Amnesty International ivrer for krig…igjen

2

Av Paul De Rooij

Man må undre seg over de første avsnittene i Amnesty International sin nylige pressemelding:

«Det internasjonale samfunnets katastrofale mangel på å iverksette konkrete tiltak for å beskytte folket i Syria har gjort det mulig for partene i konflikten, særlig den syriske regjeringen, å begå krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten med fullkommen straffrihet, ofte med hjelp fra eksterne makter, spesielt Russland. Hvert år tror vi det ikke er mulig for partene i konflikten å forårsake mer lidelse mot sivile, og likevel, hvert år, viser de at vi tar feil …

I skrivende øyeblikk blir 400.000 menn, kvinner og barn som har levd under en ulovlig beleiring fra regjeringen i seks år, sultet ut og hensynsløst bombet av den syriske regjeringen med støtte fra Russland. […] Det internasjonale samfunnet sa «aldri igjen» etter at regjeringen ødela Øst-Aleppo med lignende ulovlig taktikker. Men her er vi igjen. Væpnede opposisjonelle grupper har gjengjeldt ved å bombardere to landsbyer i Idlib, som de også har beleiret siden 2014.» [1]


Denne artikkelen av Paul De Rooij er oversatt og publisert på norsk av Midt i fleisen.


Dette er utvetydig både en oppfordring til krig og en begrunnelse for den; Det virker som om AI krever en NATO-bombekampanje som ligner den Libya opplevde i 2011. Det er heller ingen tvetydighet om hvem AI anser å være skyldig og burde være den som skal være på mottakersiden av den «humanitære bombingen». Før hyllingen av enda en USA/NATO-krig, er det nyttig å analysere Amnesty International sitt rulleblad i å hjelpe propagandakampanjer rett før kriger starter. Det er også verdt å se på AIs rapportering om Syria, og hvordan den er sammenlignet med hva de sier om andre land i området.

En buss i Danmark

Et elendig rulleblad

Det er ikke første gang Amnesty International har spilt en rolle i en propagandakampanje før en krig. Noen få eksempler:

Før USAs invasjon for å sparke irakerne ut fra Kuwait, opptrådte president George Bush på TV mens han holdt en rapport fra Amnesty International. Der ble det hevdet at irakiske soldater hadde tatt spebarn ut av kuvøser. Dette var Amnesty International sin villige deltakelse i å spre et bedrageri – et bedrageri produsert av et stort amerikansk PR-selskap.

I månedene før USA og NATO sitt angrep Serbia, sendte Amnesty-USA to kroatiske kvinner på foredragsturne til ti byer for å fortelle deres skrekkhistorier fra «voldtekts-leirer». I virkeligheten var en av dem en høytstående kroatisk propaganda-tjenestekvinne, en nær rådgiver til president Tudjman, Hun var også var kjent for hennes skuespiller-talent. [2] Igjen ble denne svindelen spredt av et stort amerikansk PR-selskap.

AI sin dekning (eller mangel på dekning) av israelske store forbrytelser fortjener også å bli analysert. [3] I dette tilfellet spiller Amnesty en rolle i å forfalske og redusere kritikk etter kriger eller elendigheten forårsaket av kontinuerlig okkupasjon og overgrep mot palestinerne (diskutert nedenfor). Amnesty International-Israel tjente som en propagandafront som manipulerte «menneskerettighets-rapporter» til å passe Israels interesser. [4] AI-London har ikke kommentert sin israelske søskenorganisasjons manipulasjon.

I 2012 laget Amnesty reklametavler i USA som hyllet NATOs handlinger i Afghanistan. «La framgangen fortsette», fordi de angivelig gjorde noe for kvinners rettigheter. Dette var bare renhekla NATO-vennlig propaganda til støtte for intervensjoner. [5]

Amnesty-Frankrike var medvirkende i å formidle anti-libysk propaganda før NATO-bombingen av landet i 2011. [6]

Men akk, Amnestys sørgelige rulleblad er mye lengre enn disse få eksemplene antyder.

