oss 100 kroner!
Tyrkia bedriver en ulovig intervensjonskrig i den nord-syriske regionen Afrin. Syria har fordømt intervensjonen og med rette kalt den ulovlig. Men ellers har ikke Syria foretatt seg mye. Og heller ikke Russland, som faktisk trakk tilbake sine observatører fra Afrin forut for det tykiske angrepet. Hva er det som skjer?
USAs strategi mislykkes igjen og kurderne sviktes nok en gang
Tyrkias angrep, som fo rikkerhets skyld bærer det orwellske navnet «olivenkvisten», retter seg mot de kurdiske YPG-styrkene, som altså er USAs nærmeste allierte i Syria. For svært kort td siden erklære USAs utenriksminister Rex Tillerson at USA ville bygge opp en grensestyrke på 30.000 soldater for å kontrollere et område i Nord-Syria. Dette ville ble en kurdiskkontrollert styrke med tilførsel av soldater fra diverse terroristgrupper. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan reagerte hardt og umiddelbart. Han gjorde det klart at en slik styrke ville bli sett på som terrorister og ville bli knust av Tyrkia. Det fikk USAs UD til å begynne å ro og si at når de hadde sagt «border protection force», så mente de ikke det. USA trodde antakelig at Erdogan bløffet da han sa at Tyrkia ville angripe Afrin. Men da de så gjorde det, sto USA sjakk matt. Kurderne tryglet USA om å innføre en flyforbudssone i Afrin. Kravet var både håpløst og dødfødt. USAs bombefly måtte ha tatt av fra Incirlik-basen i Tyrkia for å gjennomføre slik bombing. Der deler de rullebane med det tyrkiske flyvåpnet. USA har heller ikke råd til en splitt med det landet som har NATOs neststørste hær. Derfor har det blitt med noen svake protester fra USA og deres andre NATO-aiiertes side.
Det kurderne har drømt om er å tilkjempe seg en korridor fra Rojava-enklaven i nordøst-Syria via Afrin til Middelhavet. Men noe slikt vil verken Tyrkia eller Syria finne seg i.
Syrias knipe
Så mye som Syria er i mot en kurdisk stat på sitt territorium, like mye er de imot en tyrkiskkontrollert enklave. Samtidig har Syria mer enn nok med å kjempe mot al-Nusra og IS i Idlib. Derfor er Syria i en skvis. En direkte konflikt med Tyrkia på toppen av det, ville blitt farlig, for å si det svakt.
Løsninga ser ut til å være at Syria tenker å la Tyrkia rake kastanjene ut av glørne for seg i Afrin, for så, når det er gjort, satse på at landet kan vinne kontrollen over området ved forhandlingsbordet i Astana.
Russland ønsker heller ingen direkte konfrontasjon med Tyrkia. Erdogan er riktignok en meget ustabil og uberegnelig partner, men Ruslland foretrekker et Tyrkia som de kan snakke med framfor et Tyrkia som opptrer som Russland fiende.
Kurderne sitter igjen med svarteper
De kurdiske styrkene i YPG har oppnådd mye gjennom sin allianse med USA og de har på sin side vært nyttige for USA. Men den kurdiske ledelsen har trodd på USA og at USA ville støtte dem hele veien fram. Men USA gjør, som stormakter har gjort før, når det kommer til det harde, så svikter de kurderne.
Forut for det tyrkiske angrept hadde det vært forhandlinger mellom kurderne og Syria/Russland, der de to sistnevnte tilbø å beskytte Afrin-kurderne mot Tyrkia, hvis de på sin side ville akseptere Syrias kontroll over Afrin. Dette avviste den kurdiske delegasjonen. Deretter gjorde Russland en avtale med Tyrkia som de facto ga Tyrkia frie hender i Afrin. Til gjengjeld godtar Tyrkia at Syria nedkjemper terroristene i Idlib. Kurderne kritiserer Russland for dette, men får til svar at det var de som valgte alliansen med USA. Og nå blir de sviktet av USA, slik kurderne i Irak ble det.
