oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Strømprisen til norske forbrukere består av flere deler, bl.a. strømavgift, nettavgift og strømpris i kWh m.m. Etter at Nei-til-avgiftspartiet FrP kom til makta i Energidepartementet (2013), har norske strømkunder fått ei ekstra STRØMAVGIFT på 3 milliarder (inkl. moms). Også NETTLEIEN har økt: I 2016 steg den med 4.3 % og i 2017 og 2018 ytterligere, slik at nettleien vil øke med mellom 30 og 50 prosent i løpet av få år. Og når det gjelder STRØMPRISEN, så er også den på vei oppover – kraftbransjen skylder på været og kulda, men i denne omgang har prisstigningen like mye å gjøre med halvtomme magasiner i Agder og Rogaland der altfor mye av krafta er sendt til EU. (Kilder: Energi Norge, Statistisk Sentralbyrå og Hegnar/VG).
Men alt dette er trolig bare småtteri i forhold til hva vi kan vente oss når ytterligere tre kabler til EU kommer i drift, og når norske husstander om 10 år får sin strømforsyning i hovedsak fra vindkraft i kombinasjon med nye strømmålere som skal få folk til å forstå at de helst bør bruke strøm om natta og om sommeren.
Nå er teksten foran egentlig bare en introduksjon til det som kommer nedenfor. Vi har mange ganger satt spørsmålstegn ved den måten kraftbransjen er organisert på. Det startet tidlig på 90-tallet med liberaliseringen av kraftomsetningen (bransjen fikk selge strømmen hvor den ville), og med privatiseringen av kraftbransjen (etableringen av aksjeselskaper) som førte til at kraftverkene etter hvert fikk helt andre interesser enn å levere stabil og billig strøm til befolkning, industri og offentlige arbeidsplasser.
Kraftbransjen, som altså opprinnelig hadde som mål å levere energi til industrien og å tjene folks velferdsinteresser, har fått nye mål: Inntektene skal ikke lenger nødvendigvis bare pløyes tilbake til eierne, men også brukes til ekspansjon og til «lønnsom» virksomhet. Kraftbransjen har fått for seg at bedriftene er blitt økonomiske «lokomotiver» med egne samfunnsmessige interesser – og vi har sett hvor galt det kan gå: Feilinvesteringene har vært mange og til dels katastrofale. Og det siste nye er ufornuftige investeringer i eksportkabler, ustabil vindkraft og «smarte» strømmålere som skal sikre ekstrainntekter til bransjen FRA NORSKE HUSSTANDER.
Et annet problem er den interne organiseringen av omsetningssystemet i bransjen. Det er ikke bare kraftprodusenter og nettbedrifter som skal tjene penger på kraftproduksjonen vår, i tillegg til stat og kommuner. Det er også etablert ytterligere et mellomledd med mange betegnelser – dels kalles de «strømleverandører», dels «tradere» og dels kraftspekulanter (NRK). Disse selskapene produserer ikke strøm – de lever av å kjøpe og å selge strøm. Antallet har variert litt de seinere årene – i dag er tallet nesten 150. De fleste kjenner navn som Norges Energi, Fjordkraft etc. Det er enorme fortjenester som høstes her – her er bare ett eksempel:
En av «traderne» er et enkeltmannsforetak eid av en person i Grimstad, Einar Aas. Ved å handle litt med den strømmen vi bruker, tjente han i 2016 hele 833 millioner (og betalte kr. 227 millioner i skatt). Også formuen er skyhøy. Dersom de godt over 100 traderne tjente like mye som enkeltmannsforetaket Einar Aas, altså nesten en milliard, skulle summen lett kunne bli mye mer enn 100 milliarder på å selge strøm til oss fra de kraftselskapene vi alle eier. Den strømprisen vi betaler, går altså i stor grad til traderne som ikke gjør noe produktivt arbeid, men som bare flytter penger. Og slik går det når markedet overtar – situasjonen blir så «komplisert» at alle mister oversikten.
