Kunstsilo-saken koker i Kristiansand. Det er tid for en time-out!

1
Silokaia i Kristiansand, oppkalt etter den gamle kornsiloen fra 1935 som av sterke krefter nå ønskes ombygd til et moderne museum, med Kilden konserthus som nabo. (Foto: Halvor Fjermeros)
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

En offentlig debatt av sjelden styrke har rast i Kristiansand siden nyttår omkring en «kunstgave» og dens plassering. Klassekampen dissekerte sist fredag (9.2,)avtalen som ligger til grunn for at Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) skal forvalte milliardæren Nicolai Tangens overleverte kunstsamling.

Et uforklarlig hastverk har drevet Kristiansands politiske og kunstfaglige elite til å plassere kunstsamlinga til hegdfondforvalter Nicolai Tangen på Silokaia. Påkrevd politiske behandling og vedtak om byutvikling har blitt satt til side, og har dermed splittet befolkninga gjennom svak forankring av museumsideen. Her er sju punkter til ettertanke:


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.


1. Ja til kunst. Ja til forankring: En vinterstorm av protester har røsket opp i bystyreflertallets planer om å bygge nytt museum basert på fondsforvalter Nicolai Tangens kunstsamling. Motaksjonen har stilt uærbødige og nærgående spørsmål om alt for tette forbindelser mellom pådriverne for dette ambisiøse prosjektet innen politikken og kunstlivet, anført av en iherdig leder for bedriften Netthandelen, Einar Øgrey Brandsdal. Hans utgangspunkt har vært generell skepsis til kunst som noe som kun er for «fiffen» og et syn på betydningsfull arkitektur, «riv siloen», som vi ikke på noen måte deler. Men «aksjonslederen» og hans medhjelpere har framskaffet fakta og framført kritikken med et mot og en iver som det står respekt av. Den har blitt møtt av en form for forakt fra Kunstsilo-lobbyen som grenser til idiotforklaring, anført av ordfører Harald Furre som avfeier alle påstander med at kritikerne «må sette seg inn i saken». Dette har bidratt til å skape en avgrunn mellom «for» og «mot» som i seg selv bør være grunn til å stoppe opp og ta en tenkepause.

2. Hastverk og utilbørlig miks av offentlig og privat: Den politiske håndteringen av Kunstsilo har gått fort og gæli siden ideen ble sådd i mai 2015. Etter at Rødt for snart to år siden fremmet interpellasjon til ordfører om det etisk kritikkverdige ved å ta imot en kunstsamling basert på hedgefondprofitter skapt i skatteparadiset Cayman Islands, har ikke bystyret hatt en debatt om kunstsaken som sådan. Kun formannsskapet har to ganger gitt sin støtte, mens bystyret bare har blitt forelagt et budsjettforslag (2016) der 50 mill. kr. til Kunstsilo var innbakt som del av hele kommunens investeringsbudsjett. Dernest tok bystyret i juni i fjor stilling til en driftsgaranti på 5 mill. kr. til forprosjekt for Kunstsilo, samt fikk seg forelagt forslag til driftstilskudd og vedtektsendring for kunstmuseet (hvor et forslag om å sende saken tilbake til administrasjonen fikk 10 stemmer). Den grunnleggende inngripen i et offentlig museum vi her har sett, har ikke bystyret diskutert: En direktør ansettes med tre ganger så høy lønn (nær 3 mill. i årslønn) som andre museumskolleger, sponset av en privat donor, som stiller betingelser til det offentlige for spleiselaget, som får to plasser i museumsstyret i SKMU og plass i juryen for arkitektkonkurransen osv, dette er alt sammen en utilbørlig endring av et offentlig museums status, uten debatt i bystyret.

