Er Timber Sycamore CIAs største fiasko?

0
Under operasjon Timber Sycamore har CIA, væpnet og trent jihadister for å kjempe mot den syriske staten.

av Maxime Chaix.

Det er ikke lenger tabu å kritisere den ubehagelige rollen makter i Midtøsten har hatt i å styrke jihadistiske nettverk. Men medansvaret som deres NATO-partnere har bør ikke unngås.

Nylig kunngjorde Washington Post slutten på CIAs støtte til de «moderate» opprørerne. Samtidig bekreftet avisen at de i 2015 truet med å styrte Bashar al-Assad, men at dette kaotiske utfallet ble forhindret av Russlands militære intervensjon samme år. Kaotisk, som spaltisten David Ignatus i samme avis nettopp hadde understreket, fordi Washington og deres allierte ikke var i stand til å foreslå et levedyktig, demokratisk og moderat politisk alternativ til den syriske regjeringen.


Denne artikkelen av Maxime Chaix ble ført publisert i InvetigAction. Oversatt og publisert på norsk av Midt i fleisen.


Under operasjon Timber Sycamore har CIA, væpnet og trent jihadister for å kjempe mot den syriske staten. (Credit: Reuters/Alaa Al-Faqir)

Ifølge Syria-spesialisten Charles Lister, som åpenbart angrer slutten på denne hemmelige krigen koordinert av CIA, skapte tjenesten en styrke på 45.000 kjempere gjennom denne operasjonen, som vi siden januar 2016 vet har kodenavnet «Timber Sycamore».

Som den amerikanske akademikeren Joshua Landis ber oss huske, kjempet disse «moderate» opprørerne, støttet av CIA og dens partnere, frem til januar 2014 sammen med terroristmilitsen som skulle bli den «islamske staten» (IS) bare seks måneder senere, da «kalifatet» ble proklamert av Abu Bakr al-Baghdadi. Dette argumentet er bekreftet av Syria-eksperten Fabrice Balanche, som understreket overfor meg at «opprørerne ikke kjempet mot IS før på slutten av vinteren 2013-2014. Før da, kjempet de hånd i hånd med denne organisasjonen.»

Siden de brøt av forbindelsene med IS, har disse gruppene, støttet av CIA og dens allierte, hovedsakelig koordinert med al-Qaida sin gren i Syria, som kalte seg al-Nusra-fronten fram til juli 2016, før de endret navnet sitt og overfladisk tok avstand fra sin tilhørighet til nettverket til den nå avdøde Osama bin Laden.

Som New York Times påpekte i oktober i fjor, i løpet av sluttkampene om Øst-Aleppo:

«ble 11 av de 20 opprørsgruppene som ledet offensiven godkjent av CIA og mottok våpen fra tjenesten. Ifølge Charles Lister, en forsker og spesialist på Syria ved Middle East Institute i Washington. […] Lister og andre eksperter har uttalt at det store flertallet av opprørsfraksjonene godkjent av USA i Aleppo kjemper midt i byen og utførte massive bombardement mot de syriske regjeringstroppene til støtte for al-Qaeda, som tok seg av de størstedelen av kampene på frontlinja. ‘Den triste sannheten er imidlertid at disse gruppene støttet av USA [og deres allierte] på en eller annen måte forblir avhengige av al-Qaida-tilknyttede fraksjoner i disse operasjonene når det gjelder organisering og ildkraft’, ifølge eksperten Genevieve Casagrande, en Syria-spesialist ved Institute for the Study of War i Washington.»

Amerikanske soldater i Syria

Hvordan CIA og Deres allierte støttet jihaden i Syria

Man bør legge merke til flere bekymringsverdige elementer ved denne operasjonen. For det første, gitt at USA har hevdet å være en krig mot terrorisme siden september 2001, var støtten til al-Qaida-grupper i nesten fem år ikke et problem for amerikanske beslutningstakere og deres vestlige allierte – som minst sagt er forvirrende.

Og som Joshua Landis med rette har påpekt, har amerikanske styresmakter siden midten av 2012 visst at våpnene som ble overlevert fra Tyrkia og Jordan av CIA og femten andre spesialtjenester, hovedsaklig ble brukt av jihadistiske grupper, en framgansmåte avslørt av The New York Times i oktober 2012.

En konklusjon som jeg har måttet forsvare, var at nettverket som hovedsakelig hadde dratt nytte av disse tusenvis av tonn med våpen var al-Nusra-fronten; dette var tilfelle inntil nylig i Idleb-provinsen, der hovedstaden nettopp har blitt erobret av denne organisasjonen, nå omdøpt til Hayat Tahrir al-Sham.

Disse alvorlige hendelsene har blitt bekreftet av journalisten Gareth Porter, i en artikkel med tittelen «Hvordan USA bevæpnet terrorister i Syria». «Denne massive tilstrømningen av våpen til syrisk territorium, samt importeringen av 20.000 utenlandske krigere til dette landet – hovedsakelig fra Tyrkia – har i stor grad definert denne krigens karakter,» sa Gareth Porter, med henvisning til det store nettverket for våpenhandel fra Balkan og Libya opprettet av CIA og deres allierte,  samt det saudiarabiske kjøpet av 15.000 antitankmissiler produsert i USA. Disse antitankmissilene er produsert av Raytheon. Fra 2014 ble de introdusert i store målestokk i denne konflikten, og har påført hæren store tap, som igjen var den viktigste årsaken til den russiske intervensjonen.

I denne grundig dokumenterte artikkelen, sier Gareth Porter at «våpen [pøst inn i den syriske konflikten av CIA og deres partnere] har bidratt til å gjøre al-Qaida sin syriske gren […] og dens nære allierte til de sterkeste anti-Assad styrkene i dette landet – og de tillot også fremveksten av IS.»

Man må huske på at i utgangspunktet var al-Nuṣra-fronten og den fremtidige «islamske staten» samme organisasjon, før de delte vei våren 2013, noe som førte til en borgerkrig mellom disse to fraksjonene. Eller for å være presis, de fleste av de irakiske soldatene i det som da var kalt «Den islamske staten i Irak» (ISI) dannet fra sommeren 2011 militsen skulle bli al-Nuṣrah-fronten i januar 2012.

Mannen som selv nå er i spissen for dette nettverket, Mohammed al-Joulani, en syrisk jihadist som kjempet mot George W. Bush sin koalisjon i Irak, ble gitt ansvaret for å kjempe mot Bashar al-Assad sine styrker i 2011 av Abu Bakr al-Baghdadi. Ifølge Foreign Policy, da disse to terrorgruppene delte vei i april 2013, «fulgte et stort flertall av lederne og kjemperne i al-Nusra i Syria ikke [sin leder al-Joulani] «og i stedet sverget troskap til den framtidige ‘kalifen’ al-Baghdadi, som betyr «fra 15.000 kjempere til omtrent 20 000», basert på et anslag fra forskeren Fabrice Balanche.

Også ifølge Foreign Policy, «over hele Nord-Syria, beslagla IS hovedkvarterene til al-Nusra, samt ammunisjonslagre og våpendepoter» da de skilte vei, noe som førte til opprettelsen av Den islamske staten i Irak og Levanten» (ISIS), omdøpt til «Den islamske staten» sommeren det påfølgende året.

Med andre ord, den gigantiske flyten av våpen og ammunisjon i regi av CIA for å bevæpne opprørerne i Syria, var direkte eller indirekte til støtte for IS, og fremmet gruppens vei til makten i januar 2012. Det faktum at så få eksperter og vestlige journalister har påpekt (eller lagt merke til) dette, er uforståelig.

Bak alibiet «moderate opprørerne»

Den storstilte «militær opplæringen» utført CIA og deres allierte [Norge!] hadde samme konsekvenser. Det ble utført av spesialstyrker under CIAs anvisning, til tross for en høy andel jihadister offisielt tilknyttet al-Nusra eller IS – ifølge anonyme kilder i SOCOM og CIA som var direkte involvert i denne operasjonen.

Det er tydelig mange av leiesoldatene rekruttert av CIA mot Assad skjulte sin tilhørighet (eller sin sympati for) terroristgrupper. Prosessen med å velge stridende var spesielt uvøren. Bare eksistensen av denne måten å gjøre ting på, tillot CIA å opprettholde en fasade av respektabilitet, ved å hevde at det bare var snakk om «moderate opprørere«.

I virkeligheten, for alle som er frigjort fra denne orwellske beskrivelsen, kan dynamikken i denne framgangsmåten oppsummeres på følgende vis: under oppsyn av CIA og fjorten andre spesialtjenester, inkludert de fra Frankrike, Storbritannia, Israel, Tyrkia, Saudi-Arabia [Norge] og Qatar, fikk opprørerne finansiering, opplæring og våpen fra tyrkisk og jordansk territorium; alle de væpnede grupper, inkludert IS og al-Nusra, dro nytte av dette programmet.

For å være mer spesifikk, ifølge spesialisten Sam Heller, var «mesteparten av amerikansk støtte rettet til de fraksjonene i ‘Den frie syriske arme’ (FSA), som faktisk fungerte som en hjelp og kilde for våpen til sterkere islamistiske og jihadistiske fraksjoner, inkludert al-Qaida sine grener i Syria.»

Disse avvikene var imidlertid ikke systematisk tilsiktet. Et godt eksempel for å illustrere det, er ‘Cheg Cheg’, som ble den største syriske våpenhandleren under denne krigen. Han døde i en bilbombe i april 2016. Denne smuglerbaronen solgte våpen til beduiner som var mellommenn for en viss mengde våpen fra baser overvåket av CIA. Etableringen av disse basene i Tyrkia og Jordan hadde gitt ny fart i hans omsetning. Beduinene kjøpte våpnene på vegne av den «islamske staten», noe ‘Cheg Cheg’ ikke var uvitende om.

Avisen The National.ae, som var opprinnelsen til disse avsløringene, skrev om «ufrivillige» overføringer av våpen fra CIA og sine allierte til IS, gjennom ‘Cheg Cheg’ sitt nettverk. Men ifølge flere grundige undersøkelser, inkludert en nylig utgitt av JDD, er det ingen tvil om at etterretningstjenestene til oljemonarkiene i Gulfen – i hovedsak Saudi-Arabia – bevisst bevæpnet IS i Syria, så vel som i Irak. Dette skjedde særlig via en forsyningslinje mellom Balkan og Midtøsten, satt opp med diskret hjelp fra CIA fra januar 2012.

USAs ambassadør i Syria 2011-2014, Robert S. Ford, er overbevist om at CIA er involvert i dette arbeidet, som ifølge ham var «strengt begrenset til nettverk av hemmelige tjenester.» Overraskende nok, nevner ikke denne JDD-undersøkelsen CIAs sentrale rolle i etableringen av denne våpenhandelen fra Balkan. Forfatteren av rapporten reagerte imidlertid på en forespørsel om avklaring ved å påpeke at «Robert S. Fords bemerkninger om emnet, som er utdypet i New York Times, konsentrerer seg hovesaklig om forsyningene til al-Nusra … som IS så benyttet seg av.»

En slik ærlighet er dessverre altfor sjelden i vestlige medier [..]. Det er ikke lenger tabu å kritisere den ubehagelige rollen makter i Midtøsten spiller i å styrke jihadistiske nettverk i Irak og Syria. Men deres NATO-partneres medansvar i denne katastrofale politikken kan og må ikke lenger unngås av media.

Operation Timber Sycamore: en historisk fiasko

For å oppsummere denne katastrofale politikken, som mesteparten av vestlig presse har skjult til fordel for en forførende fortelling som involverer «moderate» opprørere med bare begrenset egen involvering på bakken, kan vi si at CIA og deres partnere har påtvunget Syria en blodig hemmelig krig, som har ført til titusenvis av døde i den syriske hærens rekker, og et ukjent antall sivile tap, sårede, flyktninger og internt fordrevne.

De vestlige maktenes store felles ansvar i konflikten blir permanent skjult i den offentlige debatten. En dag vil dette kanskje betraktes som en av de største kollektive sviktene i historien av moderne journalistikk.

Selv om den uten tvil kan fordømmes, har Assad-regjeringen hatt tilstrekkelig støtte i befolkningen til å holde tilbake opprørerne, og han forble ved makten takket være den avgjørende intervansjonen fra Russland, som Obamas strateger ikke hadde forventet.

Selv om de angivelig var i krig mot jihadisme siden høsten 2001, har de vestlige maktene spilt et kynisk spill for å dekke den diplomatiske og militære hjelpen som deres allierte i regionen ga ekstremistiske grupper som har det samme hatet mot vår demokratiske modell som de har mot den sekulære syriske staten og dens russiske og sjiamuslimske allierte.

Denne politikken forårsaket en humanitær katastrofe, en meteor-lignende framvekst av IS i 2014, og er i stor grad et resultat av dette tankeløse og kortsiktige tilnærmingen. Saudi-Arabias spiller rollen som den viktigste finansieringskilden – våre tyrkiske ‘allierte’ og oljemonarkiene sin rolle i framveksten av den væpnet jihadismen i regionen (og utover) har heller aldri ført til noen offisiell protest fra vestlige stater, selv samtidig som de rammes av terrorisme.

Etter utallige nølinger, har de sistnevnte akseptert virkeligheten. Som et resultat, forlot de gradvis målet om å styrte Bashar al-Assad, og har prioritert kampen mot det Frankensteins monster i stor grad skapt av sine egne strategiske og diplomatiske feil, som de ble oppfordret til av sine ny-ottomanske og wahhabistiske «allierte».

I lys av det stygge rullebladet av vestlig intervensjoner i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika, ville det være et større friskt vindpust enn noensinne for journalister, eksperter og potensielle varslere å sterkere fordømme den store rollen våre stater har hatt i utarbeidelsen, gjennomføringen og tildekkingen av denne nesten ubemerkede hemmelige politikken.

I mellomtiden kan man bare håpe at Emmanuel Macron sitt potensiale for en ny Syria-politikk, og avslutningen av CIA programmet for å styrte Assad som hans amerikanske kollega besluttet, markerer en endelig slutt på disse ville strategiene som har skapt så mye lidelse og ødeleggelse – offisielt pålagt i navnet av demokrati, fred og menneskerettigheter.

I alle fall, gitt de dramatiske konsekvensene av CIAs nyeste hemmelig krig – The Washington Post beskrev den i 2015 som «en av [dens] mest omfattende hemmelige operasjoner» – er det ikke umulig at historikere ville vurdere det en dag som CIAs største fiasko; en katastrofe med potensielt alvorligere konsekvenser enn Grisebukta, eller forsøket på å rekruttere to av de fremtidige 911-kaprerne av CIA og saudisk etterretning. Som det ble fortalt til meg av en tidligere spesialagent i FBI, førte denne ulovlige operasjonen til at CIA skjulte disse mennenes tilstedeværelse fra FBI. Hadde dette ikke skjedd, kunne FBI kanksje ha hindret disse angrepene.

Det er tydelig den tragedien ikke ble husket av tjenestemennene som var ansvarlige for Timber Sycamore, som massivt bevæpnet galaksen av terrorister som amerikanske myndigheter og deres allierte hevder å ha vært i krig mot siden 2001.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Maxime Chaix er en uavhengig oversetter og journalist som spesialiserer seg på etterretning, hemmelige operasjoner, strategiske problemer, økonomisk kriminalitet og global terrorisme. Han er utdannet master 2 «menneskerettigheters historie, teori og praksis» ved det juridiske fakultetet i Grenoble. Siden 2014 har han skrevet for defensa.org, Paris Match og Mediapart Club.

Forrige artikkelTrump: – Ikke noe annet valg enn total ødeleggelse av Nord-Korea
Neste artikkelIndias høyesterett: – Personvern er en grunnleggende menneskerett