oss 100 kroner!
Først publisert på Midt i fleisen.
Hver dag hører vi nyheter – for det meste dårlige – fra Syria. Selv om vi her prøver å bringe litt lys inn i tåken og å tilby et alternativ til den vanligvis svært ensidige dekningen i tradisjonelle medier, så er det ikke alltid lett å holde orden på sakene. Derfor har vi bedt journalist og Midtøsten-ekspert Karin Leukefeld, som er en av de få kildene fra regionen med bedømminger man virkelig kan feste lit til, forklare dagens komplekse situasjon i Syria for leserne her på en forståelig måte. Resultatet er utrolig verdt å lese.
Midt i fleisen.
Av Karen Leukefeld
Ghouta
Ghouta var en gang et rekreasjonsområde for beboerne i Damaskus. Ghouta betyr «oase», her sildret vannet i Barada-elven, lunder og enger fristet til å bli værende en stund. Reisende, forfattere og diktere hyllet området som «paradis på jorden». Den franske filosofen Constantin Francois de Volney skrev entusiastisk på slutten av det 18. århundre:
«Mange bekker strømmer fra fjellene, noe som gjør Damaskus-området til det best irrigerte og herligste stedet i Syria. Araberne snakker om det med entusiasme; og de blir aldri lei av å lovprise grønnheten og friskhet i frukthagene, overfloden og variasjonen av frukt, antallet kilder, inkludert klarheten i fontener og vann.»
Det så vakkert beskrevne grønne beltet rundt Damaskus kan oppdeles i det østlige Ghouta, som strekker langs veien til Homs, og i det sydlige og vestlige Ghouta, som strekker seg til Golanhøydene. I 1925 samlet motstanden mot det franske mandatstyret seg i Ghouta, som ble blodig knust.
Ghouta består opprinnelig av mange landsbyer som har sin egen historie. I Jobar, for eksempel, bare 3 km fra gamlebyen i Damaskus, finnes en av de eldste synagogene i Midtøsten. Bygningen er bevart, mens mange jøder fra Jobar i det 7. århundre og deretter konverterte til islam og ble muslimer. Som mange proselytter, utviklet de en forbindelse med islam preget av dogmatisme og intoleranse. Med starten av den syriske «revolusjonen» (2011) ble andre trosretninger som kristne, ishmaelitter og tolerante muslimer erklært for «uønskede personer».
Endringen
Siden 1980-tallet – under den store utviklingsfasen i Syria – etablerte håndverkere og industribedrifter seg i det østlige Ghouta. Dette ble etterfulgt av verksteder, laboratorier, vitenskapelige og medisinske institusjoner tilknyttet Universitetet i Damaskus og sykehus. Den største busstasjonen i Damaskus var her, bilforhandlere fra hele verden konstruerte glasspalasser langs ringveien, som går over i motorveien til Homs, Hama og Aleppo. Al-Wafideen-flyktningleiren ga husly til 25.000 mennesker som selv eller deres forfedre var blitt utvist fra de syriske Golanhøyden av den israelske hæren i 1967.
Utvandring fra landsbygda og befolkningsvekst førte til fremveksten av nye satellittbyer rundt de små landsbyene i denne tidligere idyllen. Rundt 3 millioner mennesker bodde offisielt i det østlige Ghouta før krigen begynte i 2011, og det virkelige antallet kan godt ha vært høyere. De fleste flyktet på slutten av 2011/tidlig i 2012, da væpnede grupper tok kontroll over det østlige Ghouta. De sivile som ble værende var for det meste medlemmer av militante grupper, personer som ikke hadde slektninger i Damaskus, eller som var for syke og gamle til å flykte. De var også folk som ikke ønsket å forlate sin eiendom, eller de tilhørte en ubevæpnet opposisjonsgruppe som håpet å styrte den syriske regjeringen med utenlandsk hjelp.
