oss 100 kroner!
Siden Silvio Berlusconi ble avsatt i 2011 har Italia hatt fire regjeringer, og ingen av dem har hatt noe velgermandat bak seg. Så man kan si at det er på høy tid at Italias velgere nå går til urnene. Bortsett fra at valget ikke har noen klare alternativer og ikke vil løse et eneste av Italias store problemer.
Finanskapitalens statskupp
Den siste statsministeren i Italia som ble utnevnt på grunn av en valgseier var Silvio Berlusconi. Men da han i november 2011 nektet å godkjenne EUs nedskjæringspolitikk ga Angela Merkel og EU-kommisjonen beskjed til Italias president at de ikke kunne samarbeide med ham, og da tok det mindre enn 48 timer før han var avsatt. I italienske finanskretser gikk det hardnakkede rykter om at det var Goldman Sachs som utløste den krisa i Italia som til slutt gjorde at Belusconi måtte trekke seg.
Og da ”Il Cavaliere”, som han ble kalt, måtte trekke seg ble Goldman Sachs-mannen Mario Monti (Partito Democratico, PD) utnevnt, så fulgte Enrico Letta fra Trilateralkommisjonen og PD, inntil han ble kuppet bort av il rottamatore, bilopphogger’n, Matteo Renzi (PD). Og da han måtte trekke seg kom Paolo Gentiloni (PD), som åpent erklærte at han egentlig satt der som stand-in for Renzi.
Dette har vært EU-kommisjonens og finanskapitalens folk alle sammen, sjøl om de i utlandet kalles sosialdemokrater. De tviholder på euroen, som så til de grader har ødelagt Italias økonomi, og opprettholder et system som for lengst har gått ut på dato. Men det betyr ikke at motstanderne deres er noe bedre.
Partisystemets sammenbrudd
Politikken i Italia har noen ytre likheter med det politiske systemet i andre land, i og med at det mer eller mindre er partier som stiller til valg og at de kalles høyre og venstre og sentrum. Men det er bare overflaten og har lite med realitetene å gjøre. I virkeligheten brøt det italienske partisystemet sammen ca. 1990, etter at Berlinmurens fall hadde gjort den kalde krigens italienske kabal uhensiktsmessig. Før det hadde det eksistert i grove trekk fire politiske partier eller partigrupper: For det første de tre store: Det kristelig-demokratiske partiet, som stort sett alltid regjerte, Sosialistpartiet, som hadde lite med sosialisme å gjøre, og som regjerte av og til, og Kommunistpartiet, som alltid ble holdt utenfor. I tillegg til dem fantes etterfølgeren til Mussolinis fascistparti, Movimento Sociale Italiano («Den italienske sosiale bevegelse», MSI).
På slutten av og etter andre verdenskrig hadde USA skapt et system i Italia som hadde til hensikt å hindre kommunistene å komme til makta, og det baserte seg på et samarbeid mellom kristelig-demokratene, mafiaen og kirken. Typisk nok ble både kristeligdemokratenes grand old man, Giulio Andreotti og Sosialistpartiets fremste leder, Bettino Craxi, etterforsket for og dømt for alvorlige forbrytelser som korrupsjon og samarbeid med Mafiaen. Og da sto Kommunistpartiet klare til å ta over, og så viste det seg at de ikke var noe mindre korrupte enn de andre, og banen var ryddet for Berlusconi, som ikke bare var industrikapitalens mann, men også en mann fra de gamle fascistbefengte sammensvergelsene, som Propaganda 2 og liknende. Det såkalte partiet hans, Forza Italia, har dessuten samarbeidet med mafiane fra starten. Berlusconis høyre hånd og generalsekretær Marcello dell’Utri ble dessuten dømt for samarbeid med mafiaen, noe sjefen hans opplagt var med på. Inni og rundt alt dette har det vært ulike avleggere av fascistpartiet som folk med bakgrunn fra falangen Ordine Nuovo og andre.
Og siden har italiensk politikk vært en tragikomedie og opera buffa av en annen verden.
Et pill råttent system
I den romerske republikkens tid måtte senatorene stille til valg, men de var rike som troll, i dagens målestokk var de rike som Bill Gates eller liknende, så de kjøpte velgerne sine. Det gjorde de helt åpenlyst, og de skapte det som kalles klientsystemet, clientelismo, et system med en padrone på toppen, som hadde sine betalte støttespillere, klienter, i et gjensidig avhengighetsforhold. Dette systemet finnes til en viss grad fortsatt.
Siden Italia aldri har hatt noen egentlig revolusjon, lever gamle, arkaiske forhold sammen med det nye. Middelalderske privilegier som egentlig har utspilt sin rolle for lengst har overlevd i mange merkelige former og gjort byråkratiet ekstremt tungrodd og kostbart. Og gamle lover oppheves ikke når det kommer nye. De nye lovene bare legges oppå de gamle. Det gjør at Italia har mange ganger flere lover enn for eksempel Frankrike og at det å være advokat i Italia er en ekstremt lukrativ virksomhet. Ingen har egentlig oversikt, og advokatene spesialiserer seg på å finne de hullene som oppstår mellom gamle og nye lover. Rettssaker kan pågå i årevis, de blir ekstremt dyre, og de kan blokkere alt.
I tillegg avler dette en fryktkultur der ingen tør å gjøre noe av redsel for å bli tatt for å gjøre noe galt. Du blir ikke straffet for å ikke gjøre noe, altså er det bedre å ikke gjøre noe. Dette gir igjen grobunn for å gjøre ting svart eller bak mål. Og når partiene og staten ikke er noe å stole på, faller man tilbake på familien eller klanen.
Dessuten vedtar parlamentet lover ad personam, altså en lov som bare gjelder en enkelt person. Det er ikke minst dette som har gjort det mulig for Silvio Berlusconi å overleve politisk. Han har brutt loven så mange ganger at knapt noen har oversikt, og han skulle egentlig ha sittet i fengsel. Men så har parlamentet vedtatt enda en lov som har gitt ham syndenes forlatelse, og så har han kunnet fortsette.
Ideelt for den organiserte kriminaliteten
Det er åpenbart at det siden annen verdenskrig har pågått et omfattende samarbeid mellom staten og mafiaen, men det spørs om det fortsatt er en riktig beskrivelse. Her i Italia har jeg blitt korrigert når jeg snakker om samarbeidet mellom staten og mafiaen: «Det er ikke et samarbeid, vi har en stato-mafia.» Det hevdes altså at staten og mafiaen er fullstendig sammenvevd. Og mye kan tyde på det.
Liberaliseringa, EU-systemets frie flyt og gigantoverføringer, samt østutvidelsen har skapt et ideelt grunnlag for de ulike mafiaene, og særlig har camorraen og ‘ndrangheta vist seg svært tilpasningsdyktige og har blitt mafiaentreprenører i stor skala, der svarte penger hvitvaskes og mikses med industrikapital og finanskapital og så sprer seg over hele Europa – og til andre verdensdeler.
Sammenbrudd i asylsystemet
Det er i første rekke Italia som har måttet betale prisen for Angela Merkels åpne grenser. Hundretusener av immigranter er «strandet» i Italia uten noen mulighet til å ta seg videre og uten mulighet til å skaffe seg jobb i Italia. De heldigste havner som tiggere og gateselgere, de uheldigste havner i slaveri for mafiaen eller i prostitusjon. Og svært mye av dette organiseres av mafiaen i samarbeid med menneskesmuglere og andre gangsterbander i Afrika. På Sicilia arter dette seg som et samarbeid og en kamp mellom klassisk mafia og nigeriansk mafia. I Roma klarte mafiasystemet Mafia Capitale å kombinere narkohandel, menneskesmugling, asylmottak og prostitusjon i en gigantisk svindel, som også omfattet kjøp og smøring av politikere.
En Augiasstall
I legenden om Herkules besto hans femte arbeid i å reingjøre stallene til kong Augias. De hadde ikke vært reingjort på 30 år og det var 1000 dyr der, så mengden av møkk var tilsvarende. Herkules tok på seg å reingjøre stallene på én dag, og gjorde det ved å lede to elver gjennom dem.
Italiensk politikk er som stallene til kong Augias, men det finnes ingen Herkules til å renske opp. Ved valget finnes det følgende «alternativer»:
Sentrum-venstre, som er PD og deres allierte. De er ikke mye venstre, mer er først og fremst EU-systemets partiallianse.
Sentrum-høyre. De er ikke mye sentrum og omfatter Berlusconis Forza Italia, Fratelli d’Italia, som er en etterfølger av fascistpartiet og Lega Nord som er høyrepopulister og «etnonasjonalister» og regner alt sør for Roma som «Afrika».
Movimento 5 Stelle, femstjernersbevegelsen, som ikke kan plasseres på noen høyre-venstre-akse, som er skapt av milliardæren og komikeren Beppe Grillo, og som har hatt som fanesak å melde Italia ut av euroen. Men her har de gjort diverse politiske piruetter, og det er slett ikke så sikkert at det er et standpunkt de står fast ved.
Så finnes det et slags venstre, der man i Norge har gjort seg en del forhåpninger til Potere al Popolo! som er en slags fornyelse på venstre side. Problemet er at sjøl om de sier mye bra og riktig om overklassens bruk av EU-systemet mot folket, så ender de opp med å ville reformere EU.
Er det noe land som kunne ha trengt en revolusjon, så er det Italia. Det politiske systemet råttent, infrastrukturen fungerer så som så, økonomien ligger i stabilt sideleie, landet er en NATO-koloni og så videre. Men revolusjonen kommer ikke denne gangen, heller. Man vil bare nok en gang prøve å endre alt slik at ingenting blir forandret, som Tomasi di Lampedusa skrev i den klassiske romanen Il Gattopardo, eller Leoparden.
