Ti grunner til at du kan stole på at våre politiske ledere ikke vil berge klimaet og miljøet

0
Erik Plahte

Av Erik Plahte

1.    De har hatt nesten 30 år på seg og har knapt oppnådd noen ting

Se bare på denne figuren fra NOAAs Earth System Research Laboratory (ESRL). Den viser at trass i en rekke klimatoppmøter og alle fagre klimaløfter har 1) CO2-nivået i atmosfæren økt jamnt og trutt minst siden 1960, og 2) det øker raskere og raskere (kurva krummer oppover).

2.    De kan ikke skylde på at de ikke visste

Den første rapporten fra IPCC kom i 1990 – for 27 år siden. Alt da konkluderte IPCC at ved fortsatt «business as usual» ville CO2-nivået i atmosfæren dobles fra 1990 til 2025–2050 og den globale middeltemperaturen øke med fra 1,5 °C til 4–5 °C. Siden har det kommet fire rapporter til med ikke mindre alvorlige advarsler. Ingen kan si at politikerne ikke har blitt advart.

3.    De prøver å gi inntrykk av politisk vilje og skjuler manglende handlekraft

Skiftende regjeringer fra AP, Høyre og Frp har satt ambisiøse mål for å gi inntrykk av at de tar problemene alvorlig, men ingen har fulgt opp med virkningsfulle tiltak.

De norske utslippene i 2016 var 3,3 % høyere enn i 1990. Men ifølge klimameldinga fra 2011 skulle Norge «fram til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990». Fasit: Å nå dette klimamålet er nå helt umulig unntatt ved å kjøpe seg fri med utslippskvoter for i stedet å redusere utslippene i andre land.

Hva gjør de da? Setter nye mål, lenger fram i tid, men forplikter seg fortsatt ikke. «Ny og mer ambisiøs klimapolitikk», meldte regjeringa i 2015. «Regjeringen vil foreslå at Norge innen 2030 kutter klimagassutslippene med minst 40 prosent sammenlignet med 1990.» Dette skal gjøres i samarbeid med EU, slik klimameldinga 2017 utbroderer. Men noen avtale med EU er slett ikke i havn.

«Dersom det ikke oppnås en avtale med EU, vil regjeringen opprettholde ambisjonsnivået på minst 40 prosent reduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Målet vil være betinget av tilgang på fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen og en godskriving av vår deltakelse i EUs kvotesystem, som bidrag til å oppfylle forpliktelsen.» Slik står det i klimameldinga (s 100). Her sies det med klare ord. Regjeringa setter et ambisjonsnivå. Den vil ikke forplikte seg til å redusere utslippene med 40 % innen 2030, langt mindre forplikte seg til å redusere de norske utslippene. Bare hvis den kan kjøpe seg fri med utslippskvoter og andre tiltak for å finansiere utslipp i andre land.

Argumentet er at dette er mest kostnadseffektivt. Men hvem skal kutte de norske utslippene, og hvem skal finansiere de norske kuttene? Hvordan kan det være kostnadseffektivt først å finansiere utslipp i andre EU-land, og så de hjemlige? Ingen tror vel at fattige EU-land kommer til å finansiere norske utslippskutt etter 2030. Svar: Regjeringa ikke har tenkt å kutte norske utslipp, bare redusere dem litt. Målet som stortinget vedtok i 2016 at Norge skal være klimanøytralt i 2030, betyr bare at norske utslipp skal balanseres med klimakvoter og utslippskutt i andre land.

Hittil har dette vært en fullstendig mislykka strategi. Klimakvoter har knapt gitt utslippskutt i Norge, rapporterte forskere ved NMBU og SSB i februar 2016. Men hensikten med kvotekjøp har ikke vært å redusere norske utslipp. Tvert imot, hensikten er å slippe å redusere norske utslipp. Der er klimameldinga helt klar.

Karbonfangst (CCS) er heller ingen løsning. Norge er et av de få landene som har pressa hardt på for at CCS skal bli akseptert. Men det er ytterst tvilsomt om CCS er praktisk gjennomførbart i så stort omfang at det vil monne. Et grovt overslag basert på en artikkel fra Energi og Klima viser at for å nå klimamålet i 2050 ved CCS må det lagres omtrent like mye CO2 hvert år som den globale produksjonen av olje i 2016. Alle som kan regne litt og tenker over hva dette vil kreve av tekniske anlegg og kostnader, skjønner at CCS som klimatiltak er helt urealistisk og bare et påskudd for å kunne fortsette olje- og gassproduksjonen som før. I regjeringas klimamelding 2017 er CCS merkelig nok knapt nevnt.

4.    Norske politikere anerkjenner ikke at det finnes et karbonbudsjett

Dersom klimamålet på 2 grader skal holdes, må de akkumulerte, globale utslippene ikke overskride et visst nivå. Dette er god latin blant seriøse klimaforskere. Om dagens utslippsrate fortsetter, er budsjettet brukt opp om 19 år. Det innebærer at alle utslipp må ned i null – raskt. Men i klimameldinga leiter man forgjeves etter dette. Det er overhodet ikke nevnt. For da måtte regjeringa forplikte seg til å kutte også de norske utslippene, og den måtte ta standpunkt til hvor stor del av karbonbudsjettet Norge ville legge beslag på.

