Norge og Ukraina – Hvordan redusere vekst i forsvarsutgifter og krigsrisiko

For ikke lenge siden var Norge blant de få vestlige landene som mente det ville være uklokt å tildele Ukraina et NATO-medlemskap.

Av Jens Chr. Andvig, Trønderrød.

Sammenliknet med våre naboland hadde vi også et forholdvis godt forhold til Russland. Dette er nå tilsynelatende skuslet bort ved at vi samarbeider med den mest krigerske delen av NATO som omfatter Norden, Polen, Baltikum og Storbritannia. Sverige, Storbritannia og Russland har vært gamle imperialistiske konkurrenter; danske og svenske jordeiere har eid gods i Estland og Latvia; Baltikum og Finland har forholdvis nylig vært undertrykt av Russland.

Støre var for en tid tilbake blant de som ville holde en moderat Russlandspolitikk, men oppdaget både gjennom konsultasjoner med andre europeiske ledere og Venstres korte vekst basert på ekstrem moralisme, at det var politisk lønnsomt å gå inn for ukrainsk seier som den eneste politiske målsettingen. Den bidro til valgframgang.

Forklaringen var at framveksten av en ekstrem Russland-frykt og sinne hadde også spredt seg i den norske befolkningen. Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 var dette i og for seg rimelig. Det var et stygt overgrep som har bidratt til omfattende menneskelige lidelser i både Russland og Ukraina. Frykten og sinnet har imidlertid tatt en irrasjonell vending der russisk ledelse er blitt tillagt nærmest bunnløs ondskap med en iboende drift mot å underlegge seg hele Vest-Europa.

Russland har hverken militær kapasitet eller politisk motivasjon til å gå inn for noe slikt.

Ledet av en estisk politiker har EU tillagt Russland slike motiver, straffet eksperter som har stilt seg skeptisk til bildet av Russland som en uforsonlig fiende; og i en periode med avtakende produktivitet og reduserte velferdsytelser, gått in for en hektisk militær opprustning. ‘Ukrainas krig er vår krig.’ Opprustningen skal både signalisere uforsonlighet og økt trygghet.

Kombinasjonen vil trolig få Russland til å gjøre det samme. Vi er like langt, og motivet for ytterligere opprustning vil holde seg konstant.

Kombinasjonen av vestlig frykt for evig russisk ekspansjon – vist gjennom angrepet på Ukraina og russisk frykt for vestlig ekspansjon og ønske om partering av Russland – vist gjennom tallrike sanksjoner og NATO inngrepene i Jugoslavia, er delvis irrasjonell, men vil bli vedlikeholdt gjennom opprustning og daglig propaganda. Sammenstillingen kan i beste fall føre til enorm sløsing av økonomiske ressurser, i verste fall en europeisk storkrig der Norge kan bli involvert.

Ett problem er at tunge politiske interesser vil vedlikeholde fiendebildene og opprettholde en europeisk krig som en realistisk trussel. For å kunne vinne krigen har Ukraina en opplagt interesse av å vri våpenhjelpen slik at den bringer europeiske land mer direkte inn i krigen; for eksempel ved å prioritere langtrekkende våpen som igjen krever vestlig styringssystemer som russerne må reagere mot.

EU har også interesse av se på krigen som en del av en bred konflikt med Russland siden den da kan støtte en langvarig drift av EU som en europeisk nasjonalstat.

Kan noe gjøres med denne situasjonen?

I prinsippet ved enten å påvirke det vestlige eller det russiske fiendebildet, eller begge? Nøkternt sett er det ikke mye. Det vestlige fiendebildet sitter for fast. Da Epstein ba Jagland om å forsøke å kontakte Putin, blir nå de negative vibrasjonene rundt Epstein umiddelbart overført på Putin enda de russiske myndighetene ikke ville formidle en slik kontakt. Når historier om lite plausible russiske hybrid angrep dukker opp, blir de sett som en bekreftelse på at Russland ønsker økt europeisk frykt enda det øker sjansen for en all-europeisk krig, det siste i hvert fall rådende russisk ledelse ønsker

Hva med det russiske fiendebildet? Her mangler vi direkte tilgang. En liten ide kan være å bygge på folkerettsprisipper som merkelig nok ble brutt fra vestlig side under Minsk-avtalene enda de har vært en del EUs vokabular.

Det var klart at fra russisk side var den russiske minoriteten i Ukrainas språklige og kulturelle rettigheter av sentral betydning og en viktig del av Minsk- avtalen. Likevel ble avtalen brutt. EU klarte ikke å få med seg Ukraina. Hatet til Russland i Vest-Ukraina var for sterkt.

På liknende måte har EU ikke klart å forsvare russiske minoriteter i sine medlemsland i Baltikum. Det gir en liten mulighet:

Hvis det, for eksempel, settes som krav for NATO støtte til Estland og Litauen at lovgivningen på dette området bringes nærmere internasjonal rett, kan det russiske fiendebildet av Vesten svekkes.

-En kan sette i gang et signalsystem som begrenser veksten i forsvarsutgifter på begge sider.

Det er forståelig at noen europeiske land hater Russland mer enn andre, men å la de siste ensidig bestemme hvordan Russland oppfattes – som EU langt på vei har gjort, er farlig.

Norge er ikke i krig med Russland, men kan bli det – en ufattelig tragedie.

Jens Chr. Andvig, forsker I emeritus ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.