Den største av disse satellittbyene er Douma, som ligger ca 10 km nordøst for Damaskus. Før krigen bodde offisielt 120.000 innbyggere der. Mange mannlige innbyggere i Douma tjente penger i bygge- og oljeindustrien i Gulfstatene. Noen ble mellommenn eller underleverandører for selskaper fra Gulfen. I tillegg til pengene, importerte de også ultra-konservative ideer fra Gulfstatene til Syria, som ble undervist i moskeer og madrasa-er. I Douma bygde Gulfstatene ikke bare en ideologisk og religiøs base, men også en økonomisk, noe som først ble fullt synlig våren 2011, da protestene begynte.
Forvandlingen av den «frie syriske armé»
Sommeren 2011 ble Den frie syriske armé (FSA) dannet i Tyrkia. På omtrent samme tid vokste væpnede grupper opp som paddehatter i landsbyene og forstedene til Damaskus (Ghouta). Alle kalte seg «Den frie syriske armé», men ingen hadde en politisk organisasjonsplan for hvordan deres protester, som de kalte en «revolusjon», skulle gjennomføres.
I løpet av denne perioden ble «Islams hær» (Jaish al Islam), grunnlagt i Douma av Zahran Alloush. Alloush ble løslatt fra fengsel som en del av et amnesti i 2011. Han hadde sittet fengslet siden 2009 for salafistisk propaganda og besittelse av ulovlige våpen. I motsetning til andre væpnede grupper hadde «Islams hær» et klart mål. Den sekulære syriske regjeringen skulle styrtes, og erstattes av en regjering som skulle følge islamsk lov, sharia-loven, ifølge den salafistiske tolkningen. Finansielt støttes «Islams hær» av Tyrkia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE), som fortsetter å levere våpen og logistisk støtte. Zahran Alloush ble drept i 2015. Kort tid etter ble broren Mohamed Alloush sendt til Genève som leder av forhandlingsdelegasjonen til den syriske opposisjonens Nasjonalkoalisjon. Etter at de militære suksessene til den syriske hæren og dens allierte stadig presset tilbake de væpnede gruppene over hele landet, ble Alloush byttet ut med opposisjonelle sivile på et møte dominert av Saudi-Arabia. Ved samtalene i Astana, hvor væpnede grupper har samtaler med den syriske regjeringen for å bli enige om våpenhviler og de-eskalering, deltar Alloush.
Kalifatet i det østlige Ghouta
Fra «Den frie syriske armé» (FSA) oppstod, ifølge informasjon fra FN, mer enn 2000 kampgrupper over hele landet, som i løpet av årene gjentatte ganger slåss seg i mellom. På grunn av mangel på penger og våpen, oppløste de enten seg selv eller sluttet seg til jihadistgruppene. Lokale syriske kampgrupper, som kan regnes som «opprørere», ble enige om våpenhviler med den syriske regjeringen takket være russisk mekling, la ned våpnene og ble inkludert i et statlig amnestiprogram. I tillegg til «Islams hær» finnes det fortsatt andre ekstremistiske grupper, hvor andelen utenlandske krigere var og er fortsatt veldig høy.
«Rahman-legionen» (Faylaq al-Rahman) ble også grunnlagt i 2011 og var opprinnelig alliert med «Den frie syriske armé». I mellomtiden har legionen blitt partner med «Fronten for frigjøring av Levanten» (Hay’at Tahrir al-Sham, HTS) en allianse rundt al-Qaida gruppen Nusra-fronten. Ideologien er basert på salafisme, Rahman-legionen omtaler de østlige forstedene av Damaskus som «Det østlige kalifatet».
Gruppen støttes og bevæpnes av Qatar og Tyrkia. Siden 2015 har «Rahman-legionen» igjen og igjen kjempet blodige maktkamper med «Islams hær». Militærobservatører i regionen tilskriver dette til konflikten som eksisterer blant de respektive sponsorene: Saudi Arabia/Forente arabiske emirater på den ene side, mot Qatar på den andre. Qatar har blitt klassifisert som en motstander av Saudi-Arabia og UAE siden sommeren 2017, fordi emiratet samarbeider med Iran. Observatører har allerede antydet at Rahman-legionen kan være villig til å inngå en våpenhvile som følge av press fra Qatar.
