Forutsigbare reaksjoner på en smertelig kritikk

24
– Vi jobber godt sammen med Bill Clinton og Clinton Foundation. Vi har pengene, og Clinton er knallgod til å samle folk for å skaffe bedre og billigere prevensjon til fattige kvinner, sa utviklingsminister Heikki Holmås.

Professor Terje Tvedt har publisert en grundig og flengende kritikk av Sosialistisk Venstrepartis utvikling fra et parti for fred og frigjøring til et parti for «humanitær krig» og veldedig bistand. Den ble først publisert i Klassekampen og så her på steigan.no. Det som er karakteristisk for artikkelen er at den ikke bare er en ideologisk kritikk av SVs høyredreining, men at den viser hvordan denne høyredreininga henger sammen med djupe samfunnsmessige forandringer i Norge og Norges rolle i verden. Tvedt skriver:

I Det internasjonale gjennombruddet viser jeg mer i detalj og dybde hvordan det de siste tiårene er blitt bygget opp et politikkfelt i Norge knyttet til bistand og fredsmekling som har vokst fra å bestå av en håndfull personer ansatt i det nyetablerte Norsk utviklingshjelp på 1960-tallet, til et par tusen mennesker som arbeider i hundrevis av organisasjoner, forskningsinstitusjoner, Norad, Utenriksdepartementet, og andre etater på 2000-tallet. Ytterst få av de som i 2017 arbeider innen politikkfeltet gjør praktisk utviklingsarbeid. De aller fleste driver med informasjon overfor den norske befolkningen, politikk-kampanjer, innsamling av penger, rapportering av prosjekter, søknadsskriving, reiser og seminarer, og produserer hva som kalles inspirerende «fortellinger» om vellykket norsk innsats. Innenfor dette humanitær-politiske kompleks er nettverkene mellom de ulike typer institusjoner tette og overlappende -og har vært preget av utbredt intern elitesirkulasjon. Dette komplekset utfører nesten ikke frivillig arbeid når det gjelder det internasjonale arbeidet, selv om nesten alle organisasjonene iscenesetter seg som det, fordi det øker tilskuddene fra staten og er politisk opportunt.

Skal man forstå SVs utenrikspolitikk, må man studere hvordan denne norske avleggeren av det internasjonale bistandssystemet skapte grunnlag for helt nye personalunioner mellom SV og den utenrikspolitiske ledelsen i Oslo, og for helt nye nettverksforbindelser mellom SV og den internasjonale utenrikspolitiske eliten og finanseliten. Det viser seg følgelig at det ikke er tilstrekkelig å forklare partiets utvikling basert på hevdvunne modeller om sentrum og periferi. Disse konvensjonelle perspektivene vil flytte blikket vekk fra det internasjonale bistandssystemet, dets nettverk, legitimitet og norske avlegger. Realiteten er at i 2017, er SVs utenrikspolitiske ledelse og politikk fullt integrert i den norske statens utenriks- og bistandspolitikk.

Bistandsindustrien

Det Tvedt beskriver er framveksten av en bistandsindustri der det som tidligere var frivillige organisasjoner nå er blitt kooptert i staten og integrert med det internasjonale bistandsystemet, inkludert den globale finanseliten. Denne industrien har bare over statsbudsjettet en størrelse på 34 milliarder kroner i året og sysselsetter noen tusen mennesker. I 2005 var bistandsbudsjettet på 18 milliarder kroner. I 2015 var det på 34,5 milliarder.

I 2014 gjorde journalister fra VG og E24 en jobb med å analysere de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.

Her hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner i samme periode lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner, ifølge regnskapene for 2012.

Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.

Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst.

Den nye definisjonen av NGOenes rolle

Stortingsmelding 15 (2008–2009) er et programmatisk dokument for det imperialistiske Norges utenrikspolitikk. Det er den rødgrønne regjeringas manifest for Norges rolle i verden. Dokumentet omfavner globaliseringa og utpensler Norges rolle som aktør på den globale arenaen. Meldinga sier at skillet mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk viskes ut og den visker sjøl ut skillet mellom staten og de tiligere frivillige organisasjonene:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

Integrasjon med milliardærenes stiftelser

I stortingsmeldinga er det et eget kapittel om milliardærstiftelsene, et kapittel som konkluderer med at disse stiftelsene må Norge samarbeide med. Det står blant annet på side 77:

Den største og mest kjente av disse aktørene på bistandsområdet er Bill & Melinda Gates Founda­tion, som kontrolleres av ekteparet Gates og War­ren Buffett. …

Aga Kahn Foundation er en interessant aktør med asiatisk bakgrunn og forankring i den islamske verden, som de siste årene har samarbei­det nært med Norge i mange prosjekter, inklusive i Afghanistan og Pakistan.