5.   De ledende norske politikerne er agenter for olje- og gasskapitalen

Statoil la nylig fram sin årlige rapport Energy Perspectives. «Statoils mest optimistiske scenario, Renewal, baserer seg på en 50% sjanse for å begrense oppvarmingen til to grader. Sagt på en annen måte: Statoil på sitt mest optimistiske tror det sannsynlige er at vi ikke klarer målet i Parisavtalen om godt under to graders oppvarming, og de bruker dette til å argumentere for nye investeringer i olje og gass», kommenterer Henrik Tveter i WWF. De andre oljegigantene er på samme linje. «Fra 2015 til 2040 vil de globale utslippene av CO2 antakelig nå toppen og gradvis avta til omtrent 10 % over nivået i 2015», skriver f.eks. Exxon i sin 2017 Outlook for Energy (min utheving). Ikke mye tro på klimatiltak der i gården…

Denne politikken blir til en selvoppfyllende prognose om ikke noen setter en stopper for den. Men det har norske politikere ikke tenkt å gjøre. De er rørende enig med bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass.

– Norsk olje og gass er en del av løsningen, ikke problemet, sa statsminister Erna Solberg i sin tale på årskonferansen til Norsk olje og gass i mars 2016. Adm. dir. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa seg helt enig med Erna Solberg i at oljebransjen har et selvstendig ansvar for å redusere klimautslipp. – Norsk oljenæring må redusere egne utslipp betydelig, sa han på årskonferansen, ifølge Dagbladet. Ikke kom og si at oljeindustrien ikke er opptatt av å redusere utslippene. Men vel og merke bare sine egne, om de får fortsette produksjonen som før. Og det får de.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, administrerende direktør i Norsk olje og gass, har all grunn til å være fornøyd. Han og statsminister Erna Solberg er helt på linje. (Foto: Dagbladet).

– I forhold til et globalt klimaperspektiv har vi et ansvar for å produsere alt vi kan av norsk olje og gass, sa Statoilsjef Eldar Sætre til NRK på NHOs årskonferanse i januar. Og politikerne er så enig, så enig i Sætres nytale. Letevirksomhet og produksjon skal gå for fullt, det er Norges bidrag for å nå målene i Parisavtalen. «The future for the Norwegian Shelf is bright. I am confident that oil and gas developments in Norway will continue to create high value for both the companies and the Norwegian society for decades to come», sa olje- og energiminister Terje Søviknes på Oslo Energy Forum 2017.

Norske politikere har et schizofrent forhold til olje og klima. Snakker de om olje og gass, er aldri klimaet et tema, bortsett fra å redusere utslippene fra selve produksjonsprosessene. Snakker de derimot om klimaet, er aldri utvinninga av olje og gass et tema. Klimameldinga 2017 inneholder ingen ting om norsk olje- og gassproduksjon. Utslippene fra selve produksjonen skal reguleres av kvotemarkedet. Utslippene fra den produserte olja og gassen er overhodet ikke med i regnestykket. Slik blir olje- og gasskapitalen fritatt for klimahensyn.

6.    Politikerne kappes om å privatisere offentlige tjenester og gi fra seg politisk makt til transnasjonale konsern og overnasjonale organer

Alle ledende norske politikere vil beholde EØS-avtalen, som sikrer at stadig større deler av norsk lovverk blir underlagt Bryssel og ikke stortinget. De ønsker at Norge skal slutte seg til internasjonale avtaler som TTIP og TISA. TTIP framstilles som en frihandelsavtale, men er i virkeligheten en avtale for å sikre internasjonale konsern større handlingsrom og fjerne nasjonale hindringer. Alle slike avtaler inneholder en ISDS-klausul (Investor-State Dispute Settlement) som gir private konsern rett til å saksøke staten i land som innfører restriksjoner som svekker konsernets framtidige profitt på investeringer. Sakene fremmes ikke for de ordinære domstolene, men for en spesiell voldgiftsnemnd og kan ikke ankes. Ordningen er ikke gjensidig, statene kan ikke saksøke konsern på samme måte. Den vil begrense landenes muligheter til å vedta reguleringer for å beskytte miljøet.

Den rådende internasjonale orden, etablert etter freden i Westphalen i 1648, bygger på at internasjonale forhold reguleres gjennom avtaler mellom sjølstendige og suverene stater. World Economic Forum – den internasjonale storkapitalens generalstab som de fleste kjenner fra omtalene av møtene hver januar i Davos – lanserte i 2010 sitt Global Redesign Initiative (se min omtale). Målet er å innføre en ny internasjonal orden basert på «stakeholder governance», der de globale kapitalkreftene spiller førstefiolin mens statsmaktene får en underordna rolle. Jeg har ennå tilgode å se noen politiker ta avstand fra eller motarbeide dette framstøtet for å innskrenke demokratiet og frata de valgte politikerne innflytelse og myndighet.

7.    Politikerne er påvirka av nyliberalistiske ideer

Nyliberalismen som ideologi preger de dominerende sosialdemokratiske og konservative partiene i Europa. Ifølge nyliberalismen vil private firmaer levere offentlige tjenester billigere og bedre enn myndighetene, så offentlig infrastruktur og tjenesteyting blir privatisert, fagbebegelsen må knuses for å få gjennomført kuttpolitikken og gjøre det vanskeligere for folk å organisere motstand, overnasjonale organer tjener de transnasjonale konsernene og undergraver demokratiet.

Å legge om verdens energiforsyning fra fossilt til fornybart i løpet av noen tiår vil være den største og mest krevende snuoperasjon i menneskehetens historie. En helt ny infrastruktur må bygges opp samtidig som fossilstrukturene bygges ned. Dette vil kreve omfattende statlige reguleringer, støtteordninger og internasjonale avtaler. Det er naivt å tro at dette er en oppgave som vil bli løst av de ledende kapitalkreftene som tjener fett på olje, gass og kull og som utelukkende har fortsatt profitt som rettesnor for investeringene.

8.    Politikerne tror at å bevare klimaet utelukkende dreier seg om CO2-utslipp

Forskere ved Stockholm Resilience Centre har identifisert ni planetariske grenser som ikke må overskrides om vi vil unngå brå og irreversible endringer i miljøet.

Noen av grensene er allerede overskredet, andre er i faresonen. Den største trusselen er ikke klimaendringene, men tap av biologisk mangfold. (Se f.eks. intervju med Ashley Dawson, forfatter av Extinction: A Radical History her.) Arter forsvinner nå i et akselererende tempo, hundre til tusen ganger høyere enn tidligere. Mellom 10 % og 50 % av viktige dyre- og plantegrupper er utrydningstrua. Et minkende artsmangfold vil føre til at hele økosystem bryter sammen med uoverskuelige og uopprettelige konsekvenser, også for vårt eget livsgrunnlag.

Har du noen gang hørt en politiker snakke om dette? Ingen politikere tar dette alvorlig. Ingen politikere innser at naturen ikke tåler den kapitalistiske vekstøkonomien, og at det haster med å stabilisere miljøet før det løper løpsk. Det holder ikke å bare sette noen arter på rødlista. Det er det kapitalistiske økonomiske systemet som må settes på svartlista.

9.    Det fundamentale vekstkravet i den kapitalistiske økonomien er uforenelig med å bevare klima og miljø

Politikernes oppgave er å opprettholde kapitalismen. Det står i Grunnloven. Kapitalismen som økonomisk system fordrer en evig vekst. Penger må bli til mere penger. Stadig økende vareproduksjon øker presset på de naturlige kretsløpene. De uhyre sammensatte kretsløpene i det opprinnelige dyre- og plantelivet som kan gå og gå «i det uendelige», overbelastes, bryter sammen og blir erstatta av enveisprosesser som utarmer lagerressursene, mens produktene før eller seinere blir til avfall og skaper enorme miljøproblemer.

Slik produksjon er ikke bærekraftig i lengden. Mange økosystem er allerede overbelasta. Men den kapitalistiske økonomien krever likevel at produksjonen må fortsette og fortsette. Men Jorda er begrensa, den blir ikke større. Det må skjære seg til slutt.

10.    Ingen «ansvarlig» politiker vil bryte med dette vekstkravet

Politikerne er ansvarlige overfor kapitalen, ikke overfor folket. Ikke fordi de nødvendigvis vil, men fordi de må. Om de ikke klarer å opprettholde den økonomiske veksten, går deres økonomiske og politiske system i stå, med massearbeidsledighet, protester, opprør, sosial og økonomisk elendighet og økonomisk kaos. Det kan de ikke ta ansvaret for.

Politikerne kan ikke vedta de økonomiske lovene og kontrollerer ikke kapitalen. Det er derfor ingen grunn til å regne med at de vil være i stand til å stabilisere miljøet og trygge folks velferd og leveforhold i framtida. Det er ingen større grunn til å stole på dem enn på at kapitalkreftene skal innstille seg på en likevektsøkonomi som kan opprettholdes i uoverskuelig framtid.

Hva er alternativet? «Vi trenger en motstandsbevegelse for å redde Jorda», sier John Bellamy Foster, redaktør for Monthly Review (omsatt til norsk i Gnist nr 2A/2017). «Men dette måtte bli en gigantisk bevegelse; den må forene arbeidere over hele verden, og den må stå opp mot imperialisme og krig. Alt dette henger sammen. Miljøbevegelsen er helt sentral når det gjelder å se hvor det er mest brennende behov for å sette inn kreftene, men vi kan bare oppnå de nødvendige resultatene hvis vi kjemper på alle fronter, eller gjør det til én stor front.»

Ingen liten oppgave, men vent ikke at dagens politikere vil støtte den. De liker ikke massebevegelser de ikke selv kan kontrollere. Det er lettere å være lojale mot kapitalkreftene. Denne massebevegelsen må folk selv bygge opp. Det bør være alle progressive menneskers første oppgave.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.