Mot Dag AS er i gang for alvor

51

Aksjekampanjen for Mot Dag AS innbrakte over en million kroner fra over 240 aksjonærer i løpet av en måned. Det er meget pent, og en milepæl av svært stor betydning. Som initiativtaker er jeg naturligvis svært takknemlig for både tillit og viktige bidrag til dette prosjektet. Nå er vi et kollektiv. Det føles veldig godt.

Nå kan vi gå videre i neste fase og være sikre på å nå de første målene våre. Vi klarer å administrere selskapet og få på plass alt som er av regnskapsrutiner, arkivering og annet, samt å gjøre en del grep for å nylansere nettportalen til høsten.

Vi kommer tilbake med en presentasjon av neste fase i løpet av sommeren. Her vil jeg bare legge fram noen tanker som jeg også har presentert for de nye aksjonærene.

1. En ny dataløsning og et nytt design<

steigan.no inneholder over 4000 artikler og annet innhold som heldigvis er merket slik at vi kan ta det med oss over på den nye plattformen. Designet i den nye versjonen vil bære preg av å være en fullblods mediekanal. steigan.no har det siste året ligget et sted mellom blogg og nettmagasin. Nå tar vi skrittet vekk fra bloggen og får en utforming som i en helt annen grad er organisert rundt innholdet. Det betyr at det vil bli egne sider for innenriks, utenriks, økonomi, faglig, miljø, debatt osv. Og vi lager egen webTV og podcast.
Vi er også nødt til å bygge inn mye mer sikkerhet i den nye versjonen enn det vi har i dag, samt gode systemer for back-up og vedlikehold.

En god del av den kapitalen vi har klart å reise vil gå med til å skape disse løsningene. Det vil være en viktig investering for framtida.

2. Flere skribenter

Vi er i gang med å invitere flere skribenter til å bli mer eller mindre faste bidragsytere til mediekanalen. De vil få sin egen teig hos oss, og de vil være en del av et skribentkollektiv i en eller annen form. En tanke har hele tida vært å skape et frirom for systemkritiske skribenter og en annen tanke er å lære opp mange nye, både unge og gamle, i denne formen for kritisk og uavhengig skriving og publisering – en slags skole i nettpublisering. Nå som vi er nesten et kvart tusen kolleger i Mot Dag, finnes det sikkert mange ideer, kontakter, forslag og kompetanser som vil komme til nytte.

3. Kortsiktige mål

steigan.no har hele tida hatt som motto å strekke seg etter det nesten umulige. Samtidig har det hele tida vært viktig å sette opp kortsiktige mål og gjennomføre dem. Det har gått over all forventning.

Mot Dag skal bli førstevalget på mediefronten for titusener av folk og vi skal spille en viktig rolle i kampen mot krigen og mot den globaliserte kapitalismen. Men vi oppnår ikke alt fra start.

Slik jeg ser det er det seks områder der Mot Dag/steigan.no skal virkelig gjøre vei i vellinga, som mora mi sa, og det er:

a) Å bli Norges definitivt ledende på kritisk utenrikskommentar og analyse. Der er grunnlaget lagt, men vi må forbedre oss på dekning av Latin-Amerika, Afrika og Eurasia.

b) Å bli ledende på miljøanalyse, inkludert løsningsdiskusjoner. Vi har begynt, men har et godt stykke igjen.

c) Å spille en viktig rolle i analyse og kritikk av dagens kapitalisme, inkludert diskusjoner om løsninger på kort og lang sikt. Dette arbeidet er også begynt, men det står mye igjen.

d) Å drive kritisk analyse av klassekampen i verden i dag, og spesielt i Europa og Norge, og særlig å øke innsikten i arbeiderklassens situasjon og diskutere hvordan arbeiderklassen og fagbevegelsen skal kjempe seg ut av den svake og defensive situasjonen vi står i dag. Bort sett fra analysedelen, er dette nesten helt blanke felt hos oss, men på den andre sida har vi ingen konkurrenter.

e) Kampen mot krigen, kampen for nasjonal sjølråderett, internasjonal solidaritet, kampen mot korporasjonenes ideologiske hegemoni, kampen for sannhet, for demokrati og for virkelig solidaritet. Dette er et bredt felt. Det har vært en spesialitet for steigan.no, men skal videreføres og styrkes. Vi skal utfordre makta og avsløre den, slik at folk ser hvordan de blir ført bak lyset.

f) Økonomi, penger og gjeld, dollarsystemet, profitt og profittrate, kapitalakkumulasjon, kriseteori. Her ville vi fort kunne bli ledende.

