Hvorfor verden er et farligere sted i dag enn den var under den kalde krigen

0

Av Brian Cloughley

Den 9. august 2017 tvittret president Trump «Min første befaling som president var å oppgradere og modernisere vårt atomvåpenarsenal. Det er nå langt sterkere og kraftigere enn noen gang før.»


Denne artikkelen av Brian Cloughley er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Det var tydeligvis meningen at denne uttalelsen om USAs prestasjoner og kjernfysisk politikk skulle skremme lederen av Nord-Korea, Kim Jong Un. Han testet en kjernefysisk ballistisk missil tre måneder senere, hvoretter USAs president sendte en fornærmende twitter-melding som kalte ham » Little Rocket Man.» Nivået på internasjonal dialog og diplomati sank til enda et nytt lavmål, som ble entusiastisk gjengjeldt av Kim. Men Trump viste en sjelden demonstrasjon av sunn fornuft den 11. november 2017, ved å spørre «Når vil alle haterne og idiotene der ute innse at det å ha et godt forhold til Russland er noe bra, ikke noe dårlig. De spiller alltid [parti]-politikk – dårlig for landet vårt. . .”

Så sant som det er sagt, og hvor mye bedre for verden hvis en slik positiv holdning hadde fått lov til å blomstre sammen med dialog. Men så gikk alt skrikende nedoverbakke. Samtidig ble Washingtons nye aggressive kjernefysiske strategi publisert, som understreket utvidelsen av hva man kunne gjøre med atomvåpen. Den fulgte rett etter USAs nye nasjonale forsvarsstrategi, som sterkt ivret for en enorm militær opprustning og nevner Russland ikke mindre enn 127 ganger, sammenlignet med 62 referanser til Nord-Korea, 47 til Kina og 39 til Iran.

Tendensen til fiendskap i det amerikanske militær-industrielle komplekset har blitt styrket av sirkuset Russiagate-granskningen i Washington, som forsøkte å bevise at Moskva hadde organisert valgresultatene i 2016 ved å overtale utallige millioner mennesker på sosiale medier om at rødt var blått og demokrater egentlig var republikanere. Eller omvendt. Det hele er tull og vås, men den amerikansk-europeiske anti-russiske kampanjen ble så gitt en enorm ny styrke i England, da en pensjonert, BMW-kjørende britisk spion (tidligere russisk statsborger) kollapset.

Forgiftningen var fra et kjemisk middel, og Russland fikk straks skylda. Storbritannias utenriksminister Boris Johnson er en trist vits, men han er politisk mektig og en trussel mot statsminister Theresa May, så han forblir i stillingen og kommer med uttalelser som «Russland er det eneste landet man kjenner til har utviklet denne typen middel. Jeg er redd for at bevisene er overveldende for at det er Russland.» Det faktum er at det ikke er framlagt noe bevis overhodet for at Russland var involvert, blir ignorert, fordi den vestlige verden har blitt overbevist om at Russland er skyldig i denne forgiftningen – og utallige andre ting.

Den økte anti-russiske stemningen er meget kjærkommen for militæralliansen USA-NATO, som har vært meget flittig i å bygge ut sin framskutte tilstedeværelse langs Russlands grenser. Den krigerske stemningen har blitt forherdet siden NATO begynte å utvidelsen i 1997, noe som var helt i strid med det som hadde blitt avtalt syv år tidligere.

Som notert av Los Angeles Times, «I begynnelsen av februar 1990 kom de amerikanske ledere med et tilbud til sovjeterne. I følge transkripsjoner av møter i Moskva 9. februar foreslo utenriksminister James Baker at USA, i bytte for samarbeid om Tyskland, kunne gi «bunnsolide garantier» om at NATO ikke skulle utvides «en tomme østover». Mindre enn en uke senere sa den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov seg enig i å starte forhandlinger om gjenforening. Ingen formell avtale ble inngått, men alle bevis viser at dette var et quid pro quo: Gorbatsjov godkjente Tysklands vestlige orientering, mens USA skulle begrense NATOs ekspansjon. Likevel binder stormakter sjelden sine egne hender. I interne notater innså amerikanske strateger raskt at en utelukkelse av NATOs ekspansjon kanskje ikke var i USAs interesse. Ved slutten av februar hadde Bush og hans rådgivere besluttet å la døra stå på gløtt.»

Dørene mot Russlands grenser var ikke bare åpne: på den andre siden lå en innbydende galakse av nasjoner som var ivrige etter å nyte alle de økonomiske fordelene som ville regne ned over dem fra de dype og sjenerøse lommene til militærmaskinen Washington-Brussel. Som en utvidelse av den framskutte tilstedeværelsen, rykket USA og andre NATO-medlemmer fram missil-skip i Østersjøen og Svartehavet, fly for elektronisk overvåkning som flyr så nært som de overhodet kan til russisk luftrom, sammen med stasjonering av kampfly bestykket med kjernefysiske stridshoder og stadig flere bakketropper.