3. Kameratenes lokaliseringskupp: Bystyret har aldri diskutert plassering av Tangen-kunsten, til tross for at kunstmuseet (SKMU) har en trygg og sentral plass som gjennom de siste ti år har vært en prioritert lokalisering som ledd i den såkalte kulturaksen i Kvadraturen. SKMU disponerer både sine tre store etasjer i «Katta»-bygget, en åpen bakgård og erverva bygårder vestover i kvartalet. Med betydelig lavere investeringer enn Kunstsilo kunne dette blitt et perfekt hjem for Tangen-kunsten. Men dette har aldri blitt vurdert, noe teknisk direktør Ragnar Evensen bekrefter i Fædrelandsvennen (5.feb.). Her ser vi hvordan «noen har snakket sammen», nemlig Tangens håndgangne menn, eks-ordfører Arvid Grundekjøn (H) og eks-statsråd John Bernander (H), Iflg den sistnevnte ble SKMU-kvartalet «lagt vekk både fordi det var for dyrt og for vanskelig og fordi det ikke ville bli nok plass.» Slik besluttes byplaner i denne byen! Og de hvis ord veier tyngst når det pekes på nye lokaliseringer, er også de som benytter seg av hverandres vennetjenester, som Grundekjøns yatchferie til 400.000 kr på Tangens luksusskip, og Tangens ferie sammen med eiendomsinvestor og kunstsilosponsor Kurt Mosvold på «hytta» hans i Sri Lanka nylig. Det er ikke Øgrey Brandsdal, men Gunnar Stavrum i Nettavisen som skriver om dette (02.02.18).

4. SKMU smurt og tatt som gissel: Bildet tegner seg tydeligere i ettertid. SKMU var det redskap som skulle brukes for å sette ut i livet radarparet Tangen og Grundekjøns «silovisjon». Ei arbeidsgruppe ble nedsatt og Tangen bevilget raskt en mill. kr. til SKMU for innkjøp av kunst. Just like that! For å realisere et så stort prosjekt som Kunstsilo trengtes de tunge pengeaktører på laget. Cultiva, Kristiansands energiverkstiftelse, var alt med i arbeidsgruppa. Det naturlige for et så kostbart byggeprosjekt ville vært at Kristiansand kommune tok på seg oppdraget og lånet på 256 mill. kr. som byggherre for Kunstsilo. Men det er i strid med Cultiva-vedtektene å gi penger til sin egen stifter. Derfor måtte SKMU påta seg rollen som «medium». En deal om at Cultiva kjøpte gamle SKMU ble ordnet. SKMU ble tatt som gissel for å realisere Kunstsilo, store penger ble utløst, gamle byplaner forsvant som dogg for sola og SKMUs ledelse befant seg trolig i en situasjon uten reell innflytelse, evt bedøvet av glede over å ha mottatt en «gave» som få kjente innholdet i.

5. Kontrakten – «ikke i nærheten av å være en gave»: De Tangen-velvillige har i debatten rast mot de som har stilt spørsmål ved betingelsene og hevdet at dette ikke er en gave, men et lån. Endelig har en Oslo-avis tatt fatt i kontrakten og fått kunstfaglige kommentarer: «Jeg ville ikke umiddelbart takket ja til dette når det ligger så mange føringer i avtalen om hvordan samlingen skal håndteres», sier tidligere SKMU-sjef, nå leder for det presisjetunge Aros-museet i Århus, Erlend Høyersten: «Avtalen viser at giveren ikke viser nødvendig tillit til at museets ledelse evner å foreta riktige strategiske og kvalitative valg», utdyper han til Klassekampen (9.feb.). Til samme avis sier Johan Fredrik Urnes, høyskolelektor og forfatter av boka «Kunst i storforetakenes tid» at varselklokkene bør ringe. Av mange rariteter sier avtalen at «hvis AKO-stiftelsen misligholder avtalen, skal samlingen tilbakeføres til stiftelsen selv». Urnes konkluderer med at dette «ikke er i nærheten av å være en gave. Det kan bedre forstås som at SKMU tar over det museale driftsansvaret for Tangesamlingen». Det er et dolkestøt mot avtalen – som er moden for reforhandling før den har trått i kraft.

6. Budsjett og besøkstall-fantasier: I notatet adm.dir. Reidar Fuglestad i SKMU (17.01.18) bruker som begrunnelse for å ta opp gigantlånet på 256 mill kr. for Kunstsilo, opereres det med tall på besøk og inntekter som virker virkelighetsfjerne. Han tror på 150.000 besøkende i første hele driftsår, 2022, og anslår 12 mill.kr. i inntekt, med en billettpris på 150 kr. eks. mva. M.a.o. vil prisen du og jeg skal betale ligge på 168 kr. (inkl. 12 % moms), noe som er hinsides den standard pris norske museer har på 120 kr. Fuglestad nesten dobler totalinntektene med salg fra butikk, restaurant og kafe (23 mill.kr.) og gambler på «totalopplevelsen». Det er fint med visjoner, men til sammenlikning: Henie-Onstad Kunstmuseum i Bærum hadde et rekordhøyt besøkstall på 178.000 i 2016, som ga billettinntekt på 12,5. Men her snakker vi om to x.o.-utstillinger som vi sto i lang billettkø for å komme inn på, nemlig japanske Kusama og den norske landskapsmaleren Nikolai Astrup. Året før hadde museet kun 63.000 besøkende, og i 2017 også betydelig lavere. Også KODE i Bergen, som inneholder fire museer, hadde besøkstall som nådde toppen i 2016 pga Astrup-uststillingen, men året før var tallet 126.000 solgte billetter med en inntekt på 11 mill. kr. Alt tyder på at SKMU med sin nye sjef drømmer opp tall som neppe vil se dagens lys, og hvor det offentlige vil måtte trø til for å redde stumpene.

7. Kunstens pris, skatteunndragelse og transparens: I samme nevnte skriv settes prisen på den kunsten AKO-stiftelsen disponerer, 1050 verk, pr. årsskiftet til 83 mill. kr. Ytterligere 1000 verk som nå eies av Tangen og skal overføres til stiftelsen, er anslått til en verdi av 100 mill. Ved åpningen av Kunstsilo skal 2000 verk disponeres til en verdi «på nesten 200 mill. kr.», lyder det. Men i ordfører Harald Furres og Stian Storbukås (FrP) sitt brev tilstilt «regjeringens medlemmer» (20.08.17) for å be om penger på statsbudssjettet til Kunstsilo, anslås samlingen til å være verdt «nærmere 220 mill.» og «om noen år» «nærmere 500 millioner». Her flagres det med mindre og svært store tall om hverandre, alt etter hvor de passer i fortellingen. Er det sånn at de lave tallene er et uttrykk for en planlagt utporsjonering av «gaven» av skattemessige hensyn? Vi vet at det fins smutthuller for å unngå skatt på slike gaver til veldedige formål. Og vi vet at Tangens AKO-fond er basert på profitter som ikke har blitt beskattet verken i Cayman Island eller i London. Dette er trolig fullt lovlige skatteunnvikelser. Like fullt må det være kommunens plikt å sørge for transparens til disse regnskapene og en redegjørelse for hvordan den innkjøpte kunsten krysser landegrenser før den ender i AKO-stiftelsen.

Dette er sju punkter som på hver sin måte begrunner hvorfor denne saken nå må kjøles ned.  Det er på høy tid med en time-out!

 


 

Flere artikler om kunstsiloen i Kristiansand.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Prosedyren er temmeleg lik den som vart nytta i Oslo i samband med lanseringa av “Ekebergparken” til Christian Ringnes. Det storma godt kring den saka med. I Oslo var heile etablisementet frå bystyret over fylkesmann til kommuneadvokat og riksantikvar kjøpt og smurt av Ringnes, medan heile avisnettverket med få unnatak støtta han (som var ein dyktig reklamemann attpå til). Det gjekk så langt at det er mistanke om at miljøvernministeren, som hadde vore i tvil om prosjektet, vart skifta ut undervegs, for å hindre gnisning på nasjonalt nivå.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere