Syriske flyktninger vender hjem, Vesten klar til å angripe

2
Syriske barn som flyktninger i Hellas. Foto: Andre Vitchek

Av Andre Vltchek

«Hvor mange år har du bodd i Beirut?» spurte jeg barbereren min, Eyad, etter at han strålende fortalte meg at han om tre måneder skulle vende hjem til Damaskus.

For et år siden ville slike samtaler ikke ha vært lette å starte. Men nå har alt blitt forandret, raskt håper man, irreversibelt.


Denne artikkelen av Andre Vltchek er oversatt til norsk og publisert av Mdt i fleisen


Selv om ingenting virkelig er irreversibelt. Jo bedre ting er på bakken i Syria, jo mer truende blir Vesten, spesielt USA. Nå skremmer de nok engang Damaskus, klar til å angripe den syriske hæren, noe som lett kan trekke Russland og andre inn i en dødelig konfrontasjon. Krigen! Vesten er tydelig besatt av evig krig i Syria, mens de fleste menneskene i Syria er lidenskapelig opptatt av å bringe tilbake en evig fred.

«6 år,» svarte barbereren min mens han gjorde barberhøvelen klar. Jeg ante tristhet og indignasjon i stemmen hans, «6 år for mange!»

«Når du drar tilbake, hva skjer da? Skal du åpne din egen barbersalong i Damaskus?» Jeg var nysgjerrig. Han er den beste frisøren jeg noensinne har hatt, en ekte mester i sitt yrke, rask og trygg, presis.

«Nei,» smilte han. «Jeg har aldri fortalt deg det, men jeg er en maskiningeniør … Om det å være frisør; Jeg lærte yrket av bestefaren min. I den arabiske verden er det nå millioner som gjør noe som ikke er deres hovedyrke … Men jeg vil dra hjem og bidra til å gjenoppbygge landet mitt.»

Jeg visste ingenting om Eyads politiske meninger. Jeg pleide å vurdere det som uhøflig å spørre. Nå følte jeg at jeg kunne, men det gjorde jeg ikke. Han skulle dra tilbake, vende hjem, og var ivrig etter å hjelpe sitt land, og det er alt som teller.

«Kom og besøk meg i Damaskus,» smilte han da vi tok farvel. «Syria er et lite land, men det er enormt!»

Syriske flyktninger i Libanon

Den 24. februar 2017 brukte New York Times sin vanlige giftige sarkasme mot landet som er vert for et enormt antall syriske flyktninger – Libanon:

«Omtrent 1,5 millioner syrere har søkt tilflukt i Libanon. De utgjør omtrent en fjerdedel av befolkningen, ifølge tjenestemenn og hjelpegrupper. Det er en allmenn utbredt oppfattelse i Libanon at flyktninger er en byrde på landets økonomi og sosiale struktur.

Tahan, en munter mann som forsøkte å beskrive seg selv som flyktningenes velgjører, avviste ideen om at de skadet landets økonomi og legger press på sosiale tjenester. Han sa at regjeringen fremmet dette synet for å få mer penger fra De forente nasjoner.

Flyktninger, sier han, er til nytte for libaneserne, fra generatoroperatørene som gir dem strøm, til eiere av butikker der de bruker sine FN-matkuponger og jordeiere som drar nytte av billig arbeidskraft. Det er et argument som ofte høres fra internasjonale organisasjoner, som sier at byrden av å være vert for flyktningene i stor grad er motvirket av den økonomiske stimulansen de gir, for ikke å nevne 1,9 milliarder dollar i internasjonal bistand kun i 2016, sier FN.

Tahan sa at han forventet at syrerne ville forbli i årevis, basert på hans erfaring i Libanons borgerkrig.»

Syrisk pike tjener til livets opphold som gateselger. Gaziantep i Tyrkia

Man vil neppe se en slik tone når New York Times beskriver ‘flyktningkrisene’ i EU. Der later flere superrike og mye mer befolkede land enn Libanon som om de ganske enkelt ikke kan absorbere omtrent samme mengde mennesker som har blitt beskyttet av denne lille nasjonen i Midtøsten.

I 2015, som betraktes som «høyden av flyktningkrisen», kom langt mindre enn 1,5 millioner mennesker inn i EU og søkte asyl der. Noen av de 1,5 millionene var faktisk «flyktninger» fra Ukraina, Kosovo og Albania.