Ikke krigsmotstander

Man kunne forvente at en menneskerettighetsorganisasjon automatisk er motstander av krig, men AI er en heialeder for såkalte humanitære intervensjoner, og til og med for «humanitær bombing». [7] Tidligere, da en AI-tjenestemann ble spurt om hans utydelige og tafatte uttalelser om krig, sa han at «Amnesty International ikke er krigsmotstander». Selv med denne holdningen ble AI beæret med Nobels fredspris – enda en ufortjent mottaker av en pris ment å bli gitt bare til de som er aktive motstandere av kriger. I Syria har AI gitt opp denne falske holdningen av «ikke krigsmotstander», og erstattet den med en holdning som aktivt ivrer for krig. Legg merke til at de bruker et ganske tvilsomt argument om «aldri igjen», om å ikke være passive når store forbrytelser begås. I virkeligheten er dette utnyttelse av minnet om holocaust for å støtte denne krigen.

Syria i dag …

Den syriske regjeringen presser for tiden tilbake jihadistene som kontrollerte et område rundt Damaskus. Ingen regjering ville tolerere å ha en del av hovedstaden under kontroll av jihadister. De bruker området til å bombe resten av byen og det er også viktig for å kontrollere byens vannforsyning. Hva ville skje hvis jihadistene overtok Arlington ved Washington og brukte området til å bombe sentrum av Washington? Svaret ville være selvsagt. Av en eller annen grunn gir AI ikke den syriske regjeringen denne retten til selvforsvar, men refererer i stedet til en «ulovlig regjerings-beleiring [av Ghouta] i seks år». Dette er latterlig.

Det er bemerkelsesverdig at ingen av de ferskeste pressemeldingene eller rapportene diskuterer hva de væpnede gruppene som kjemper i Syria egentlig er. Selv de som omtales som «moderate» av Washington, er en ganske tvilsom gjeng. De fleste av dem er utenlandske jihadister; en god del av dem er saudiarabere. (NB: Saudiene tilbød både politiske- og vanlige fanger en vei ut av fengsel på betingelse av å kjempe i Syria.) Og de er bevæpnet/trent/finansiert av USA/ Storbritannia/ Saudi-Arabia/Emiratene/Tyrkia/Qatar … for minst 12 milliarder dollar.  Den tidligere amerikanske ambassadøren til Syria uttalte at det amerikanske bidraget var minst 12 milliarder dollar [8]; dette tallet utelukker midler fra saudierne og andre regimer i området. Gareth Porter rapporterer at mengden våpen levert til jihadistene var nok til å utstyre en hær. [9] Denne væpnede jihadist-gjengen er imidlertid knapt nevnt i Amnestys vurdering av situasjonen i Syria. I Ghouta tilhører jihadistene Nusra-fronten (eller en av denne frontens mange nye navn), det vil si en gruppe med ekstrem ideologi; de stammer fra al-Qaida. AIs pressemelding nevner ikke dette påfallende faktum.

Amnesty skildrer den syriske regjeringen som i krig mot sitt eget folk – og Aleppo, Ghouta, etc. under beleiring; og at de ikke tillater befolkningen å rømme. Selv om AI fordømte frigjørelsen av Aleppo på samme måte, intervjuet AI ikke disse ofrene etterpå. Hvis de intervjuer noen – alltid anonymt – er det alltid med et inntrykk av frykt for regjeringens skumle hensikter. Til tross for sine feil har regjeringen folkelig støtte og den er en barriere mot et jihadistisk prosjekt for å stykke opp Syria og etnisk rense det.

