Journalistikkens tapte standarder i «Russland-gate»

8

Hysteriet i Russland-gate har vist en omfattende kollaps i journalistisk standarder, ettersom store nyhetsformidlere i USA ignorerer reglene for hvordan man behandler omstridt bevismateriale, skriver Robert Parry.

Av Robert Parry.

En fare ved både journalistikk og etterretning er å tillate en ikke bevist eller alvorlig omstridt opplysning å bli del av den aksepterte fortellingen. Der opplysningen blir spredt vidt og bredt og på den måten fører både beslutningstakere og innbyggere på avveier, slik det skjedde i oppkjøringen til krigen mot Irak og nå gjentar seg i det voldsomme raseriet over «Russland-gate».


Denne artikkelen av Robert Parry ble først publisert på Consortiumnews. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


For eksempel: I en «Russland-gate»-artikkel forrige lørdag refererte The New York Times som et rent faktum at en mellommann i Kreml «fortalte en medarbeider i Trump-kampanjen, George Papadopoulos, at russerne hadde ‘skitt’ på Trumps rival, Hillary Clinton, i form av ‘tusenvis av e-poster’.» New York Times føler åpenbart at denne påstanden ikke lenger trenger noe tilleggsopplysninger – selv om den kommer ene og alene fra 32 år gamle Papadopoulos, som en del av hans avtale med aktor for å få mildere straff etter å ha løyet til FBI.

I tillegg til spørsmålet om man kan stole på Papadopolous, som har innrømt at han løy, har hans påståtte Kreml-kontakt benektet å vite noe som helst om Demokratenes e-poster. Den påståtte kontakten er professor Joseph Mifsud, en lite kjent akademiker som har tilknytning til Stirling-universitetet i Skottland.

I et intervju med britiske Daily Telegraph bekreftet Mifsud å ha møtt Papadpolous, men bestred at han har nære forbindelser med Kreml og avviste Papadopolous’ referat fra deres samtaler. Spesielt benektet han påstanden om at han skal ha nevnt e-poster som inneholder «skitt» om Clinton.

Selv New York Times-korrespondent Scott Shane noterte seg sist måned – etter at tiltalen mot Papadopolous var blitt kjent – at «En avgjørende detalj mangler fortsatt: Hvorvidt og når Papadopolous fortalte ledende medarbeidere i Trump-kampanjen om Russlands besittelse av hackede e-poster. Og det virker som om den unge medarbeiderens søken etter en dypere forbindelse med russiske tjenesteansatte ikke ledet noe sted, selv om han jobbet hardt for det.»

Shane la til: «rettsdokumentene beskriver i detalj hvordan Papadopolous fortsatte å rapportere til ledende kampanjemedarbeidere om sine anstrengelser for å arrangere møter med russiske tjenesteansatte,… dokumentene sier ikke klart om, eller til hvem, han formidlet sin mest eksplosive oppdagelse – at russerne hadde hva de anså for å være kompromitterende e-poster om Trumps motstander.»

«J.D. Gordon, en tidligere ansatt i Pentagon som arbeidet for Trump-kampanjen som nasjonal sikkerhetsrådgiver (og som hadde direkte kontakt med Papadopolous), sa han ikke hadde visst noe om Papadopolous’ oppdagelse om at Russland hadde fått tak i e-posten fra Demokratene eller om hans langvarige streben etter møter med russere.»

Manglende bekreftelse

Men det journalistiske spørsmålet er noe annerledes: hvorfor stoler New York Times på den ubekreftede påstanden om at Mifsud fortalte Papadopolous om e-postene – og stoler til de grader på påstanden at avisen behandler den som et rent faktum? Når bekreftende bevis mangler, er det ikke like sannsynlig (eller mer) at Papadopolous forteller påtalemakten det han tror de ønsker å høre?

Hvis anklagerne, som arbeider for «Russland-gate»s uavhengige rådgiver Robert Mueller, hadde direkte bevis for at Mifsud fortalte Papadopolous om e-postene, ville man anta at de hadde inkludert bevisene i det underliggende bevismateriale for tiltalen mot Papadopolous, som ble gjort kjent 30. oktober.

Videre, siden Papadopolous pepret Trump-kampanjen med nyheter om sine russiske kontakter i 2016, kunne man forventet at han inkluderte noe om hvor hjelpsomme russerne hadde vært når det gjaldt å skaffe tak i og publisere e-poster fra Demokratene.

Men ingen av Papadopolous’ mange e-poster til medarbeidere i Trump-kampanjen om hans russiske kontakter (slik aktoratet omtaler dem) nevner de store nyhetene om «skitt» på Clinton eller at russerne har skaffet tak i «tusenvis av e-poster». Denne mangelen på underbygging ville normalt føre til alvorlig tvil rundt Papadopolous’ påstand, men – siden Papadopolous hevder noe som aktoratet og New York Times ønsker å tro på – rimelig skepsis blir feid til side.

Det New York Times ser ut til å ha gjort, er å akseptere en åpenbar påstand fra Muellers aktorer som tilstrekkelig grunnlag for å trekke forhastede slutninger om at denne omstridte påstanden er udiskutabel sannhet. Men bare fordi Papadopolous, en løgner som har tilstått å lyve, og disse aktorene, med sine egeninteresser, hevder at noe er sant – betyr det ikke at det er sannheten.

Nøyaktige journalister ville spørre, som Shane gjorde, hvorfor Papadopolous, som i 2016 skrøt av sine russiske kontakter for å framstå mer verdifull for Trump-kampanjen, ikke informerte noen om denne saftige informasjons-godbiten: at russerne satt på «tusenvis av e-poster» om Clinton.

Likevel, anklagernes uttalelse om Papadopolous innrømmelse av skyld er påfallende taus om bekreftende materiale som kunne bevise: for det første, at Russland faktisk satt på e-poster fra Demokratene (noe russiske embetsmenn benekter) og, for det andre, at Trump-kampanjen i det minste kjente til dette kjerne-faktum – som støtte for teorien om kampanjens konspirasjon med russerne (noe president Trump og andre kampanje-ledere benekter).

Det kan selvsagt være at aktoratets «faktum» vil vise seg å være et faktum etter som flere bevis kommer til syne. Men enhver som har dekket rettssaker eller gjennomført jury-tjeneste vet at aktoratets tiltalebeslutning og uttalelser før rettssaken bør tas med en klype salt. Aktoratet kommer ofte med påstander basert på uttalelser fra et enkelt vitne, hvis troverdighet blir ødelagt når det blir gjenstand for kryssforhør.

Det er årsaken til at reportere vanligvis er nøye med å bruke ord som «påstått», når de omtaler aktoratets uttalelser om at noen er skyldig. I «Russland-gate» er imidlertid alle vanlige standarder når det gjelder bevis og logikk kastet over bord. Hvis noe støtter opp om fortellingen, uansett hvor usikkert det måtte være, blir det omfavnet av mainstream media i USA. Som – det siste året – har påtatt seg hovedrollen i «Motstanden» mot Trump.

En historie om fordommer

Denne tendensen til å gi etter for «bekreftelse-fordommer», for eksempel å tro det verste om en demonisert person, har påført stor skade også i andre, nylige situasjoner.

Ett eksempel er beskrevet i Senatets etterretningskomités undersøkelse fra 2006, rundt falsk etterretning som sikring av argumentene for å invadere Irak i 2003. Undersøkelsen avdekket at tidligere diskrediterte påstander om masseødeleggelsesvåpen fortsatte å dukke opp på nytt i ferdige etterretningsanalyser i USA, som del av omstendighetene for å tro at Irak gjemte masseødeleggelsesvåpen.

I årene før invasjonen av Irak hadde regjeringen i USA bevilget titalls millioner dollar til eksil-irakere i Den irakiske nasjonalkongressen (INC). INC hadde i sin tur produsert en stadig strøm av såkalte «walk ins» (personer som dukker opp uannonsert, overs. anm.) som hevdet å være avhoppere fra den irakiske regjeringen med kunnskap om Saddam Husseins hemmelige masseødeleggelsesvåpen-programmer.

Noen etterretningsanalytikere i USA gjorde jobben sin ærlig og oppriktig – på tross av press fra Det hvite hus om å akseptere disse «bevisene». De avslørte en rekke av «avhopperne» som betalte løgnere, inkludert en som ble identifisert i senatsrapporten som «Kilde To», som snakket om at Irak etter sigende bygget mobile laboratorier for biologiske våpen.

CIA-analytikere påviste selvmotsigelser hos «Kilde To» og sendte ut et «varsel om oppspinn» i mai 2002, der de bedømte ham som «en svindler/provokatør» og antok at han hadde «blitt veiledet av Den irakiske nasjonalkongressen før sine møter med vestlige etterretningstjenester.»

Men Forsvarets Etterretningsbyrå forkastet aldri de spesifikke rapportene som var basert på avhørene med «Kilde To». «Kilde To» fortsatte også å bli sitert i fem vurderinger fra CIA og i det sentrale Nasjonal etterretningsvurdering i oktober 2002, «som bekreftelse på andre kilder som rapporterer om et mobilt biologisk våpenprogram», ifølge rapporten fra Senatets etterretningskomité.

Colin Powell under hans tale i FN 2003 da han løy om Irak

Slik ble «Kilde To» en av fire person-kilder utenriksminister Colin Powell refererte til i sin tale i FN 5. februar 2003, der han argumenterte for at Irak løy når de påstod at de hadde avsluttet sine programmer for masseødeleggelsesvåpen. (Den beryktede «Skruball» var en annen av disse uærlige kildene.)

Å miste tråden

Etter USA-invasjonen og fiaskoen der man ikke fant noen lagre med masseødeleggelsesvåpen, ble en CIA-analytiker som hadde arbeidet med Powells tale spurt hvordan en kjent «svindler» (Kilde To) kunne bli brukt i en så viktig tale av en representant for USAs regjering. Analytikeren svarte: «Vi mistet tråden når det gjaldt bekymring, ettersom tiden gikk tror jeg ikke vi husket det.»

En CIA-inspektør la til: «Det er klart at vi hadde det på et tidspunkt, vi forsto, vi hadde bekymringer rundt kilden, men over tid begynte kilden å bli brukt igjen og det var virkelig en mangel på bevissthet i organisasjonen om at vi hadde problemer med denne kilden.»

Med andre ord, i likhet med dagens «Russland-gate»-hysteri, hadde gruppetenking om Irak og masseødeleggelsesvåpen spredt seg så bredt ut over i USAs regjeringsbyråer og i mainstream media at de vanlige sikkerhetsanordningene mot falske bevis ble forkastet. Personer i det offisielle Washington så fordeler ved å tute med Irak-masseødeleggelsesvåpen-ulvene – av karrieregrunner og av egeninteresse. Og de innså farene ved å stille seg i veien for den stormløpende flokken for å reise tvil om Iraks masseødeleggelsesvåpen.

Den gangen utgjorde det en personlig risiko når det gjaldt lønn og status å stille spørsmål ved gruppetenkingen rundt Irak og masseødeleggelsesvåpen, fordi det alltid fantes en mulighet for at Saddam Hussein faktisk gjemte slike våpen. Og, i så fall, ville man for alltid være brennmerket som «Saddam-apologet». Men det lå liten eller ingen personlig risiko i å erklære seg enig med alle disse mektige menneskene, i at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, selv om vurderingen viste seg å bli katastrofalt feil.

Selvfølgelig, amerikanske soldater og befolkningen i Irak ville betale en forferdelig pris, men din karriere ville mest sannsynlig være sikker. En vurdering som viste seg å være riktig for personer som Fred Hiatt, politisk redaktør i Washington Post, som igjen og igjen rapporterte Iraks masseødeleggelsesvåpen som et rent faktum og i dag fortsatt er politisk redaktør i Washington Post.

