Theresa May med ultimatum til Russland uten skygge av bevis

0

Den britiske statsministeren Theresa May fortalte det britiske underhuset 12. mars 2018 at det er «høyst sannsynlig» at Russland er ansvarlig for at det ble brukt en militær nervegift mot dobbeltagenten Sergeij Skripal og hans datter Yulia. Hun erklærte dette som en handling rettet mot Storbritannia.

Mays erklæring kom etter et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet i Storbritannia. Men hun kom ikke med så mye som en fille av et bevis. I dagens opphissede anti-russiske klima er det tilstrekkelig å si at Russland gjorde det.

Beskyldningene mot Russland var basert på at Russland kan produsere denne typen nervegift, så etter Mays mening er det bare to plausible forklaringer: «Enten var dette en direkte handling fra den russiske staten rettet mot vårt land. Eller så har den russiske regjeringa mistet kontroll over en katastrofalt dødelig nervegift og latt den falle i andres hender.»

Hvis man forutsetter at giften hadde russisk opphav, noe May ikke har levert noe bevis for, finnes det minst en mulig forklaring til, som May ikke nevner, nemlig en provokasjon – at noen som ser seg tjent med det har utført et dobbeltdrap som skal se ut som det er gjennomført av Russland.

Internasjonal politikk er full av denne typen handlinger, og det er påfallende at May ikke en gang nevner denne muligheten når hun først snakker om plausible muligheter.

May har gitt Russland 24 timer til å redegjøre for «hvilken av disse mulighetene det er snakk om», som utenriksminister Boris Johnson sa.

May sa også at dersom ikke Russland kom med en troverdig forklaring, ville hun komme tilbake til Underhuset med en full pakke med tiltak mot Russland som svar på det hun omtaler som om det var en krigshandling mot Storbritannia.

Det er en nokså uvanlig form for juridisk logikk i statsminister Mays opptreden. Bevis at du er uskyldig, ellers straffer vi deg. Den har hun ikke hentet fra Magna Carta, for å si det sånn.

USAs utenriksminister Rex Tillerson stiller seg bak Theresa May og sier at giftdrapene er en uakseptabel handling som vil «utløse et svar». Heller ikke Tillerson underbygde sine påstander med noe som kan kalles et bevis. Det er udokumenterte påstander hele veien.

Den russiske ambassaden i London svarer med å si at det ikke finnes noen form for bevis for Theresa Mays og Tillersons påstander. Ambassaden sier at det er «grunnløse påstander» og enda en falsk historie rettet mot Russland.

«Skal de aldri lære å sjekke fakta før de trekker en konklusjon?»

Talsperson for det russiske utenriksdepartementet Maria Zakharova kalte det en svertekampanje og utfordret britiske myndigheter til å legge bevisene sine fram for offentligheten.

Vestlig politikk har degenerert til det punktet da enhver opprustning, enhver militarisering og enhver eskalering av faren for krig kan begrunnes med udokumenterte påstander mot Russland. Og mesteparten av mediene oppfører seg som rene mikrofonstativer for elendigheten i stedet for å ta sin journalistiske rolle alvorlig. Kritisk journalistikk, hvor ble du av?

Nå har «Russiagate» i USA pågått i halvannet år, fortsatt uten å produsere noe som kan kalles bevis for russisk innblanding i valget. Er det ikke snart på tide med litt udruelighet?

Forrige artikkelDet nya arbetslivet: management-by-stress
Neste artikkelSju nye støtteabonnenter i uka?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).