Det kalles «smart power» og det kalles «soft power». Det handler om å kombinere bruk av humanitære organisasjoner i samspill med militær makt. Dette kalles «liberal internasjonalisme», og har til fulle vist både sin styrke og sitt sanne ansikt i krigen mot Syria.
State Department, Human Rights Watch og Amnesty International
Det har vært litt strid om hvem som lanserte begrepet «smart power», men det som er sikkert er at USAs tidligere viseambassadør til FN, Suzanne Nossel, i 2004 skrev en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power».
Hun argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:
En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.
På denne måten mente hun at USA kan forsterke sin ledende rolle og overvinne europeisk motvilje gjennom å utnytte Europas engasjement for humanitær hjelp, konfliktløsning og utvikling. Det var altså ikke tale om å oppgi USAs krav på verdensherredømme eller evne og vilje til å bruke militærmakt over hele verden. Det denne nye strategien handlet om var å kombinere militærmakt en en smartere taktikk med stor vekt på humanitær retorikk, og der de humanitære organisasjonene skulle mobiliseres til fordel for krigen.
«Smart power» var helt sentralt i Hillary Clintons periode som utenriksminister, slik som her i New Statesman. Den amerikanske imperialismen skulle selges som et humanitært prosjekt, et kvinneprosjekt.
Suzanne Nossel er en typisk representant for denne strategien og for den gruppa imperialistiske nytenkere som ble bygd opp rundt Clinton. Ikka bare kom Nossel fra amerikansk UD og Council on Foreign Relations, hun ble også i rask rekkefølge sjef for Human Rights Watch, Amnesty International og amerikansk PEN.
HRW og Amnesty ga feilaktige og overdrevne rapporter om Gaddafis krigføring mot opprørerne i 2011. Amnesty fungerte de facto som pådriver for den krigen som NATO innledet i mars 2011. (Se organisasjonens erklæring av 23.02.2011.)
Før krigen mot Libya jobbet Suzanne Nossel i State Department og hun var sentral i utforminga av FNs Menneskerettskommisjons resolusjon om Libya, som gjennom sine overdrivelser ble viktig for å utløse krigen. Rett etterpå ble hun utnevnt til toppsjef i Amnesty.
Strategien perfeksjonert og videreført i Syria
Etter suksessen med å få de liberale og humanitære til å støtte en hensynsløs krig som raserte Afrikas mest velfungerende land, tok man konseptet med seg til Syria sammen med jihadistiske veteraner fra Afghanistan og Libya. Man lagde Smart Power 2.0 der illusjonene om «opprør» og «humanitær innsats» ble bygd inn i den militære strategiske tenkninga fra starten av.
Derfor samarbeidet britisk og amerikansk etterretning med al-Qaida om å skape «White Helmets».
White Helmets ble grunnlagt i Istanbul i 2013 av James Le Mesurier, en tidligere britisk offiser og leiesoldat for Olive Group (med tittel Vice President for Special Projects). Olive Group er nå fusjonert med Academi (tidligere Blackwater) og er blitt til Constellis Group.
Le Mesurier skal ha militær spesialerfaring fra diverse NATO-operasjoner som Bosnia, Kosovo, Irak og Libanon. Og han har bakgrunn fra det britiske militærakademiet Sandhurst. The Syria Campaign ble startet av reklameselskapet Purpose Inc i 2014 og driver kampanjen for White Helmets.
Og det er også derfor det er de humanitære organisasjonene som brukes til å smugle støtte inn til jihadistene i Syria. Norge, som såkalt «fredsnasjon» har spilt en nøkkelrolle her og tidligere folkelige organisasjoner er blitt omdannet til UDs forlengede arm i det prosjektet som handler om regimeskifte i Syria.
Og Suzanne Nossels og Hillary Clintons «smart power»-strategi har vært ekstremt vellykket. Ikke bare har den klart å pasifisere den anti-imperialistiske bevegelsen og motstanden mot krig i Europa. Den har fått tidligere anti-imperialister og fredsvenner til å bli aktive pådrivere for en av de verste imperialistiske krigene i nyere tid. De har klart å rasjonalisere bort at de støtter krigen til CIA, Pentagon, Saudi-Arabia og de andre oljediktaturet, fordi denne krigen er solgt til dem med all den psykologiske kompetansen Hollywood og reklamebransjen har.
Og da ender det opp med støtte til de verste terroristene i verden, folk som vil skape et religiøst tyrranni og som hater alt som heter demokrati og menneskerettigheter. Derfor kommer det slike opprop som det som kom i Klassekampen 3. mars 2018 . Der heter det:
I dag, mens Idlib og Afrin brenner, skjer det uunngåelige i Ghouta, den store konsentrasjonsleiren i friluft som er i ferd med å gå inn i sitt femte år under beleiring. Det neste som kommer til å skje, er forutsigbart – fordi den samme formelen har blitt brukt gjentatte ganger gjennom de siste sju årene. Etter at regimet har holdt sivilbefolkningen som gissel ved å stanse mat, medisin og bistand av noe slag, bomber det området uten stopp, spesielt helseinstitusjonene, til det kapitulerer.
Dette er så falskt og så til de grader snudd på hodet, at det er vanskelig å forestille seg hvordan tidligere anti-imperialister kan få seg til å gjøre det. Øst-Ghouta holdes som gissel av terrorister som er væpnet, finansiert, trent og bygd opp av imperialismen. Fred kan oppnås umiddelbart hvis disse leiesoldatene la ned våpnene og våre regjeringer sluttet å støtte dem.
Men spillet deres rakner. Det er flere som avslører humbugen, og ser at bak de humanitære frasene står det største krigsmaskineriet i verden.