Slutten på Imperiet

0

Av Chris Hedges.

Det amerikanske imperiet går mot slutten. USAss økonomi tappes av krigene i Midtøsten og den enorme militære ekspansjon rundt om i verden. Den er tynget av voksende underskudd, og de ødeleggende virkningene av av-industrialisering og globale handelsavtaler. Vårt demokrati har blitt tatt som fange og er ødelagt av selskaper som stadig krever flere skattekutt, mindre regulering, og frihet fra straffeforfølgelse for enorme finansielle bedragerier, mens de plyndrer statskassen for trillioner i form av finansielle redningsaksjoner. Nasjonen har mistet makten og respekten som trengs for å lokke allierte i Europa, Latin Amerika, Asia og Afrika til å gjøre det den vil. Legger vi til den økende ødeleggelsen som skapes av klimaendringer så har vi en oppskrift på framveksten av en dystopi. På de øverste regjeringsnivå overvåkes det hele av en blandet gruppe av idioter, luringer, tyver, opportunister og krigerske generaler. Og la meg presisere, jeg snakker om Demokrater, også.

Den dype desillusjon og sinne som førte til valget av Donald Trump – en reaksjon mot statskuppet utført av finanslederne og fattigdommet som plager minst halve landet – har knust myten om et fungerende demokrati. – Foto: Mr. Fish

Denne artikkelen av Chris Hedges ble først pubisert på Common Dreams. Oversatt til norsk av Graham Healey.


Imperiet vil halte videre, mens det stadig mister innflytelse inntil dollaren droppes som verdens reservevaluta, og USA kastes ut i en forkrøplende nedgangstid og blir tvunget til en massiv nedbygging av sitt militærapparat.

Om det ikke skjer et plutselig og utbredt folkelig opprør, som er lite sannsynlig, ser det ut til at dødsspiralen ikke er til å stoppe. Det betyr at USA slik vi kjenner det ikke lenger vil eksistere i løpet av ett tiår eller kanskje to. Det globale vakuumet som vi etterlater oss vil bli fylt av Kina, som allerede etablerer seg som en økonomisk og militær kjempe, eller kanskje vil det bli en multilateral verden delt mellom Russland, Kina, India, Brasil, Tyrkia, Sør Afrika og noen få andre stater. Eller kanskje vil tomrommet bli fylt av “en koalisjon av multinasjonale selskaper, sammensatte militære styrker som NATO, og et internasjonalt selvoppnevnt finanslederskap i “Davos” og “Bilderberg”, som vil smi sammen et overnasjonalt senter som overgår nasjoner og imperier”, slik Alfred W. McCoy skriver i boka “In the Shadows of the American Century: The Rise and Decline of US Global Power”.

Uansett hvordan man måler det, fra økonomisk vekst og investering i infrastuktur til avansert teknologi, inkludert superdatamaskiner, romvåpen og kyberkrigføring, blir USA raskt forbigått av kineserne. McCoy bemerket at “I april 2015 mente det amerikanske Departementet for Landbruk at den amerikanske økonomien ville vokse med nesten 50% i løpet av de neste 15 årene, mens Kinas økonomi ville tredoble og komme nær ved å overgå USAs i 2030”. Kina ble verdens nest største økonomi i 2010. Samme året ble det verdens ledende industriland, og dyttet til side USA som hadde dominert verdenens industri i et århundre. USAs forsvarsdepartement ga ut en tankevekkende rapport med tittelen “På vår egen risiko: Forsvarsdepartementets risikovurdering i en verden der vi ikke lenger har forrang” (“At Our Own Peril: DoD Risk Assessment in a Post-Primacy World). Rapporten fant ut at det amerikanske militæret “ikke lenger nyter en uangripelig stilling vis a vis konkurrende stater”, og “det kan ikke lenger..automatisk generere jevn og varig lokal militær overlegenhet på avstand.” McCoy spår at kollapsen vil komme innen 2030.

Imperier i forfall omfavner selvmord nærmest med vilje. Blindet av sitt hovmod og ute av stand til å innse at deres makt svinner bort, trekker de seg tilbake til en fantasiverden der vanskelige og ubehagelige fakta ikke lenger trenger gjennom. De erstatter diplomati, flersidighet og politikk med ensidige trusler og det stumpe redskapet – krig.

Dette kollektive selvbedraget var det, som fikk USA til å gjøre den største strategiske tabben i sin historie, en som fikk dødsklokken til å ringe for imperiet – invasjonen av Afghanistan og Irak. Arkitektene bak krigen i Det hvite hus under George W. Bush og gjengen av nyttige idioter i pressen og akademia som opptrådte som heiagjeng, visste veldig lite om de landene som ble invandert. De var utrolige naive om virkningene av industriell krigføring og ble tatt på senga av den voldsomme motreaksjonen. De påsto, og sannsynligvis trodde, at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, selv om de ikke hadde noe gyldige beviser for å støtte opp under påstanden. De insisterte på at demokrati ville bli etablert i Baghdad og spre seg over Midtøsten. De forsikret den amerikanske befolkningen om at amerikanske soldater ville bli møtt av takknemelige irakere og afghanere som frigjørere. De lovte at oljeinntekter ville dekke kostnaden ved gjenoppbyggingen. De påsto at et dristig og raskt militært angrep – “sjokk og ærefrykt” – ville gjenopprette amerikansk hegmoni i området og dominans i verdenen. Det fikk motsatt virkning. Som Zbigniew Brzezinski sa, denne “ensidig valgte krigen mot Irak forårsaket utbredt delegitimering av US utenrikspolitikk.”

Historikere som har studert imperiers utvikling kaller slike militære fiaskoer, et kjennemerke på alle sen-imperier, eksempler på “mikro-militarisme”. Atenerne drev mikro-militarisme da de, under den Peloponneskrigen (431–404 f.kr.), invaderte Sicilia, og mistet 200 skip og tusenvis av soldater og forårsaket opprør i hele sitt imperium. Briterne gjorde det i 1956 da de angrep Egypt på grunn av nasjonaliseringen av Suez-kanalen for så å måtte trekke seg tilbake ydmyket, og dermed ga styrke til en rekke arabiske nasjonalistledere som Egypts Gamal Abdel Nasser. Det betydde slutten for britisk styre i deres få gjenværende kolonier. Ingen av disse imperiene kom seg etterpå.

“Mens stigende imperier ofte er kloke, til og med rasjonelle, i sin bruk av væpnet makt for erobring og kontroll av oversjøiske territorier, er nedgående imperier mere tilbøylige til ugjennomtenkte oppvisninger av makt. De drømmer om dristige militære mesterslag som på en eller annen måte skal gi dem tilbake tapt prestisje og makt”, skriver McCoy. “De er ofte irrasjonelle selv ut fra et imperialistisk synspunkt, disse mikro-militære operasjonene som kan forårsake drepende utgifter eller ydmykende nederlag som kun aksellererer den prossessen som allerede er i gang.”

Imperier trenger mere enn styrke for å dominere andre nasjoner. De trenger en mystikk. Denne mystikken – en maske for imperialistisk plyndring, undertrykkelse og utnyttelse – forfører noen innfødte eliter, som blir villige til å effektuere ønskene til den imperialistiske makten eller i alle fall forbli passive. Det gir også en patina av høflighet og til og med adelighet for å rettferdigjøre overfor hjemmepublikum kostnadene i blod og penger som trenges for å opprettholde imperiet. Det parlimentariske systemet som Storbritannia tilsynelatende gjenskapte i koloniene, og innføring av britiske idrett som polo, cricket og hestevedløp, sammen med visekonger og pomp og prakt av kongelige, var støttet opp av det kolonialistene sa var uovervinneligheten til deres marine og armé. England klarte å holde imperiet sammen fra 1815 til 1914 før de ble tvunget over i et jevnt tilbaketog. USAs erklærte retorikk om demokrati, frihet, og likhet, sammen med basketball, baseball og Hollywood, og vår egen forgudning av det militære, fortryllet og kuet mye av verden i kjølvannet av annen verdenskrig. Bak scenen, brukte CIA selvsagt alle skitne knep i boken for å orkestrere kupp, fikse valg og utføre drap, svertende propagandakampanjer, bestikkelser, underkuende trusler og tortur. Men ingenting av dette virker lenger.

Tapet av mystikk er fatalt. Det gjør det vanskelig å finne medgjørlige surrogater til å administrere imperiet, som vi har sett i Irak og Afghanistan. Bildene av fysisk mishandling og seksuell fornedring av arabiske fanger i Abu Ghraib gjørde den muslimske verdenen rasende og supplerte al-Qaida og senere Den islamske staten med nye rekrutter. Drapet på Osama bin Laden og mange andre jihadistledere, inkludert den amerikanske borgeren Anwar al-Awlaki hånet åpenlyst begrepet rettsstat. De hundretusener av døde og millioner flyktninger som flyktet fra fiaskoene i Midtøsten, og den konstante trusselen fra militariserte droner, avkledde oss som statsterrorister. I Midtøsten har vi utøvd USA militære forkjærlighet for utbredte grusomheter, blind vold, løgn og klønete feilkalkuleringer. Dette er samme type handlinger som førte til vårt nederlag i Vietnam.