En annen type fond er «The William J. Clinton Foundation», etablert og drevet av Bill Clinton. Stiftelsen har siden den gang vokst seg til en global frivillig organisasjon med mer enn 800 ansatte og frivillige under seg. I tillegg til å være en viktig aktør på det internasjonale bistandsområdet har Clinton også etablert årsmøtet i sitt «Clinton Glo­bal Initiative» som en arena som stadig trekker til seg politikere med internasjonale ambisjoner. Sammen med G8-møtene, «World Economic Forum» i Davos og EUs nylig etablerte «Euro­peiske Utviklingsdager» bidrar det til å utfordre, men også revitalisere, FN, Verdensbanken og OECD som arenaer for dialog på det utviklingspo­ litiske området.

George Soros og hans ulike stiftelser og fond, herunder «The Open Society Institute (OSI)» representerer en mer eksplisitt politisk rolle for globale filantroper, med større vekt på direkte poli­tisk påvirkning. Med årlige budsjetter på mellom 400 og 500 millioner dollar er han en potensiell maktfaktor i det voksende globale nettverket av fri­ villige organisasjoner (NGOer). Slike private aktører har uten tvil ressurser, kompetanse og energi til å gjøre en forskjell.

Da SVs utviklingsminister Heikki Holmås stilte en garanti på 800 millioner kroner for Clinton-stiftelsens veldedige arbeid, sa han at «– Vi jobber godt sammen med Bill Clinton og Clinton Foundation. Vi har pengene, og Clinton er knallgod til å samle folk for å skaffe bedre og billigere prevensjon til fattige kvinner.»

– Vi jobber godt sammen med Bill Clinton og Clinton Foundation. Vi har pengene, og Clinton er knallgod til å samle folk for å skaffe bedre og billigere prevensjon til fattige kvinner, sa utviklingsminister Heikki Holmås.

Det er altså blitt en sømløs overgang fra tidligere frivillige organisasjoner til den norske statens utenlandsprosjekter og til internasjonal finanselite. Og i dette rommet manøvrerer bistandsarbeidere og politikere fra SV som fisken i vannet.

Det materielle grunnlaget for sviket mot solidariteten

Det Tvedt har gjort i sitt arbeid er å vise hvordan dette hamskiftet som SV er symbolet på, har en materiell forankring i norsk og internasjonal økonomi og i den norske statens rolle i global økonomi og politikk. Dette henger naturligvis sammen med Norges utvikling som oljefinansiert imperialist. Det norske oljefonet er verdens største sjølstendige fond og eier 1,5% av de børsnoterte aksjene i verden. Fondet er integrert med Wall Street, slik vi har påvist gang på gang.

Dette har naturligvis gjort noe med Norge og med norsk politikk. Når Norge har deltatt i 8 av de 9 krigene som USA har ført i de seinere åra og når Norge er den største kjøperen av F35-flyene etter folketall, så er det andre sider av samme utvikling.

Og bistandsindustrien spiller en viktig rolle i dette. Vi kan for eksempel ta en organisasjon som Norsk Folkehjelp, som har vært og er et instrument for Norges politikk med undergraving av Syrias sjølstendighet.

Ifølge regnskapene til Norsk folkehjelp får organisasjonen betydelige midler (14% av totalen) fra en del stormakter. Vi kan nevne USAID 27,2 mill., US State Department 47,3 mill., EU 16,8 mill. og England 20,4 mill. eller totalt 111,7 millioner. Dette er en god del mer enn det som kommer inn i kontingenter, gaver fra personlige givere og norske organisasjoner tilsammen. (Se note 2 til regnskapet her.)

På deler av venstresida var den første reaksjonen på Terje Tvedts artikkel å forsøke å latterliggjøre den etter modellen «tanta mi jobber i Redd Barna». Det er dumt. Tvedt har bidratt til en analyse av viktige sider ved det imperialistiske Norge og hvordan norsk oljefyrt kapital har lykkes i å kooptere de tidligere frivillige organisasjonene og gjøre dem til instrumenter for norsk utenrikspolitikk. Det er dette som er forklaringa på at det tidligere fredspartiet SV gikk i spissen for å ødelegge Afrikas mest velfungerende land og redusere det til en «failed state». Dette hamskiftet kan ikke forklares som utelukkende et ideologisk og moralsk forfall, sjøl om det også er det. Det må forstås materielt og det må forstås i tilknytning til de store endringene som har skjedd med Norge etter at vi ble global imperialistisk aktør. Denne utviklinga har også langt på vei utryddet venstresida som uavhengig, samfunnsendrende kraft og gjort den til et vedheng til staten.

Her har Terje Tvedt gjort et epokegjørende arbeid.

KampanjeStøtt oss

24 KOMMENTARER

  1. Utviklingen i SV er symptomatisk,for endringene i det som tidligere kunne oppfattes som en venstreopposisjon innen den sosialistiske arbeiderbevegelse.Den er ikke lenger anti-imperialistisk,og den henvender seg ikke lenger til arbeiderklassen-uansett hvordan den defineres.
    Men sporene ligger langt tilbake i tid.Partiene framtsår mer og mer som overklasse-moralister i Storbritannia-The Fabian Soscaiety.En moralsk fordømmende bevegelse,som ønsket kapitalismen rensket for sine skyggesider,og arbeiderklassen rensket for dårlige vaner og manerer.
    Det spesielle med den norske avarten-SV er bare en gren-er at de har tatt med seg ,fra Fabianere og svenske og norske overklasse-moralister,at massene må oppdras,til rett levesett.Via den korrekte stat.
    Her finnes ikke fnugg av-at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget værk.
    Det finurlige er nå-som bare «høyrepopulister» tør påpeke-at denne århundre gamle Paternalisme er snudd til Matriarkatets triumf.
    Den vestlige arbeiderklasse skal lære seg,at u-landenes klan-og patriarksamfunn skal forbedres og renses,via et uendelig antall -fond,betalt av skattebetalerne og de søkkrike verdensforbedreres altruisme.
    De er uskyldige offere.Arbeiderklassen i vesten derimot-er skyldig.Spesielt de mannlige medlemmene.

    Og dermed ser man hvorfor og hvordan et tidligere anti-krigsparti,med en marxistisk dimensjon ,er totalforvandlet.
    Før fantes det en kristensosialistisk minoritet.Nå er det den som dominerer totalt.De gamle ideologer ble forvist til posisjonen som «museumsvoktere.»Nå finnes det ikke lenger noe museum-bare et mausoleum.
    Partiet inngår nå i en symbiose med Mellom Kirkelig Råd.Statskirken og Partiet er grundig sosialdemokratisert.

    De får sloss om stemmene med de originale sosialdemokratiske partier.Det blir ikke flere stemmer av det,til å danne en samlet «venstreopposisjon mot de blå-blå.»

    Egentlig burde man ikke beskjeftige seg så mye med dette lik.Det får vile i fred.

    T.o.m.Aftenposten viser innimellom en skygge av sannheten i sin analyser av utviklingen i det parlamentariske Vest-Europa.:De partier som utgjør trusselen mot det bestående Status Quos sentrum høyre/venstre-også kalt «høyrepopulister,»kan ikke skilles fra de andre partier ved -alder,kjønn eller utdanningsnivå.:
    En gruppe skiller seg klart ut i deres velgermasse-Arbeiderklassevelgere.

  2. Gilbert K. Chesterton identifiserte problemet allerede i 1910 i boka «What’s wrong with the world».
    Han hadde bare ikke forstått at dette er rett etter boka (Hegels sin). Kunstige dikotomier må opprettholdes, slik at vi ikke forstår hvordan vi blir ledet ved hånden.
    https://www.chesterton.org/hudge-and-gudge/

    Så må vi heller aldri glemme at dollar brukes best utenlands.

  3. Jeg tror Tvedt bommer på hva som er sentrale og mindre sentrale forklaringsfaktorer på SVs politiske kollaps i 2011. Jeg tror ikke det faktum at mange i SV har arbeida i bistandsorganisasjoner er noen sentral forklaring på hvorfor flertallet kjøpte propagandaframstillinga om krigen. Det finns folk som har lang bistandserfaring, som absolutt ikke kjøpte propagandaen, og det flertallet på SVs landsmøte som kjøpte Vestens løgnaktige fortelling om krigen, har ikke bistandserfaring. Jeg vil si hovedproblemet er rent ideologisk; i det norske folket råder en ut over det vanlige naiv holdning til hva som blir servert av narrativer i mainstreammedia, og SVs medlemsmasse er representativ for dette problemet fordi det aldri har blitt gjort noe forsøk på mediekritisk studiearbeid i organisasjonen. Medlemsmassen lå i mange år langt til venstre for ledelsen i konkrete politikkspørsmål hvor medlemmene er seg bevisst på hva problemstillinga egentlig dreier seg om, og mangelen på mediekritisk fokus fra ledelsen i disse årene er derfor et naturlig produkt av dette. Det gjorde at ledelsen kunne få gjennomslag for sin systemlojale politikk i en akutt situasjon, fordi medlemsmassen rett og slett ikke forsto hva som var, og hva som ikke var, situasjonen. Hvis man ikke er seg bevisst at CNN og BBC faktisk ER fake news, og at NRK i hovedsak er avskrift av CNN og BBC når det gjelder utenriksdekning, var man nødt til å tro at man sto overfor en akutt folkemordssituasjon i Libya. Om man har jobba i en bistandsorganisasjon eller hatt en administrativ stilling i departementene, eller, som meg, arbeider i skoleverket, har liten betydning for evnen til å gjennomskue propaganda for det det er.

    I dag tror jeg ikke lenger man kan anta at medlemsmassen i SV ligger særlig til venstre for ledelsen, både fordi medlemsmassen har bevega seg mot sentrum, og fordi Audun Lysbakkens politiske instinkter tross alt ligger til venstre for Erik Solheim og Kristin Halvorsen. SV vil likevel ikke bli rusta for å gjenoppstå som antikrigsparti før mediekritisk analyse blir sentralt i partiets studiearbeid. Det vil heller ikke Rødt. I Rødt ligger medlemmenes instinkter mot å delta i USA-leda kriger såpass fundamentert at det er lite trolig at Rødt kan komme til å støtte en ny imperialistisk krig, men uten mediekritisk studieopplegg, vil disse medlemmene ikke kunne fungere som noen særlig oppegående motkraft til propagandaen som vil komme, og dermed heller ikke ha særlig innvirkning på det som skjer i SV og andre partier, og dermed heller ikke ha noen påvirkning på hvor Norge går i slike spørsmål.

