Må Israel akseptere nye spilleregler i Midtøsten?

0
Putin setter klare grenser for Netanyahus handlinger

Israel har angrepet stillinger i Syria som holdes av den syriske hæren og av den iranske revolusjonsgarden. Og Syria har skutt ned et israelsk F16-fly og vist at deres antiluftskyts er bedre enn noen gang. Israels statsminister Benjamin Netanyahu skryter av at Israel har rettet «alvorlige slag» mot Teheran og Damaskus.

Og den israelske etterretningsministeren Israel Katz sier at «Israel vil lære Iran en lekse de ikke vil glemme.»

Veldig krigersk tale, altså, men hva er realitetene? Kommentatoren The Saker mener at dette ikke er innledninga til en større krig mellom Israel, Iran og Syria. Alle parter vet at de vil ha mye å tape på en slik krig. Han mener at Israel tester Syria og Iran, men heller ikke mer.

«Israel må enten akseptere at spillereglene er endret, eller risikere en eskalering som vil føre til store ødeleggelser på deres infrastruktur og store sivile tap.» Russland har utstyrt Syria med et anti-luftskyts som har forrykket maktbalansen, mener The Saker.

Analysene fra Israel sier det samme

Er dette riktig? Er det i ferd med å oppstå en ny maktbalanse i Midtøsten som Israel blir nødt til å forholde seg til?

Det interessante er at Amos Harel, som kommenterer situasjonen for den israelske avisa Haaretz mener mye av det samme. Etter de israelske angrepene på Syria og nedskytinga av det israelske kampflyet hadde president Vladimir Putin en telefonsamtale med Netanyahu, og den gikk åpenbart ut på at Russland ikke ville godta noen ytterligere opptrapping fra Israels side. Russland har tropper i de områdene der Israel har bombet, og en kan jo bare tenke seg den russiske reaksjonen hvis Israel skulle treffe dem med sine bomber.

Putin blåste i dommerfløyta, skriver Harel.

«Stillheten etter samtalen mellom Netanyahu og Putin viser igjen hvem som er den virkelige sjefen i Midtøsten. Mens USA glimrer med sitt fravær, og er på leting etter en sammenhengende amerikansk utenrikspolitikk, er det Russland som dikterer vilkårene.»

Harel mener at Putin må ha gjort det klart for Netanyahu at Russland ikke vil godta opptrapping av angrepene fra Israels side. Erfaringene fra disse trefningene er at Israel ikke lenger har et så sterkt overtak at de uten fare for egne styrker kan hindre Iran i å levere våpen til Hezbollah i Libanon. Og Israel kan ikke være sikre på at USA vil kunne rake kastanjene ut av glørne for dem.

Jerusalem Post skriver bittert at det tok 24 timer før Det hvite hus gjennom pressesekretær Sarah Huckabee Sanders reagerte på de siste trefningene ved Israels nordgrense.

«I en alvorlig krise mellom mektige nasjonalstater, hvor det internasjonale samfunnet i tidligere år ville ha sett mot USA etter ledelse, er nå alles øyne rettet mot Moskva for å be om kursen.»

Heller ikke Yossi Melman i Middle East Eye tror på noen større krig mellom Israel og aksen Syria, Hezbollah, Iran nå. Riktignok er Israel den sterkeste militærmakta i regionen, men med mer enn 100.000 raketter og missiler ikke langt fra Israels grenser, er det klart for den militære ledelsen i Israel at en krig ville føre til store sivile tap i Israel. Melman er en israelsk kommentator på sikkerhets- og etterretningsspørsmål.

Fra Israels side oppfattes USAs nåværende midtøstenpolitikk som en amerikansk tilbaketrekning fra regionen. Syria vil ikke oppfatte det på samme måte, for å si det forsiktig, men også der registrerer man at USA ikke egentlig har noen strategi.

I en annen artikkel i Middle East Eye skriver Melman at «USAs tilbaketrekning betyr en ytterligere konsolidering av russisk innflytelse i Syria og mer sikkerhet for Assad.»

Den mektige Mossad-sjefen Yossi Cohen var på et hasteoppdrag til Washington i august 2017 for å prøve å få Trump-administrasjonen til å intervenere for å hindre Iran i å styrke seg ytterligere i Syria. Forsøket mislyktes, skriver han og konkluderer med at «Israels Syria-politikk kollapser».

Ny virkelighet på bakken – og i lufta

Mye tyder på at kommentatorene har rett. Det er ikke mangel på vilje som gjør at Israel ikke har gått til hardere angrep på Syria eller Iran, det skyldes at sjøl hauker i den militære ledelsen i Israel må innse at de ikke lenger kan operere så fritt som de kunne før. Sjøl om krigen i Syria langt fra er over, så ser alle som ikke er rammet av alvorlig politisk blindhet, at USA-alliansen taper. Nesten sju år med krig, og de har ikke lykkes i å gjennomføre sitt etterlengtede regimeskifte i Damaskus. Milliarder av dollar, titusenvis av tonn med våpen fra Vesten og oljediktaturene, og enorme materielle og menneskelige tap, og likevel ser Syria ut til å reise seg som en fugl Føniks fra asken. Og om deler av Syria ligger i ruiner, så gjør sannelig Vestens Syria-politikk det også.

Og USA kan nok «trekke seg tilbake» fra Midtøsten – det alternativet har ikke Israel. Derfor må landet forholde seg til den nye virkeligheten i regionen, og da må man ringe Moskva og ikke Washington.

Forrige artikkelTropper fra Kanariøyene til Tyrkias grense mot Syria
Neste artikkelKunstsilo-saken koker i Kristiansand. Det er tid for en time-out!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).