– Vi trenger ikke politikk basert på identitet, men solidaritet

0

Dokumentarfilmskaperen og aktivisten Deeyah Khan er på visitt i Norge, og har i den anledning blitt intervjuet av ABC Nyheter.

I intervjuet forteller 39-åringen om oppveksten i Norge, som barn av pakistanske innvandrere som kom hit på 60-tallet. Faren fikk jobb som servitør og hadde en teori om at den som skulle lykkes i et hvitt, vestlig land måtte bli best enten i sport eller musikk.

– Jeg prøvde å tilfredsstille drømmen til faren min. Han kunne ikke leve sin drøm på grunn av rasisme og diskriminering. Han trodde han fikk en ny sjanse til å skape et bedre liv for seg og sine barn. Eller ikke engang et godt liv, men en drøm. Å bli en viktig person, og å gjøre det samme mulig for sine barn, forteller Khan.

Faren til Deeyah jobbet dag og natt for å få råd til å gi datteren sangundervisning innenfor den klassiske nordindiske Khyal-tradisjonen. Hun hatet musikken som krevde så hardt arbeid på bekostning av mer vanlige aktiviteter som å leke med Barbie-dukker, men arbeidet ga resultater.

Som 13-åring ble Deepika Thathaal, som hun het den gangen, en «poster girl» for det flerkulturelle Norge. Hun la ut på treårig turné med Rikskonsertene, og forteller at hun var stolt over å være en av de første innvandrerne avisene skrev noe positivt om.

Andre i det norsk-pakistanske miljøet mente at jenter ikke skulle drive med musikk. De forsøkte både overtalelse og trusler, men motstanden gjorde bare at det ble en prinsippsak for henne å fortsette.

Deeyah forteller om en streng barndom, men også om foreldre med radikale og moderne verdier.

Da familien hadde flyttet til Tåsen fra Lambertseter ble hun utsatt for rasistisk hets og spyttet på.

– Han kalte meg svarting og sa at jeg skulle «dra hjem der jeg kommer fra». Tårene rant ned sammen med spyttet hans. Jeg ble så redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Og ingen sa noe.

Deeyah legger vekt på at samfunnet må gjøre en jobb for å få slutt på at barn og unge med minoritetsbakgrunn omtales på en måte som forteller dem at de ikke er norske nok.

– Vi kan ikke late som om den type retorikk, særlig hvis den kommer fra politikere, ikke gjør inntrykk på unge folk. Vi spør i samme åndedrag: hvorfor føler du ikke tilhørighet?

Khan opplevde suksess som artist med et moderne uttrykk og coverbilde med bar rygg. Det var i denne perioden, i 1996, hun reiste til London. Bakgrunnen var at hun var blitt truet med kniv, og forsøkt kidnappet: «De skulle voldta den døde kroppen min, de skulle skjære opp magen på meg slik at ikke en annen hore kunne bli født.». Støtten var laber for 17-åringen, både fra andre norsk-pakistanere og norske myndigheter.

– Det var et av de ensomste øyeblikkene i mitt liv, å forlate Norge.

Etter nye trusler i 2003, gikk turen til Atlanta i USA, der hun jobbet som frivillig for kvinneorganisasjoner og ungdom.

Etter hvert kjøpte hun et kamera, og et redigeringsprogram og laget film som ble belønnet med en Emmy-pris. «Banaz. A love story» handler om kurdiske Banaz Mahmood (20) fra Irak som forlot et tvangsekteskap etter vold og misbruk. Hun forelsket seg i en annen mann, men ble drept og voldtatt av egen familiemedlemmer for å ha skadet familiens ære. Kroppen ble funnet partert i en koffert.

1 2015 fulgte hun opp med dokumentaren «Jihad», det hun intervjuet britiske, tidligere jihadister. Unge menn kan bli sugd inn i det å knytte personlige problemer opp mot et ekstremistisk verdenssyn og svart-hvitt forklaringer av verden, sier hun.

At filmen er aktuell blir stadig bekreftet med varslene om «Breaking news» og nye terroraksjoner, nå i det siste i Manchester, Kabul og London.

– Disse mennene er sårbare. De er på jakt etter en slags frelse. De som rekrutterer til slike bevegelser, står klare til å utnytte dem.

Deeyah forteller om et liv der trusler fra menn har vært vanlig, enten avsenderne var pakistanere eller hvite nasjonalister. Hun sier at hun på tross av dette etterhvert tok valget om å leve et liv som ikke er styrt av frykt.

– IS ønsker at vi skal leve i frykt, fordi det fører til hat, og det er det næres av. Men for enhver gjerningsmann som Salman Abedi, finnes det en Mounir Hakimi, kirurgen som reddet livet til ofre for Manchester-bombingen ved å bruke de samme teknikkene som han brukte på operasjonssalen i Aleppo i Syria.

Hun er ikke tilhenger av politikken til Trump, men forteller at hun ble rørt av noe han sa.

– Det er det øyeblikket når Trump sier: «Dere er ikke glemt lenger» foran en mengde arbeidere. Trump mener det ikke, men det han sier, er sant. At deler av befolkningen, som vi avskriver som rasister og avskyelige folk, føler seg glemt. Mens vi lo av Trump-velgerne og tenkte at de var slemme og dumme, mobiliserte de velgere.

Hun sier støtten til høyrepopulismen også skyldes at venstresiden ikke har gjort en god nok jobb.

– Venstresida har vært taus, lat og ikke klart å kommunisere hva den står for. Den har mistet selvtilliten, og latt populistene stjele deres saker.

– De har vært akkurat litt for forsiktige og nedlatende i innvandringsspørsmålet. De har antatt at alle med utenlandsk bakgrunn har vært bra folk, «stakkars» eller ofre.

Da Deeyah Khan ble truet av det norsk-pakistanske miljøet, fryktet hun at dersom hun kritiserte det offentlig, ville det bli misbrukt til å henge ut minoriteter, men hun mener at temaet er for viktig til å legges lokk over av strategiske hensyn.

– Forskjellen på oss og populistene, er at de ikke ønsker at vi skal lykkes med integrering. Som samfunn har vi ikke forpliktet oss til utfordringene i minoritetsmiljøer.

Vi trenger ikke politikk basert på identitet, men solidaritet, sier hun og lover å fortsette arbeidet for inkludering og pluralisme.

– Ingenting kommer gratis. Jeg sover ikke! Det koster, men kostnaden blir langt større hvis vi ikke gjør noe. Men vi kan ikke være late!

 

Artikler av Deeyah Khan steigan.no

Forrige artikkelFull splittelse mellom Qatar og andre gulfstater slår hull i Trumps allianse
Neste artikkelUSA bomber syriske styrker igjen der Norge deltar