Den nylige økningen i anti-russiske nyheter og kommentarer i nesten alle amerikanske og britiske medier er en velsignelse for den vaklevorne og inkompetente NATO-alliansen, men i ansvarlige sirkler er det bekymring for atomstrategi – og særlig USAs.

Den kjernefysiske trusselen fra Washington vokser, og til tross for det faktum at analytikere som Bruno Tertrais fra tankssmia Fondation pour la Recherche Stratégique observerer at Russlands holdning er feiltolket, kan tidevannet mot Russland i den vestlige opinionen nå ikke stoppes eller til og med reduseres. Behovet for bevis blir ignorert, og på ingen måte er dette tydeligere enn i vestlige uttalelser om russisk kjernefysisk politikk.

Som professor Tertrais påpeker: «Den dominerende fortellingen om Russlands atomvåpen i vestlig strategisk litteratur siden begynnelsen av århundret har vært omtrent slik: Russlands doktrine om «eskalering for å de-eskalere» og deres store militærøvelser viser at Moskva gjør seg klar til å bruke taktiske kjernevåpen. Hensikten er å stoppe NATO fra å beseire Russlands styrker eller tvinge Atlanterhavsalliansen til å avslutte en konflikt på vilkår som er gunstige for Russland. Alle elementene i denne fortellingen baserer seg imidlertid på svake bevis – og det er sterke bevis som motsier de fleste av dem.»

En av de mest bekymringsverdige tingene i USAs nye atomstrategi er holdningen til mange kjernefysiske eksperter i Vesten. Vanlige folk vil kanskje synes at noen av disse atomkrig-entusiastene har en bisarr tankegang. Som rapportert av Defence News, mener Rebeccah Heinrichs, en atomanalytiker ved tankesmia Hudson Institute, at Pentagon er på riktig vei. Hun bemerker at «hvis russerne har noe som kan brukes som leveringssystem, plasserer de et atomstridhode på det»… «Russerne mener tydeligvis at de muligens kan smelle av et taktisk atomstridshode, og at vi deretter ikke vil ha et passende svar. Dermed ville vårt eneste alternativ i hovedsak være å avslutte krigen i stedet for å begynne å bruke strategiske atomvåpen. . .“

Det kan skyldes at jeg har hatt en viss tilknytning til leveringssystemer for atomstridshoder og deres heslige effekter at jeg blir fornærmet av smarte analytikere som henviser til avfyring og detonasjon av atomvåpen som ‘å smelle av’. Våpenet som ville bli «smelt av» ville drepe hundrevis, kanskje tusenvis, av mennesker og ville forurense store landområder. En «atomstridhode med lav sprengkraft» som det så lettsindig beskrives, er ikke et ubetydelig våpen.

For mange år siden i Tyskland befalte jeg en gruppe missilvåpen som hadde som formål å smelle av atomvåpen med «lavt sprengkraft», Honest John-missiler, i tilfelle krig i Europa. Vi visste at disse dingsene ville forårsake enorme ødeleggelser, fordi W7-stridshodet hadde en variabel sprengkraft på opptil 20 kilotonn – omtrent det samme som Nagasaki-bomben som drepte rundt 75.000 mennesker. Selvsagt ville våre stridshoder kanskje bare ha vært en brøkdel av dette (det vil vi aldri få vite), men selv da protesterte jeg mot intellektuelle som snakket om at de kunne smelles av, som dagens «atomvåpen med lav sprengkraft», fordi vi ville har dødd i løpet av noen få minutter etter å ha avfyrt disse missilene. Mest sannsynlig ville vi ha dødd fra gjengjeldelse, men også fordi den maksimale rekkevidden av våre missiler var rundt 25 kilometer og radioaktiviteten ville ha nådd oss ganske raskt. Men først ville vi ha drept tusenvis av ofre.

Deretter kan du lese uttalelsene fra slike viktige personer general John Hyten i US Air Force, som er sjefen for USAs atomvåpenarsenal. Han sa den 28. februar at «Russland er den viktigste trusselen, ganske enkelt fordi de utgjør den eneste eksistensielle trusselen mot landet akkurat nå. Så vi må se på det fra et slikt perspektiv.»

Han burde møte Rebeccah Heinrichs. De kunne diskutere hvor og hvordan man skulle avfyre et våpen som ville føre til ødeleggelsen av hele verden. Den kjernefysiske trusselen er overhengende.


Med velvillig tilatelse fra Brian Cloughley. Første gang publisert på Strategic Culture Foundation. Han tjente i den britiske og australske hæren i krigene på Borneo og i Vietnam, tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir, og var australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.