    • Godt å lese Holgersens analyse. Leste jo Tvedts artikkel, og ristet på hodet: Hva har humanitære organisasjoner med SV å gjøre? Og du har helt sikkert rett .- vi har fått en annen ledelse og ligger nå et godt stykke til venstre for der partiet lå tidligere. At det ikke er fokusert nok på «ut av NATO» og sånt er en annen sak. men Tvedt burde utvilsomt oppdatert seg.

    • Torgeir har ofte svært gode analyser av internasjonale forhold og historie. Han overser imidlertid klassedimensjonen i dette innlegget. Selv om mediene spiller en viktig rolle som opium for folket er det faktisk relevant at personene som dominerer SV tilhører den akademiske urbane eliten i Norge, nesten utelukkende bosatt i Oslo. For ordens skyld. Jeg sikter her til de som har de viktigste vervene, ikke hele medlemsmassen/velgermassen, partiet står jo sterkt i enkelte distriktskommuner hvor det nesten ikke er akademiske mellomlag.

      Disse sjiktene i organisasjonsaristokratiet som har de viktige vervene i SV er småborgerlige karrierister som automatisk til knyttes til den borgerlige kapitalistiske staten som finansierer dem. Dermed knyttes de til makta i Norge og lar seg automatisk drive i høyreretning, les i retning av DNA og imperialisme. Det betyr ikke at de er dårlige mennesker.

      Sv er imidlertid et parti i fullstendig ideologisk forfall som har vart i flere tiår hvor allmenne abstrakte begreper som «demokrati» og «menneskerettigheter» løftes ut av sin materielle sammenheng. Dette er fullstendig umaterialistisk. En roter rundt i overbygninga. Tilsvarende utvikling skjedde i DNA noen tiår før. Solheim var karakterisk her med sitt utspill om «demokrati som overideologi». Jeg leste nettopp SVs nåværende programmer. Det marxistiske vokabularet har nesten gått fullstendig ut av bruk og partiprogrammet uttrykker mest velmenende humanisme. Forståelsen av klasser, imperialisme og statens klassekarakter er minimal. Prinsipprogrammet til SV er på sitt beste umarxistisk, på sitt verste antimarxistisk. Det består av en endeløs ordflom av gode ønsker. Ikke så mye jeg er uenig med der, men politiske prinsipper er det ikke, bortsett fra innledning og avslutning. Arbeidsprogrammet bruker nesten ikke ordet sosialisme, og selv om synspunktene til forveksling er lik Rødts på mange områder er de gjennomgående litt tammere formulert, antakelig for å ikke støte storebror, DNA. Slik var det ikke i programmene til SV på 70-tallet. Denne utviklinga som avspeiler høyredreining og nyliberalt hegemonii samfunnet har også slått litt inn Rødt, men fremdeles er programmene langt mer prega av marxismen enn SVs programmer. Så kan man si at programmene ikke er så viktige som praksis. Og det er nok riktig. Likevel tror jeg det ideologiske forfallet hos SV som gjenspeiles i programmene er med på å forklare praksisen de har hatt med å støtte imperialistiske kriger, det begynte ikke med Libya, det begynte med Kosovo.

      Rødt har svakere forankring i det statsfinansierte organisasjonsaristokratiet, mens partiet kanskje har noe sterkere forankring i folkelige bevegelser som fagbevegelsen og solidaritetsorganisajoner basert på medlemsfinansiering. Det gir Rødt en annen klassedimensjon. Kan noe av kritikken Tvedt retter mot SV også rettes mot Rødt? Ja, det kan den nok til en viss grad.

      Jeg er helt enig med Torgeir i at: «I Rødt ligger medlemmenes instinkter mot å delta i USA-leda kriger såpass fundamentert at det er lite trolig at Rødt kan komme til å støtte en ny imperialistisk krig, men uten mediekritisk studieopplegg, vil disse medlemmene ikke kunne fungere som noen særlig oppegående motkraft til propagandaen som vil komme, og dermed heller ikke ha særlig innvirkning på det som skjer i SV og andre partier, og dermed heller ikke ha noen påvirkning på hvor Norge går i slike spørsmål.»

      • Dette må forstås materielt. En stor del av SVs kader jobber i et bistandsapparat som er integrert i norsk imperialistisk utenrikspolitikk. De reproduserer daglig den offisielle bistandsideologien og har ingen distanse til den. De lever av det, og tror at det er progressivt. Det gjelder Rødt i noe mindre grad, men også der ser vi at evnen til å kjempe mot krigene i Libya og Syria er svært begrenset.

        • Rødt sin slagkraft er vel strengt tatt svært begrenset på de aller fleste områder. Aktivistene er få.

