Hvem ønsker et Europas forente stater?

0
Kilde: YouGov

Lederen for det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, Martin Schulz, har relansert ideen om Europas forente stater, noe som i lang tid har vært finanskapitalens favorittplan. YouGov har gjennomført en meningsmåling i en rekke europeiske land for å finne ut hvordan europeerne stiller seg til denne tanken.

Målinga viser at det ikke finnes noe flertall for denne ideen i noe europeisk land, og at sjøl i hjemlandet til Schulz, Tyskland, er det bare 30 prosent av velgerne som ønsker Europas forente stater velkommen. Frankrike følger hakk i hæl med 28 prosent, og de to landa skiller seg ut som de mest postive til ideen. I Norden er det et massivt fletall mot ideen, med oppslutninger mellom 12 og 13 prosent i Sverige, Finland, Danmark og Norge.  Norgge ligger lavest  i og med at bare 12 prosent er positive, mens 55 prosent er negative.

Davignon-planen

Den belgiske grev Etienne Davignon var industrikommisær i det som den gangen het EEC i 1977. Han ønsket å skape en overnasjonal europeisk stat for å gi europeisk kapital større spillerom. Han videreførte drømmen til grunnleggeren av Den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til EEC, Jean Monnet. Monnet sjøl drømte, enda han var franskmann, om et forent Europa under britisk ledelse. Davignon var nær samarbeidspartner med Monnet, og også med den italienske milliardæren og Fiat-eieren Giovanni «Gianni» Agnelli. Agnelli sa i 1977 at «Davignon-planen er et konkret eksempel på hvordan det er mulig å overvinne nasjonale interesser og nasjonal politikk.» Som eier av Fiat kontrollerte han nesten 5% av Italias BNP og var den rikeste mannen i Italias nyere historie.

Drivkrafta bak Davignon-planen var den europeiske kapitalens behov for å løse den vedvarende krisa i europeisk stålindustri. Det var stor overkapasitet, og konkurransen var knallhard. Industrikapitalistene trengte et større marked og en felles europeisk politikk for å styrke seg på verdensmarkedet.

Industrialistenes rundebord

Men integrasjonen stagnerte. På begynnelsen av 1980-tallet var EEC i krise. Europa tapte i konkurransen med USA og Japan. Sytten av av de aller mektigste industrikapitalistene møttes på initiativ fra toppsjefen i Volvo, Pehr G. Gyllenhammar og Etienne Davignon, i Paris i 1983, og ble enige om å opprette det som skulle bli kjent som European Round Table of Industrialists (ERT). På mange måter var det deres krav, rapporter og utredninger som resulterte i det EU vi ser i dag.

Industrikapitalen ønsket seg ett europeisk marked for kapital, varer, tjenester og arbeid, fortrinnsvis uten nasjonale reguleringer av noe slag. De spilte vegg med Jacques Delors, som var president for EU-kommisjonen i tre perioder mellom 1985 og 1994.

ERT ville ha lavere arbeidskostnader per enhet i industrien og de ville senke de indirekte kostnadene, altså sosiale kostnader. Dette ville de oppnå ved å fjerne nasjonalt regelverk og opprette felles regler og fri flyt over hele Europa. Mens Delors satt som EU-president kom ERT med innspill til det som skulle bli Maastricht-avtalen og den monetære unionen og dermed også innføring av euroen.

Tysklands agenda i ett århundre

Tysk kapital har ønsket et Europas forente stater i store deler av et åhundre. Richard von Coudenhove-Kalergi grunnla Pan-Europa Movement i 1926. John Maynard Keynes støttet også denne ideen. Den tyske keiseren Wilhelm 2. sa i 1940, under påvirkning av de tyske seirene på slagmarka samme år, at «Guds hånd skaper en ny verden og utretter mirakler. … Vi kommer til å bli et Europas forente stater under tysk ledelse.»