En propagandafilm publisert av EMN-News den 18. februar snakker imidlertid et annet språk. Du kan se skarpskyttere som viser hvordan de bruker sine moderne rifler. Gjennom kikkertsiktet sikter de på soldater og vanlige mennesker på den andre siden av frontlinjen i Damaskus. Etter hvert skudd kan du se hvordan offeret faller, mens skarpskytterne lovpriser Allah. Organisasjonen har også TOW-anti-tank missiler fra USA. De viste også disse i et videoklipp. Bare en dag etter at FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt resolusjon 2401, som krever en 30-dagers landsomfattende våpenhvile, filmet Rahman-legionen en kjemper som avfyrer en TOW-missil. Kameraet følger den røde ildkulen gjennom kikkertsiktet, til den kort tid etter blir til en stor eksplosjon. Igjen blir Gud lovprist, før de sikter på neste mål.
«Den islamske bevegelsen av frie menn i Levanten» (Ahrar al-Sham) ble også grunnlagt i 2011 og har nylig fusjonert med en annen islamistisk gruppe, «Nour al-Din al Zenki». Navnet henviser til en leder for den tyrkiske stammen Zengidene i det 12. århundre. Den «syriske frigjøringsfronten», som er resultatet av fusjonen, ønsker å forsvare den «syriske revolusjonen», for å etablere en «islamsk stat». Begge gruppene var og er støttet av USA, Gulfstatene og Tyrkia, og har henrettet folk etter sharia-dommer. «Nour al Din al Zenki» skar over halsen på en 15 år gammel palestinsk gutt foran kamera. I den østlige Ghouta samarbeider begge organisasjonene med Nusra-front-koalisjonen «Hay’at al Tahrir al Sham» (HTS). I Idlib, hvor alle de ovennevnte gruppene også kjemper, kjemper de en blodig maktkamp mot HTS.
Med starten av de fornyete kampene i de østlige forstedene til Damaskus (Douma, Harašta, Arbin, Jobar og andre) har disse gruppene – Islams armé, Rahman-legionen, Ahrar al-Sham, Nour al-Din al Zenki og Nusra -fronten, ifølge informasjon fra det russiske forsvarsdepartementet, dannet en felles hovedkommando.
Grupper fra sivilsamfunnet er knapt tilstede
Sivile opposisjonsgrupper er knapt tilstede i de østlige forstedene til Damaskus. I likhet med White Helmets, også kjent som Det syriske sivilforsvaret» har også «Den syrisk-amerikanske medisinske forening» (SAMS) dukket opp. Den er dannet fra opposisjonsgrupper og er økonomisk støttet av USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Tyrkia og Gulf-statene. Tyskland har betalt sju (7) millioner euro til White Helmets siden grunnleggelsen i 2014.
Andre opposisjonelles skjebne viser at i dag kan bare de som tolereres av de militære aktørene (jihadistene) virke i kampsonene. Advokaten og menneskerettighetsaktivisten Razan Zeitouneh stiftet sammen med likesinnede mennesker et dokumentasjonssenter for brudd på menneskerettighetene i 2011. Hun forsvant sporløst i desember 2013. Hennes familie, som henvendte seg til offentligheten noen dager senere, snakket om en kidnapping. Hennes ektemann Wael Hamada og aktivistene Samira Al-Khalil og Nazim Al-Hamadi har også forsvunnet siden da.
I september 2013 rapporterte advokaten at hun og hennes senter hadde blitt truet av lokale væpnede grupper i Douma. Tre måneder senere forsvant hun. I april 2014 holdt familien til Razan Zeitoune «Islams hær» og deres leder Zahran Alloush ansvarlig for de fire bortførte personene. Det kom ikke noe svar, og de fire menneskerettighetsaktivister kom aldri tilbake.