Jeg dekket flyktningkrisen fra Libanon, Jordan og Tyrkia, men også de såkalte «krisene» i Hellas (Kos) og Frankrike (Calais). Vesten, som allerede da hadde destabilisert halvparten av verden og nesten hele Midtøsten, demonstrerte ekstrem egoisme, brutal likegyldighet, rasisme og en sta benektelse av å angre eller forstå.

Uansett hvem denne Tahan i New York Times er og hva nå hans dagsorden er, tok han feil. Mens dette essayet sendes til redaksjonene, synker antallet syriske flyktninger som bor i Libanon kontinuerlig, fordi regjeringen i Damaskus, støttet av Russland, Iran, Kina, Kuba og Hizbollah, har vunnet krigen mot terroristgruppene, bevæpnet og støttet av Vesten og deres allierte.

Det er faktisk Vesten – deres frivillige organisasjoner og selv deres statlige organer – som «advarer» syrerne om ikke å dra hjem. De hevder at «situasjonen i deres land fortsatt er ekstremt farlig.»

Men slike advarsler vil neppe avskrekke strømmen av flyktninger som vender tilbake til Syria. Som CBS News rapporterte 2. februar 2018:

«… 36-åringen er tilbake hjemme i Aleppo. Han kom tilbake i fjor sommer – deprimert, med hjemlengsel og i frykt for atter en vinter, holdt han ikke ut livet i den tyske byen Suhl.

Tyskland sa han, «var kjedelig, kjedelig, kjedelig.»

Antall syriske innvandrere på libanesisk territorium har allerede falt til under 1 million, for første gang siden 2014, ifølge UNHCR.

Folk vender hjem igjen. De drar hjem i tusenvis, hver uke.

De drar tilbake fra Libanon, Jordan, Tyrkia, og til og med fra det en gang imaginære paradiset – de europeiske landene som Tyskland – som på en eller annen måte ikke materialiserte seg og til og med ikke greide å imponere mange mennesker fra et land med en av de eldste og største historiene og kulturene i verden.

Barneflyktninger på den greske øya Kos

Mohammad Kanaan, en student i industrielt vedlikehold ved ULF i Libanon, forklarer:

«Da jeg bodde i Syria, hadde jeg studert mekanisk design og utvikling i tre år … På grunn av kriser og krig ble jeg tvunget til å forlate landet. Etterpå ble jeg tvunget til å stanse utdanningen min i tre år. Så, takket være UNESCO-initiativet, ble jeg tatt opp til studier her i Libanon … Etter krigen mot Syria ble jeg mer motivert til å fortsette studiene mine. Spesielt siden infrastrukturen trenger gjenoppbygging og fabrikker snart vil være i drift. Landet trenger mange mennesker bevæpnet med kunnskap …»

Vesten forventer ikke slike beslutninger fra syriske flyktninger. Det var vant til migrantene som har kommet fra utallige ødelagte og destabiliserte land; folk som var i stand til å gjøre omtrent alt og si omtrent alt, så lenge de fikk lov til å forbli i Vesten.

Vesten forsøkte å forvandle syrerne til nøyaktig slike innvandrere, men de mislyktes. I desember 2014 rapporterte jeg fra Iraks autonome kurdiske region:

«Ikke langt fra oljefeltene er det en enorm flyktningleir; Den er for eksil-syrerne.

Etter å ha forhandlet fram adgang, klarte jeg å spørre leirens sjef – Khawur Aref – hvor mange flyktninger som var beskyttet her? «14.000,» svarer han. «Og etter at det når 15.000, vil dette stedet bli uhåndterlig.»

Jeg ble ikke akkurat oppfordret til å intervjue folk, men jeg klarte å snakke med flere flyktninger allikevel, inkludert Ali og hans familie, som kom fra den syriske byen Sham.

Jeg ville vite om alle nyankomne blir forhørt? Svaret er – «Ja». De utspørres om hvorvidt de er for eller imot president Bashar al-Assad? «Ja, de blir de: alle blir spurt disse spørsmålene og flere …» Og hvis en person – en virkelig desperat, trengende og sulten person – svarer at han støtter regjeringen til Bashar al-Assad og kom hit fordi landet hans ble ødelagt av Vesten, hva ville så skje? «Jeg ble fortalt:» Han og hans familie ville aldri få lov til å forbli i irakisk Kurdistan.»