Brutaliteten i utlandet matches nå av brutaliteten hjemme. Militarisert politi skyter for det meste ubevæpnede, fattige mennesker med farget hud, og fyller et fengselsvesen som holder en forbløffende 25 prosent av verdens fanger, selv om amerikanere utgjør bare 5 prosent av verdens befolkning. Mange av våre byer forfaller til ruiner. Vårt offentlig transportsystem er i kaotisk uorden. Vårt skolesystem er sterkt nedgående og blir privatisert. Opiatavhengighet, selvmord, masseskyteepisoder, depresjon og dødelig fedme forpester en desperat og fortvilet befolkning. Den dype desillusjonen og sinne som førte til valget av Donald Trump – en reaksjon mot statskuppet som er utført av finanslederne og fattigdommen som plager minst halve landet – har knust myten om et fungerende demokrati. Presidentens tweet og retorikk hyller hat, rasisme og fordommer og terger de svake og utsatte. I sin tale til de Forente Nasjoner truet presidenten å utslette et annet land, å gjennomføre et folkemord. Vi er gjort til gjenstand for latter og hat over hele verden. Engstelsen for framtiden får utrykk i flommen av dystopiske filmer, filmer som ikke lenger opprettholder bildet av amerikansk dyd og fremragenhet, eller myten om menneskelig framgang.

Romas fall

“USAs bortgang som ledende global makt kan komme mye raskere enn noen kunne forestille seg”, skriver McCoy. “Til tross for auraen av allmakt som imperier ofte utstråler, er de fleste overaskende skjøre, og mangler den inneboende styrken som selv beskjedne nasjonalstater har. Ja, et raskt blikk på imperienes historie vil minne oss på at de største av dem er tilbøylige til å falle sammen av diverse årsaker. Finansielle problemmer er oftest primærårsak. Gjennom størsteparten av to århundrer har hovedmålet for de fleste stabile stater vært hjemlandets sikkerhet og velstand. Utenlandske og imperialistiske eventyr har vært alternativer som kan unnværes, med (et budsjett på) normalt mindre enn 5 prosent av hjemlandets innenriksbudsjett. Uten finansiering som oppstår nærmest organisk i en selvstendig nasjon, driver imperier rovdrift i sin ustanselige jakt på plynding og profit – eksempler er den atlantiske slavehandelen, Belgias appetitt på gummi i Kongo, britisk Indias opiumhandel, det Tredje Rikets voldtekt på Europa, og Sovietunionens utnyttelse av Øst Europa.”

Når inntektene minsker eller svikter, påpeker McCoy, “blir imperier skjøre”.

“Økologien i makten deres er så skjør at når det begynner å gå riktig galt så rakner de med stormfart: det tok bare ett år for Portugal, to år for Sovjetunionen, åtte år for Frankrike, 11 år for ottomanerne, 17 år for Storbritannia, og sannsynligvis, bare 27 år for USA, om man teller fra det kritiske året 2003 [da USA invaderte Irak]”, skriver han.

Man regner med at det har eksistert 69 imperier gjennom historien. Mange av dem manglet kompetent lederskap i sin undergang, etter at de ga makta til monstre, som de romerske kaiserne Caligula og Nero. I USA er kanskje maktens tømmer i hendene på den første av en rekke av fordervede demagoger.

“De fleste amerikanere, vil sannsynligvis huske 2020-tallet som et demoraliserende tiår med stigende priser, stillestående lønninger og falmende internasjonal konkuranseevne”, skriver McCoy. Tapet av dollaren som global reservevaluta vil bety at USA vil ikke kunne betale for sine enorme underskudd ved å selge statsobligasjoner, som vil bli sterkt devaluert på det tidspunktet. Det vil være en massiv økning i importkostnadene. Arbeidsløsheten vil eksplodere. Innenlandske konflikter om det McCoy kaller “uvesentlige problemer” vil fyre opp under farlig hypernasjonalisme som kan utvikle seg til amerikanske fascisme.

En elite, som har mistet troverdighet og som er mistenksom og til og med paranoid i en nedgangstidsalder, vil se fiender overalt. Verktøykassen skapt for å dominere kloden – total-overvåking, slakting av borgerrettigheter, sofistikerte torturteknikker, militarisert politi, det enorme fengselsvesenet, tusenvis av militariserte droner og satellitter – vil bli tatt i bruk i hjemlandet. Imperiet vil falle sammen og nasjonen vil fortære seg selv innen vår levetid om vi ikke fravrister makta fra de som styrer korporativ staten.

 

 

Les også:

Det gjør vondt når imperier brister

Det året globalismen sprakk

Forrige artikkelNATO: Krig mot Kina og Russland mer sannsynlig hvis de styrker seg på bekostning av USA
Neste artikkelBekjemp sykdommen. Ikke symptomene.