Det er mange områder vi bør bli gode på etter hvert. En stor svakhet i steigan,no til nå har vært manglende dekning og drøfting av kvinnespørsmål, kvinneundertrykking og kvinnekamp. Det er mange dyktige kvinner blant oss. Vi må sikre oss skribenter som kan skrive bra om dette.

Vi må også dekke fiskerispørsmål, landbruk, kunst og kultur og så videre. Det får komme etter hvert. Noe vil bli løst ved å få inn de riktige skribentene og noe vil modne etter hvert. Jeg tror det er bedre å være virkelig gode på det vi kan, enn å være sånn middels over et bredt felt.

Og vi skal alltid dokumentere, være grundige og etterrettelige.

Vi diskuterer hvordan vi også skal kombinere nettpublisering med publisering på papir. En gjeng unge entusiaster er i gang med å forme ”web-kringkastinga” vår. Alt dette vil vi komme tilbake til svært konkret.

steigan.no er blitt lastet ned i nesten alle verdens land. Totalt er den lastet ned minst én gang i 210 land og områder i verden. Så vidt jeg kan se er det bare Tsjad og Den sentralafrikanske republikk som ikke står på lista. Artiklene er oversatt til sju andre språk. Vi har også at samarbeid med skribenter i andre land. Den nye nettkanalen bør kunne bli viktig i hele Skandinavia og ha partnere på alle kontinenter.

4. Finansiering

Aksjekapitalen blir fort borte hvis vi ikke sikrer løpende inntekter. Vi ønsker ikke å ha en betalingsmur, og vi vil være veldig selektive på annonser. Vi får neppe statsstøtte, hvis vi måtte ønske det. Dermed gjenstår det gaver, faste støttebeløp, tilfeldige støttebeløp og klikkbetaling (Vips).

Vi skal ganske snart lansere en abonnementskampanje. Da vil vi fortelle mer om alt dette. Og før det skal vi ha på plass en nettbasert løsning der man veldig lett kan tegne seg for regelmessige bidrag.

Vårt foreløpige budsjett for de to første driftsårene tilsier at vi vil klare å levere det vi lover hvis halvparten av våre 3200 abonnenter betaler i snitt 100 kr per måned, altså 1,9 millioner. Da vil vi ha en lønnsom drift og muskler til å satse videre. Tallet på abonnenter vil antakelig kunne komme opp i 5000 innen utgangen av året. Klarer vi da å få halvparten til å bidra med 100 kroner i måneden, vil vi ha 3 millioner. Da vil vi klare å drifte webTV, podcast, nettavis og mye annet.

De som tegner seg som støttespillere bør få noen fordeler i form av invitasjoner til arrangementer, spesialtilbud osv. Jeg vil forslå for generalforsamlinga at støttespillerne få en egen representant i styret.

De ensrettede mediene og de kritiske situasjonene i dagens verden understreker hvor viktig det er å gjøre det vi nå er i gang med.

Klarer vi det? Det er ganske vanskelig, men jeg er overbevist om at med det grunnlaget som nå er lagt, vil vi klare det.

 

Pål Steigan, redaktør

51 KOMMENTARER

  1. Vil den nye løsningen fortsatt inneholde et kommentarfelt – og vil det i så fall være tilgjengelig for ikke-facebookbrukere?

      • Ja, det kunne absolutt være en mulighet. Eneste problem med Disqus er at løsningen har et overivrig spam-filter, som etter min erfaring er helt ramt når det gjelder å fjerne innlegg som for eksempel kritiserer/angriper sterke næringsinteresser (selv om innleggene ikke bryter med noen debattregler).

        • Det spam-filteret til Disqus er et politisk filter så sant som at jeg er anarkist. Hva er feil med det kommentarsystemet vi har nå? Ingen krav til bruk av FB eller andre tredjeparts plattformer her nå.

  2. Enig med Ink, kommentarfelt er viktig. Jeg leser nesten ikke nettsteder uten kommentarfelt, da foretrekker jeg magasiner. Kommentarfeltene er en del av sjarmen med nettet. Og fb bør holdes utenfor.