Og det er en dobbelmoral

Når det gjelder israelske masseforbrytelser, er AI temmelig forsiktig både i språkbruken og i sine anbefalinger. De er forsiktige i bruken av «krigsforbrytelser» og «forbrytelser mot menneskeheten», og referansene til sistnevnte finnes neste ikke, eller beskrives med modererende ord (favorittord: «påstått», «kan tolkes som»). Mens de er sparsommelige i bruken av disse anklagene mot Israel, brukes de samme anklagene mot palestinerne – det gjelder begrep om at det begås forbrytelser «på begge sider». AIs hardeste formaning er at israelske handlinger ikke er «forholdsmessige». Det er ingen appeller til det «internasjonale samfunnet» om «aldri igjen …» Man undrer seg over hva Amnesty har å si om den israelske beleiringen av Gaza, hvor befolkningen har blitt satt «på en diett» som forårsaker en forferdelig situasjon for rundt 1,8 millioner mennesker i dag. I dette tilfellet er det ingen rapporter, ingen appeller til det «internasjonale samfunn» om å gjøre noe, ingen anklager om «forbrytelser mot menneskeheten» … AI bruker et helt annet manuskript.

I dagens pressemelding fastslår AI utvetydig at både Syria og Russland begår krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Og hvis dette er tilfelle, er det en forpliktelse for andre stater å handle, å gripe inn. AI ber ikke om en granskning, de oppfordrer til tiltak.

Mens AI i Israels tilfelle erklærer at forbrytelser begås av begge sider, er det i Syria bare den syriske regjeringen som anses å være skyldig. Det er vanskelig å rykke fram mot de nedgravde, godt væpnede jihadistene som bruker innbyggere som menneskelige skjold. Jihadister befester områder i og rundt sykehus og skoler [10], og når noe gjøres mot dem, kommer det ramaskrik fra organisasjoner a la Amnesty.

I sin siste uttalelse sier AI: «Det må også sende en sterk melding om at de som er ansvarlige for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten må holdes ansvarlige, ved å henvise situasjonen til Den internasjonale straffedomstolens aktorat.» OK. I 2002 ble Donatella Rovera, en AI-forsker i Midtøsten, spurt om hvorfor AI ikke fremmet lignende krav om å stille Israel til ansvar i ICC eller ICJ, og hun sa at AI ikke fremmet slike krav. [11] Her gjeldere en annen standard.

Et problem med kilder …

Amnesty gjengir flere uttalelser fra innbyggerne i Ghouta, som alle gir forferdelige beretninger om forholdene der. Men alle utsagnene gir regjeringen skylden for deres vanskeligheter. «Som mange syrere uttrykte den humanitære arbeideren dyp mistillit til regjeringen.» Eller «Vi hører rykter om forsoning, men det kan aldri skje. Regjeringen hater oss … » Og andre slike meninger. Og hvem er det som rapporterer dette? Har AI en direkte linje til «White Helmets»? Alt Amnesty trenger å gjøre, er å sammenligne uttalelsene fra tiden før Aleppos frigjørelse og innbyggernes mening nå. Hvis beboerne er fornøyd med hvordan de har det uten jihadistene rundt seg, bør dette være tilstrekkelig til å stille spørsmål ved de tvilsomme uttalelsene fra anonyme kilder i Ghouta i dag.

Andre eksempler

Amnesty International vil ikke at du skal respektere den syriske regjeringen. Hvis man gjennomgår deres pressemeldinger om Syria, er alle ensidige; jihadistene får knapt noen meningsfull kritikk. Men ingen rapport ble så forvrengt som AIs multimediapresentasjon om de påståtte overgrepene i Saydnaya-fengselet. Her vises Amnestys metodikk: godta rykter, forstørre det melodramatisk, ekstrapolere og overdrive [12]. Dette er ikke rapportering om menneskerettigheter, det er direkte propaganda.

Tidspunktet for alle disse såkalte rapportene er også tvilsomme. Rett før omfattende forsonings-samtaler eller forhandlinger, publiserer Amnesty en rapport som viser at den syriske regjeringen oppfører seg utenfor hva man kan akseptere. Hvem ønsker å forhandle med en slik motpart? Tidspunktet for flere andre AI-rapporter sammenfaller med forsøk på å løse konflikten via forhandlinger. Tidspunktet for deres siste pressemelding sammenfaller med en stor syrisk regjerings-offensiv i Ghouta – og viser den som kriminell.

Menneskerettighetene er ikke nøytrale

Harvey Weinstein, den seksuelle overgriperen, gjorde Amnesty International-USA mulig – han ga de nødvendige midlene til å etablere organisasjonen. [13] Weinstein ga ikke midlene fordi han begjæret AIs nydelige forskere. Folk finansierer slike organisasjoner for å forme måten overgrep og forbrytelser rapporteres på. I Weinsteins tilfelle kan hans ivrige hengivenhet til Israel forklare hans økonomiske bidrag til Amnesty USA. Amnesty er også en kanal for å forsterke propaganda ønsket av de som fremmer slike organisasjoner. Selve naturen av «menneskerettigheter», deres store fleksibilitet, gjør dem lette å manipulere.

En syrisk møbelselger basert i Coventry, en liten by i Storbritannia, driver Det syriske observatoriet for menneskerettigheter (SOHR). Når han sitter i stuen, produserer han rapporter om de nyeste grusomhetene, kjemiske angrepene og alle andre ekle detaljer for å sverte den syriske regjeringens image. Han når sine mystiske kilder via telefon, alltid noen fiendtlig mot den syriske regjeringen. Produksjonen til dette enmannsorkesteret blir så brukt av BBC, CNN, Independent, Wall Street Journal og andre store medier for å rapportere om situasjonen i Syria. Det er dyrt for nyhetstjenester å ha korrespondenter på bakken, det er farlig; så hva er bedre enn «menneskerettighets-rapporter» som de får gratis! Og bruker Amnesty International SOHR? De burde i det minste ha fotnoter om dette i sine rapporter.

Hva spillet gjelder

USA og noen av deres håndlangere har i flere tiår drevet med regimeskifter i Midtøsten, Øst-Europa, Latin-Amerika … Den vanlige framgangsmåten for dette er å skape samfunnsorganisasjoner, for eksempel journalisters fagforening, advokat- og juristforeninger, utvalgte fagforeninger … og menneskerettighetsorganisasjoner. Disse menneskene blir så trent i å utøve politisk makt effektivt ved å arrangere massedemonstrasjoner, manipulere media, spre rykter, forstyrre regjeringen – helt til overtakelsen av parlamenter. Dette er de såkalte «fargerevolusjonene».

De prøvde dette i Syria, men valgte primært å bevæpne og organisere jihadister. jihadistene støttes av en propagandamaskin, og USA driver den største desinformasjons-/propagandakampanjen i Syria i dag [14]. Kjernen i kampanjen er å sverte imaget til den syriske regjeringen og ta fra den internasjonal legitimitet og støtte. Menneskerettighets-rapportering er avgjørende i denne kampanjen. Ved å analysere Amnesty International sine rapporter er det tydelig at de er en del av denne kampanjen; de har gjort menneskerettigheter til våpen.

For tiden er det en stor konstentrasjon av amerikanske krigsskip i Middelhavet; og den russiske generalstaben frykter at Syria vil være mål for et stort angrep med krysserraketter. [15] Muligens vil russiske styrker også bli mål. Hvis vi forbinder dette med den enestående kampanjen av svart propaganda mot Russland i USA og Storbritannia, ser det ut til å være sannsynlig at en stor krig er rundt hjørnet.

Gitt at AI har latt seg bruke i tidligere propagandakampanjer rett før kriger begynner, kan man konkludere at den siste Amnesty International-rapporten bare er et forvarsel for en slik krig. Amnesty International er med på lasset, embedded, i en propagandakampanje – og de vil være heialedere når de humanitære bombene faller.


Oversatt som Creative Commons fra Wrongkindofgreen.org. Paul de Roij er en skribent som bor i London.

 

 

Kildehenvisninger:

[1] AI, “Syria: Seven years of catastrophic failure by the international community”, 15 March 2018.

[2] Diana Johnstone, Fools Crusade, 20 Sep 2002.  Johnstone documents the curious case of Jadranka Cijel.  NB: AI was alerted to the fact that the accounts by the two women were questionable; it proceeded with the tour anyway.