          Jeg må si at jeg ofte får en følelsen av at Steigan, Hårstad og andre som tilsynelatende vet best hva andre burde gjøre er litt fjerne fra norsk hverdag. I den lille byen der jeg bor er det rett og slett forskrekkelig få som i det hele tatt er aktive i fagforeninger, miljøorganisasjoner eller anti- krigsaktivisme. Eller i politiske partier for den del.
          En kan ønske seg mye, men når f.eks Nansen Fredssenter prøver og holder et møte om Colombia så møter det opp tre pensjonister og en ungdom!

          • Helge skriver:

            «I den lille byen der jeg bor er det rett og slett forskrekkelig få som i det hele tatt er aktive i fagforeninger, miljøorganisasjoner eller anti- krigsaktivisme. Eller i politiske partier for den del.»

            Slik er det i Norges største by der jeg bor også. Aktivismen ligger ned på alle områder. Og det er nok ikke noe Rødt aleine får gjort noe med.

        • Nei, Tore Linne Eriksen er trolig den i SV (den gangen) med lengst erfaring fra norsk bistand. Og blant de andre som opp gjennom årene har leda an i kritikken mot SVs krigspolitikk, er de fleste akademikere, blant andre Hans Ebbing, som kommenterer her, Rune Skarstein og Arne Overrein. Og det var ikke slik at konflikten om Libyabombinga sto mellom akademikertunge fylkeslag som Oslo, Akershus og Hordaland, mot fylkeslag med lavere andel akademikere, som Finnmark, Nordland, Hedmark og Oppland. Snarere har det vært slik at antiimperialistisk krigsmotstand har stått sterkest i «akademiske» fylker, unntatt Oslo, men inkludert Akershus, mens Solheim/Halvorsen/Solhjel-fløyen har hatt sterkest støtte i mer typiske arbeiderfylker, altså i tillegg til Oslo. Oslo var veldig delt etter lokallag, men hvor Grunerløkka og Alna var opposisjonelt og antiimperialistisk og Vestre Aker, Gamle Oslo og Stovner Halvorsenlojalt. Her er personavhengige faktorer det som gir mest forklaringskraft. Strukturer er viktige på overordna nivå, men man kan også lett overteoretisere, spesielt om man ikke kjenner detaljene i det som har skjedd innad i en organisasjon.

          • Jeg prøver så godt jeg kan å lese innlegget ditt på best mulig måte, men jeg kan ikke se at du tilbakeviser det sentrale i Tvedts analyse på noe vesentlig punkt. Tvedt analyserer det hamskiftet Norge har vært gjennom fra frivillige solidaritetsorganisasjoner til en bistandsindustri som omsetter for milliarder og har så mange ansatte at den ikke er langt unna regjeringsapparatet når du tar med rubbel og bit.

          • Det jeg påpeker, er at en konkret undersøkelse av hvem som var aktører, og hva som var deres motiver, i forbindelse med SVs politiske knefall for mainstreammedias krigspropaganda, vil vise at personer med forbindelse til bistandsorganisasjonene har stått på begge sider i diskusjonen, og at hovedgrunnen til at flertallet støtta partiledelsens linje var uvitenhet og mangel på interesse for internasjonale spørsmål, ikke økonomiske egeninteresser knytta til bistand. Jeg vet dette fordi jeg var med da det skjedde, og kjenner de folkene som var på landsmøtet, og vet hva de var opptatt av og ikke opptatt av. Slik konkret kunnskap som er nødvendig for å teste den strukturelle hypotesen han framsetter, tror jeg ikke Tvedt har skaffet seg.

          • Her er et innlegg fra SV-debatt, skrevet av Barbro Eide, lokalpolitiker i Grorud SV 22. mars 2011. Det er typisk for holdninga til de på SV-landsmøtet som stemte for krigsvedtaket. Det typiske for disse SVerne er nettopp at de IKKE vanligvis er opptatt av internasjonale spørsmål, men opptatt av slike lokalsaker: http://groruddalen.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8422

            Marielle; er begrepet «fred» å la groteske massedrap, tortur på opposisjonelle, knusing av hele demokratibevegelsen, skje mens vi sitter feigt og ser på? Eller kun å uttale at vi ikke liker det som skjer? Er dette din «fred»? Kanskje du mener at naboer også bør holde «fred» om at grove overgrep skjer et forhold i nabolaget, eller at an ikke skal fronte dem som begår sånt, for vi må jo ha «fred» i nabolaget? Så den lidende part får bare tåle det?
            Selvfølgelig mener du sikkert ikke det siste.
            Men saken sånn som jeg ser den er at DET ER IKKE FRED i Libya selv om vi sitter og lar Ghadaffi utslette Benghasi.
            Freden er noe levende, den beror på DIALOG. Når en forferdelig og brutal overmakt styrer over en lidende undermakt er det monolog. Dette kunne ikke skje hvis ikke undermakta var tvunget inn i en underlegen rolle. Dette er ikke levende sunne forhold og relasjoner, det er statisk maktmisbruk satt i system, og freden er for lengst tapt uansett.
            Som i et forhold som kun fungerer så lenge en usunn «mektig» person får lov å herse med en som godtar det for «freden»s skyld. Så lenge undermakta er tvunget til en taus og underlegen rolle gjennom massive overgrep er det ikke fred, og nå har vi fått den fantastiske situasjonen at folket i Libya har turt å reise seg. Skal vi sitte og se på at de blir slaktet, evt pint i fengsel? Vet du overhodet hva Ghadaffi gjør med opposisjonelle han får tak i?

