Av Ivar Austbø.
Hillary Clintons tilløp til erkjennelse av egne tabber later til å ikke utvikle seg til noe dyp og varig innsikt.
Under et intervju kom hun nemlig med nye nedlatende bemerkninger om Trumps velgere, som likner på en ny utgave av hennes berømmelige «basket of deplorables»-kommentar.
Først skrøt hun av hvor mye av bruttonasjonalprodukt statene hun vant representerte, og hvordan dette betydde at disse statene var preget av gode egenskaper som optimisme, mangfold, dynamisk, framoverskuende.
«Hvis du ser på kartet over USA, ser du alt det røde I midten, der Trump vant,» sa Clinton. «Jeg vinner kysten. Jeg vinner, du vet, Illinois og Minnesota – steder som det.»
Hun fortsatte: “Men det kartet ikke viser, er at jeg vant stedene som representerer to tredjedeler av Amerikas bruttonasjonalprodukt. Så jeg vant stedene som er optimistiske, har forskjellige kulturer, er dynamiske og på veg framover.»
Så fortsatte hun med å karakterisere Trumps velgere.
“Så gikk hun over til Trumps velgere: “Og hele kampanjen hans – ‘Gjør Amerika stort igjen’ – så bakover. Du vet, du likte ikke at svarte mennesker fikk rettigheter; du liker ikke kvinner, at de får jobber; du vil ikke, du vet, at den indianer-amerikaneren har større suksess enn deg – du vet, uansett hva problemet ditt er, skal jeg løse det.»
Det er tvilsomt at mange Trump-velger vil kjenne seg igjen i at poenget med «Make America Great Again» var at det var dumt med rettigheter til svarte, at kvinner jobbet, og at innvandrere som kom til landet på lovlig vis gjorde det bra.
Virkningen av Clintons utspill blir da trolig at hun skyver disse velgergruppene enda lenger fra seg, og dette vil også være en belastning for det demokratiske partiet.
journalisten Lee Fang påpeker på Twitter.
“Hillary Clintons uttalelser her viser så tydelig hvordan de rike ser på seg selv som moralske i seg selv, og maskerer sin forakt for de fattige ved å bruke et pseudo-sosialt rettferdig språk.»
Clintons nedvurdering av stater med dårligere økonomi minner om republikaneren Mitt Romneys kommentar fra et lukket møte i 2012, der han avskrev 47 prosent av befolkningen som avhengige av staten og ikke hans jobb å bekymre seg om.
Forskjellen mellom høyre- og venstreeliten er i disse tilfellene med andre ord ikke så mye synet på klasse, som hvordan nedlatenheten mot de lavere klasser, «de uvaskede masser» presenteres.
Det er sikkert demokrat-velgere som vil nikke anerkjennende til beskrivelser som tegner «den andre siden» som rasehatere og kvinnehatere, men disse befinner seg neppe på vippen mot å stemme på republikanere. Dessuten så vil den dårlig skjulte klasseforakten i kommentaren også kunne skape reaksjoner hos folk som ellers mener at Trump-velgere er rasistiske og kvinnefiendtlige.
Washington Post skriver at liknende kommentarer ikke har falt i god jord hos befolkningen:
«Noen av Clintons tilhengere vil helt sikkert forsvare det bildet, men dette er ikke et mainstream resonnement i Det demokratiske partiet – det er heller ikke et fruktbart resonnement politisk sett. En meningsmåling i Washington Post/ABC News etter hennes «begredelig»-kommentar («deplorables», overs. anm.) viste at mer enn to tredjedeler av amerikanerne mente det var urettferdig «å beskrive en stor andel av Trumps tilhengere som fordomsfulle mot kvinner og minoriteter.» Selv 47 prosent av demokratene mente det var urettferdig.»
Clinton kommenterte også hvite, kvinnelige velgere og antydet at en del av dem gav etter for press fra menn.
“Clinton kom også med et stikk mot hvite kvinnelige velgere. Hun sa at noen bøyde seg for «kontinuerlig press for å stemme slik mannen din, sjefen din, sønnen din, mener du skal.»
Det spørs om også denne typen stakkarsliggjøring av kvinner, og negative karakteristikk av mennene i deres liv vil gi veldig positive reaksjoner. Raseretorikken hjelper heller ikke.
Det kan være nærliggende å tenke at løsningen for det demokratiske partiet vil være å distansere seg fra Clinton, men det fjerner ikke problemet med hvilket veivalg de skal ta.
Høyrøstede aktivistmiljøer vil presse på for at partiet sitt skal bygge sin politikk på f.eks. teorier om interseksjonalitet, og «whiteness», strukturer som opprettholder hvitt privilegium på bekostning av «people of color». Denne typen radikale, identitetspolitiske tilnærminger har allerede manifestert seg i partiorganisasjonen for eksempel gjennom DNC-kandidaten Sally Boynton Browns løfte om å si til hvite at de skal holde kjeft og la andre snakke.
Samtidig vil det være kostbart å velge disse identitets- og kulturkampene, og støte fra seg mange velgere som er mest opptatt av andre ting – som en god og trygg økonomi. «The economy, stupid», slagordet skapt av Bill Clintons valgkampstrateg James Carville, gjelder til en betydelig grad fortsatt.