Nyliberal hjernevask om arbeidsmarkedet

17
Terje Alnes

Av Terje Alnes.

Hvorfor tolererer vi et arbeidsmarked som ikke leverer og som stenger folk ute? Istedenfor å klandre markedet, er det arbeidssøkerne som holdes ansvarlige og som betaler prisen for markedssvikten.

Et hovedtrekk ved nyliberalismen er tanken om at markedet skal styre. Helst skal flest mulige områder innrettes etter markedsbaserte prinsipper, med begrunnelse i at dette fremmer de mest rasjonelle og kostnadseffektive løsningene. De fleste på venstresiden vil protestere på markedsstyring i helsevesenet eller av miljøpolitikken, men når det gjelder arbeidsmarkedspolitikken har det nyliberale hjernevasket fjernet det meste av sosialistisk tankegods.

I dag er arbeidsmarkedet, arenaen for kjøp og salg av arbeidskraft, hovedkilden til økte sosiale forskjeller og utenforskap. Internasjonalt er trenden lønnsstagnasjon, eller til og med lønnsnedgang for arbeidsfolk, og uhemmet lønnsvekst for ledelse og eiere i næringslivet. Samtidig straffes millioner av arbeidsledige med reduserte sosiale ytelser for sin ledighet, begrunnet i at dette skal motivere til større innsats for å skaffe seg jobb, en insinuasjon om at den ledige nyter sin tilværelse som arbeidsløs, og at trygdene undergraver jobbmotivasjonen.

Et dysfunksjonelt arbeidsmarked

Sannheten er at arbeidsmarkedet er dysfunksjonelt, det leverer ikke. Arbeidsmarkedet makter ikke å tilby jobber til alle som etterspør lønnsarbeid. Bare i Norge er anslagsvis 400.000 mennesker utestengt fra arbeidsplassene. Dette tallet inkluderer ledige registrert hos NAV, og alle de som holdes borte fra den offisielle ledighetsstatistikken. Dette er folk på arbeidsmarkedstiltak, de som mottar arbeidsavklaringspenger, og folk som er delvis uføre, men som gjerne vil jobbe om mulighetene fantes.

I tillegg til å være dysfunksjonelt er arbeidsmarkedet altså ekskluderende. Disse menneskene ville stilt på jobb hvis de hadde en jobb å gå til. Vi snakker om et gedigent sløseri med menneskelige ressurser. Istedenfor å produsere varer eller tjenester blir disse hundretusener holdt passivt på sidelinjen.

På hvilket annet marked hadde dette blitt tolerert? Denne markedssvikten på etterspørselssiden aksepteres selvsagt kun fordi den favoriserer den sterke parten – kjøperne av arbeidskraft, altså arbeidsgiverne.

TV2 gallup
En av NAVs  hovedoppgaver er å få arbeidsledige ut i jobb,  men de ledige har ikke særlig tro på at NAV kan hjelpe dem. Kilde: tv2.no 27.11.16

Et marked på arbeidsgivernes premisser

Nyliberalismens hegemoniske overtak må ha påført venstresiden sansetap og nedsatt gangsyn. Rop om å ta kontroll over det dysfunksjonelle arbeidsmarkedet er knapt å høre. Isteden bidrar store deler av den selvtitulerte «venstresiden» til å individualisere problemene. Ansvaret skal i stadig større grad skyves over på den enkelte arbeidssøkeren, som skal få reduksjon i trygden og oppvise større fleksibilitet og personlig initiativ.

Arbeidsgiverne blir det derimot sydd puter under armene på, ved at de tilføres svært billig arbeidskraft uten noen som helst rettigheter. I Norge er det f.eks. dokumentert at bruken av såkalte praksisplasser i stor grad fungerer som gratis arbeidskraft for arbeidsgiverne, og at tiltaksplassene fortrenger ordinære ansettelser. (1)

Sosialdemokratiets forvandling

Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, skriver i en kronikk at sosialpolitikken helt frem til 1980-tallet var bygd på at folk flest ønsket å være i arbeid, og at arbeidsledighet skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. (2) Det fantes altså en genuin tillit mellom arbeidssøker og myndigheter. Regjeringen Nordli (AP) mente det var et offentlig ansvar å gi folk trygt arbeid nær hjemmet.

«Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.»
Stortingsmelding 14 1977-78

Sosialdemokratiet på 1970-tallet tok altså et stort ansvar, ikke bare for å skape jobber, men å tilpasse arbeidet ut ifra den enkelte arbeidssøkers evner, og i rimelig nærhet til bosted.

Men på 1980- og 90-tallet skjedde en ideologisk høyredreining. Myndighetene frasa seg mye av ansvaret og skjøv det over på den enkelte arbeidssøkeren. I følge professor Knut Halvorsen skjedde det «et paradigmeskifte i økonomisk teori med større vekt på tilbudssiden i arbeidsmarkedet og incitamentsproblemer.» (3)

I politiske kretser ble det en utbredt oppfatning at arbeidsledige foretrakk å gå på trygd, heller enn å ta de jobbene som fantes. Dette argumentet har senere blitt brukt til å legitimere arbeidsinnvandring av ufaglærte, disse skulle angivelig ta jobbene som nordmenn ikke ville ha.

Disse trygdede trengte åpenbart et spark bak. Dermed ble «arbeidslinja» offisiell politikk, med slagordet «Det skal lønne seg å arbeide», et rent thatcheristisk grep. Nyliberalismens ikon Margaret Thatcher hadde sagt «Work shall pay more than benefits».

Margaret-Thatcher-Quotes-3-1024x485
Arven etter Thatcher er et nyliberalistisk hjernevask som har gjort at vi har sluttet å stille spørsmål. Hun sa «Economics are the method. But the object is to change the soul.»

Arbeidsledighet er ditt problem

Slik kan vi forstå tankegangen bak forslag om å redusere ordningene til de arbeidsledige. I to tiår har Arbeiderpartiet kjørt hardt på arbeidslinja. På landsmøtet i april 2017 fremmet ledelsen forslag om å halvere tiden personer født etter 1990 kan motta arbeidsavklaringspenger. Til ledelsens overraskelse sa landsmøtet nei til dette. På samme måte fikk ikke arbeidsminister Anniken Hauglie (H) gjennomslag for sitt forslag på statsbudsjettet, om å stramme inn på dagpengene. I budsjettforhandlingene i forrige uke fikk KrF stoppet dette.

Men begge forslagene er uttrykk for en mistro til arbeidssøkernes motiver, og et eksempel på den nyliberale tankegangen. Stadig mer av ansvaret skyves over på den enkelte arbeidssøker. Implisitt sies det at det må være noe galt med disse menneskene som går ledige over lang tid.

«Markedsmekanismen» som styrer kjøp og salg av arbeidskraft er blitt en uangripelig overdommer som ingen lenger stiller spørsmålstegn ved. Det er den enkeltes ansvar å tilpasse seg markedets skiftende behov, alt mens det offentlige toer sine hender, og bruker tiden på å pønske ut nye «incentiver» for å «motivere» arbeidssøkerne.

Sosialistisk arbeidsmarkedspolitikk

Det var den utopiske sosialisten Charles Fourier som på begynnelsen av 1800-tallet var først ute med å formulere et krav om at samfunnet måtte ta ansvar og å sikre alle rett til lønnet arbeid. I Norge ble denne rettigheten fastslått i partienes fellesprogram i 1945. I 1954 kom retten til arbeid inn i Grunnloven, i § 110:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide».

 

At § 110 kom inn i Grunnloven på 1950-tallet sier mye om den ideologiske høyredreiningen som samfunnet har gjennomgått siden. Det er utenkelig at denne paragrafen hadde kommet inn i Grunnloven i dag.

Hva betyr det så å gå inn for en sosialistisk arbeidsmarkedspolitikk i dag?

