Lula eller ikke: Brasil balanserer mellom demokratisk motstand og fascistisk barbari

0

av Frederico Füllgraf

Fanal i delstaten Guaruja. I de tidlige morgentimer den 16. april ble den mest omtalte leiligheten i landet stormet av 50 aktivister fra den sosiale bevegelsen Frente Povo Sem Medo (Folkefronten uten frykt) og okkupert i flere timer.


Denne artikkelen av Frederico Füllgraf ble opprinnelig publisert i NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Den brasilianske statsadvokaten og forhørsdommeren Sérgio Moro hadde brukt en reportasje i dagsavisen O Globo i desember 2014 for å fastslå at tidligere president Luis Inácio Lula da Silva angivelig eide leiligheten. Han brukte så dette som grunnlag for sitt misbruk av rettsvesenet, da han idømte Lula 12 års fengsel.

På okkupantenes bannere stod det: «Dersom leiligheten tilhører Lula, tilhører den også folket» og «Skulle dommeren true med gjeninnføring av eiendomsrett – så han må bevise hvem den egentlig tilhører!».

Slagordene var en ironisk henvisning til appellen om politisk rettferdighet som Lula kom med den 7. april, da han ble transportert til fengsel i Curitiba. Handlingen var symbolsk, men den har også muligheten til å bli en medie-seier.

Påtalemyndigheten og dommeren sin anklage var at eiendommen hadde blitt innredet på luksusnivå med «bestikkelser» verdt tilsvarende 700.000 euro fra byggherren OAS, på anmodning fra Lula og hans avdøde kone Marisa Letícia. Husokkupantenes videoopptak greide å dokumentere leilighetens forsømte tilstand og hvor latterlige de angivelige «bevisene» er.

I virkelighetene tilhører bygningen det grundig ruinerte byggefirmaet og skal auksjoneres i mai for å betale tilbake firmaets gjeld. Britiske Guardian siterte talsmann for Folkefronten av mennesker uten frykt, De husløses bevegelse (MTST) og presidentkandidat for Venstrepartiet for sosialisme og frihet (PSOL), Guilherme Boulos: Hvis leiligheten ikke tilhørte Lula, hvorfor han ble arrestert?».

Husokkupasjonen var høydepunktet i en flom av protester fra hele verden mot arrestasjonen av Lula. Fra våkenetter utenfor fengselet der den tidligere lederen forvares, har deltagelsen spredt seg til hele Brasil, Sentral- og Nord-Amerika og Vest-Europa, spesielt Portugal, Spania og Frankrike.

Fortsatt hets og uanstendig barbari

I slående kontrast til denne trenden – der franske Le Monde for bare noen dager siden hadde det historiske bildet tatt av den bare 18 år gamle lovende fotografen Francisco Proner på forsiden av sin Facebook-side, der Lula ble båret brasilianeres skuldre – reagerer «mainstream media» og den demokratiske offentligheten her med uforklarlig stillhet på den globale opprørtheten. Er arrestasjonen av Lula ikke et problem verdt å omtale? Selv terroren som har rystet Brasil siden 2014 i et grotesk og himmelskrikende omfang synes ikke å være interessant.

For å illustrere det landsomfattende spente situasjonen, her er noen av de mest påfallende overskriftene i brasilianske medier de siste seks ukene:

«Militser steiner og skyter på Lulas følge».

«Senator Ana Amélia ønsker angrepet velkommen».

«Politikommissær bekrefter mordforsøk på Lula og sperres av provinsguvernør».

«Aktor Deltan Dallagnol i Lulas sak ber om og fastslår at Lula må dømmes.»

«Eieren av bordellet ‘Bahamas Club’, i São Paulo tilbyr 1 måned gratis øl + ‘underholdning’ for drapet på Lula i hans celle».

«General truer med statskupp dersom Høyesterett innvilger Lulas appell».

Flygeleder fortalte flyet som transporterte Lula til fengsel: «Åpne døren og kast ut søppelet!»

