oss 100 kroner!
Norske politikere har igjen gjort sitt ytterste for å vise at det ikke er noe behov for dem. For hva er det de har holdt på med dag og natt den siste uka? De har diskutert en provokasjon på Facebook! Sylvi Listhaug vet akkurat hvordan hun skal få diskusjonen til å dreie seg om – Sylvi Listhaug. Og de andre godtar invitasjonen gang på gang, for da slipper de å snakke om noe som betyr noe, som for eksempel arbeidsplassene i kraftkrevende industri, om Acer, og krigen i Syria, om forsøkene på å provosere fram en storkrig mot Russland.
Provokasjon
Gjennom valgkampen klarte Sylvi Listhaug egenhendig å løfte tilslutninga om FRP med et par-tre prosentpoeng gjennom å provosere opposisjonen til å snakke – om Listhaug. Hennes velgere elsket det, så glemte de at FRP har sviktet dem på omtrent alle områder som betyr noe for dem. Opposisjonen elsket det, fordi er det noe som gir sosiale poeng i de politiske varmestuene så er det å vise at du hater Listhaug.
Dette var så vellykket at Listhaug gjorde det igjen, og har lykkes i å bygge seg opp til å bli FRPs kommende leder, og for ytre høyre er hun blitt deres Jeanne d’Arc. Jonas Gahr Støre slapp dermed å snakke om at han og Ap nå har hele fagbevegelsen og nesten hele sitt eget grunnplan mot seg når det gjelder hans og Barth Eides ønske om å gi EU kontroll over kraftressursene våre. Støre hadde spilt seg inn i et hjørne, og må ha trukket et lettelsens sukk da han endelig fikk gå i TV-studioene og gi et inntrykk av at han er en slags leder.
Dessverre tror også venstresida at det Stortinget og mediene har holdt på med i den siste tida er viktig. Men det har jo ikke handlet om politikk, i hvert fall ikke i noen vesentlig grad. Det har handlet om retorikk og posisjonering. Det har vært en parodiversjon av politisk selskapsdans. Det har vært revyversjonen av Robert Musils roman Mannen uten egenskaper.
Acer, arbeidsplassene og sjølstendigheten
Arbeiderpartiet har opplevd et grasrotopprør fra fagbevegelsen og eget grunnplan i Acer-saka. Som Halvor Fjermeros skrev her på steigan.no: Sørlandet raser mot Acer: Tillitsvalgte i industrien har fått nok av Arbeiderpartiet. Industri-Norge, utkant-Norge og kyst-Norge har reist seg i protest mot regjeringas (og Ap-ledelsens) ønske om å legge Norge inn under kontroll av EUs energibyrå. De to mangemillionærene i Ap-toppen, Støre og Barth Eide, trodde at de kunne ri denne stormen av ved å «stille krav til regjeringa», men de er blitt gjennomskuet. Folk skjønner at uansett hva Erna Solberg måtte svare på slike krav, vil det ha null betydning hvis EU først får kontrollen.
Arbeiderpartiet risikerer å rasere grunnfjellet sitt gjennom denne katastrofale politikken. Derfor må Støre ha tatt det som en Guds gave da Sylvi Listhaug endelig ga ham en sjanse til å snakke om noe annet.
Og for FRP er det jo også fint. De vil jo heller ikke snakke om Acer, for der er de på kollisjonskurs med store deler av sitt eget grunnplan. Så hvorfor ikke drive med politisk dokketeater i stedet?
Det største politiske partiet på Island, Selvstendighetspartiet, satte Arbeiderpartiet og den norske regjeringa i skammekroken da landsmøtet deres vedtok å si nei til EUs tredje energipakke og ACER i EØS-avtalen. Dermed har to av tre regjeringspartier avvist Acer.
Islands finansminister, Bjarni Benediktsson sa nylig at Island, i motsetning til de andre EØS-landene, les: Norge, står imot forsøkene fra EU på å ta direkte styring fra Brussel via EØS-avtalen. – EU krever stadig at EØS-landene skal motta direkte styring fra Brussel. Island står imot, men det hjelper lite når andre gir etter for EUs krav og vi blir stående alene.
Syria-krigen og forsøkene på å skape storkrig
Den vestligstyrte krigen mot Syria, som også Norge deltar i, går mot sitt endelige nederlag, noe også toppsjefen for USAs Midtøsten-styrker CENTCOM, general Joseph Vottel har innrømt i klare ord.
Vottel sjøl går inn for at USA skal forhandle med Russland, men det er andre i den amerikanske ledelsen som har helt andre planer. Det russiske forsvarsdepartementet gikk 17. mars 2018 ut med en advarsel der de sa at de har etterretning som sier at USA trener terrorister til å lage en ny gassprovokasjon for å lage et påskudd til å innlede et amerikansk bombardement av Syria.
Russland har ikke lagt fram det de måtte ha av dokumentasjon for dette, så man må jo behandle dette som en partserklæring. Men det er helt uvanlig at det russiske forsvarsdepartementet gjør noe slikt, så det må i det minste oppfattes som en alvorlig advarsel.
Med frigjøringa av Øst-Ghouta kommer det for dagen at jihadistene ikke bare har hatt utrolig mye vestlige våpen og forsyninger. De har også vist seg å ha små kjemiske fabrikker for framstilling av gift. At de ville være i stand til å gjennomføre en slik provokasjon, er det ingen tvil om. Og USA har faktisk flyttet marinefartøyer med missiler som er i stand til å bombardere Syria fra tre kanter.
Russlands svar er at dersom det skulle skje og russiske soldaters liv er i fare, vil Russland ikke nøle med å skyte rakatter mot både missilene og de plattformene som skyter dem ut. Den russiske generalsstabssjefen Valerij Gerasimov gjorde dette fullstendig klart gjennom en uttalelse i forrige uke.
Det såkalte giftangrepet i Salisbury stinker også til himmels. Theresa May prøver å få verden til å tro at Russland står bak, men hun har ikke levert skyggen av et bevis, og ser ut til å føye seg inn i løgntradisjonen fra Tony Blair og hans Irak-manipulasjoner.
Alvorlige spørsmål glemmes i den norske andedammen
Norske politikere kunne for eksempel ha brukt denne uka til å diskutere disse alvorlige og skjebnesvangre sakene. Men nei da. De har brukt all sendeflate og alle debatter til å diskutere det de alle foretrekker: Listhaug og Facebook. Det hadde vært til å le seg i hjel av – hvis det ikke var så tragisk.
