En doktor rapporterer fra Jemen

4

av Adrian Rossi/ OffGuardian

Sana’a i Jemen, den 2. oktober 2017

Jeg vil begynne dette med å si at jeg ikke er en veldig sentimental person. Kanskje har det å gjøre med at jeg ennå ikke har nådd den graden av følelsesmessig modenhet som gjør at jeg kan godta å være åpent sårbar. Dette innlegget vil være litt sårbarhet, i håp om at jeg kan tilby alle dere et glimt av den grusomme erfaringen folket i Jemen opplever på daglig basis, på et følelsesmessig og psykologisk nivå.


Denne artikkelen av Adrian Rossi er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Etter et bombeangrep i Sana’a

Jeg mistet foreldrene mine i Angola da jeg var syv år gammel. Jeg ble tvunget til å være vitne til at de ble skutt i hodet og så tent fyr på i en massegrav. Deres død var momentan, så øynene deres var fortsatt åpne. Da jeg så på dette, i det som fortsatt var ung alder, husker jeg at jeg tenke for meg selv at de kanskje fortsatt var i live og kunne føle smerten. Mesteparten av dette er uskarpt, det kommer og går fra tid til annen. Det jeg husker best, er det desperate instinktet, jeg ønsket å hoppe inn etter dem og prøve å trekke dem ut. Dette er den typen erfaring som psykiatere nå kaller Human Devastation Syndrome, siden posttraumatisk stresslidelse og dens slektning, kompleks posttraumatisk stresslidelse, rett og slett ikke passer beskrivelsen for slike traumer lenger. Jeg tilbrakte cirka 9 måneder i et helvete i Angola, kalt et barnehjem, og så noen år til i hjemlandet mitt. Det har gått 34 år, og jeg er ennå ikke helt helbredet fra denne opplevelsen.

Millioner av barn i Jemen lever i en humanitær krise. Mange trues av sultedøden. Noen dør av kolera og andre sjukdommer.

I løpet av de siste to dagene mistet vi 15 personer til koleraen. Åtte av dem var barn. I løpet av de siste månedene har jeg sett og opplevd ting som å måtte fjerne barn, fra så unge som 5 måneder til 10 år gamle, fra ruinene – de fleste kom ut i kjøttstykker; hodene var løsrevet fra kroppene, eller der kraniene hadde blitt helt tømt. Jeg har sett menneskekroppen forvridd og lemlestet på måter som man ikke kan drømme om selv i mareritt. På måter som de av dere som leser Bibelens beskrivelser av helvete ikke kan forestille dere. Der lemmene har blitt revet i fillebiter, der ansiktene var blitt som masker. I en nylig redningsaksjon trådte noen ved et uhell på det som pleide å være noens hode – det reagerte som en silikonmaske. Dette var omfanget av skaden forårsaket av saudiarabiske luftangrep kjøpt hovedsakelig fra USA og Storbritannia. Som lege, er menneskekroppen hellig for meg. Det samme er livet. Å se alt dette i flere måneder har gjort at jeg er ganske nært et mentalt sammenbrudd, og jeg er en voksen mann med tidligere lignende opplevelser.

I slutten av august så jeg et barn. Foreldrene hans hadde blitt drept i det som var et av de mest intense raidene på flere måneder. Han lette etter foreldrene sine i ruinene, og fant farenes høyreben og tarmer omtrent 100 meter fra der det første luftangrepet traff. Han kjente faren igjen fra skoen og fargen på buksene. Hans hode og gjenværende lemmer hadde blitt spredt rundt i forskjellige deler av det som pleide å være deres hus, som hadde blitt omgjort til ruiner.

Han var katatonisk. For det blotte øye ville han ha virket upåvirket av det hele. Den forferdelige sannheten var at hjernen hans hadde beskyttet ham ved å trykke på «sjokk»-knappen. Et sjokk så dypt at han ikke kunne reagere. Han kunne ikke gråte, kunne ikke skrike. Det hele var for mye å ta inn over seg for hans lille hjerte og sinn.

Da jeg så på dette barnet, føltes det som å se på meg selv da jeg var den alderen. Plutselig innså jeg at han hadde blitt traumatisert for livet. For ham, ville det ikke være noen måte å unngå skrekken, smerten, raseriet, følelsesfattigheten, frykten eller den generelle tomheten. Det føltes som om et fjell hadde steget opp fra grunnen, og jeg kunne se ham være nødt til å klatre opp det resten av livet, uten å ha noe ‘utstyr’ til disposisjon. Ingen reell hjelp. Ingen som virkelig bryr seg. Det føltes som en lastebil hadde kjørt meg over. Akkurat da, ønsket jeg bare å dø.

Noe skjer når du opplever et traume av denne størrelseorden. Noe inne i deg går i stykker, og kan ikke repareres; En brudd så dypt at du raskt innser du aldri vil oppdage alle måtene det har skadet deg på. For livet. Det forsvinner aldri. Det er bare et gapende sår man fortsetter å forsøke å dekke med miniatyrplaster som etterlater hull noen av og til får æren og skrekken å titte gjennom. Sårbarhet av ethvert slag blir et stort problem. Bare muligheten for det, skremmer og gir arr.

Til og med som en voksen har du øyeblikk der ditt indre barn dukker opp uten din tillatelse, og det barnet er like redd som noensinne. Det skjer i de mest tilfeldige øyeblikkene, og plutselig har du ikke lenger i kontroll over ditt voksne selv. Hengivenhet blir et problem. Tillit blir et problem. Å leve blir et problem. Å puste blir en nesten uoverkommelig innsats. Å styre alt dette – men spesielt raseriet og smerten, overtar alle andre aspekter av livet ditt. Det blir hele livet ditt, og etterlater liten eller ingen plass for å faktisk leve. Og dette er under de beste mulige forholdene, der terapi og en form for støtte er lett tilgjengelig.

Jeg vet helt sikkert at dette barnet ikke vil få noe av dette, fordi foreldrene var hans eneste familie. I et krigsherjet land, hvor alle vestlige land bygger sine små luksuser på bekostning av ham og med foreldrenes kroppsdeler og blod, vil ingen sannsynligvis gi ham muligheten til å gå i terapi; langt mindre sjansen til et nytt liv. Det mest sannsynlige scenariet for ham, og hundretusenerandre akkurat nå, er døden, enten av sult, kolera eller enda et luftangrep.

Ingen vil noensinne få vite navnet hans. Ingen vil vite at han til og med eksisterer. Han er bare enda en ulykke i en «borgerkrig» som folk i vesten blar rett forbi.

Dette. Er. Jemen.

Og dette er hva Saudi-Arabia og deres allierte, både i regionen og internasjonalt, gjør mot det.

Og menneskene der.


Doktor Adrian Rossi har rapportert om sitt arbeid i Jemen i flere år. Han har tidligere jobbet for bl.a. UNCHR, UNICEF, Sykehuset i Kabul og Syriske røde halvmåne.

 

Les artikler på steigan.no om Jemen.

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

  1. En sterk historie, både beskrivelsen av personlige opplevelser og vitnesbyrd av hendelsene i Jemen. Jeg er pussig nok ikke rystet, bare oppgitt. Oppgittheten kommer fra manglende fordømminger fra de samme politikerne som har flagget høyt hevet når det gjelder kritikk av regimer som ikke oppfattes å være vestligorientert. Dobbelmoralisme, kynisme og hykleri er vel det nærmeste vi kommer i beskrivelsen av rikspolitikerne våre.

  2. «Krig er forakt for liv. Fred er å skape.» Nordahl Grieg

    Det er ikke ofte du får vite hva krig er. Her får du det! Slik ER krig! For mange år siden, da det ble ladet opp til den første Gulf krigen, hørte jeg en ungdom si: «Jeg har lyst til å melde meg som frivillig» Jeg foreslo da at han skulle bli med bort i døra, Så kan du legge fingrene i dørsprekken mens jeg klemmer litt så får du se hva du tåler. Han så på meg som om jeg var gal. Han hadde ikke fantasi til å forestille seg hva krig er!

    Har det noen gang slått deg at offiserer minner svært om sirkus direktører. Utstyrt med det samme jugelet. Jeg tror Mao tse tung så det samme som meg. Krig er IKKE sirkus. Det er forakt for liv. Men noen ganger blir vi tvungne til å sloss. Vi må rett å slett om vi vil at nasjonen og menneskene skal kunne overleve som mennesker. Den andre verdens krigen ble til en folkekrig. En krig mot slaveri. En krig rett og slett for å overleve som mennesker! En krig mot rasediskriminering. Mot et volds samfunn. Så det er altså viktig å vite hva du sloss for og mot hva. Mao Tse Tung avskaffet sirkus klovnene. Det fikk være nok at hæren kledde seg likt.

    Det er en forskjell på kvinner og menn. Flertallet kvinner preges av omsorg for barn, for familie og medmennesker. Slik har det vel vert siden tidenes morgen. Antagelig ligger det i genene. Menn er annerledes. De er mer åpne for vold. Antagelig ligger det også i genene. De såkaldt «Myke» menn blir som regel møtt med forakt. Forakt fordi de tenker mer slik flertallet kvinner gjør.

    Det er ikke kvinner og myke menn som sitter for eksempel på Stortinget. Her har vi et unisont rop om mer krig! Vi må følge storebror som steller i stand krig rundt på kloden! De kvinnene som sitter der er det mindretallet kvinner som dyrker klovnene. Det er altså en feil i deres gener. De har blitt menn i skjørt!

  3. «Krig er forakt for liv. Fred er å skape.» Nordahl Grieg

    Det er ikke ofte du får vite hva krig er. Her får du det! Slik ER krig! For mange år siden, da det ble ladet opp til den første Gulf krigen, hørte jeg en ungdom si: «Jeg har lyst til å melde meg som frivillig» Jeg foreslo da at han skulle bli med bort i døra, Så kan du legge fingrene i dørsprekken mens jeg klemmer litt så får du se hva du tåler. Han så på meg som om jeg var gal. Han hadde ikke fantasi til å forestille seg hva krig er!

    Har det noen gang slått deg at offiserer minner svært om sirkus direktører. Utstyrt med det samme jugelet. Jeg tror Mao tse tung så det samme som meg. Krig er IKKE sirkus. Det er forakt for liv. Men noen ganger blir vi tvungne til å sloss. Vi må rett å slett om vi vil at nasjonen og menneskene skal kunne overleve som mennesker. Den andre verdens krigen ble til en folkekrig. En krig mot slaveri. En krig rett og slett for å overleve som mennesker! En krig mot rasediskriminering. Mot et volds samfunn. Så det er altså viktig å vite hva du sloss for og mot hva. Mao Tse Tung avskaffet sirkus klovnene. Det fikk være nok at hæren kledde seg likt.

    Det er en forskjell på kvinner og menn. Flertallet kvinner preges av omsorg for barn, for familie og medmennesker. Slik har det vel vert siden tidenes morgen. Antagelig ligger det i genene. Menn er annerledes. De er mer åpne for vold. Antagelig ligger det også i genene. De såkaldt «Myke» menn blir som regel møtt med forakt. Forakt fordi de tenker mer slik flertallet kvinner gjør.

    Det er ikke kvinner og myke menn som sitter for eksempel på Stortinget. Her har vi et unisont rop om mer krig! Vi må følge storebror som steller i stand krig rundt på kloden! De kvinnene som sitter der er det mindretallet kvinner som dyrker klovnene. Det er altså en feil i deres gener. De har blitt menn i skjørt!

  4. «Det er en forskjell på kvinner og menn. Flertallet kvinner preges av omsorg for barn, for familie og medmennesker. Slik har det vel vert siden tidenes morgen. Antagelig ligger det i genene. Menn er annerledes. De er mer åpne for vold. Antagelig ligger det også i genene. De såkaldt “Myke” menn blir som regel møtt med forakt. Forakt fordi de tenker mer slik flertallet kvinner gjør.»

    Dette er helt feil ifølge psykiatrien. Kvinnene er de kalde som kan hoppe fra grein til grein og de som virkelig har omsorg for familien er mennene.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here