Mens mat og medisin er mangelvare i de østlige forstedene til Damaskus, strømmer de mest moderne våpen og ammunisjon, kommunikasjonsutstyr, kameraer og droner inn til kjemperne. En forsyningsrute går gjennom tunnelsystemer som forbinder forstedene. Imidlertid er de fleste nå avskåret av den syriske hæren og dens allierte. Tunnelene tilhørte opprinnelig et bredt forgrenet vannforsyningssystem fra Barada-elven, som irrigerer det østlige Ghouta.
Basert på rapporter fra beboere som har ektemenn og/eller barn ‘forsvunnet’ eller som er fanger, må gisler som ble kidnappet av kampgruppene utvide de underjordiske tunnelene og befestet dem, slik at man i dag snakker om en underjordisk by i deler av Øst Ghouta. Tunnelsystemene fungerer som «tilfluktsrom» mot angrep fra den syriske hæren, samtidig som noen av de alvorligste angrepene på de syriske væpnede styrkene ble forsøkt gjennom tunnelsystemet.
Kjempere fra disse gruppene danner tilsammen en hær på flere tusen Guds krigere. Gjentatte forhandlinger om tilbaketrekking har mislykkes. Et våpenhvile ble avtalt sommeren 2017, men klassifiseringen av de østlige forstedene i Damaskus som et «de-eskaleringsområde» mislyktes.
I september og desember 2017 prøvde de å starte to alvorlige angrep mot de syriske væpnede styrkene fra tunnelsystemet, med godt over 100 dødsfall. Den syriske ministeren med ansvar for forsoning, Ali Haidar, som deltok i forhandlingene om de-eskalering av området og våpenhviler, sa etter angrepene at kampgruppene tydeligvis ikke var interessert i en våpenhvile. Man er åpen for, men ser liten sjanse for, seriøse avtaler.
Hundrevis av syriske soldater, tjenestemenn og deres slektninger blir holdt som gisler av gruppene. I løpet av de siste syv ukene har mer enn 1500 granater og raketter rammet boligkvarter i Damaskus fra de østlige Ghouta-områdene. Flere dusin omkom og hundrevis skadet.
Tyrkia, Vesten og Gulfstatene har støttet det væpnede opprøret i de østlige forstedene av Damaskus siden 2011. I et kuppforsøk sommeren 2012 trengte kampgrupper fra Ghouta langt inn i sentrum av Damaskus, men ble slått tilbake. Målet var opprinnelig at opprørerne fra det østlige Ghouta skulle invadere Damaskus for å styre regjeringen. I dag styrer kampgruppene fortsatt et område på ca 100km². Hele territoriet Damaskus og omegn (Rif) dekker 18.000 km².
Kampen for Afrin og Eufrat-dalen
Situasjonen i Nord-Syria er for tiden bestemt av to fronter. Vest for Aleppo, i og rundt den lille byen Afrin, har det tyrkiske styrkene sammen med sine jihadist-allierte startet en offensiv mot det kurdiske selvstyret i «Demokratiske føderasjonen av det nordlige Syria.» Tyrkia hevder landet må forsvare seg mot kurdiske terrorister. Våpenhvilen som FNs sikkerhetsråd krever, ignoreres av Ankara.
Allerede sommeren 2016 invaderte tyrkiske tropper sammen med sine jihadist-allierte Syria nord for Aleppo. De etablerte en ‘sikkerhetssone’ mellom byene Azaz, al-Bab og Jarabulus for å sabotere de kurdiske-styrte «Syriske demokratiske styrkene» (SDK). Spesielt irriterende for regjeringen i Ankara var holdningen til sin amerikanske NATO-allierte, hvis styrker har samarbeidet siden 2014 (siden slaget om Kobane/Ain al-Arab) med ‘Det kurdiske folks forsvars-enheter’ (YPG/YPJ) i det nordøstlige Syria. Washington bevæpnet kurdiske enheter og trente dem. De omtalte dem som «partnere i anti-IS koalisjonen» i kampen mot «Den islamsk staten» (IS).
