Letingen etter sannheten i Douma

4
Robert Fisk i en av tunnelene under Douma
Robert Fisk

Av Robert Fisk.

Dette er historien om en by som heter Douma, et herjet, stinkende sted som består av ødelagte boligblokker – og en underjordisk klinikk med bilder av lidelse som tillot tre av den vestlige verdens mektigste nasjoner å bombe Syria i forrige uke. Det er til og med en vennlig lege i grønn frakk som da jeg oppsøkte ham i samme klinikk, forteller meg muntert at «gass»-videoen som forferdet verden – til tross for alle tvilerne – er helt ekte.

Krigshistorier har imidlertid en tendens til å bli mørkere. For den samme 58 år gamle syriske overlegen legger så til noe dypt ubehagelig: pasientene, sier han, ble ikke gasset, men led av oksygenmangel i søppelfylte tunneler og kjellere der de levde, på en natt med vind og tung granatild som virvlet opp en støvstorm.

Mens doktor Assim Rahaibani kunngjør denne ekstraordinære konklusjonen, er det verdt å observere at han selv innrømmet at han ikke var et øyenvitne, og fordi han snakker godt engelsk, refererer han to ganger til jihadist-forsvarerene i Jaish al-Islam [Islams hær] i Douma som «terrorister» – regimets ord for sine fiender og et begrep som brukes av mange mennesker over hele Syria. Hører jeg dette riktig? Hvilken versjon av hendelsene skal vi tro på?

Det var uflaks at legene som var på jobb den kvelden den 7. april alle var i Damaskus, for å vitne for en granskingskommisjon som skal forsøke å gi et definitivt svar på dette spørsmålet de kommende ukene.

Frankrike, i mellomtiden, har sagt at de har «bevis» for at kjemiske våpen ble brukt og amerikanske medier har sitert kilder som sier at urin og blodprøver også viste dette. WHO har sagt at partnerne på stedet behandlet 500 pasienter «som viser tegn og symptomer som er i samsvar med eksponering for giftige kjemikalier».

Samtidig er inspektører fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) selv blokkert fra å komme hit til åstedet for det påståtte gassangrepet, tilsynelatende fordi de manglet de riktige FN-tillatelsene.

Før vi går videre, bør leserne være oppmerksomme på at dette ikke er den eneste historien i Douma. Det er mange menneskene jeg snakket med midt blandt ruinene av byen som sa at de «aldri hadde trodd på» gasshistorier – som vanligvis ble spredt, sa de, av de væpnede islamistiske gruppene. Disse lokale jihadistene overlevde et granatregn ved å bo i andres folks hjem og i store, brede tunneler med underjordiske veier hugget gjennom berget av fanger med hakker, på tre nivåer under byen. Jeg gikk gjennom tre av dem i går, store korridorer i berget som fortsatt inneholdt russiske – ja, russiske – raketter og utbrente biler.

Så historien om Douma er dermed ikke bare en historie om gass – eller ingen gass, hva nå som stemmer. Det handler om tusenvis av mennesker som ikke valgte evakuering fra Douma med buss forrige uke sammen med de bevæpnede mennene de måtte leve som huleboere sammen med i flere måneder for å overleve. Jeg gikk gjennom denne byen ganske fritt i går, uten en soldat, politimann eller oppasser for å følge med på hva jeg gjorde, bare to syriske venner, et kamera og en notisbok. Jeg måtte noen ganger klatre over 20 meter høye voller, opp og ned nesten loddrette jordvegger. De var glade over å se utlendinger blant seg, enda lykkeligere over at beleiringen endelig er over. De smiler, selvsagt bare de ansiktene du kan se, fordi et overraskende stort antall av Doumas kvinner fortsatt har på seg svart hijab.

Jeg kjørte først til Douma som en del av en eskortert konvoi av journalister. Men da en kjedelig general hadde kunngjort utenfor et ødelagt rådhus «jeg har ingen informasjon», ruslet jeg bare bort. Flere andre journalister, for det meste syrere, gjorde det samme. Selv en gruppe russiske journalister – alle i militært antrekk – ruslet bort.

Det var en kort spasertur til doktor Rahaibani. Fra døren til hans underjordiske klinikk – «Punkt 200» kalles den i den underlige geologien i denne delvis underjordiske byen – en korridor som går nedoverbakke hvor han viste meg sitt enkle sykehus og de få sengene hvor en liten jente gråt mens sykepleiere behandlet et kutt over hennes øye.

«Jeg var med familien min i kjelleren hjemme, tre hundre meter herfra om natten, men alle legene vet hva som skjedde. Det var mye granatild [fra regjeringsstyrker] og fly var alltid over Douma om natten – men denne natten var det vind, og store støvskyer begynte å drive inn i kjellere der folk bodde. Folk begynte å ankomme her med hypoksi, oksygentap. Deretter var det noen ved døren, en «White Helmet»; «Gass!», Og panikken begynte. Folk begynte å kaste vann på hverandre. Ja, videoen ble filmet her, den er ekte, men det du ser er folk som lider av hypoksi – ikke gassforgiftning.»

Merkelig nok, etter å ha snakket med flere enn 20 personer, kunne jeg ikke finne en eneste som viste den minste interesse for Doumas rolle i å skape de vestlige luftangrepene. To sa faktisk at de ikke visste om forbindelsen.

Men det var en merkelig verden jeg gikk inn i. To menn, Hussam og Nazir Abu Aishe, sa at de ikke var klar over hvor mange mennesker som hadde blitt drept i Douma, selv om sistnevnte innrømmet at han hadde en fetter som var blitt henrettet av Jaish al-Islam [Islams hær] for angivelig å være» nær regimet». De trakk på skuldrene da jeg spurte om de 43 menneskene som skal ha dødd i det beryktede Douma-angrepet.

White Helmets – de medisinske førstehjelperne som allerede er legendariske i Vesten, men med enkelte interessante ting i deres bakgrunn – spilte en kjent rolle under kampene. De er delvis finansiert av det britiske utenriksdepartementet, og de fleste av de lokale kontorene var bemannet av menn fra Douma. Jeg fant deres ødelagte kontor ikke langt fra doktor Rahaibanis klinikk. En gassmaske hadde blitt forlatt utenfor en matbeholder, med et øye gjennomhullet. En haug skitne militære kamuflasjeuniformer lå i ett rom. Plantet, spurte jeg meg selv? Det tviler jeg på. Stedet var smekkfullt med kapsler, ødelagt medisinsk utstyr og filer, sengetøy og madrasser.

Selvfølgelig må vi høre deres side av historien, men det skjer ikke her: en kvinne fortalte oss at alle medlemmene av White Helmets i Douma evakuerte sitt hovedkvarter og valgte å ta de regjeringsorganiserte og russisk-beskyttede bussene til opprørprovinsen Idlib sammen med de væpnede gruppene da den endelige våpenhvilen ble avtalt.

Matboder var åpne og en patrulje russisk militærpoliti – som nå er vanlig i hver syrisk våpenhvile – og ingen hadde selv tatt seg bryet med å storme det dystre islamistiske fengselet nær Martyrplassen, hvor ofrene angivelig ble halshugget i kjellerne. Byens avdeling av det syriske innenriksdepartementets sivile politi – som bærer militær uniform – passes av russerne som kanskje eller kanskje ikke passes av de sivile. Igjen ble mine alvorlige spørsmål om gass møtt med det som virket som ekte forvirring.

Hvordan kan det ha seg at flyktninger fra Douma som hadde nådd leirer i Tyrkia allerede var i gang med å beskrive et gassangrep som ingen i Douma i dag syntes å huske? Det slo meg, da jeg gikk mer enn en kilometer gjennom disse forferdelige tunnelene gravd ut av fanger, at borgerne i Douma har bodd så isolert så lenge at «nyheter» i vår forstand ganske enkelt er meningsløse for dem. Syria er ikke et perfekt demokrati – som jeg kynisk liker å fortelle mine arabiske kolleger – og det er faktisk en hensynsløst diktatur, men dette kuet ikke disse menneskene, glade over å se utlendinger, fra å reagere med noen sannhetens ord. Så hva fortalte de meg?

De snakket om islamistene som de hadde bodd i lag med. De snakket om hvordan de væpnede gruppene hadde stjålet sivile hjem for å unngå bombing fra den syriske regjeringen og russerne. Jaish al-Islam hadde brent sitt kontor før de dro, men de massive bygningene i sikkerhetssonene de skapte hadde nesten alle blitt knust til pinneved av luftangrep. En syrisk oberst jeg traff på bak en av disse bygningene spurte om jeg ønsket å se hvor dype tunnelene var. Jeg stoppet etter to kilometer da han kryptisk observerte at «denne tunnelen kan gå så langt som Storbritannia». Åh ja, statsminister May, husket jeg, med hennes luftangrep som var så nært knyttet til dette stedet av tunneler og støv. Og gass?


Robert Fisk er reporter for den britiske avisen The Independent og har meget lang erfaring fra Midtøsten. 

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no

Historisk kommentararkiv

4 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.