Kommentarfeltene – ofte bedre enn artiklene

6
NRK Ytring avviste denne teksten. Klassekampen publiserte den i går, men så “skamklipt” at jeg lagde dette notatet. Min originaltekst:
Lars Birkelund

Av Lars Birkelund.

Nansen Fredssenter og Nobels Fredssenter hadde 10. april et arrangement om hatet i kommentarfeltene. «Ekstremisme og hatefulle ytringer i sosiale medier har vært et hett tema den siste tiden. Sammen med Nansen Fredssenter løfter vi debatten ut av kommentarfeltene og inn i et rom der meningsmotstandere kan møtes ansikt til ansikt».
Det ble en nyttig og opplysende samtale på mange måter.

Men hvor alvorlig er dette problemet, altså ekstremisme/hatefulle ytringer i kommentarfeltene, sammenlignet med andre problemer i den norske offentligheten? Hvorfor er det så stort fokus på dette hatet, men så lite fokus på hatet som strømmer ut fra såkalt seriøse medier og politikere?

Mine observasjoner gjennom mange år med nettdebatter og nitidige observasjoner av norske medier har ført til følgende konklusjon: Ja, det finnes mye hat og grums i kommentarfeltene, men på den annen side er kommentarene ofte mer interessante og lærerike enn sjølve artiklene, som for det meste er forutsigbare, snusfornuftige, fordomsfulle, konvensjonelle. De som kommenterer er ofte både smartere og mer kunnskapsfulle enn journalistene. Og ikke minst har de perspektiver som glimrer ved sitt fravær i hovedstrømsmediene. Det som står i Aftenposten kan som oftest like gjerne stå i VG, Dagbladet eller være på Dagsrevyen. Eller på CNN eller BBC. I alle fall når det gjelder utenriks, som jeg er mest opptatt av.

Og her kommer en vinkling som nok er ny for mange: medienes og politikernes hat mot andre land og ledere er langt farligere, har langt verre konsekvenser (kriger mm) enn hatet fra maktesløse mennesker i kommentarfeltene, et hat som dessuten i stor grad er en reaksjon på politikernes og medienes hatkampanjer mot andre land og ledere.
Her to eksempler på hva jeg mener.

1. «Vladimir Putin, denne vulgære lille tsaren, bossen i en gangsterstat………… Bashar al-Assad, den sjofleste, mørkeste og feigeste sjelen i vår tid: Menn som ham tilhører ikke lenger menneskeheten……………….de kalde kinesiske og russiske monstrene………………….Assad – denne morderen, denne drapsmannen, denne avskyelige jappen, denne jetsetteren av en Pol Pot «. Dette er fra kronikk av Bernhard Henry Levy i Aftenposten 20.desember 2016. Da jeg kritiserte Aftenposten for denne publiseringen avviste de min kritikk og mente at det var en «god kronikk». Seinere har Aftenposten publisert mer hat og flere løgner fra den notoriske krighisseren og propagandisten.

2. «Frankrike og USA bør bombe presidentpalasset i Damaskus». Dette skrev Morten Myksvold, kommentator i Bergens Tidende, i februar. Ja, Assad er upopulær i det norske etablissementet. Men rett skal være rett også når det gjelder de vi ikke liker. For det å bombe Syrias presidentpalass, hvor det bor en familie på fem, pluss, formodentlig, et antall hjelpere/tjenere, vil være en krigsforbytelse, en terrorhandling UANSETT hva man ellers måtte tro og mene om Syrias president. Dette er dessuten ekstremt uansvarlig, da bombingen neppe ville ha hatt annen virkning enn at syriske regjeringstyrker hadde sloss enda mer nådeløst mot de USA-støttede terrorgruppene i landet. Den ville også ha økt faren for at USA/NATO/Norge ble mer involvert i krigen.

Heldigvis er BTs lesere langt mer humane og fornuftige enn denne massemorderen in spe, så de ga ham som fortjent i kommentarfeltene under artikkelen og på Facebook. Men ingen – INGEN – norske politikere eller medier har meg bekjent fordømt det. Tvert i mot, da Klassekampen siterte ham på dette uten kommentar. Og Dagsnytt 18 inviterte ham bare noen dager seinere for å være en slags moralsk overdommer over Helge Lurås/Resett. De som klager på «hatet» i kommentarfeltene holder altså kjeft når en av deres egne oppfordrer til noe langt verre: terror.

Hva har mediene og politikerne, det norske etablissmentet lov til å forvente av andre når de sjøl oppfører seg sånn?

Min påstand er at klagene på det som skjer i kommentarfeltene på mange måter er en avsporing som tjener de etablerte mediene, som føler seg ydmyket av lesere som er smartere enn dem og truet av framvoksende alternative medier, som forøvrig blir utsatt for en slags «demonisering» ala den kommentarfeltene blir utsatt for.

«Klamrer seg til makta», det er ordlyden norske medier gjerne bruker om presidenter/ledere som ikke går av når USA/NATO/Norge krever det. NRK presterte til og med å oversette “to maintain power” på denne måten. Det nøytral “å beholde makta”, var visst ikke spennende nok.

Men det som er mest iøynefallende for meg er at norske medier klamrer seg til definisjonsmakten, retten til å bestemme hva den offentlige samtalen skal dreie seg om og hva den ikke skal dreie seg om, hvilke meninger som er akseptable, hvem som er slem/snill osv. Retten til å være våre formyndere.

Det er i denne konteksten vi må se medienes og politikernes angrep på utfordrere enten de kommer fra venstresida eller høyresida. De forsøker å skremme oss til bare å bruke deres medier. Jeg påstår videre at dette mer og mer går i retning av sensur og at mange av det frie ords såkalte forsvarere allerede driver på i den retningen. To eksempler til:

A. Sist desember tok flere norske journalister mer eller mindre klart til orde for sensur av både Julian Assange og John Pilger, verdens antagelig mest anerkjente/dekorerte journalist. Jeg sikter til det som skjedde i kjølvannet av Holbergdebatten i Bergen. De angjeldende journalistene nekter for at de ønsker sensur. Men da burde de ikke ha uttrykt seg slik. For journalister kan IKKE være tvetydige når det gjelder noe så essensiellt som ytringsfrihet. Og Assange og Pilger kan ikke være annet enn forbilder for journalister, som ellers er journalister av feil årsaker.

B. For et par uker siden gikk det troll i ord. For Assange sitter nå i totalt isolat, uten internett og telefon og med besøksforbud. Hvor bliver norske journalisters og politikeres kritikk av dette? INGEN av dem har meg bekjent kritisert det. Eirik Løkke, Civita, gikk tvert i mot så langt som til å støtte Equadors avgjørelse om isolat helt eksplisitt på Dagsnytt 18 10. april.

Det sies at terror er de maktesløses våpen, så kanskje man kan si at kommentarfeltene er de maktesløses forum? I alle fall må det være bedre at de maktesløse bruker ord enn at de bruker terror. Så de som ønsker å bli kvitt kommentarfeltene eller å sensurere dem for kraftig bør være forsiktige med hva de ønsker seg. Dette er ikke noen trussel fra min side, bare så det er sagt, bare en advarsel og et forsøk på å vise det norske etablissementets bjelke i eget øye.

Så neste gang noen klager på «hat» i kommentarfeltene vil jeg svare: piss off, du klager på symptomene i steden for årsakene.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Jeg merka meg at NRK klaget over at Giske alt var sluppet løs igjen. Han har da aldri vært mindre farlig enn han er nå. Jeg regner med at hvis hans stikker tunga si ned i noens hals nå, vil det komme på forsiden av VG.

  2. Jeg droppet avisenes internettsider, like fort som de droppet kommentar-feltet. Uten det har de liksom ingenting å skrive hjem om. Ikke har de lært seg å bruke kilder (linker) heller.
    I mine øyne ville enhver oppriktig journalist være glad for muligheten til å bli kritisert og korrigert fortløpende. Noen få - som Thomas Vermes har prøvd; men knapt fått hjelp fra sin redaksjon (ABC).
    Integritet er et fremmedord. vet du. Da noen beskyldte meg for å ha det, måtte jeg ty til ordboka.

  3. Geirijo says:

    KOMMENTARFELTENE BEDRE ENN ARTIKLENE?

    Det er mye riktig i det tankegodset Lars Birkelund her formidler. Selv om kommentarfeltene er fulle av møkk, som må ignoreres og sorteres bort, er det mange gullkorn å finne der, som bringer viktige poeng og perspektiv til debatten. Poeng og perspektiv vi sjelden får fra saueflokken i det “profesjonelle” kommentator korpset i media.

    Det som slår meg når jeg leser hovedmedia er “masseproduksjon” av standardiserte meninger. Som om de alle bruker samme mal og rutine for å fylle spaltene dag for dag. Perspektivløs samlebånd´s journalistikk, som er lite reflektert meningsløs Mumbo Jumbo.

    “Mumbo-jumbo, is confusing or meaningless language. The phrase is often used to express humorous criticism of middle-management. It may also refer to practices based on superstition, rituals intended to cause confusion, or languages that the speaker does not understand.”

    Jeg har ofte uttrykt en mening om at folkets kollektive kunnskap og visdom er overlegen de såkalte “ekspertkommentatorer”. Derfor er det overordnet viktig å ikke ignorere folkets kommentarer og meninger. Den demokratiske prosess er avhengig av folkets meninger. Kommer folkets meninger ikke til uttrykk i den offentlige debatt, vil demokratiet ikke fungere. Geir Ivar Jørgensen

  4. Jeg mistet interessen for Dagsrevyen langt tilbake i tid. Det er 10 - 15 år siden jeg den gikk over i en “hyggetime med dumheter attåt”.
    BT har dessverre mistet sine to beste kort til Aftenposten/VG: I Tillegg forsvant en oppegående kulturredaktør.
    Dagens BT-leder konkluderte at angrepet var nødvendig. Så jeg produserte en lengre kommentar omkring hykleriet og dobbeltmoralen. Den ble tatt inn direkte uten avventing av “moderasjon”.
    At vi har fått US-Marines på to baser i landet ser heller ikke ut til å vekke noen jaktbikkjer i norske
    avisredaksjoner. Unntaket er Ny Tid og gamle Friheten. Og at Jens er der han er, har gjort ham til gjenstand for en underlig blanding av taushet og urørbarhet. Uansett hva den mannen uttrykker. Det er en farlig likegyldighet i norske medier.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere