Store økonomiske ulikheter i alle demografiske grupper i USA

6

Av Ivar Austbø.

People’s Policy Project (PPP), en uavhengig tenketank som støttes av smådonasjoner, har gått gjennom fordelingen av velstand i forskjellige demografiske grupper, og funnet et gjentagende mønster der en liten andel av gruppen eier mye mer enn de andre i samme gruppe.

Enten PPP så på alder, utdanning eller rase, så de at de 10 mest velstående prosentene i den demografiske gruppen hadde 70-80+ prosent av den samlede velstanden i den aktuelle gruppen.
Det er også forskjeller blant de mest velstående, så alle de som har mest i hver enkelt demografiske gruppe ligger ikke på samme nivå, men man kan trygt gå ut fra at den mest velstående 10-prosenten i hver enkelt gruppe vil være rett å karakterisere som rike.

På tross av at det er et så tydelig mønster av rike fra alle demografiske grupper som skiller seg fra de andre, så handler det politiske ordskiftet i USA lite om interessekonflikter mellom de rikeste og de andre. Occupy Wall Street kom og gikk, Bernie Sanders fikk sine 15 minutter med venstrepopulisme light før den ballen ble lagt død av det demokratiske partiet, men i det store og det hele så legges premissene for debatten av systembærerne i det demokratiske og det republikanske partiet, og de milliardæreide hovedstrøm-mediene.

I fravær av en grunnleggende og omfattende debatt om rikdom og fordeling, og med mange mennesker som opplever ulikhet på kroppen, så kan misnøyen lett ledes over mot identitetspolitikk.

Lite velstående afroamerikanere som får høre fra republikanere at USA er mulighetenes land der alle er frie individer som kan skape sin egen lykke, er kanskje mer sårbare for splittende retorikk om at USA er «white supremacy», der strukturell rasisme gjør at unge afroamerikanere jevnlig og regelrett henrettes av politiet på gaten.

På samme måte vil hvite som kommer dårlig ute kjenne seg lite igjen når rike, hvite liberalere i Hollywood, popbransjen og mediene nærmest skryter av hvor bevisst de er sitt hvite privilegium, og hvor mye lettere livet blir av dette. Bevegelser som Alt-Right får lettere spill når mennesker som sliter med å betale regninger fra måned til måned hele tiden blir minnet på hvor privilegerte de er.

Splittelsen som skjer mellom politiske fløyer er også nylig kartlagt av Pew Research, og ser ut til å bli stadig større, selv om forskjellen i enkelte spørsmål mer handler om at demokratene er raskere i å omfavne «progressive» synspunkter enn republikanere, enn at de forskjellige partiene beveger seg i stikk motsatt retning.

Les mer:

De rikeste blir enda rikere

 

 

 

KampanjeStøtt oss

6 KOMMENTARER

  1. Austbø skriver: «I fravær av en grunnleggende og omfattende debatt om rikdom og fordeling, og med mange mennesker som opplever ulikhet på kroppen, så kan misnøyen lett ledes over mot identitetspolitikk». Mannen har sikkert nok et poeng, men selv om identitetspolitikk kan brukes av eliten til å avlede folks oppmerksomhet fra klassekampen, betyr ikke dette nødvendigvis at identitetspolitikk ikke har sin berettigelse. For mange underprivilegerte grupper er identitetspolitikk og klassekamp to sider av samme sak, og ikke en motsetning slik Austbø og også Pål Steigan later til å mene, noe som bidrar til å isolere ellers klare og viktig stemmer til en avkrok på venstresiden som oppfattes inhuman av mange.

    • Takk for kommentar, Christian Ellingsgård. Du skriver at identitetspolitikk og klassekamp for mange underprivilegerte grupper er to sider av samme sak. Har du noe konkret eksempel på hva du tenker på?

      Jeg er åpen for at det til en grad kan være slik, men vil gjerne se gode argumenter for det. Når feks en vanlig liberal professor som Bret Weinstein ble grovt trakassert og presset ut av jobben sin på Evergreen College fordi han hadde våget å ha en annen mening enn identitetskrigerne, så ser ikke dette for meg ut som veldig effektiv klassekamp.

      For all del, hvis det er inhumant å ta folk som Bret Weinsteins side mot folk som vil ødelegge dem som mennesker bare fordi de avvek fra den rette lære innenfor Social Justice, eller hvis det er inhumant å være mot heksejakten og hatet mot amerikanske politifolk – basert på tvilsomme, til dels løgnaktige, anklager om rasisme – som mange rike kjendiser, idrettsutøvere, mediefolk mm nører opp under, så må gjerne vanvittig mange kalle meg inhuman hvis de vil det.

      • Tre identitetspolitiske fyrtårn som godt kan tas utgangspunkt i er antirasisme, kvinnesak og homsekamp. For de det gjelder har en viss identitetspolitisk tilnærming vært helt nødvendig for i det hele tatt å kunne fungere eksistensielt og politisk. Uten identitetspolitikk hadde svarte fremdeles vært slaver, kvinner hadde ikke hatt stemmerett og homser hadde fremdeles blitt fengslet og drept.

    • Jeg er rett nok bare bonkjærring og halvstudert så det gjør no monn- men for meg er identiets-politikk det motsatte av solidaritets-politikk, siden den er rettet mot selvet, heller enn kollektivet. Kollektiv politikk fungerer best på det kollektive plan, akkurat som personlig politikk fungerer beste på personlige plan. Hvis ikke disse skillene er klare, blir det lett rotete og retningsløst. Identitet er noe du utvikler, ikke noe du innvilges.

  2. Fordelingen av rikdom er demografisk annerledes enn du kanskje tror. Ulikhetene er store og følger samme mønster innad i de ulike klasser vi ofte deler samfunnet i. Det forårsaker at de politiske konflikter dette forårsaker skaper splittelse innen de fleste samfunnsklasser.

    En ulikhet som aldri fremheves er hvordan de rikeste får større gjennomslag for sine politiske meninger, enn dem med svak økonomi. Det blir med andre ord en demokratisk ubalanse og ulikhet som favoriserer de rikeste.

    Den demokratiske ulikheten burde få langt større oppmerksomhet. Den er fraværende i debatten, til tross for at den økonomisk velstående lobbyen får langt større gjennomslag i politikken, enn folk flest.

    • Takk for kommentar Geir Ivar Jørgensen. Du skriver «En ulikhet som aldri fremheves er hvordan de rikeste får større gjennomslag for sine politiske meninger, enn dem med svak økonomi. Det blir med andre ord en demokratisk ubalanse og ulikhet som favoriserer de rikeste.»

      Dette syns jeg er et meget viktig poeng, og som du sier kommer det for lite fram.

      Jeg var forresten innom problemstillingen i en tidligere artikkel:

      «Økonomisk ulikhet handler ikke bare om forskjellig tilgang på varer og tjenester. Det største problemet er muligens at det gir enkeltindivider eller grupperinger uforholdsmessige muligheter til å drive politisk påvirkning og press. Der den vanlige velgers makt gjerne begrenser seg til å gå til stemmeurnene hvert fjerde år, samt lire av seg noen meldinger i de fortsatt eksisterende kommentarfelt, eller på egne sosiale mediekontoer, kan milliardærene kjøpe seg en avis der, og en tv-stasjon der og slik sikre en grad av kontroll over at deres interesser blir noenlunde varetatt.»

      https://steigan.no/2017/07/22/amazon-oker-lobbyvirksomheten-i-washington/

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.