Nazi-Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop foreslo i 1943 opprettelsen av en «europeisk konføderasjon» med en felles valuta, sentralbank i Berlin og felles politikk for arbeidsliv, økonomi og handel.

Det er særlig behovet til tysk kapital som har vært underliggende økonomisk drivkraft for tankene om Europas forente stater. Hitler og hans naziparti ble nedkjempet, men tysk kapital forble den samme, fullstendig uanfektet av krigen. Som Europas største industrinasjon og største handelsnasjon har Tyskland, les tysk kapital, behov for å fjerne alle grenser og handelshindringer i Europa, og arbeider derfor fortsatt for å realisere sin våte drøm «Europas forente stater».

CIA var drivkraften bak opprettelsen av EU

Etter annen verdenskrig ønsket USA seg et mest mulig forent Europa under USAs herredømme. Nylig offentliggjorte dokumenter viser at CIA var initiativtaker og aktiv pådriver for å skape en europeisk union.

I juli 1945 uttrykte sjefen for CIAs forløper OSS, general William J Donovan et ønske om å opprette et fullverdig europeisk parlament. Han opprette og ledet American Committee for a United Europe (ACUE), som ikke var noe annet enn en CIA-front. Og USA pøste penger inn i Europabevegelsen for å skape opinion for prosjektet.

Kort sagt, som Ambrose Evans-Pritchard skriver i Telegraph: «The European Union always was a CIA-project.» Han skriver:

The documents confirm suspicions voiced at the time that America was working aggressively behind the scenes to push Britain into a European state. One memorandum, dated July 26, 1950, gives instructions for a campaign to promote a fully fledged European parliament. It is signed by Gen William J Donovan, head of the American wartime Office of Strategic Services, precursor of the CIA.

The documents were found by Joshua Paul, a researcher at Georgetown University in Washington. They include files released by the US National Archives. Washington’s main tool for shaping the European agenda was the American Committee for a United Europe, created in 1948. The chairman was Donovan, ostensibly a private lawyer by then.

The vice-chairman was Allen Dulles, the CIA director in the Fifties. The board included Walter Bedell Smith, the CIA’s first director, and a roster of ex-OSS figures and officials who moved in and out of the CIA. The documents show that ACUE financed the European Movement, the most important federalist organisation in the post-war years. In 1958, for example, it provided 53.5 per cent of the movement’s funds.

Planene for superstaten

EUs fem(!) ikke-valgte presidenter har lagt fram et 24-siders dokument som har tittelen: Completing Europe’s Economic and Monetary Union. (Kan lastes ned her i pdf.) ABC-Nyheter oppsummerer konklusjonen i rapporten slik:

I dag er det EU-landenes parlamenter som vedtar sine statsbudsjetter. Innen 2025 skal overnasjonale EU-organer gjøre det. De nasjonale parlamentene skal få lov å bli «involvert» i prosessen.

Planen består av tre ledd:

  • Innføring av en bankunion, som i realiteten gjør Den europeiske sentralbanken overordnet de nasjonale statsbankene. Det første skrittet blir tatt 1. januar 2016.
  • Opprettelsen av et reelt europeisk finansmarked. Man skal fjerne det som er igjen av nasjonale særhindringer for den frie flyten av kapital.
  • Opprettelsen av en fiskalunion. Dette betyr at de nasjonale budsjettene ikke lenger vil bli vedtatt av de nasjonale parlamentene, men av EU, mens de nasjonale parlamentene vil bli tatt med på råd. Dette skal fullføres i 2025.

Dette er en plan for en avskaffelse av det nasjonale demokratiet i Europa innen ni år for å erstatte det med et aristokratvelde av monopolkapital og toppbyråkrater. Og det er denne planen sosialdemokratenes Martin Schulz nå har relansert i Tyskland. Men ikke en gang i hans eget land er det noe flertall for den. Og i Norge er vel ikke begeistringen større enn den var i 1940.

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.