[3]  I have written quite a few articles about Amnesty for Counterpunch.  The latest: Amnesty International: Whitewashing Another Massacre, CounterPunch, 8 May 2015.

[4]  Uri Blau, Documents reveal how Israel made Amnesty’s local branch a front for the Foreign Ministry in the 70s, Haaretz, 18 March 2017.  Neve Gordon, Nicola Perugini, Israel’s human rights spies: Manipulating the discourse, Al-Jazeera Online, 22 March 2017.

[5] Ann Wright and Coleen Rowley, Amnesty’s Shilling for US Wars, ConsortiumNews, 18 June 2012.

[6] https://www.youtube.com/watch?v=6RnxJ6TvFZ0&feature=youtu.be  Also: Tim Anderson, The Dirty War on Syria, Global Research, 2016.

[7] Alexander Cockburn reports that Amnesty was present during a US State Department briefing seeking to justify “humanitarian bombing”.  How the US State Dept. Recruited Human Rights Groups to Cheer On the Bombing Raids: Those Incubator Babies, Once More?  CounterPunch, April 1999.

[8] Ben Norton , US Ambassador Confirms Billions Spent On Regime Change in Syria, Debunking ‘Obama Did Nothing’ Myth, RealNews.com, 9 February 2018.

[9] Gareth Porter, How America Armed Terrorists in Syria, The American Conservative, 22 June 2017.

[10]  Robert Fisk has reported on this fact in several of his articles.  In “the Syrian hospital siege that turned into a massacre”, The Independent, 5 June 2015 there is a reference to tunnels under a hospital.  In another article, the same, but at a school.

[11] Israel hasn’t joined the ICC, and thus ICC cannot bring any action against Israel.  ICC is only meant to harass African tinpot dictators.

[12]  John Wight, The Problems With the Amnesty International Report, Sputnik News, 15 February 2017.  Important discussion with Peter Ford, the former British ambassador to Syria.   Also, Tony Cartalucci, Amnesty International admits Syria’s ‘torture prison’ report fabricated entirely in UK, Sign of the Times, 9 February 2017.  And, Rick Sterling, Amnesty International Stokes Syrian War, ConsortiumNews, 11 February 2017.

[13]  Thomas Frank, Hypocrite at the good cause parties, Le Monde Diplomatique, February 2018

[14] Tim Anderson, The Dirty War on Syria, Global Research, 2016.

[15]  TASS, US preparing strikes on Syria, carrier strike groups set up in Mediterranean, 17 March 2018

 


 

Les også:

State Department, Amnesty og «soft power»

Hva er grunnlaget for Amnestys Syria-rapport?

Den «humanitære» krigføringa mot Syria og løgnene vi blir fortalt

Patrick Henningsen: «Smart Power & The Human Rights Industrial Complex»

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ha - dette skal jeg printe ut og gi Amnesty-folka, neste gang de vil ha pengene mine (som jeg ikke har).

  2. Med Amnesty Internationals image og gode omdømme blant folk flest, er de fleste også ganske ukritiske og motforestillingsløse fra alt som kommer fra AI, for når AI har rapportert om det, så er det nok sant, og da er det ikke nødvendig å undersøke saken nærmere. Når USA trenger unnskyldninger for å gå til krig eller å krige med stedfortredere, gjør det inntrykk på Vestens befolkning når AI kan rapportere om umenneskelige forhold, og USA får det påskuddet de trenger, og får dermed den vestlige befolkningens støtte til krigshandlinger.

    På den måten kan AI gi alibi til USAs kriger. Slik kan kriger som egentlig er imperialistiske, bli forkledd som kriger mot tyranner eller på humanitært grunnlag. Slik som krigen mot Libya, Irak og Syria. Den globale storkapitalen har nesten ubegrensede økonomiske ressurser til å nå sine mål, og infiltrere humanitære organisasjoner med AI’s renommé blant folk er litt av et sjakktrekk.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere