Til Ungdommen

1
Nordahl Grieg skrev det berømte diktet Til ungdommen i 1936

Av Halgeir Pimentel-Eilertsen, « gammalraddis» på 55.

Du er ung. På venstresiden. Radikal. «Nyfrelst» og nettopp deltatt på ditt første møte, din første studiesirkel, kurs og konferanse. Diktene, sangene poesien treffer deg mitt i hue. Som en slegge. Ord som: «kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm- vi deg til strid! Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd. For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det, dø om du må – men: Øk det og styrk det!»

Kan du føle kraften? Her manes det til kamp! Sosial rus! Fellesskap! Du er med på noe stort og viktig…

Etter noen år kan du dem alle. Nordahl Grieg, Rudolf Nilsen, Arnulf Øverland, Jens Bjørneboe. Menn. Arbeiderdiktere, forfattere og poeter. Poesi og bøker. «Til ungdommen. Revolusjonens Røst. Du må ikke sove. Ti bud til en ung mann.» Dette siste minner meg merkelig nok om Arbeiderpartiet – dessverre.

Hvorfor dette innlegget?

Jeg har de siste 2 – 3 åra deltatt i ulike debatter på Facebook. I ulike grupper. Stort sett drevet av engasjerte mennesker som fortsatt føler seg tilknyttet venstresiden. Men jeg har utviklet en kløe som begynner å plage meg i økende grad. Hvorfor det? Jo fordi jeg ikke klarer på en god måte å videreformidle noe av det jeg mener å ha lært. Til ungdommen. Jeg har behov for at neste generasjon raddiser kanskje kan unngå å gjøre samme feil som meg. Ikke fordi jeg er så viktig. Jeg er bare en stemme. Andre på den samme venstresiden, med både kort og lang fartstid, har trukket helt andre konklusjoner. Dette er mine. Vi har alle et behov for å prøve ut ulike ting og meninger. For å prøve og feile. Men hadde det ikke vært fint om vi kunne kommet et par steg videre? For min del stiller jeg meg ofte spørsmål om: er jeg på feil arena? Kanskje argumenterer jeg galt? Kanskje bruker jeg feile ord? Jeg vet ikke. Derfor dette innlegget. I alt dette tenker jeg ikke så mye på hva dere skal tro på, av analyser, meninger og ideologi, men kanskje først og fremst på hvordan dere møter andre. Utenfor sekta og eget miljø. Meningsmotstandere.

Hvem skal du snakke med?

Du brenner. Hue og kjeften er full av tanker, ideer og synspunkter som bare må ut. Disse må deles. Fort. Men det holder vel ikke bare å snakke med dem som stort sett er enig med deg? For å være ærlig: du har ikke særlig lyst til å snakke med folk som du synes har rare og lite gjennomtenkte meninger rundt alt fra kvinnepolitikk, via privat drift av offentlige velferdstjenester til innvandring. Men vet du hva? Kanskje er de mot at Norge sender sine militære spesialstyrker som lojale bikkjer rundt om i verden i hælene på USA? Kanskje er de for et internasjonalt forbud mot atomvåpen? Fordi atomkrig betyr galskap og dommedag. Det korte svaret er at du skal prate med alle som vil prate med deg. Selvfølgelig ikke med direkte farlige mennesker, eller «stabeist» som overhode ikke vil lytte på noe av det du sier. Er de overbeviste rasister eller nazister så kan du også droppe dem. Dette er en jobb for politi og fagfolk. Men alle andre: «just do it!». Å være blid, hyggelig, høflig og utvise folkeskikk hjelper. Humor løfter dette opp til nye høyder! Her kommer noen forslag til teknikker i tillegg: Vær personlig. Bruk «jeg språk». Lytt. Du har to ører og en munn fordi.. osv… Vis interesse. Still åpne spørsmål. Om mulig: Vær konkret og kom med eksempler. Fokuser på nåtid og fremtid. Skill mellom sak og person. Oppsummer og sjekk om du har forstått rett. Kom med innrømmelser. Vis åpenhet. Kom med visjoner, ideer og fellesskap. Det hjelper ikke å bli sint og frustrert. Men av og til er indignasjonens nådegave fin å ha. Du skal selvfølgelig ikke i kommunikasjonens navn la noen trakassere eller tråkke på deg.

Hvorfor skal du ha så brei kontakt og dialog?

I et demokrati er samtaler, dialog og debatt i seg selv av stor verdi. Jo flere og bredere samtaler og dialoger jo bedre. Inkludering, medvirkning og medeierskap er viktig. Heldigvis for deg liker folk å snakke om seg selv og sine meninger. Videre: skal noe endres så må man få til en dialog. Du må simpelthen nå inn. En personlig samtale har enormt mye større potensiell påvirkningskraft enn for eksempel skriftlig informasjon. Det er i samvær med andre mennesker at det ofte lettest oppstår prosesser der meninger over tid endres. Personer som har et ståsted milevis fra deg henger fast med andre mennesker og har sin omgangskrets. Vi snakker her om et omland og et nedslagsfelt. Hvordan de snakker rundt seg om ditt ståsted vil være svært avhengig av hvordan du møter dem. Det kan styrke ditt ståsted i neste runde, og gi deg tilgang til nye samtalepartnere. For å dra litt politisk strategi og velgeroppslutning inn i dette: Frp som landets 3. største parti har mange arbeidere og mennesker som trenger en solid velferdsstat som støtter dem. Dette er folk som naturlig burde høre hjemme på venstresiden. Og vi ønsker vel å jobbe hardt for at de kan komme tilbake til oss, eller?

Flere venner?

Klarer du og nå folk med en historie eller synspunkter som peker i riktig retning? Som får dem til å stoppe opp og tenke seg om? Da er mye gjort. Sagt på en annen måte, fritt etter et kinesisk ordtak: «så en tanke, høst en mening. Høst en mening, få en vane. Få en vane, høst et karaktertrekk..» Du har kanskje også helt uventet fått deg en bonus på veien: en venn, tross svære meningsforskjeller. Men vet du hva? Ofte er disse de mest interessante menneskene å bruke tiden på. De skjerper deg. De utfordrer dine normale tankebaner. De får deg til å reflektere om du bygger livet på de riktige meningene og verdier. Men du risikerer også noe. Påvirkning går begge veier. Kanskje skifter du selv etter hvert mening. Ikke at det er det så galt. Det skjer med alle som vil utvikle seg og komme videre. Ofte skjer det noe vidunderlig når du møter noen med en åpen hånd og respekt. Du får det samme tilbake. Jeg tror de fleste av oss ønsker genuint å bli tatt på alvor og bli oppfattet som hyggelige mennesker.

Jeg er sikker på at du har karakter og integritet, stiller med gjennomtenkte synspunkter og er trygg på ditt ståsted. Da er det bare å kaste seg ut i det: «Dette er løftet vårt, fra søster til bror: vi vil bli gode mot menskenes jord. Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen – som om vi bar et barn varsomt på armen!»

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Ein radikal diktar du ikkje nemnde, Ingeborg Refling Hagen, understreka kor viktig det var å nå ut til “Alle”, samstundes som ho vedgjekk at “alle er et vanskelig ord”. Men så siterte ho Henrik Wergeland: “O ingen klage saalænge der er et Hjerte aabent! Ligesom den snigende, usynlige Myrild omsider springer fra Træ til Træ, kan Menneskekjærligheden udbrede sig fra denne Ene til hendes Veninder, saa fra dem til deres Mænd…” (Følg Kaldet).

    Problemet med å nå ut til dei vi trur “ikkje forstår” er med andre ord ikkje nytt for denne generasjonen, eller den førre, eller den førre.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere