Av Ivar Austbø.
Google sa nylig opp ingeniøren James Damore på bakgrunn av et internt memo han hadde skrevet der han mente at iboende forskjeller mellom kjønnene til dels kunne forklare ulik kjønnsrepresentasjon i forskjellige yrker.
I flere medier ble notatet fremstilt som «anti-mangfold», en tolkning Damore selv ikke er enig i.
Oppsigelsen skapte stor debatt om det var rom for politisk mangfold i bedrifter som Google, samt hva forskningen egentlig sier om kjønnsforskjeller.
Om Damore hadde rett eller tok feil er et spørsmål for seg, og ikke nødvendigvis det viktigste.
Et større spørsmål som melder seg er hva dette gjør med Googles troverdighet når det gjelder hva slags innhold søkemotoren deres vil lede oss til, samt håndteringen av brukerdata. Kan brukere stole på at Google da legger politiske oppfatninger til side?
Hiawatha Bray i The Boston Globe er i tvil:
I also wonder whether Google will impose its monoculture on the rest of us. Google’s parent company, Alphabet Inc., is arguably the world’s most powerful monopoly, a $90 billion-a-year behemoth that is a primary information source for billions of people. Its various services, including Google search and news and the YouTube video service, are governed by software algorithms created by the same people who can’t imagine working alongside someone like James Damore. How long before their personal opinions are reflected in the code they write?
Når store selskaper som Google nærmer seg monopol på det lede folk til fakta og meningsytringer, så er det svært mye rom for misbruk for å skaffe sin gruppe politisk makt.
Googles søkealgoritmer kan fungere som en trollsplint i brukernes øyne. De kan skjule informasjon og meninger og fremme den informasjonen og de meningene som selskapet ser seg tjent med å fremme. Google sitter utvilsomt med verktøy som kan snu en folkeavstemning eller et valg, i hvert fall hvis det ligger og vipper.
Google som politisk aktivist
Og Google har demonstrert at selskapet ikke er nøytralt, men tvert om politisk aktivistisk. US State Department og Silicon Valley samarbeider om utenrikspolitiske mål. Dette fram går gjennom offentliggjøringa av Hillary Clintons eposter. Det IT-selskapet som har vært mest ivrig for å gjøre jobben for State Department er Google. Google foreslo for Hillary Clinton at selskapet skulle utvikle dataverktøy for å undergrave president Assads posisjon i Syria.
CIA, NSA, Silicon Valley og corporate media samarbeider tett, og folk som Jared Cohen og Eric Schmidt i Google, Mark Zuckerberg i Facebook og Jack Dorsey i Twitter blir svært viktige. De kan bruke, og har også faktisk brukt, sine sosiale medier og sine datasystemer for å manipulere «generasjon Y» til å tro på fargerevolusjonene og regimeendringsprosjektene til USA, fordi de framstår som folkelige og «progressive».
Nettgiganten Google bruker sin monopolposisjon til å skjule antikrigsnettsider eller venstreorienterte nettsider. Dette gjøres under påskudd av å skulle bekjempe «falske nyheter». Google jobber direkte med New York Times og Washington Post for å utføre denne sensuren. Andre Damon og Niles Niemuth fra World Socialist Web Site har studert dette og funnet ut hvor mye sensuren har redusert tilgangen til ulike nettsider som åpenbart står på Googles svarteliste.
Googles morselskap Alphabet var den største bidragsyteren til Hillary Clintons valgkamp, og hakk i hæl fulgte resten av Silicon Valley. Nøytrale? Neppe!
Meningspoliti
Mange som har meninger og uttrykksformer som ikke er i tråd med det som gjerne gjelder blant ledere innenfor Silicon Valley er for tiden redde for å få kanalen fjernet eller «demonetized» https://www.recode.net/2016/9/4/12795214/youtube-demonetization-explainer og dermed plutselig miste alle inntekter over natta på grunn av at de ytret noe som brøt med gjeldende politisk ortodoksi blant portvoktere hos Google/Youtube og Facebook. Man trenger ikke engang å bryte med brukervilkårene for å få innholdet sitt usynliggjort.
«If we find that these videos don’t violate our policies but contain controversial religious or supremacist content, they will be placed in a limited state. The videos will remain on YouTube behind an interstitial, won’t be recommended, won’t be monetized, and won’t have key features including comments, suggested videos, and likes.»
Det var muligens frykt for politisk motivert forskjellsbehandling av innhold som gjorde at president Trumps rådgiver Steve Bannon har jobbet med ideer om å regulere sosiale medier slik man gjør med vann og elektrisitet. Hendelser som oppsigelsen av Damore, og tvilen den skaper om Googles tjenester og håndtering av data, vil kanskje gjøre at flere blir mottakelig for slik regulering.
På den annen side kan tettere regulering skape nye problemer, og være avhengig av at politikerne holder tunga rett i munnen og ikke vil misbruke makten de får gjennom reguleringsorganer til å manipulere offentligheten.
Fryktkultur
En meningsmåling av ansatte i Silicon Valley viser forresten at langt fra alle i industrien deler Google-ledelsens syn på James Damore. Business Insider skriver at et flertall av respondentene svarte at det var galt av Google å gi ham sparken for meningsytringen. Dette gelder også Google-ansatte.
«Perhaps most pertinently, 441 Google employees responded. Of them, more than half – 56% to be precise- said they didn’t think it was right for the company to fire Damore.»
SIlicon Valley er med andre ord ikke en hær av likt programmerte roboter som mener akkurat det samme, men et høyrøstet og radikalisert mindretall som skaper en fryktkultur kan gjøre motforestillinger så vanskelig å ytre at virksomheten i praksis blir en ideologisk monolitt.