oss 100 kroner!
Av Eva Thomassen i Damaskus.
Damaskus 23.4.2018
Det er en rar, men hyggelig opplevelse å sitte på hotell i Damaskus sammen med vestens slitere som ikke for lov å kalle seg «ekte» journalister. Vi sitter og spiser pizza, drikker rødvin, øl og ler. Det er ufattelig dyrt å reise til Syria uten portefølje. Vi betaler av egen lomme, får aldri betalt for det vi skriver, aldri publisert i noen av de store main stream mediene.
Vi ler mens de ekte gode bombene dundrer over hodene våre. Den syriske hæren hviler ikke. Øst-Ghouta er rensket fra terrorister. Nå står Yarmouk for tur. Dit har IS slått seg til etter deres kjerneområder er befridd. Raqqa, Deir Ezzor.
Vi er slitne etter en lang dag ute i felten. Enkelte har vært i Douma uten gassmaske. Der møtte de på dem med gassmaske. Disse utsendte som skal finne ut om det har vært et «gassangrep» i Douma. Lederne i Vest håper julenissen kommer med en bombe – en lettelsens bombe, hvor de kan takke hverandre og si god jul, godt nytt år og sende flere kinaputter i året som kommer. De har fått det de har ønsket seg de siste 7 årene. De har fått så mange «gassangrep» som de har hatt behov for.
Noen har i løpet av dagen intervjuet intellektuelle, filmskapere, regissører for filmer vi aldri får se på våre kinoer eller TV-kanaler. Filmer som handler om Syria, ikke om liksom-revolusjon og utkledde helter på lønningslista til CIA og vennene deres.
Vist for Solberg og andre som har «forståelse» for de «gode bombene» – de som treffer blink. De som ødelegger farmasøytiske forskningssentra i Syria. De som skal sørge for at Syria blir avhengig av medisiner fra de store internasjonale medisinfirmaene. Sammen med sanksjoner skal Syria legges i medisinsk ruin.
Stoltenberg slapp 600 «gode bomber» over Libya. I Syria har Solberg nøyd seg med å ha «forståelse» for «de gode bombene». I tillegg «støttet» det norske regimet «de gode bombene» via NATO. Hva har egentlig pressen vært opptatt av? De har vært opptatt av hva som skiller «forståelse» fra «støtte»…
Til gjengjeld har vi sendt noen av verdens fremste spesialsoldater, til å trene terrorister.
Mens jeg skriver dette trener korpset til speiderne i kirken rett overfor hotellet. Trommevirvlene overdøver lyden av luftartilleri med retning Yarmouk.
Jeg elsker å shoppe. I Syria har de alt, bare ikke håndarbeider som er laget i Kina. Jeg kjøpte vevde håndklær fra den gamle mannen som satt i vevstuen sin i hagen ved Nasjonalmuseet. Familien har drevet med denne avanserte vevingen i generasjoner. Så kom krigen.Det er ingen i familien hans som vil sitte og veve når ingen kjøper kunststykkene. Ikke kan han selge på nettet. Fly går ikke, dollar kan ikke brukes. Sanksjoner heter det og det er nok en gave fra julenissene i våre «demokratier».
Her på hotellet gråter voksne menn i uniform. De er heldige som har fått jobb ved hotellet som servitører eller ryddemannskap. Menn med egne bedrifter, familier som er sendt ut av landet. Mennesker er redusert til å gode lyttere- lyttere etter hvor bombene faller, om det er russiske eller syriske jagerfly og om det ekte bombene. «De gode bombene» som var forbeholdt Damaskus, ble stanset i Øst-Ghouta.
Det er en merkelig følelse, men vi som prøver å formidle hva som faktisk foregår i Syria liker bombelydene denne gangen. Hvorfor? Fordi den syriske hæren har befridd Øst-Ghouta og Douma.
Hva var det som skjedde i Douma egentlig? Ja, hva skjedde der? Gassangrep hevder julenissen. Vi som reiser dit terrorister får betalt for å oppholde seg, stoler på folk rundt oss som ikke en gang gidder bruke energi på å si det fant ikke sted et gassangrep. Vi gidder ikke vi heller. Det er andre ting som er viktigere når man er her hvor ingen på statslønn gidder dra. Eller som sier de ikke får lov av «regimet» å bevege seg fritt. Personlig skulle jeg gjerne ha hatt med meg en fra «regimet» i dag som kunne tatt meg i kragen og sagt – nå er det nok 4 mil med shopping i blikket i 30 varmegrader holder…
Det som er deilig med oss ufaglærte «ikke-ekte-journalister» er at vi slipper å korrigere løgnene etterhvert som sannheten dukker opp. Det må være slitsomt å stadig huske hva man sist refererte fra julenissen som sannhet. Men, det ser ikke ut til å bekymre.
Vi slipper å snakke om «Syria» når vi oppholder oss i Syria, i landet vi gjør alt vi kan for å rive i stykker.
Hjemme er jobben vår å overtale folk å slå opp i «En del elementære logiske emner».
Hvorfor er vi egentlig i Syria? Hvorfor risikerer vi livet? Hvorfor gidder noen å dra om igjen og om igjen? Fra Australia? USA? Norge er som nabo å regne. Svaret er enkelt – og det heter noe så gammeldags som moral.
Tenk, vi har en statsminister som ikke klapper under Nobelprisutdelingen da søsterorganisasjonen til «Nei-til atomvåpen» fikk Fredsprisen i 2017. Grunnen? Hun er får atomvåpen. Men, bare «de gode atombombene». De den tidligere norske statsministeren av Norge slapp over Libya. De 600 som verken Solberg eller Stoltenberg gidder å finne ut hvor mange drepte.
Tilbake til virkeligheten. Tilbake til Damaskus. Sannheten finnes, man behøver ikke lete etter den. Sannheten om krigen i Syria. Sannheten om Douma. Glem gassangrepet der, det var bare nok en løgn. En løgn som skulle brukes som kamuflasje for flere bomber, «gode bomber». Denne gangen skulle rosinen i pølsa tas. Damaskus. Det ville ikke Syria, akkurat som de ikke har villet ha revolusjon med heiarop fra hele den politiske fargeskalaen; særlig den fra de tomatrøde.
Da Douma ble befridd fra Jaish-al-Islam ventet tusener på å se om deres kjære hadde overlevd 4-5 år i fangehull i tunnelene under Douma. Til fangetatte fra Adra og resten av Syria. Avtale ble inngått mellom myndighetene og Jaish-al-Islam. For hver gruppe med fanger som de løslot fikk en gruppe av terrorister fra Jaish-al-Islam fritt leide med våpen til Jarablus. For å spare 4000-8000 sivile ble 40 000 terrorister og familiene deres busset til Idlib og Jarablus fra Øst-Ghouta. Jaish al-Islam har brukt sivile som forhandlingskort for å ikke bli angrepet siden de første sivile de kidnappet i 2013. Nå benyttet de det for å bli evakuert fra Douma. Det ble de- også etter at kun 200 fanger av nærmere 8000 kom ut i live. Syriske myndigheter holdt ord. Så kom «gassangrepet». Det som er viktig for syrere og som burde være viktig for oss er den sorgen som spredte seg i hele Syria. Alle ble berørt av at av 8000 var kun 200 i live. Mens, OPCW leter etter gass- har syriske myndigheter funnet en massegrav i Douma. En massegrav med 120 mennesker- drept 2 uker før Jaish-al-Islam og myndighetene inngikk denne utvekslingen. Drept av terrorister på lønningslista til vestlige regjeringer. 900 millioner dollar i cash krevde terroristene å få med i den grønne bussen. Oppbevart i tunnelene under Douma. Tenk den lønna disse våre frihetskjempere hadde. Terroristene i Jaish al-Islam var verdt sin vekt i gull.
Vanessa Beeley er også i Damaskus. Hun er på leting etter hva White Helmets etterlot seg i Øst-Ghouta. Jeg er på leting i samme område, men under bakken. Der Leger Uten Grenser gjemte løgnene og medisiner, medisinsk utstyr og lønninger til «lokalansatte». Mer medisiner enn hva alle sykehusene i Syria tilsammen er i besittelse av. Ikke glem, 40 000 terrorister med familie trengte pleie. De andre 200 000, som Leger Uten Grenser visste IKKE fikk noe hjelp ved disse såkalte «sykehusene», ble kun brukt som pynt. Sannheten burde være kvalmende, men det er det åpenbart ikke for Leger Uten Grenser. De har ikke beklaget løgnene de kom med fra Øst- Aleppo. Det kommer de heller ikke til å gjøre om løgnene de kom med fra Øst-Ghouta. Men, sannheten ligger kun få kilometer unna Damaskus…
Noen må gjøre jobben.
Vesten trenger moral. Vi trenger ikke flere løgner, ikke flere journalister heller. Ikke politikere heller. Da slipper menneskene i landene vi ikke liker lederne av «de gode bombene» og vi slipper journalistene og de «gode løgnene».
Tilbake til hotellet. Vi er slitne i dag. Vi er en sliten og rar gjeng med «ikke-betalte-uekte-journalister» som setter på Internasjonalen på arabisk på Macen. Personalet smiler.
Noen går på salsaklubb.
I morgen skal vi gjøre en grusom jobb. Vi skal i en stor leir for internt fordrevne flyktninger. Vi skal høre på historiene til kvinnene fra Adra, fra Raqqa, fra Deir Ezoor. Kanskje noen av dem er ofre for terrorister trent av norske spesialsoldater?
Sannheten finnes, den vi ikke bryr oss om. Vi behøver ikke late som vi gjør det en gang. Vi velger å tro på julenissen.
Det er nok å høre på Solberg snakke om «forståelse» for «de gode bombene».
Det som bør bekymre er løpeguttene i pressen.