På samme vis er vurderingen til det offisielle Washington nå at det ikke er noen virkelig bakside ved å slutte seg til «Motstand mot Trump», som er allment ansett som en bajas og uskikket som president for De forente stater. Så, ethvert middel for å fjerne ham blir sett på som berettiget av mange Viktige Mennesker – og Russland-beskyldningene virker å være den mest vektige logiske begrunnelsen for å stille ham for riksrett eller tvinge ham til å gå av.

Yrkesmessig er det mye farligere å insistere på upartiske bevis-standarder når det gjelder Trump og Russland. Du kommer bare til å virvle opp en masse sinte spørsmål om hvorfor du «forsvarer Trump». Du vil bli kalt «en som gjør Trump mulig» og/eller «Kreml-partner i det skjulte».

Det å basere beslutninger på tvilsom informasjon medfører imidlertid sine egne farer for nasjonen og verden. Ikke bare ender skyteskivene opp med legitime klagemål mot å bli tvunget til å gjøre noe raskt – og ikke bare underminerer denne skadelige behandlingen tiltro til demokratiske institusjoners rettferdighet – men falskhet kan bli grunnlaget for en bredere politikk som kan slippe løs krig og ødeleggelser.

Vi så det forferdelige resultatet av Irak-krigen, men farene ved fiendtligheter med atomvåpen-bevæpnede Russland er atskillig alvorligere.  Faktisk kan milliarder av mennesker komme til å dø og den menneskelige sivilisasjon gå under. Når så mye står på spill, skylder The New York Times og Muellers anklagere offentligheten mer enn å behandle tvilsomme beskyldninger som rene fakta.


 

Robert Parry, f. 1949, er en prisbelønt amerikansk journalist som er mest berømt for sin dekning av Iran-contras-affæren. Han er redaktør for Consortiumnews.

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. Noen som er kjente for å bygge all sin virksomhet på ubeviste anklager og sykdomsdefinisjoner, gjerne ispedd falske beviser, vitner og vrangforestillinger, er psykologiprofessorer, psykologer og psykiatere. Mange har latt seg smitte av dem. De kan også presse folk til å lyve.

  2. «Russland-gate» er psykologiske operasjoner (PSYOPS), Selskaper som Cambridge Analytica er sentral i disse operasjonene sammen med deler av offentlige myndigheter. Trump var også en psyops sammen med Brexit. På samme måten de fikk Trump til å fremstå som en motpol som skulle drenere sumpen er nå fokuset på «Russland-gate», en annen fiktiv motpol. Man har kommet langt når Putin er den som fremstår mest logisk og demokratisk.

    Ps. Saddam var kjøpt og betalt av de samme kreftene (zionistene) som styrer agendaen i dag. Noen kaller dem for globalister eller deepstate. Verktøyene deres CIA og Mossad var helt sentral ved å få Saddam på plass. De gav ham og Baath-partiet biologiske og kjemiske våpen. Dem hjalp dem til og med å bruke dem på iranere og kurdere. Dem visste godt at disse våpene ikke fantes lengre da den offentlige planleggingen av invasjonen fant sted. Krigene som Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv er IKKE fiaskoer for dem som står bak. Neste steg er Libanon og Iran..

  3. Vi skulle egentlig bare ha kunnet le av den amerikanske elitens paranoide Russiagate. Men det er ikke så morsomt når vi vet at norske politikere tar oss som nasjon med på galskapen, og er i full gang med å rasere vårt lange og fredelige naboskap med Russland. Norge. Vi boikotter, våre media formidler løgnpropaganden, og USA trapper opp sin millitære aktivitet på norsk jord. Vi lar oss bruke på alle måter – som et overgrep mot mot vår nasjonale integritet. Norge oppfører seg som en aggressiv puddel som bjeffer meningsløst mot en stor bjørn.

    Vi skal leve med vår nabo lenge. Lenge etter dagens krigshauker i Washington og milliardærene i Davos og deres pudler er gått av med pensjon. Det som skjer er en skam for landet.

  4. Journalism in a «glass house» is quite normal these days.
    What about if Steigan was to write truthfully about Global warming, 11. September 2001 and 22. July 2011?

    Yes, why does´nt he? Glasshouse? Mockingbird? Who knows.

    The only thing we know he does not.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.