            Krig er dritt, men av og til må man velge mellom 2 onder. Vi må støtte de tapre frihetsog demokratiforkjemperne, NÅ som de selv endelig har sagt de vil det selv. Det var ikke riktig i forrige uke, da de uttrykte at vesten skulle holde seg unna. Men jeg mener at nå er det det beste alternativet, så lenge vi har FN bak avgjørelsen.

            Jeg er enig i at ikke det skal være noen enkel avgjørelse å gå til militær aksjon, og kanskje har «de allierte» underliggende hensikter. Men i en situasjon som denne MÅ vi hjelpe opprørerne, og jeg synes verden har prøvd det meste med Ghadaffi, og han virker for meg som en av disse stormannsgale diktatorene hvis ondskap ikke kjenner grenser, og ingenting annet biter på enn hardt press. Det finnes alltid folk som ikke respekterer andres grenser, eller etikk og regler, de tar seg til rette og gjør som det passer dem.
            Da kommer det et tidspunkt hvor nei betyr NEI. Ellers har vi tapt noe enda viktigere enn «freden».

            Barbro Eide

          • Her er et innlegg av Marielle Leraand, daværende leder av aktivistgruppa Internasjonal Gruppe i Oslo SV, seinere nestleder i Rødt, men avsatt på siste Rødt-landsmøte: https://www.dagbladet.no/kultur/stans-bombinga-av-libya/63912479

            Som dere kan lese, står analysen av hva som kom til å skje seg svært godt: «Når det er vestlige gamle kolonimakter og nære allierte av USA som sammen med de arabiske monarkiske diktaturstatene leder an i krigen mot Libya, forsterker det grunnlaget for å avvise krig og bombing som metode. Dersom Kadhafi presses til å fratre gjennom internasjonalt diplomati og forhandlinger, åpnes veien for reelt demokrati i Libya. Dersom Kadhafi nedkjempes militært gjennom utenlandsk intervensjon, er det derimot mer sannsynlig at det libyske folket aldri vil få demokrati, men et nytt undertrykkende diktatur, støttet av utenlandske makter.»

            Og hvordan reagerte så de som stemte for fortsatt krig på dette innlegget? En reaksjon var innlegget fra Barbro Eide som jeg har gjengitt. Hovedreaksjonen var imidlertid irritasjon over at noen våget å uttale seg offentlig mot partiledelsen, uten å ha et formelt organisatorisk grunnlag for å ytre seg.

            Her er et innlegg fra Kim-Andre Åsheim på SV-debatt:

            «Jeg synes det er helt utrolig at Internasjonal gruppe igjen klarer å skape inntrykk av at de uttaler seg på vegne av Oslo SV. Det er villedende og udemokratisk å kuppe budskap på denne måten. Det er heller ikke første gang dette skjer, jfr oppslagene om oppdrettslaks i fjor der gruppa også framsto som noe annet enn det de er. Vi skal ha en åpen debattkultur i partiet, men det fordrer at folk ikke seiler under falskt flagg. Dette regner jeg med at gruppa ordner opp i med Dagbladet snarest.

            Kim-André Åsheim»

            Ved siden av tro på krigspropaganda i mediene, ser vi her det andre hovedmotivet for SV-erne som svek partiets tradisjon og stemte en folkerettsstridig og katastrofal krig; lojalitet til regjeringsprosjektet og irritasjon over at noen ville lage bråk. Igjen, de toneangivende debattantene var ikke folk med kunnskap om internasjonale forhold fra bistandsbransjen, men folk med minimal kunnskap om internasjonale forhold overhode, og dessto større interesse for både lokalsaker og partiorganisatorisk formalprosedyre.

          • Alt som kan tolkes som kritikk mot akademiske mellomsjikt er tydeligvis bannlyst for mange som er eller har vært Sv-ere. Det har jeg opplevd utallige ganger tidligere. Torgeir oppfatter kritikken som retta mot akademikere generelt og får piggene skikkelig ut.

            At ledende Sv-ere er akademikere og har stillinger i statsapparatet eller i organisasjoner finansiert av dette statsapparatet er et materielt faktum og enhver marxistisk basert analyse må ta utgangspunkt i materielle forhold. Petter Eide og Kari Kaski er eksempler på dette. Jeg sier ikke at noen av dem er dårlige mennesker, men de kan vel knappest sies å ha distanse til toppene i det borgerlige statsapparatet og dette sjiktets viktigste parti, DNA. For en analyse av Svs ledelse syns jeg Vardøgers hefte Sv på sotteseng fra 1996 fortsatt er relevant og god.