Veldig enkelt: Det betyr å avvikle markedsstyringen for kjøp og salg av arbeidskraft! Å garantere lønnet arbeid for alle er sosialistisk arbeidsmarkedspolitikk.


Kilder:

1.»Praksisplasser: Offentlig finansiert utbytting», i Tidsskriftet Rødt! nr. 2 2017
http://marxisme.no/praksisplasser-offentlig-finansiert-utbytting/

2.«Arbeidslinja er for de andre», kronikk i Klassekampen 26. april 2017

3.«Holdninger til arbeidsledige dagpengemottakere i Skandinavia», i Søkelys på arbeidsmarkedet nr. 1 2005

 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.

KampanjeStøtt oss

17 KOMMENTARER

  1. Dette har eg kjent på kroppen. Overgangen frå Arbeidsformidlinga (1998) til Arbeidsmarknadsetaten (1999) var eit tydeleg skifte i norsk arbeidslivspolitikk. Den gamle Arbeidsformidlinga sytte for arbeid meir eller mindre på dagen, og sette meg snøgt i kontakt med bra folk som hadde meg i arbeid i månadsvis. Avslutta der på grunn av studiar. Året etter var politikken endra, og det første synlege teiknet på dette, var at vi skulle føre våre eigne timelister, som Aetat dermed skulle levere til Brønnøysund, for sjølv å sende oss løna. Vi vart altså «utleigd» arbeidskraft for dei som trong oss. Løna kom ikkje på månadsvis, og stoda for oss som arbeidstakarar var langt meir utrygg. To år etter vart NAV lansert, og frå den stunda var det full Kafkaisme.

  2. La det først være klart, å produsere varer og tjenester innenfor et kapitalistisk marked er dypt krenkende, og enhver arbeidsplass i dag utgjør en fare for våre etterkommere. Selv som lege har man en lønn generert ut fra skatt generert ut fra profittmotivet. Kun en lønn som er demokratisk bestemt med utgangspunkt i tilgjengelige økosystemtjenester, kan forsvares på et etisk grunnlag.

    Ellers er det slik at det kapitalistiske arbeidsmarkedet er utgangspunktet for kapitalismen, da kapitalismen oppstod med oppløsningen av de engelske feudalallmenningene, som J.M. Greer mener var et relativt godt parti. Greer hevder den engelske feudalbonden hadde et bedre liv, med flere fridager, enn den gjennomsnittlige moderne amerikanske gjeldsslave.

    Med oppløsningen av den engelske feudalallmenningen ble bondebefolkningen tvunget til å selge sin arbeidskraft på markedet, og det var slik kapitalismen oppstod. Arbeidsmarkedet slik vi kjenner det i dag er en rein kapitalistisk oppfinnelse, og utgjør kjernen av kapitalistisk ideologi. Å måtte selge seg selv på dette viset er naturligvis akkurat det samme som prostitusjon.

    Dette er selvsagt en hovedgrunn til at jeg forbanner Fyrsten, som kastet meg ut av bedriften min etter 38 års slit, for at jeg skulle selge meg selv som en underkuet arbeidstaker-prostituert. Men jeg lar meg ikke kue, og sammen med Mot Dag AS skal jeg vie meg til å rive ned hele dette kapitalistiske bordellet, for å erstatte djevelskapen med det bongardske InnGruppe-Demokrati!

    «At this point, in addition to competing in a market for consumers, tenants were obliged to compete in a market for access to land. In the system emerging out of the particularly English invention of a land-rent market, farmers were subjected to a “systematic need to lower the costs of production in order to prevail in price competition.” Those who failed to compete in this market found themselves dispossessed of all but their own capacity to perform labor, which they flocked to cities to sell, or else to starve.

    This, and not the availability of markets, is the essence of capitalism, the engine motoring in its depths. From this imposition, and thus this dispossession, capitalism sprang to life. Now the masses were at the mercy of a job market to obtain the means to reproduce themselves socially. Now the process of production was systematically subordinated to market imperatives: “competition, accumulation, and profit-maximization, and hence a constant systemic need to develop the productive forces.”

    These imperatives, in turn, give capitalism its ability (and charge it with the necessity) to relentlessly expand in unprecedented ways and degrees. “It can and must,” as Wood insists, “constantly accumulate, constantly search out new markets, constantly impose its imperatives on new territories and new spheres of life, on all human beings and the natural environment.”»

    – Markets in the Next System: https://thenextsystem.org/markets-in-the-next-system

    • Interessant nok er det Marx som går god for dette argumentet. Går ut frå at du kjenner til det. I hans analyse står den gamle føydalismen fram som betre enn den nyare liberalismen (sjølv om dette og var klassebasert). Det handlar om ordna arbeidstilhøve og brukbare levekår.

      • Hei! Tusen takk! Nei, kjenner ikke til dette. Noen sitater ville vært kjærkomment. Kjenner nok selv langt bedre til Greer enn Marx. Er ingen intellektuell, har stått det meste av mitt liv i flishaugen, med noe redusert helse som resultat. Men lever og ånder. Essayet av Greer kan du lese her: http://www.resilience.org/stories/2014-11-06/dark-age-america-the-end-of-the-market-economy/

        «Det handlar om ordna arbeidstilhøve og brukbare levekår.»

        Som Greer hevder hadde den engelske føydalbonden nettopp dette, faktisk i langt større grad enn mange i dag. Har oversatt et parti av Greers tekst som viser hvor ordnede forhold føydalbonden kunne ha :

        ”Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker. La meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg.

        Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for “alveslag”. I vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.

        Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfellet baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.

        Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei melkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokkene og kveldsklokkene på St. Æthelfriths dag hvert år.

        I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle herskapsboligen, i tre uker hvert år.

        Hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baroni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgendagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager.

        Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med. Alle Higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen. Hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.

        Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel.

        Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer.” – John Michael Greer

        Selv vil jeg hevde at den engelske føydalbonden ikke var prostituert, slik som den moderne arbeidsmarkedstaker-prostituerte, men en tradisjonsbærer. Ikke det at alle tradisjoner er bra, eller ikke kan bli bedre, men den kapitalistiske arbeidsmarkeds-prostitusjonen er i alle fall IKKE noen god erstatning.

        Min respekt for Marx er styrket 😉

        • Til samanlikning var den norske husmannens «arbeidsplikt» på bondens jord lett å samanlikne med kravet om Meirarbeid i Marx`analyse. Dette meirarbeidet gjekk ut over arbeidsmannens tid til å fø seg sjølv – og for husmannens del tydde det at hans eiga jord og tont vart forsømd på grunn av arbeidsplikta. Husmannsvesenet her i landet er «postføydalt» og voks fram på same tid som industrialismen kom i gang for alvor.

          • Interessant! Dette betyr at husmannsvesenet ikke var tradisjonsbundet, i motsetning til mange føydalsamfunn. Hvilket vil si at jordeieren ikke var begrenset av tradisjonene, og kunne forvalte husmennene helt etter eget forgodtbefinnende.

            En liten skildring fra husmennenes kår på Toten:

            «Der koktes i en ualminnelig stor bryggepanne i størhuset og spistes ved 8 alen lange spisebord ute på gårdsplassen. Også skulle i onnene dette store apparat flyttes fra gård til gård, og dertil trengtes omtanke av så vel husbond som matmor.[…] Det var en anselig karavane med en anselig last, som anført av en betrodd husmann sakte snodde seg fram på de elendige veier.»

            Oppløsningen av husmannsvesenet falt sammen med framveksten av bedehusbevegelsen. Tenk det, her fikk disse forhenværende husmenn i grendene rundt Totenåsen plutselig overta husmannsplassene sine, samtidig som en av deres egne, en husmannssønn, ble deres apostel!

            Som jeg skriver det i min artikkel

            – Reformasjonen kulminerte i bedehuskulturen: http://permaliv.blogspot.no/2017/11/reformasjonen-og-bedehuskulturen.html

            «Slik jeg ser det kulminerte reformasjonen i den norske bedehusbevegelsen. Min tippoldefar gikk fra å være husmann til å bli småbonde sammen med Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl, som etablerte seg på nabobruket, også en husmannsplass. Dahl var en husmannssønn fra Spydeberg, og min oldefar var også en husmannssønn. Disse to husmannssønnene, naboene og småbrukerne fikk et nært vennskap, forenet geografisk, i ånden og som jordbrukere og elvemennesker. Dahl fikk da også Landbruksselskapets diplom for sitt fremragende jordbruk.

            Dahl etablerte et nettverk av vennesamfunn i grendene rundt Totenåsen, som besøkte hverandre på kryss og tvers, hvor det ikke minst også skjedde en geneutveksling. På denne tiden var således Totenåsen noe som forente og ikke skilte ad, som i dag. I tillegg ble folk rundt åsen knyttet sammen i hogstarbeide om vinteren, da dette var småbønder som spedde på inntektene med skogsarbeide på åsen vinterstid. Fremdeles lever folk i Hurdal som husker min oldefar fra tømmerkjøring på åsen i sin barndom, og de minnes ham som en glad fyr.

            For ja, han hadde grunn til å være glad. Disse småkårsfolka hadde her etablert sin egen lavkirkelige bedehuskultur rundt åsen, dahlittene, som de først ble kalt, seinere Fellesmisjonen. Så langt fra den geistelige kirke som det er mulig å komme!

            Disse småbøndene i randsona oppunder Totenåsen hadde her altså etablert sin egen menighet og kultur, hvor en av deres egne, en husmannssønn og skomaker, var deres apostel. De bygde egne bedehus, hadde egen sangbok, egne musikklag, som eslet enkelte svært dyktige musikere, Knut Anders Sørum er den siste i rekken. De var alle ett i Kristus, her var ingen forskjell på høy og lav, alle hjalp hverandre og slitet på jorden fikk med ett en mening.

            Derfor anser jeg bedehuskulturen, som mange i dag ser på som en lavkultur, nærmest som kitsch, ala elg i solnedgang, som høydepunktet av den lutherske reformasjonen!

            Dessverre er denne kulturen nå tapt, de to engene etter grenda mi, hvor Totenåsens apostel og min oldefar levde, er bleike skygger av seg selv. Jeg ønsket å fornye denne kulturen, å verne om Herr Fossemøllens øyensten, men har blitt motarbeidet fra alle hold. Imidlertid ble grendevandringen fra i våres en stor suksess, selv om ytterst få benyttet anledningen til å bli med på denne begivenheten. Men de som var med var av de ypperste, og alle gjorde sitt beste for å gjøre dette til intet mindre enn en fantastisk grendevandring!

            Tror jeg vil prøve å få til en utstilling og kanskje ei bok om denne lavkirkelige bedehuskulturen som engang rådde rundt Totenåsen. Mange vil helt sikkert motarbeide meg, da de ønsker å glemme denne store kulturen, fordi den setter vår egen kultur i et grelt lys. Vi har gått fra å være bedehusland til å bli kjøpesenterland!

            Kanskje den tidligere presten i Hurdal, hvortil Dahl først kom, kan hjelpe meg med prosjektet? Hun skal ha stor kunnskap om lekmannskristendommen, så hun kan sikkert sette perspektiv på hvor mye bedehuskulturen rundt Totenåsen betydde for folks selvbevissthet.

            Dette som en lokal oppfølger til Erlend Berge sitt flotte prosjekt med å dokumentere den norske bedehuskulturen.»

            Bedehuskulturen var således en kulminasjon av rural kultur og av det ypperste den norske bondekulturen har frambrakt. Slik jeg ser det var det i grenda mi den lutherske reformasjonen nådde sitt høydepunkt, ja ikke bare denne, men hele kristenhetens historie kulminerte her. Kristendommen er i sin kjerne kreaturlig, den var en slavereligion, som slo ut i full blomst i grenda mi i steinrøysa oppunder Totenåsen, der disse forhenværende husmenns-slaver plutselig ble frie og fikk sin egen religion, der de var prestene.

            Bedehuskulturen rundt Totenåsen var roseniansk, ikke haugiansk, så derfor var de ikke opptatt av synd på samme vis som haugianerne. Det meste kunne tilgis. Slik ser jeg den norske bedehuskulturen som det ypperste kristenheten har frambrakt, og den rosenianske bedehuskulturen rundt Totenåsen var igjen det ypperste av den norske bedehuskulturen.

            Dessverre forfalt denne kulturen fullstendig med etterkrigsgenerasjonen, som på noen tiår omgjorde det fremste av norsk kulturarv til en subeksurban forstad av Los Angeles. Vi har gått fra å være bedehusland til å bli et kjøpesenterland!

            Hjemmet til Totenåsens apostel faller snart sammen, bedehuset hvor han talte nederst i grenda har blitt en skrothaug, og herr Fossemøllens øyensten, grendas velkomstsportal, er ofret til Servoglobus!

            Mitt hjerte brister av sorg og skam.

  3. Her fant jeg igjen en kommentar fra 2014 på bloggen min, dessverre har jeg ikke notert ned hvem som skrev det:

    «Føydalisme er ikke noe godt begrep, siden det var uløselig knyttet til nettopp adelskapet. Jeg bruker metaforer fra biologiske systemer når jeg prøver å beskrive den modellen Bongard og jeg snakker om, slik nodene i hjernen er knyttet sammen av synapser kan kollektivene, inngruppene stå i forhold til hverandre og bygge relasjoner som styrker dem gjensidig og som går på kryss og tvers. Fordelene ved dette er mange, blant annet at folk kan få utløp for egne ambisjoner nettopp gjennom å styrke utvekslinga i nettverket.»

    Takk til den for tiden anonyme bidragsyteren til dette visdomsordet. Skal se om jeg får rede på opphavspersonen etterhvert. En lykke at jeg kom over det i arkivene!

    Det er IGD-nettverket som MÅ bli system 3.0, som erstatter først føydalismen så kapitalismen, hvor vi kan leve som frie, kreative og skapende mennesker i nettverk i små arbeidskollektiv-celler, som bygger relasjoner og utveksler kunnskap på samme vis som hjerne-synapsene. Hvilken herlig metafor! Hvilken frigjøring! Hvilket lykkesamfunn, til erstatning for profittsamfunnet!

    «Problemet er at dette skjer i et kapitalistisk samfunn der målet ikke er maksimal lykke, men maksimal profitt.» – Pål Steigan

    • De har jo måtte jobbe litt med det slagordet da. Hadde det ikke vært for all reklamen om hva lykke er og at den kan best skaffes med penger, hadde nok hele konseptet vært mer fremmed.

  4. Tell me about it! Selv har jeg søkt jobber i Oslo i åtte måneder uten å få annet enn korte frilansoppdrag. Noe annet som kjennetegner ideologien i dag er at ikke bare skal du jobbe hardt, jobben skal også være drømmejobben din. Du skal elske den. Men som det står her, folk er hjernevasket, alt er individualisert.

    • Min drømmejobb er å få arbeide for Mot Dag AS. Var på kurs i billedbehandling i Abelvær forrige helg, og har lært meg Lightroom, men Photoshop er et enormt program jeg nok trenger noe tid på før jeg får det innunder huden. Til neste år blir det nok Sony A7r3, så da blir det å lære nytt fotosystem. Kanskje tar jeg et halvår på Oslo fotoskole? Fikk med meg litt gjeldsotika av Fyrsten, skal nok klare meg en 10-års tid før jeg må prostituere meg. Men forhåpentligvis er Mot Dag AS Nordens ledende mediaselskap innen den tid, og skal gjøre alt jeg kan for å kvalifisere meg til en liten stilling.

  5. Kom til å tenke på dette nye kravet fra NAV om at man må være villig til å ta et hvilket som helst arbeide hvor som helst for å være berettiget dagpenger. Dette blir som å kreve av en prostituert at man må være beredt til å ta en hvilken som helst kunde hvor som helst i landet. NAV har i realiteten blitt redusert til et eneste stort bordell!

    Nei, vi MÅ få velferdsmodellen opp på neste nivå! (Velferdsmodellen 2.0):

    «Den nordiske velferdsmodellen er det beste vår sivilisasjon har kommet opp med, men den forfaller. Byråkratiet har antatt sovjetiske dimensjoner og er i stadig større grad til for seg selv, og fungerer mer og mer som ryggdekning og skjold for maktmennesker og særinteresser. Kontroll over nasjonens ressurser og interesser utflagges til overnasjonale interesser og instanser i et akselererende tempo. Medbestemmelse over egen arbeidsplass skrumper inn. Det mest frustrerende er allikevel at hele nasjonen er giret mot profittmotivet, en absurditet i en verden hvor miljøkrisene tårner seg opp.

    «En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.» – Terje Bongard

    At stadig flere ikke orker å jobbe er høyst forståelig. Når man samtidig ser at det er hybrismonstre og sløsere som stikker av med eierskapet over produksjonsmidlene, slik at de kan velte seg i forbruk og miljøødeleggelse, for slik gi fingeren til oss asketer, samtidig som flertallet drømmer om å bli som dem, kjenner man at motløsheten tar overhånd.

    Det er på høy tid med en velferdsstat 2.0, eller heller hva man kan kalle en velferdsallmenning 2.0, basert på kommunisme 5.0. Den nordiske velferdsmodellen har allerede løpt ut i sanden, i tillegg ble den konstruert før miljøkrisenes tid. Skal vi kunne ta fatt på miljøkrisene og føle mening med vårt arbeide, må vi få på plass InnGruppe-Demokratiet (IGD).

    Samtidig må tabuet om «mistankens hermeneutikk» knuses!

    «Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli «djupt såra». Og det finnes mange flere.» – Trond Andresen

    Det er 100 år siden revolusjonen, men vi kan i ettertid slå fast at den nordiske velferdsmodellen var en større suksess. Formelen den bygget på er imidlertid ikke lenger gyldig: kapitalisme+vekst=demokrati

    Allikevel har vi i Norden et spesielt ansvar for verden for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå. Med vår fortid vil vi bli tatt på alvor. Revolusjon 2.0 må starte her, før det er for seint. Og den må begynne med at vi tar demokratisk kontroll over arbeidsplassene, da produksjonen er eksistensgrunnlaget vårt!

    «Vi må få kontroll over det gigantiske produksjonsapparatet. Det er det som truer eksistensen vår.» – Terje Bongard»

    Benytter her bevisst begrepet velferdsmodellen, da velferdsstaten vil forsvinne ved versjon 2.0 og oppløses i allmenningheten.

  6. Bra artikkel men «True empathy requires that you step outside your own emotions to view things entirely from the perspective of the other person. «. Når boligpriser faller samt penger-økningen er over og MSM ikke lengre er allmektig så er vi der…

  7. Fri flyt av arbeidskraft betraktes på venstresiden som å være en form for solidaritet og internasjonalisme. Man forveksler internasjonalisme og globalisering. Isteden for fri flyt av arbeidskraft innenfor EU skulle man feks heller ha opprettet en (midlertidig) tollmur midt gjennom EU som feks gjorde at biler som blir solgt i Øst-Europa også blir produsert i Øst-Europa.

  8. Et problem med NAV er at NAV prøver å presse folk ut i jobber som ikke lenger finnes i Norge, dvs jobber som har blitt flagget ut til andre land eller som besettes med gjestearbeidere østfra (fra land hvor en norsk krone har mye større kjøpekraft enn i Norge, et beløp på 400.000 norske kroner har i Polen en kjøpekraft som tilsvarer hele 1 million norske kroner iflg BigMac indeksen og andre indekser).

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.