Spesialenheten BOPE i opprørspolitiet i Rio de Janeiro tvitret: «Hvis vi behandlet korrupte politikere slik vi gjør narkotikahandlere, ville Brasil bli bedre.»

«Behandle» var en omskriving av «å knalle ned», akkurat som luftvåpenets flygeleder med «søppel» mente Lula. I det makabre valget av ord fra de frådende brasilianske høyreekstremistene har menneskeliv mistet all verdi. Så i de siste to ukene, kun i distriktet Rocinha, Latin-Amerikas største favela, ble ikke bare narkotikahandlere, men 12 uskyldige mennesker skutt av det samme politiet. Politiet, flertallet i militæret og den hvite lederklikken har lenge vært forent av tommelfingerregelen, «En god skurk er en død banditt!».

Jeg har i en tidligere artikkel sitert en trussel fra general Eduardo Villas Boas, der han sa at det var absolutt utelukket at de facto president Michel Temer sin bruk av militæret for å angivelig bekjempe kriminalitet i Rio skulle føre til en ny sannhetkommisjon.

På bakgrunn av stemningen i landet, som på ingen måte avspennes, men snarere eskaleres, er det verdt å gjenta hærsjefens advarsel:

Villas Boas hadde den nasjonale Sannhetskommisjonen (CNV) i tankene, som på initiativ fra president Dilma Rousseff (2010-2016) undersøkte alvorlige forbrytelser mot menneskerettighetene begått under den 21 år lange militærdiktaturet (1964-1985). I sin endelige rapport fra 2014 nevnte kommisjonen 377 militære og politifolk som var skyldige i voldelige forbrytelser og ‘forsvinningen’ av 450 politiske fanger. Militærjuntaen vedtok selv en amnestilov på begynnelsen av 1980-tallet, som foreløpig har forhindret at torturister og drapsmenn kan stilles for retten. På bakgrunn av dette tolker kritikere av den militære intervensjonen generalens respektløse provokasjon som en rett til å drepe sivile som utilsiktede tap (les: ustraffete overgrep mot befolkningen i Rios slumområder.)

Dette militante forsvaret og trusler fra ustraffede torturister og mordere i uniform – noen av dem i generaluniform – signaliserte allerede for fire år siden starten på en hatkampanje mot regjeringen til Dilma Rousseff og hennes menneskerettighetspolitikk, som prøvde å beskytte tidligere ofre for diktaturet, men også den overveiende fattige og svarte befolkningen, så vel som kvinner, ungdom, barn og seksuelle minoriteter.

Fiendtlighetene begynte med tjenestemenn i føderale politiet, som enten brukte bilder av Rouseff som blink for skyteøvelser, eller drev ulovlig kampanjevirksomhet for Rouseffs motstander, den korrupsjonstiltalte høyresenatoren Aécio Neves. Alt lagt ut åpent på Facebook.

For å oppfordre disse kalkulerte provokasjonene fra politiet, kalte det høyreekstremistiske parlamentsmedlemmet og nåværende presidentkandidat for den åpent fascistiske leiren, Jair Bolsonaro, Rousseff for en «terrorist i embedet». Han ydmyket også hennes minister for menneskerettigheter, Maria do Rosario, med det uanstendige uttrykket, «jeg vil ikke voldta deg, fordi du ikke fortjener det!»; en opprørende kriminell oppførsel som ville ha kostet Bolsonaro stillingen og ført til en fengselsstraff selv i konservative demokratier i Europa. Men straffen i Brasil kom først tre år senere, med en latterlig, nesten symbolsk, bot.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Jair Bolsonaro

Lula-tilhengernes akilleshæl

Men dette forfallet til barbari har en fatal forklaring. Det oppstod blant annet som følge av den tidligere presidentens ettergivenhet mot militæret. Det kom ofte kritikk (ikke bare fra «venstreorienterte fanatikere», men også demokratiske kritikere) om at han lot som han ikke så hvordan militæret hevdet de var demokratiets «voktere». Samtidig insisterte han på en raus forsonlig holdning mot konservative krefter i og utenfor hans regjerende koalisjon. Det manglende motet for mer demokrati var starten på nedtellingen til den lenge planlagte høyreorienterte restaurasjonen.