            At det finnes progressive elementer blant akademikere er sjølsagt riktig. De fire du nevner er gode eksempler på dette. Jeg syns ikke noen av dem rammes av kritikken som er framsatt i denne tråden. Ingen av dem er karrierister og det er vel nesten et understatement å si at de i lang tid ikke har stått særlig nær Svs ledelse. Av de fire du nevner jobber alle i UH-sektoren, den delen av staten hvor kritisk distanse til makta inntil nylig har stått sterkest og uavhengigheten av ledende politiske myndigheter har vært sterkest. Å forsvare restene av denne sektorens uavhengighet bør være viktig for alle radikale. Tre av de fire du nevner har heller ikke jobba med bistand. I likhet med Pål har jeg litt problemer med å følge deg her.

            Jeg kjenner ikke detaljene om hva som skjedde innad i Sv i 2011, men syns likevel det kan være relevant å peke på noen strukturelle forhold.

          • Jeg mener at jeg ikke får piggene ut av kritikk mot akademikerskiktets dominans, verken i SV eller Rødt. Jeg bare mener at akademikerdominansen ikke kan forklare den politiske svikten i SV i 2011. Hvis kritikken handlet om at SV har svikta i forhold til pensjonsreform eller andre nasjonale klassespørsmål, kunne den godt vært riktig. Det er ikke det at teorien som Tvedt lanserer er spesielt smertelig. Det smerter meg ikke at noen kritiserer et parti jeg har forlatt, og jeg faktisk sett optimistisk på det dersom det hadde vært noe i at støtten til imperialistisk krig i SV hadde vært et klassespørsmål, hvor medlemmer med arbeiderklassebakgrunn var mer patente på antiimperialisme enn oss akademikere. Men fordi dette nettopp er et ideologisk spørsmål er det heller motsatt. Arbeiderklassemedlemmer, vel og merke med etnisk norsk bakgrunn, har som regel mindre språkkompetanse til å lese ikke-norskspråklige kilder, og færre muligheter til å bruke mye tid til å sette seg inn i informasjon om politiske spørsmål fra andre land enn akademikere, noe som gjenspeiler seg i at det blant de SV-politikerne som har sittet på Stortinget i nyere tid med størst grad av arbeiderklassebakgrunn også er de mest systemlojale og mest kritiske til de antiimperialistiske museumsvokterne anført av professorer og høyskolelektorer som Berit Ås, Knut Kjeldstadli, Rune Skarstein, Arne Overrein, Hans Ebbing og Tore Linne Eriksen. Her kan vi nevne jernverksarbeider Inge Myrvoll, typograf Øystein Djupedal og eller barnehageansatte Karin Andersen og Heidi Grande Røys som de mest framstående representantene.

            Dette har nok også å gjøre med at høytlønte akademikere ikke blir like personlig engasjert i de dagsaktuelle nasjonale fordelingsspørsmålene, og derfor bruker mer politisk tid på å sette seg inn i overordna systemspørsmål og internasjonale spørsmål som ikke direkte og umiddelbart berører egen hverdag i Norge. Og ja, en slik type klassekritikk av akademikere, men altså med motsatt innhold av det Tvedt framfører, som det har vært tilløp til i SV er enda skarpere i Rødt. At den universitetsutdanna antikrigsaktivisten Marielle Leraand ble vraka som nestleder i Rødt til fordel for «Bryggesjauerfrue» Silje Kjosbakken på siste Rødt-landsmøte, er et tydelig eksempel på dette.

            Det fundamentale spørsmålet her er om det
            1. Er slik at personer med tilknytning til bistandsmiljøet har vært hovedarkitektene bak SVs støtte til krigen i Libya og
            2. Om dette eventuelt kan forklares med deres tilknytning til bistandsmiljøet.

            Det hadde vært interessant å vurdere spørsmål 2 om svaret på spørsmål 1 var ja, men svaret er kategorisk nei. Rolf Westvik har rett nok i mange år vært en av de mest ihuga pådriverne for imperialistisk krigføring i SV, men han er så langt til høyre i alle spørsmål i SV at han neppe hadde innflytelse på at flertallet stemte for krig i 2011. Det var det faktum at Audun Lysbakken (uten bistandserfaring) gikk ut og støtta krigen, og at krigspropagandaen var effektiv nok til å overbevise menige grasrotmedlemmer som ikke vanligvis var engasjert i internasjonale spørsmål, som gjorde at NATO fikk det som de ville med SV i regjering.

    • Mye riktig i Torgeir analyse her. Den pessimistiske avslutningen hans er også riktig tror jeg, men den kan motvirkes ved at Rødt og SV lokalt søker samarbeid og felles opptreden der hvor det er mulig, f.eks. ved kommunevalg, i anti-krigsarbeid og i fagbevegelsen. Kunne demonstrasjonen i samband med utdelingen av fredsprisen gjøres til en anti-NATO demonstrasjon, jf førsteslagsstrategien med a-våpen?

