Knut Lindtner.
Når USA truer Nord-Korea, mener de egentlig Kina. Nord-Korea og Kina er allierte. Det er det som gjør situasjonen i Øst-Asia farlig. At USA ikke tillater små nasjoner å utstyre seg slik de selv har vært utstyrt i 70 år forteller bare om en verden der ulike regler gjelder. Det forteller om en verden hvor det er USA, den fremste krigsnasjonen, avgjør hvem som har livets rett.
At norske politikere ikke forstår at dette gjør landet vårt utsatt, det er for meg ubegripelig. Tror de virkelig at USAs maktmonopol vil vare evig? Ser de ikke at der er i små nasjoners interesse å ha internasjonale regler som gjelder alle, ha avtaler som sikrer fred og stabilitet og etablere vennskap på tvers av grensene?
Hele verden vil være interessert i en slik utvikling – unntatt krigsindustrien.
Det er livsviktig for Norge å ha et godt forhold til vår store nabo i øst. I stedet har de definert Russland som en fiende? Hvor kortsiktig blind går det an å være?
Knut Lindtner
USA-aggresjon i Øst-Asia
Kina er målet
Da folkerepublikken Kina i uke 32, fra 7/8-2017 gjennomførte marineøvelse ved Nord-Koreas kysten, spekulerte tyske medier: «Trenger Kim Jong Un nye allierte? Er øvelsen en advarsel mot Nord-Korea?».
At realitetene ikke er slik, kunne tyske skriverbords-strateger ha kommet fram til av seg selv. Hvorfor skal Kina, med 1400 km grense til lands til N-Korea, øve angrep til havs, som er mye mer komplisert?
Folkerepublikken Kina kan være tilfreds med Nord-Korea eller ei. Men ikke noe av det som i flere 10-år har stått utenrikspolitisk fast, er endret i Øst-Asia: Korea er i konstant krigstilstand siden 1950-tallet. Korea-krigen er kun avløst av våpenhvile. Både USA og Kina var deltakere på hver sin side i krigen. Sånn sett er de i samme posisjon i dag.
Alt under Koreakrigen i 1950-1953 dreide det seg om langt mer for USA, som var villig til å fortsette marsjen inn i Kina for å styrte kommunistpartiet fra makten de erobret i 1949. USAs øverstkommanderende general Douglas McArthur forlangte atomvåpen for å knuse den nye ledelsen i Folkerepublikken Kina. Men aggresjonen mislyktes, ikke minst på grunn av Kinas armé. Et annet forhold står fast: Uten Folkets frigjøringshær armé ville en nervepirrende del av Kinas grenser vært uten beskyttelse. Derfor satser Kina på stabilitet og har ingen interesse av at landet destabiliseres.
US-president Donald Trump liker å tvitre skjellsord mot Nord-Koreas ledelse. Reapolitisk er imidlertid handlingene til US-militæret i dag først og fremst rettet mot Kina. Primo juli 2017 sa US-general Scott Swift: «Jeg nøler ikke om presidenten beordrer angrep med atomvåpen».
US`navy har holdt det gående med provokasjoner i Kinas farvann i månedsvis. Torsdag 10/8 krenket en US-destroyer Kinas 12-milsgrense ved Spatly-øyene. Hvor nå enn tyske medier er i stand til å se motsetninger mellom «demokratisk establishment og Trump», er det i alle fall ikke der: I traust harmoni driver militære, administrasjon og Det Hvite Hus fram og opp en vanvittig eskalerings-spiral.
I engelskspråklige Global Times, nær linjen til ledelsen i Kinas kommunistiske parti, får vi 10/8 innblikk i Kinas holdning fra avis-lederen: «Om USA og Sør-Korea angriper for å endre politisk styrkeforhold i Korea, vil Kina hindre dem i det». Forøvrig er det i tråd med dagens avtalefestete relasjon Kina – Nord-Korea. De er militært alliert. Derfor er det vel nødvendig med jevne mellomrom å gjøre verden obs. på det og ha manvører som avskrekker dem som vil invadere Kina.
Trolig er det også nødvendig å minne andre om det samme med slike avskrekkende manøvrer for i det hele tatt å få gehør i et Washington der galskapen brer om seg nå.
Sebastian Carlens, JW, 12/8-2017. Oversatt av Per Lothar Lindtner.
Først publisert på norsk på Derimot.no.
Tekst/bilder: Knut Lindtner