Siden IS er i stor grad er ødelagt, kan USA trekke seg ut fra Syria. Men USAs utenriksminister Rex Tillerson kunngjorde den nye amerikanske strategien for Syria i januar 2018. Nå er planen at de amerikanske styrkene skal forbli i områdene nordøst for elva Eufrat i Syria, for å hindre a) en oppblomstring av IS, b) redusere påvirkningen fra Iran og c) å støtte det syriske sivilsamfunnet, for å gjenoppbygge landet etter president Assads fall.
For å gjennomføre denne planen, skal 30.000 menn (og kvinner) intensivt trenes som grensevakter. Det hvite hus har allerede bevilget 4 milliarder dollar per år for dette prosjektet. Programmer for å styrke det syriske sivilsamfunn er inkludert i prisen, samt videre bevæpning og opplæring.
USA og deres partnere kontrollerer 30 prosent av Syrias territorium nordøst for Eufrat, fortalte Tillerson til journalister i Kuwait. Man kontrollerer befolkningen som bor der, så vel som mye av Syria olje- og gassressurser. Dette skal være nok til å påvirke Genève-samtalene om Syrias fremtid. For å gi denne planen tyngde, ble syriske styrker og allierte paramilitære styrker fra Russland og Iran angrepet gjentatte ganger av den USA-ledede anti-IS alliansen, så snart de forsøkte å krysse Eufrat for å sikre en statlig syrisk kontroll over syriske produksjonsanlegg for olje- og gass.
USA og deres allierte – Storbritannia, Frankrike, Tyskland inkludert – ønsker å dele Syria langs Eufrat-dalen. 20 amerikanske militærbaser og flybaser ble bygget øst for Eufrat for å befeste okkupasjonen i lang tid framover (Tillerson: «Vi har tid»). Det kurdiske folks forsvarsenheter fortsetter å motta militær og økonomisk støtte. De syriske nasjonale gass- og oljeressursene er okkupert. Den syriske befolkningen er faktisk tatt som gisler.
For Ankara, er USAs tilnærming uakseptabel, derfor invasjonen av Afrin og trusselen om å okkupere ytterligere områder i nordøst i Aleppo – men bare vest for Eufrat. Støtten til kurdiske styrker, som Ankara anser som samfunnsfiende nummer en, betraktes som en massiv krenkelse fra NATO-allierte USA. En militær konflikt mellom de to NATO-landene på syrisk territorium er ikke utelukket.
Syrias nærmeste naboer, Libanon, Tyrkia og Irak, vil forhindre delingen av Syria. Det ønsker også Russland og Iran, alliert med den syriske regjeringen og hæren. Syrerne har tydelig vist sitt ønske om fred og gjenoppbygging av sitt ødelagte land, med mer enn 2500 lokale våpenhviler. Men USA har andre planer, og Washington har informert sine partnere.
Syria bør knuses for å svekke landets allierte, Russland og Iran, så vel som den libanesiske Hezbollah-bevegelsen. Protokollen fra et møte i ‘den lille Syria-gruppen’, der USA inviterte Storbritannia, Frankrike, Jordan og Saudi-Arabia til Washington tidlig i januar 2018, antyder at presset på Russland skal opprettholdes eller til og med økes for å få USAs plan til å lykkes (Ifølge den libanesiske avisen al-Akhbar, 22.3.2018). For å oppnå dette skal FNs byråer, inkludert FNs spesialrepresentant for Syria Staffan de Mistura, bli instruert. Hvis Moskva nekter å gi etter for USA krav til «det syriske regimet», vil de fortsette det man de allerede har begynt for å sette press på Moskva: «Den humanitære situasjonen i Syria og den russiske medvirkningen i luftangrepene» skal fordømmes. Det er fortsatt mange muligheter til å øke presset på Russland og Kreml frem til presidentvalget i Russland.
Oversatt med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Karin Leukefeld, født 1954, har studert etnologi, islamkunnskap og statsvitenskap, og er utdannet bokhandler. Hun har vært engasjert i bl.a miljøvernsaker, partiet De Grønne og Informasjonssenteret for El Salvador. Siden år 2000 har hun vært freelance korrespondent, der hun skriver om Midtøsten.