Syriske flyktninger i Hatay-regionen (Tyrkia)

Jeg møtte syriske flyktninger over hele Midtøsten, så vel som i forskjellige europeiske land. Nesten alle av dem følte seg nostalgiske, selv desperate, av å være borte fra deres elskede land. De fleste ønsket å vende tilbake. Noen av greide nesten ikke å vente på første mulighet.

Jeg visste om syrere som hadde visum i lommene deres, til og med slike steder som Canada, og de bestemte seg i siste øyeblikk for ikke å forlate sitt moderland.

Syria er virkelig et unikt land.

Vesten forventet det ikke; De var ikke vant til en slik besluttsomhet fra folk hvis liv de ødela.

«Vi drar nå vestover, vi må dra,» ble jeg fortalt av en syrisk dame med to barn som klamret seg til henne mens de ventet foran kommunehuset på den greske øya Kos. «Vi gjør det for våre barn. Men merk mine ord; de fleste av oss vil snart vende tilbake.»

De vender nå tilbake. Og Vesten liker det ikke; de hater det.

Det liker å syte og klage over hvordan de blir utnyttet av «de fattige horder», men de kan egentlig ikke leve uten innvandrere, spesielt fra slike utdannede land som Syria.

Flyktninger venter på den greske øya Kos

Ikke bare kjempet det syriske folk modig og slo den brutale invasjonen av terroristene produsert, trent, finansiert og støttet av Vesten. Men nå vender flyktningene ryggen til den falske og ofte ydmykende komforten i eksil i Europa, Canada og andre steder.

Slike holdninger ‘må straffes’. For et slikt mot kan de syriske byene og den seirende syriske hæren snart bli bombet og angrepet direkte av USA, og muligens også av europeiske styrker.

I Beirut, da jeg finpusset dette essayet, ble jeg fikk jeg et kort besøk av to av mine venner, syriske lærere, en fra Aleppo og den andre fra Damaskus.

«Det blir vanskelig igjen,» sa jeg.

«Ja,» var de enige om. «I mitt nabolag, i Damaskus, ble to barn drept av kulene avfyrt av terrorister like før jeg dro på denne reisen.»

«USA sier de kan angripe landet direkte», sa jeg

«De truer alltid,» blir jeg fortalt. «Vi er ikke redde. Vårt folk er fast bestemt på å forsvare vår nasjon.»

Til tross for de nye farene, strømmer det syriske folket tilbake til sitt land med nytt mot. Imperiet kan prøve å straffe dem for deres mot, patriotisme og besluttsomhet. Men de er ikke redde, og de er ikke alene. Russerne og andre allierte er «på bakken» og klar til å forsvare Syria. Hele Midtøsten ser på.


 

Med velvillig tillatelse fra Andre Vltchek. Alle bilder av Andre Vltchek. Han er en filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket konflikter i flere dusin land.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. arnomd says:

    Hjelp, for en virkelighetsfjern beskrivelse av forholdet, - mellom syrere og "Vesten"s befolkning:
    Om syrere:

    "De vender nå tilbake. Og Vesten liker det ikke; de hater det.

    Det liker å syte og klage over hvordan de blir utnyttet av «de fattige horder», men de kan egentlig ikke leve uten innvandrere, spesielt fra slike utdannede land som Syria."

    For noe tøys:

    1. Europere, som alle andre, er glade for at flyktninger vender tilbake.
    2. Syrere er overhodet ikke velutdannet i forhold til europerere (eller ‘Vesten’). Tvert imot er en stor andel funksjonelle analfabeter. Deres arbeidsdeltakelse i Danmark og Norge er blant de laveste av alle innvandrere.
    3. Forfatteren hadde gjort lurt i å skille mellom "Vesten"s regimer og dets befolkning.

    Denne forfatteren lider åpenbart av et “Vesten-hat” som gjør ham blind for virkeligheten. Denne artikkelen er noe av det dummeste jeg har lest på steigan.no - selv om jeg selvsagt sympatiserer med ønsket om å gjenoppbygge Syria!

  2. baluba says:

    Steigan dekker stoff om Syria som msm ikke vil, og det er mye av det. Det er ingen krig der vi har hatt at så stort misforhold mellom pressen og det som virkelig skjer. Jeg anbefaler å lese Andres Romelsjøs Blogg angående denne krigen.
    Flere år tilbake etablerte Assad leire der 1,1 millioner tilbakevendte fikk hjelp. Det er gitt amnestier. Den vestlige pressen skyr alt som setter disse lederne i et positivt lys. Det kan være lurt å være skeptisk til så og si alt man leser og ser av nyheter i dag.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere