 om en kedja i väster av vänskapliga men inte nödvändigtvis kommunistiska stater. Som jag visar i min bok gick det illa för många av de pådrivande 1948, den främste av dem Rudolf Slansky.

    Alltså Stalin, och av många tecken att döma partiledaren Klement Gottwald, var inte för “kuppen” och kanske till och med emot den. Idealet, som tyvärr var svårt att uppnå pga de borgerliga partierna i Tjeckoslovakien, var att skapa samma förhållande som Sovjetunionen senare etablerade med Finland.

    Historieskrivningen om “kuppen i Prag” försvåras av att både kommunistiska and anti-kommunistiska historiker driver samma scenario, men givetvis med olika förtecken. Undantaget utgörs av den amerikanska sk “revisionistiska skolan” som får mycket av sovjethistorien att bli begriplig om man utgår från att Stalin inte visste allt och inte bestämde allt. En ganska självklar utgångspunkt!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere