Angela Merkels seier var et stort nederlag

14

Som ventet ble Angela Merkels CDU/CSU største parti i det tyske valget til Forbundsdagen, men likevel var resultatet et stort nederlag, både for henne, for partiet hennes og for storkoalisjonen. Partialliansen CDU/CSU tapte 8,6% sammenliknet med valget i 2013. For sosialdemokratene i SPD ble det nærmest en katastrofe, med det dårligste resultatet siden annen verdenskrig, 20,5%, ned fra 25,7%. Storkoalisjonen altså tapte til sammen 13,8%, og svært mange av disse stemmene gikk til ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). De fikk 12,6% og 94 seter i Forbundsdagen og ble med klar margin Tysklands tredje største parti.

Nederlag for innvandringspolitikken

Det er ingen tvil om at AfDs brakvalg skyldes innvandringspolitikken. Tyskland har tatt imot  en million flyktninger og migranter siden 2015, og svært mange tyskere er uenige med Merkal i at «wir schaffen es», vi klarer det. En meningsmåling våren 2017 viste at 54% av tyskerne mente at landet ikke kunne ta imot flere flyktninger. De store partiene, og særlig CDU har ikke en gang villet ta den diskusjonen, men har kjørt på som om folkeflertallet ikke finnes. Det er klart at slikt straffer seg i det lange løp. Særlig er det en økt negativ holdning til muslimsk innvandring. Hele 41,4% av tyskerne mener at muslimer burde nektes asyl i Tyskland. Dette kommer naturligvis av at det har vært mange negative episoder knyttet til en del av immigrantene, særlig unge menn fra Nord-Afrika. Men det har vært offisiell politikk å benekte at det finnes problemer og å diskutere dem. Heller ikke det fungerer på lang sikt. Integreringa går ikke greit i Tyskland. Det er store problemer med parallellsamfunn og framvekst av islamsk ekstremisme, og samtidig vokser fattigdommen. Hartz IV, som ble innført av sosialdemokratene, har slått bunnen ut av den tyske velferdsstaten. Og det hjelper ikke på situasjonen at det kommer hundrestuener av nye statsborgere som også for en stor del havner i fattigdom.

Brakvalg for AfD

Dette har banet veien for AfD. I det gamle Øst-Tyskland fikk partiet 22,9% mot SPDs 14,3%. Der var de nest største parti etter CDU/CSU, som fikk 27,6%. I Sachsen ble AfD største parti med 27%, hårfint foran CDU/CSU. Alt i alt har AfD tatt en million stemmer fra Angela Merkels parti, og det til tross for at partiet har vært stemplet som ekstremistisk og farlig av de dominerende mediene. Partiet har også tatt hundretusener av stemmer fra SPD og Linke; 470.000 fra SPD og 400.000 fra Linke.

I Bayern ble valget et sviende nederlag for CSU, det dårligste siden annen verdenskrig. Også der kom AfD på tredjeplass etter å ha kapret mange stemmer fra de «kristeligsosiale», men også fra SPD, som bare fikk 15,3%. DWN sier at valget har ført til en eksistensiell krise i CSU.

Det er nok slik at en det som finnes av nazister i Tyskland har flokket seg om AfD, men det finnes ikke 12,6% nazister i Tyskland, eller for den del 22,9% av dem i Øst-Tykland. Brakvalget kommer av at de store partiene ikke har villet høre på de bekymringene velgerne deres har hatt og har. 70% av tyskerne frykter at «samfunnet går i oppløsning», 60% frykter at kriminaliteten øker. Og 38% synes at «det kommer for mange fremmede». Det er altså de sosiale bekymringene som er størst, men heller ikke det har storkoalisjonen villet høre på, fordi det er dens felles ansvar.

En sterkt svekket Merkel

Angela Merkel blir forbundskansler for fjerde gang, mest sannsynlig for en såkalt Jamaica-koalisjon av CDU/CSU (svart), FDP (gul) og Grüne (grønn). Men det er en svekket Merkel som kommer tilbake. Politikken hennes har gått på et stort nederlag, og i Forbundsdagen vil hun bli minnet om det hver dag av den store gruppa til AfD. Som tredje største parti vil de få tunge poster i nasjonalforsamlinga og de vil som største opposisjonsparti få ordet først i alle debattene etter regjeringas talspersoner.

Hvis regjeringa og sosialdemokratene fortsetter å late som om problemene i Tyskland ikke finnes og fortsetter å lukke ørene for de bekyringene flertallet av tyskerne har, vil det bare jage enda flere hundretusen velgere over til AfD.

Trøbbel for eurostaten

Frankrikes Emmanuel Macron og Tysklands Angela Merkel har hatt planene klare for å styre mot eurostaten, blant annet gjennom å opprette et felles EU-budsjett og en eurohær. Men AfD er motstander av disse planene og ønsker seg mindre EU og et «europeisk forbund av nasjonalstater».

Sjøl om partiet er langt unna regjeringsmakt, vil det ikke la seg gjøre for CDU/CSU å se bort fra en så sterk opposisjon mot den overnasjonale EU-staten, særlig fordi det finnes en sterk opposisjon mot dette også innad i Merkels CDU og ikke minst i CSU i Bayern.

Og ikke bare det. I 2016 var det ifølge en meningsmåling utført av Pew Research 62% av tyskerne som var imot å avgi mer makt til EU blant de som hadde tatt stilling til spørsmålet.

Det finnes ikke flertall for Lisboa-traktatens linje om «stadig tettere union» i noe EU-land, og altså heller ikke i Tyskland. I EU stemples enhver motstand mot EU-unionen som høyreekstrem nasjonalisme, men EU-unionen er elitenes prosjekt og ikke folkenes. Når verken de etablerte maktpartiene eller venstreopposisjonen tar opp den hansken, ligger naturligvis feltet vidåpent for ytre høyre.

Sosialdemokratene på kanten av avgrunnen

De sosialdemokratiske partiene i Europa taper massivt på at de er blitt sosialliberale globalistpartier. SPD har i likhet med det franske sosialistpartiet vendt ryggen til arbeiderklasen, og straffes for det. PS i Frankrike ble i sommer redusert til et maktesløst parti på linje med PASOK i Hellas, og hvis ikke SPD finner opp en mirakelkur, står det gamle tyske storpartiet overfor samme skjebne. Og det er jo det samme vi har sett med Arbeiderpartiet i Norge. Europeisk sosialdemokrati er i ferd med å utspille sin rolle, og når det største av dem, tyske SPD viser seg så irrelevant som i dette valget, vil nedgangen bare fortsette.

 

KampanjeStøtt oss

14 KOMMENTARER

  1. Ikke et tap for Merkel?
    Men hun er fortsatt i posisjon, Pål….
    Jeg kaller ikke det et tap.

    Faktisk er jeg rystet over tyskerne, som ikke kastet henne. Ufattelig.
    Hva er det med dette folkeslaget, ‘Hunerne’ – krigerfolket?
    Må de alltid ha en leder, som pisker frem det verste i dem?
    I dette tilfelle; »sitte pent og se på landet voldtas?» ( les multimultikulturelle katastrofe prosjekt).

    Sir Winston Churchill sa i rn tale etter å klart å stoppe Rommel og tyskerene i Afrika
    »The Hun is always either at your throat or at your feet»

    https://www.youtube.com/watch?v=bOgiD3fVujU

    • «Faktisk er jeg rystet over tyskerne, som ikke kastet henne. Ufattelig.»

      Enig med Even. Det er kanskje et utbredt karaktertrekk i den tyske folkesjelen? De følger sine førere og ledere uansett hva de finner på. Det har jo hendt før og er ikke noe nytt. Selvdestruktivt da som nå.

      Kanskje er Merkel klar over dette med sine erfaringer og at det er derfor hun ønsker å bytte ut «Das Deutsche Volk»? Da blir selvsagt AfD en voldsom provokasjon. Min gjetning er at hun er redd. Hun er gammel nok til å ha hørt om «Herrefolket».

  2. Dette er et gedigent nederlag for storkoalisjonen og for den «stabilitetspakten» som Merkel og SPD har stått som garantister for. Nå blir det et nytt klima i tysk politikk med større polarisering og ganske sikkert en skyldfordelingsdebatt om hvem som har ansvar for AfDs gjennombrudd. Men det er ikke rett som du skriver, Pål, at AfD blir Riksdagens største opposisjonsparti (med 94 seter). Det er det SPD som blir med sine 153 mandater, i og med at Schulz umiddelbart etter nederlaget meldte at SPD går ut av storkoalisjonen. Det gjør ikke rystelser for sosialdemokratiet mindre, eller deres mulighet for å gjenvinne gamle kommandohøyder vesentlig større. For da må de i første omgang finne seg en ny «Corbyn», som Wolfgang Streeck skriver, og denne figuren kan ikke oppdrives i SPD. Det betyr ikke at SPD vil avgå ved en akutt død, for de er tett besatt av byråkrater og administratorer. Men arbeidere fins det få igjen av i dette en gang Europas mektigste parti.

    • Repetisjon av historien? I likhet med mange av sine partifeller ser det ut til at også Fjermeros tror det er mulig å få dagens globalistliberale sosialdemokratiske partier til å rygge tilbake i historien og gjenoppstå som «god gammeldags sosialdemokrati.» Som «opposisjon».
      Det minner mye om Reisen til Julestjernen,en klassisker fra Nationaltheatret.
      Historien er ikke laget slik at en kan gjenføde forgangne historiske epoker,det lar seg simpelthen ikke gjøre. Om det norske sosialdemokratiet i perioden 1936-60 kan man si at de fikk i gang mange sosiale goder og velferdsordninger som de har all ære av.
      Det tyske sosialdemokratiet har en helt annen historie: full oppslutning om krig i 1914,nedslåing av borgerkrigen i Tyskland 1918-20. I perioden ved Hitlers framvekst foretrakk SPD heller nazister framfor kommunister og fra kanzler Schrøders tid: beinharde angrep på arbeiderklassen med Hartz,skattekutt for Die Konzerne og de rike,allianse med CDU/CSU.
      SPD er for tysk militarisering og politistatsoppbygging,utgifter som må betales av arbeiderklassen.
      Hvordan en fiktiv tysk «Corbyn» skulle kunne gjøre med dette er meg en gåte – hvordan kan en slik Julestjerne oppstå blant folk som kaller seg Rødt?
      Må man legge bort marxisme for å bli medlem?

      • Det er vel nytteløst å argumentere mot Hårstad, men bare en liten kommentar.
        Når Fjermeros skriver at en «tysk Corbyn» ikke kan oppdrives i SPD så får Hårstad dette til å bety at Fjermeros og Rødt skulle ha stor tro på en slik politiker i Tyskland, en såkalte «julestjerne». Vanskelig for meg å forstå at denne tolkningen er mulig. Men så er jeg jo bare en pensjonist med et kokkefagbrev som høgeste utdanning så det er kanskje ikke å vente at jeg skal klare å følge tankegangen til en slik marxistisk allviter som Hårstad.

  3. Til Europas eget beste burde venstresiden innrømmet at de har feilet med innvandringspolitikken, snudd seg helt rundt og samarbeidet med høyresiden om retur av immigranter.
    Fortsetter dette slik det gjør nå så får de brune makten i hele Europa og borgerkrigen er i gang.
    Folket begynner å føle dette på sin egen lommebok samt at politiet ikke lengre klarer å passe på befolkningen og da stemmer flere og flere på brune partier.

    De sittende lands regjeringer har under fire år på seg til å gjenskape ro og orden for at politikerne igjen skal få folkets tillit.

  4. Galtrud: Fjermeros er riktignok medlem av Rødt,noe som ikke betyr at han trenger å være enig med partilinja om at sosialdemokratiet (AP i Norge) er en del av venstresida. Dette har vært Rødts politikk helt siden jeg meldte meg ut for 12 år siden,i protest mot noe så uti natta.
    Fjermeros kommentar til Steigan var at SPD blir parlamentets største opposisjonsparti.
    Opposisjon for hva da,tør jeg spørre?
    Tysk opprustning,Europahær og Politi-overvåkningsstat?
    Jeg har ikke svar på alt,Galtrud, selv om jeg ikke er kokk,men det er vel lov å spørre?

  5. «…likevel var resultatet et stort nederlag, både for henne, for partiet hennes og for storkoalisjonen.» Det er nettopp dette – storkoalisjoner – som er et av kjerneproblemene. Ulikeheten mellom partiene viskes ut, hestehandling og kamelsvelging er daglig dags, og politikken er totalt prinsippløs. Vi ser det i Tyskland, Norge, UK – over alt. Hvorfor skal noen stemme på folk hvis eneste prinsipp er å være i «maktposisjon»?
    Legg ned hele greia – politikere er proffe skuespillere og løgnere, de trengs ikke, verken for befolkning eller nasjon.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.