Selve kjernen i «Lulismo» er, forenklet, en uvøren tro på makten av forhandlinger, kompensasjon og at det er mulig at de herskende kastene kan la seg binde til demokratiet. På den annen side var det fatale unnlatelsesynder i demokratisk utdanning og mobilisering av de 40 millioner brasilianere som var løftet opp fra fattigdom og en manglende evne til å se den økende konservative infiltrasjonen av politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Den voksende høyreekstreme bevegelsen tok på seg sivilt antrekk, mens de fra 2013 fikk sine instruksjoner fra USA-amerikanske tankesmier som Atlas-nettverket. Selve kjernen i deres program var å lede hatet mot demokratiske, spesielt venstrekontrollerte nisjer og bastioner i media, skoleverket og universiteter, for å kriminalisere og diskreditere dem.

Som vist i analysen, «Dommer Sérgio Moro USA og angrepet på den brasilianske demokratiet» (ty), nådde heksejakten mot Lulas etterfølger Dilma Rousseff og alle de demokratiske og venstreorienterte kreftene sitt høydepunkt, i samspill med tenketanker, media og justisvesenet som var erobret av høyresiden.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Logoen til tankesmia The Atlas Network

[..]

En dommer mot barbariet

Den politiske polariseringen provosert og skapt av deler av rettsapparatet har revet Brasil i filler. Selv dommere som var med på dette i starten har protestert. Dommer Gilmar Mendes var en av dommerne som i april 2016 erklærte at Lulas nominasjon av Dilma Rousseff som kabinettleder ikke var lovlig, og dermed innledet slutten på hennes regjering.

I en uventet og uvanlig skarp tale angrep Mendes symbolene på kampen mot korrupsjon – nemlig Høyesterettsjustitiarius Sérgio Moro og Marcelo Bretas – og anklaget «bilvask-etterforskningen» selv for skamløs korrupsjon. Påtalemyndigheten hadde bl.a. lovet straffrihet i bytte for en utbetaling av honorar på flere millioner dollar.

«I bunn og grunn ble dommer Moros såkalte varetektsfengslinger til varige fengselsstraffer,» kritiserte Mendes.  Han sa syrlig at det ville trolig være bedre å umiddelbart suspendere grunnloven, siden det ser ut til å være en «egen straffelov i Curitiba,» og da kunne det liksågodt være en «egen grunnlov i Curitiba». «Snakker [dommer Sérgio Moro] med Gud? Hva handler det om? Eller bedrives her en juridisk populisme?».

Så rettet Mendes sitt artilleri mot de herskende mediene:

«Jeg har allerede opplevd mange ting. Men aldri før har jeg sett slike marerittaktige medier som de vi har hatt her i noen år … Det er deprimerende medier vi har utviklet. Og vi må si nei … Hvis vi blir tvunget til å fatte avgjørelser fordi mediene vil ha det ene eller det andre resultatet, ville det være bedre å bare ta hatten og gå.»

Til slutt fordømte den høytstående dommeren den ekstreme høyresidens intoleranse og vold som en pervers dehumanisering. «Enhver som er opprørt over at Lula har rett til et toalett og et bad i cellen hans er pervers!». Selvfølgelig må forbrytelser sones, men verdigheten skal selvfølgelig også respekteres!

«Hvor i helvete har vi havnet hen? Hvordan snakker vi? Hvor har vår medfølelse havnet? Her vises et dyrisk ansikt! Det er en perversjon! Kanskje syterne har noen slags egne problemer og gir utløp for det her. Det er ikke riktig! Dette må sies.» tordnet dommeren mot sine ikke navngitte kolleger, påtalemyndighet og politiet – og høstet umiddelbart rasende reaksjoner og trusler fra den ekstreme høyresiden.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Som seg hør og bør eies mediene i Brasil av et par store karteller eid av rike folk.

Legenden Lula og valget

Med sin avskjedstale før han ble arrestert den 7. april – «Jeg er nå ikke lenger et menneske, men en idé», ropte han til folkemassen – erklærte den forfulgte tidligere presidenten seg som en myte, som med sitt utrolige håp om en «rettferdig» omgjørelse av dommen avviser forvandlingen til martyr.

Nært knyttet til dette håpet er hans krav om at rettsvesenet skal godkjenne hans kandidatur, noe som knapt er å forvente. Tross alt er Lula absolutt den største favoritten til den offisielt enda ikke begynte kampanjen. Han har lovet seg selv og sin brede velgerstøtte å opprettholde kandidaturet «til grensen av hva som er mulig,» også i fengsel.

Men bare etter et par dager i varetekt, spurte meningsmålingsinstituttet Datafolha, som eies av mediekonsernet Folha de São Paulo, om velgernes preferanser. Med 31 prosent for Lula, har han tapt 3-6 prosent av sin støtte siden den siste undersøkelsen i januar 2018, hevder Datafolha.

Meningsmålingsinstituttet Ipsos angrep den tidligere presidenten fra en annen kant, nemlig hans omdømme, men uten særlig suksess. Dermed mente 57 prosent av brasilianerne at Lula var skyldig, men 55 prosent mener også at han er forfulgt av dommer Moro og ikke behandlet rettferdig, 73 prosent av de som svarte, sa seg enig i utsagnet «de mektige vil fjerne Lula fra valget».

PT ga deretter meningsmålingsinstituttet Vox Populi et oppdrag, der undersøkelsen viste at Lula ville få mer enn 50 prosent av stemmene mot hans viktigste utfordrere Jair Bolsonaro (PSL), Joaquim Barbosa (PSB), Marina Silva (Rede), og Geraldo Alckmin (PSDB) . Leder for Vox Populi, Marcos Coimbra, sa at arrestasjonen av Lula neppe ville påvirke de stemmeberettigede brasilianerne.

Tallene, utfordrerne og tidspress gjør at Moros berømte fange står ovenfor en vanskelig avgjørelse. For det første, viser meningsmålingene at den såkalte «siviliserte» høyresiden – sentrum/høyre som styrtet Dilma sammen med det fascistiske høyre og også ønsker å se Lula bak lås og slå – er forskrekket av fremveksten av fascisten Bolsonaro, men greier ikke bli enig om en samlende kandidat.

Bare en juridisk mirakel kan befri Lula fra varetekt i nær framtid og tillate at han stiller. PT står nå overfor dilemmaet å erstatte Lula med en attraktiv alternativ kandidat. «Hvis PT besitter ydmykhet og sunn fornuft, vil de gjøre alt for å forvandle raseriet over drapet på Marielle Franco og den ulovlig frihetsberøvelsen av Lula, med åpne brudd på rettsstatens prinsipper, til en enhetlig valgfront. Skulle de lykkes i dannelsen av en koalisjon med en overbevisende kandidat, er PT også med i løpet,» var den håpefulle kommentaren fra den innflytelsesrike spaltisten Tereza Cruvinel.

Cruvinel unnlot å nevne en joker i høyresidas kortstokk. Hvis venstresida skulle få muskler de kommende månedene, vil en stadig gjentatt tenkt situasjon få ny aktualitet. Presidentvalget vil annulleres av den korrupte Kongressen, som vil vedta en grunnlovs-endring i en summarisk saksbehandling som presser gjennom avskaffelsen av direkte valg på president.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Frederico Füllgraf er en tysk/brasiliansk forfatter og oversetter. For referanser se orginalartikkelen.

Forrige artikkel«De gode bombene» og julenissen
Neste artikkelSaudi-Arabia bombet bryllup i Jemen: 88 drept