  4. Inn i Nato. Når man som SV jobber på Tinget for styrking av det norske forsvaret uten samtidig å si det som står i partiprogrammet,at man er imot NATO, så jobber man for et fordypet Nato i Norge.
    Hvordan dette foregår finner vi et glimrende eksempel på i SVs blog av 13 november hvor Audun Lysbakken gjør tidenes flikk-flakk på dette temaet:
    «Det er ikke noen motsetning mellom å være medlem i Nato og å slutte seg til atomforbudet.»
    Det er nettopp det det er all den stund Nato utplasserer atomvåpen i høy fart til alle klientstatene i ØstEuropa og forbereder krigen mot Russland,noe sogar Der Spiegel hevder.
    Som vanlig unnlater Holgersen å styre unna en klassedefinisjon av partiet SV og analyserer ut fra denne,men tror at partiet kan endres ved hjelp av mediakritikk.
    Dette er faktisk oppvisning i SV-tenkning av typen: å helbrede kreft ved å smøre på salve.

  5. En viktig hendelse i Norge var Marshallhjelpen etter WW2 hvor Norge fikk hjelp fra USA (billig lån) samtidig som landene fikk lov til å ha tollmurer for å beskytte eget jordbruk og industri. Dette fungerte veldig bra. Etter hvert har denne innsikt gått i glemmeboken i takt med økende velstand og frihandel i Europa. En viktig hendelse i Norge har også vært oljen. Norsk jordbruk trenger feks tollbeskyttelse for å kunne overleve, mens norsk oljebransje derimot ikke trenger tollbeskytelse. Norsk oljebransje er en bransje som vil klare seg bra i en nyliberal verden hvor det er fri flyt av alt (så lenge oljeprisen er høy). Dette bidrar til at behovet for reguleringer (proteksjonisme) av norsk økonomi avtar. Og det er fristende å importere billige produkter fra bla Kina (selv om arbeidere i flere av disse land lever på eksistensminimum). Til tider kan det virke som om hele den norske venstresiden har blitt nyliberalister. Både Storbritannia og USA og mange andre land har tidligere drevet med proteksjonisme før deres økonomier ble tilstrekkelig sterke til å kunne tåle frihandel. Deretter har minnet om de proteksjonistiske virkemidlene helt forduftet og blir i dag nærmest betraktet som å være en form for vranglære og styggedom som ingen andre land bør finne på å benytte.

    Det kunne feks ha vært en tanke å benytte Marshallhjelp (inkl tollmurer) i feks Afghanistan og også i mange andre fattige land som sliter med dårlige handelsavtaler (bla for å få ned migrasjonsstrømmene til Europa gjennom å styrke jordbruk og industri i disse land). I Norge må man i dag nesten være medlem av bondelaget eller noe slikt for å kunne klare å forstå denne type problemstilling.

  6. Forfallet I SV begynte på 1980-tallet med Erik Solheim som partileder. Boka til Rossavik er jo lærerik. NATO var plutselig ikke noe problem. Tilslutt landet partiet på et nei i 1994, men det holdt hardt.

  7. Trikset slike middelklassepartier av typen SV gjør over hele Europa er å protestere veldig allment og generelt mot Atomvåpen. Å så radikale vi er,vi er mot atomvåpen!
    Når det er gjort kan man i hverdagslig praksis gå inn i vilken som helst Stortingskomite som arbeider for Natos og USAs militære jerngrep på den norske nasjonen.Forberedelsene til krigen mot Russland.
    Har Kaski redegjort for, som vara i en slik komite, at SV er imot Nato som det står i programmet?
    Selvfølgelig ikke.
    Eller kanskje – mirakuløst – hun har det?
    En må jo ikke blande programmet inn i politikken. Er vi ikke imot atomvåpen og har røde skjerf?

  8. Jeg tror det avgjørende skifte i SV kom i krigen mot Jugoslavia. «Responibility to Protect» ble en ny doktrine, og Erik Solheim skrev om en ny militær æra, der militæret ble brukt i folkets tjeneste og ikke mot folket. RTP har siden blitt aktivert gang på gang, ofte på oppfordring fra de humanitære organisasjonene som opplever trusler og problemer i felt. USAs angrep på Somalia var f.eks et resultat av press fra Care og Leger uten Grenser. Før visste alle at du ikke kan hjelpe folk med militær makt. Nå er det visst bare offiserene som vet det. Militære er egentlig bare gode til en ting, og det er å ødelegge, materiell og mennesker. Men i SV levde fortsatt RTP-ideologien sterkt da Libyakrisen kom opp. Jeg tror flere SVere faktisk trodde på at NATO og Norge skulle beskytte mennesker med bombing. Fordi RTP og humanitære organisasjoner er nært knyttet sammen fant jeg Terje Tvedts analyse uhyre interessant. Den oppklarte et mysterium om hvorfor fredspartiet SF/SV ble til et krigsparti og sliter med å ta avstand fra tankegangen som ledet til Libya-bombingen. Å se i ettertid at det gikk galt, som SV kaller en slags sjølkritikk, er ikke det. Med et internasjonalt utvalg forankret i NGOer, er de fast forankret i RTP. Takk for å ha opplyst meg!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.