    Ante ikke at den nye plattformen ville bli så omfattende. Dette ser nesten for bra ut til å være sant.

    Imens maler kverna i hovedstrømsmedia om løsninger innenfor rådende økonomiske og politiske systemer. Bongard oppgir at han er oppgitt, frustrert og tom for ideer. Han orker vel ikke å skrive noe mer, men tror han liker å samtale sammen med hyggelige folk, som Steigan og andre. Her bør Bongard inviteres særskilt til å delta i samtaler, både innenfor nett-TV og podcast.

    Personlig mener jeg at Bongards RID-modell bør opphøyes til endemål for prosjektet, da kapitalistene hele tiden liker å komme trekkende med det retoriske spørsmålet: «Hva er alternativet?»

    Alternativet til kapitalisme er vitenskapelig fundamentert og meget klart formulert: http://debatt1.no/alternativet-til-kapitalismen/

    Situasjonen er meget alvorlig. Personlig har jeg kommet til den overbevisning at grunnen til at vi ikke finner annet intelligent liv der ute, er fordi alle sivilisasjoner har utviklet kapitalisme og sluknet. Slik blir de meget vanskelige å oppdage, da de kun eksisterer i noen få tusen år, før de utsletter seg selv. Vi er på god veg til å følge resten av universets sivilisasjoner, men vi har kunnskapen til å redde oss selv, og kanskje kan dette initiativet hjelpe oss til å bli den første stabile sivilisasjon?

    All ære til Steigan!

    • «Personlig har jeg kommet til den overbevisning at grunnen til at vi ikke finner annet intelligent liv der ute,»

      Hvem er disse «vi» du snakker om?

      Intelligente livsformer er transcendentale. De er her, på den andre siden, og de materialiserer seg bare når de ser en grunn til det.

      • Dette var på en National Geographic – dokumentar, og i den samme dokumentaren mente de liv, også intelligent liv andre steder i universet, ville ligne svært på livet på jorden. Dette grunnet fysikkens lover. Liv i vann vil ligne på fisker og maneter, liv på land på pattedyr og dinosaurer, liv i luften på fugler.

        De mente også at en plausibel grunn til at vi ikke finner intelligent liv er at sivilisasjoner varer kun et kort øyeblikk, før de utsletter seg selv av samme årsaker som vi nå gjør det.

      • Jeg liker din pregnanta formulering. Den passer gott liknandes in på en dubbell-visualisering av «existensen» jag hämtat ur umgänget med Ping å Pong (alias José Luis Ramirez y Gonzalez å Gunnar Olsson).

        Ping karaktäriseras som Etikern å Pong som Estetikern. «Två sidor av samma mynt». Etik/estetik som det aspektuellt metaforiskt kan sägas metonymiskt associativt/analogt skriftligt handlat.
        (En sidoaspekt i parentes är diskursen om «hönan å ägget» och för min del är det självklart att hönan kom först, Men lika självklart bestämmer jag inte att Kungen på myntet står för Etiken og klaven för estetiken. Min mave, föler dock (trancendent) att ord-ningsföljden bör vare Etik/estetik likt Herren og slaven eller Signifié/signifiant… fråga dig gärna varför… men ikke mig.)

        Nå – Pong har skrivit en essay («Mödom mod och morske män») om maktens former (ett bidrag i den sv. maktutredningen 1985-90) som han inleder med orden: «För Jacques Lacan var det omedvetna strukturerat som ett språk. För mig är makten strukturerad som en kunskap. Kunskap är per definition en övning i översättning; det bekanta flyttas in i det obekanta, okända världar invaderas av det redan kända. Det avvikande normaliseras, namnges och accepteras. Att tala sant är i själva verket att säga att något är något annat och samtidigt bli trodd.»
        Att x = y fast var å en med synen i behåll kan se att x = x og ikke y. För att konkretisera beskrivningen av «makt strukturerat som kunskap» väljer Pong – till skillnad från Hegel, som studerade identiteten mellan identitet og differens, og Jacques Derida, som ägnade sig mer åt differensen mellan de två – att fokusera på vad som «samtidigt förenar och åtskiljer antingen/eller och varken/eller är tecknet /

        Kunskapens makt og maktens kunskap hänger sammen med koppulan «är». Ibland lika med tecknet «=» og andra gånger med snedstrecket «/». Med tiden har også en fördjupad medvetenhet vuxit fram om bråkstrecket mellan ord – objekt, dvs den gräns vilken samtidigt särar och förenar tecknets struktur i två delar om krangelstrecket mellan Sassures’ stora S å lilla s för Signifié – signifiant; S – s / S – s / S – s / S – s / S – s / S – s…
        ———————————————–
        s S s S s S s S s S s S

        José Luis Ramirez’ (alias Ping) existensiellt fördubblande aspekt på Pongs förteckning blir, å ena sidan, att betrakta bråkstrecket som gränsen mellan mig/dig (el) dig/mig, subjekt/objekt (el.) objekt/subjekt; den gräns som vi blott i föreställningsvärlden men ikke i «verkligheten» kan ta oss genom – kan man föreställa sig.
        I föreställningsvärlden tar vi oss genom gränsen dia/genom/logos/språkandes på något liknande sätt, särskilt, sammen… sams å osams. (Striden förbinder de stridande med varandra: «slute krangle – ver så snill da!»)

        Å andra sidan… är Pings per spektiv här inom gränsen; territoriellt uppfattad som = gränslandet för existensen mellom linjerna = gränslinjens upp- å nedsida. Insides är vårt varandes ögonblick også att betrakta som en slags gränstilvarelse, og som sådane kan vi, likt Giambattista Vico menade, bara direkt förstå den värld vi själva skapar. Den omedlbara «verkligheten» skönner bare stenarna under = Gud över, ovan himlen, till.

        Översinligheten, «maven» eller «det 6 sinnet» skönner jo dette på ett eller annat noe vis – eller?

        I begynnelsen var handling…
        … sedan blev ordet «handling» til… likt god å G u d… å hun/han/det/den sade: «varde ljus»… å de vart… sedan skapades sola… retoriskt liksom

        • NIT, bare lat som ingenting. De fleste har nok med sitt.

          For våre low-brow-lesere:

          En alternativ måte å forholde seg til denne dualiteten på kan være «z Z z Z z Z z Z z Z».

          Kun for high-brow’ere:

          NO GODS – NO MⒶSTERS

  3. Vi vill subventionera Mot Dag Pål. Inte oroa dig för det. 100 kr/mån är så absolut något väldigt många vill ha råd med.

  4. Tror mange er villige til å betale en hundrings i måneden for å lese uavhengige kommentarer og analyser som et alternativ til skvaldermedia VG, Dagbladet og Aftenposten.

  5. Tar med konklusjonen i mitt innlegg hos Debatt1:

    «Det finnes ingen som helst grunn til å holde seg med et kapitalistisk system en dag lenger!

    Kapitalismen er en fornedrelse for oss alle, som enkeltindivider og som sivilisasjon!

    La oss kverke kapitalismen før den kverker oss!»

    Hva som er viktig er imidlertid at det nye nettstedet ikke blir en friarena for alle slags synsere, i alle fall når det gjelder endemålet, alternativet til kapitalisme. Som Bongard påpeker i sin bok «Det biologiske mennesket» og andre steder, er det noen forutsetninger som må være til stede for et nytt økonomisk demokrati, og disse må ta sitt utgangspunkt i menneskenaturen. «Det nye mennesket», som Mao, Steigan og andre i sin tid så for seg stige fram av kommunismen, er det reineste vrøvl. Heldigvis har Steigan tatt et oppgjør med «det nye mennesket», på samme vis som han har tatt et oppgjør med statssosialismen.

    Mitt syn er at Mot Dag AS bør få Bongard til å skrive et kommuniké, hvor han redegjør for hvilke forutsetninger som må ligge til grunn for et nytt økonomisk demokrati i samsvar med humanetologien, og at man lar disse være styrende for retningen på arbeidet. Ellers kan dette fort bli som å bære staur.

    Det bør også være et mål å få gjennomført MEDOSS så raskt råd er: https://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

    MEDOSS er i korthet et prøvekjøringsprogram for InnGruppe-Demokratiet (IGD). Man kan ikke lansere et nytt økonomisk demokrati uten først å ha prøvekjørt det skikkelig, på samme vis som når man lanserer en ny flytype. IGD må innføres på likt, slik at det blir likt for alle samtidig. En gradvis overgang er ikke mulig, selv om eksperimenter som Dyssekilde økolandsby etc. selvsagt er nyttige. Det er imidlertid slik at vi må ha på plass en omfattende prøvekjøring og tester av RID-modellen før den implementeres. Bongard har regnet ut at en gjennomføring av MEDOSS vil koste i overkant av 50 millioner kroner.

    Nå gleder jeg meg imidlertid til å bli kvitt den fornedrelsen kapitalismen er i mitt liv, for mine nærmeste, for vår nasjon og vår sivilisasjon. Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv, blir vi mange nok kan vi se en ny dag skride fram 🙂

  6. Må si at jeg angrer meg skikkelig for at jeg ikke kjøpte 10 aksjer i Mot Dag AS når jeg ser dette her, kjøpte kun tre. Tenkte nok for mye på mitt eget firma under tegningsperioden, og man klarer jo liksom ikke å se for seg Steigans enorme visjonære kraft og arbeidskapasitet. Håper det blir flere tegningsrunder!

  7. “For the writer is still a maker, a creator, not merely a recorder of fact, but above all an interpreter of possibilities. His intuitions of the future may still give body to a better world and help start our civilization on a fresh cycle of adventure and effort. The writer of our time must find within himself the wholeness that is now lacking in his society. He must be capable of interpreting life in all its dimensions, particularly in the dimensions the last century has neglected; restoring reason to the irrational, purpose to the defeatists and drifters, value to the nihilists, hope to those sinking in despair.”

    -Lewis Mumford, In the Name of Sanity

    https://blog.p2pfoundation.net/exploring-abundance-future-questions-inspired-experience-egalitarian-community-acorn/2017/06/09

    Artikkelen tar for seg noen av de mange gledene vi vil kunne nyte i et fellesskapssamfunn, hvor vi ikke kun er konsumenter, konkurrenter og individualister. Nå kommer sikkert AF snart med en reality-check, men jeg er full av drømmer nå.

    «Using the stages from Dragon Dreaming method, one can consider the Utopian writings such as these by Las Indias as a stage of dreaming and the real life experiences as the stages of implementation.»

    Hvor IGD er den store og endelige implementasjonen. Hvor den store drømmen om fellesskapssamfunnet blir virkelighet en gang for alle. For våre etterkommere, vår sivilisasjon og framtidige sivilisasjoner i vårt univers.

    • Re: ality check

      Siden du antok at jeg ville finne det opportunt å reality check’e litt her, får jeg kontre med å slå fast at siden du i det hele tatt kom på den tanken, har du sannsynligvis allerede erkjent et eller annet om avgrunnen mellom realiteter og drømmer. 😉

      Men en ting jeg tror det skal holde hardt å få særlig sympati for, er den viljen til å ribbe oss alle for siste rest av såkalt personlig eiendom som ligger innebygget i denne hippiedrømmen. Jeg ser at vi skal ha absolutt alt som felleseie, helt ned til klærne våre. Hvor langt inn skal det gjelde? Helt til sokkene og eventuelle bremsespor i boxer’n?
      Kollektivt eierforhold til computere? Ikke mine i hvert fall, det kan du ta rennafart og se veldig langt bort fra. Jeg har hatt den ære å være en av dem i bekjentskapskretsen som har bygget og ordnet computer- og nettverksting for alle andre i mange år, så jeg vet hvor hinsides inkompetente de fleste av dere er på det området. I praksis ville det fort utkrystallisert seg noe ala IT-avdelingen i en større bedrift av folk med kompetanse, og vi ville nokså fort skjønt at vi måtte ta grep og begrense alle vanlige brukeres privilegier på alle samfunnets datamaskiner for at de i det hele tatt skal være brukbare. (Og smarttelefoner? Jeg går ut fra at fonen også er en ting vi ikke kan regne med å ha for oss sjæl?) Slik blir IT-banden et priviligert aristokrati man må degge for hvis computerne skal virke, og det er greit for meg, men neppe for deg.
      For folk som er tekniske utviklere, eller evt. innholdsproduserende, ikke kun innholdskonsumenter, vil selvfølgelig bare tanken på Klodrik ved et delt tastatur være et enda større mareritt. Og enda har jeg ikke nevnt noe om f.eks. produksjon av computere eller drifting av servere og all fysisk infrastruktur som gjør at det er noe vits i å ha en computer eller to i det hele tatt. Det er bare ikke en kollektiv oppgave. Den kollektive interessen ligger i å sørge for at dette arbeidet i stor grad er samfunnsgavnlig og ikke bare butikk for noen få.

      Her er et utdrag fra artikkelen du lenker til:

      These are some examples of saving money and time thanks to collective living:

      1) No one possesses one’s own car, which reduces the costs of insurance. Thanks to the skills within community, maintenance of electronics can be assured without hiring specialists.

      2) Buying in bulk, dumpster diving, or exchanging products with other communities, reduces costs of food. One of the communards estimated that they spend about 1,200 dollars per person, per year on food.

      3) Time is better used by mutualizing some tasks such as cooking, shopping, or declaring income for taxes.

      4) By sharing tools and objects, there is less need of buying them: clothes, books, computers, kitchen tools, bikes, cars, and other stuff.

      Sånn ellers er jeg både litt imponert og litt hoderystende over at det ser ut til å være såpass enkelt å «se så langt frem» som man gjør når man ser for seg et fiks ferdig endret samfunn bestående av lommetun og lykkelige, nøysomme mennesker som uforbeholdent deler (nesten) alt. (Jeg går ut fra at de fleste av selv de minst eiesyke vil foretrekke å slippe å dele kjæresten sin med veldig mange, men sikker er jeg ikke. Jeg er gammel nok til å huske noen bokollektiv-idealer fra noen tiår tilbake …)
      For jeg klarer ikke annet enn å anta at dette idealsamfunnet er avhengig av et fullstendig ressursmessig, teknisk og sivilisatorisk sammenbrudd først for å kunne skapes, og jeg ramler tankemessig av lasset hvis vi skal betrakte denne kaosfasen som en Skinner’s Black Box der man putter inn en verden kriserammet på all tenkelige måter i den ene enden, og så, som ved ren magi, eventuelt faktisk får en virkeliggjort utopi ut i den andre. Uten å være spesielt synsk mener jeg å skimte at det nok, som nå, vil være flere om beinet i kampen for å sette et visst preg på vår alles tilværelse involvert en slik kaosfase, og hva som sannsynliggjør noe generelt paradigmeskifte til det bedre, fremfor en tilstand av reinhekla fascisme, langdryge borgerkriger eller en ustabil og fullstendig uforutsigbar, men garantert ultra-voldelig verden med alles kamp mot alle, forstår jeg ikke. Mulighetene er mange. Jeg har jo tidligere her hos Steigan i en gammel gjesteblogg forsøkt å spørre både Sentralkomité og alle andre kamerater om hvor i alle dager denne optimismen kommer fra, da jeg mer enn gjerne skulle ha smakt på den selv. Men det viste seg at konsensus nok lå på at det egentlig mer var snakk om et fromt håp enn om sannsynlighetsberegning.

      Det blir ikke noe før/ etter. Båten blir til mens du ror. Det er for mange veiskiller enda ikke tatt til å sjonglere med klare visjoner om noe samfunnsmessig sluttprodukt. Gjør man det allikevel, må det nødvendigvis innebære en vilje til bruk av de samme maktmidler som har gjort tidligere ambisjoner i samme gata til autoritære regimer med ulike navn og merkelapper. Det er svinemakt alt sammen.
      Men helt uavhengig av mine dystopiske visjoner om blod og millioner som ønsket de heller var blant de døde, er det bare for alle som liker tanken å starte opp for eksempel økolandsbyer og delingsøkonomier på frivillig basis med en gang. I og med at veien uansett blir til mens man går, og alt som kan være nyttig for å dekke basale behov i en krise er bra. Skal man vente med de personlige og lokale smårevolusjonenene, eller med å ha det fett, til etter den helt store revolusjonen, kan det bli å vente både vinter og vår ad infinitum. Men ikke bli så fortrollet av klokkertro på én salighet for alle at man begynner å herse med folk for at de også skal og må leve akkurat sånn eller sånn de også.

      Og så er det selvfølgelig nødvendig med litt aktiv undergravende virksomhet og demontering av dette og hint, fortsatt oppvigling av opinionen mot svinemakta, og med all respekt for folks sans for komfort: En besteborgerlig, trygg, dannet og hundre prosent lovlydig tilværelse er nok dessverre ikke forenlig med noe opprør.

      Gjør som dere selv føler best og riktigst, vis ansvar og måtehold, del raust av livets goder og nødvendigheter uten frykt for morgendagen, og sørg for at folk rundt dere har det ok. Vær nysjerrig, gled dere over og lær av folk som kan noe i stedet for å dyrke middelmådighet og hodekapping. Stikk innom de svakeste og sjekk om de trenger noe hjelp. Spis mindre kjøtt. Kildesortér. Dette er hele loven, resten er bare svinemakt. Sånn, værsågod. Dere er fri. Lykke til med flyveøvelsene.

      Er det så mulig å få fem minutter i fred her så man kan høre seg sjæl holde kjeft et øyeblikk.

      • Ps:
        Jo, jeg er vel i grunnen også blant dem som er for at man beholder kommentarfeltet her. Litt av et sjokk.

        • AF 15:50 – 16:03: Her har du hatt 13 min, nesten et helt kvartér for deg selv til å «høre seg sjæl holde kjeft», ser vi – og så må du til å kommentere igjen.

          Helt bra, det. 😉 – Keep it comin’. !-)

          • Det blei jo så dørgende stille at jeg var på nippet til å begynne å snakke med meg sjæl om været for at det ikke skulle bli pinlig.

      • Jøss, hvis RID-modellen ikke godtar noen som helst form for privat eiendomsrett, er det jammen rimelig radikalt og, som du sier, neppe noe mange ønsker seg.

        Selv landets vel eneste kommunistiske parti (?), NKP, står tydelig for privat eiendomsrett til egen bolig – eller eget småbruk for bønder – og bil o.l.: «Alle mennesker som anskaffer seg privat eiendom av hus, bil, forbruksvarer og lignende på bakgrunn av egen arbeidsinnsats og – inntekt skal beholde dette. Anskaffelsen skjer på basis av ikke profitt og utbytting av andre mennesker. Kommunismen ”tar” ikke all eiendom fra arbeiderne som høyrekreftene skremmer med. Det er bare snakk om å avskaffe privat eie av produksjonsmidlene: maskiner, teknologi, naturressurser, råstoffer m.m. I Sovjetunionens lovgivning var arbeidernes eiendom beskyttet.» (fra prinsipprogrammet deres).

        For øvrig håper jeg Mot Dag først og fremst blir en nyhetskanal (med plass til diskusjon og debatt) som serverer de nyheter og maktkritiske analyser som etablerte medier feier under teppet, og ikke et eget parti og absolutt ikke en kult av noe slag.

        • En oppklarende replikk: Jeg har aldri hørt Bongard eller RID-modellen hans ta til orde for den totale avskaffelse av den private sfære, det er noe som må stå for P2P Foundation’s og artikkelforfatters regning. Bongard snakker om en form for representativt demokrati.

          • Retorisk-etiskt-politisk agerat… är det för min del vanskligt att föreställa sig någon bokstavlig form/modell av representationer som tejn på (det osynliga be-gripandet av) «representativ demokrati», utan noen slags för-givet-tagen, inre tänkt, momentant muntligt översatt, bokstavligt presentativ, föreställning om «direkt» demokrati.
            (I skrivande stund är det för mig vanskligt att «hålla tungan rätt i mun»… eftersom «det dunkelt sagda» misstänksamt ofta tolkas som = «det dunkelt tänkta» – vilket «i sig» ikke e så rart som noen polemiskt vil få andra att tro, utan ganske vist alltid er ganska så självklart… eftersom vi sällan sier det vi mener og mener det vi sier. «Det lovar jag» undantagsvis – det kan du i vart fall stole på)

            Utan anspråk på allmängilltighet brukar jag parla-mentalt differensiera min «demokratiska» form- föreställning, i akt och mening dia logos, genom att skilja på den (demokratiska) handlingsakten(s) skapande mening och den parla-mentala, (retoriskt-etiskt-politiska), handlingens motsvarande organisatoriska gestaltning av den demokratiska intentionens (tillfälligt representativa) parlament.

            Kort sagt, blir «demokrati» för mig något annat än en given «parlamentarisk» ord-ning. (Exempelvis inrättades

            Demos ikke-kratiska välde er för mig utopiskt ändamålat = ovälde. Tillsvidare får dock termen «demokrati» för mitt vidkommande representera den handling som ständigt söker sin egen-dom-liga mening gestaltad, (mutatis mutandi), i ett redan ännu-ikke fullt rätt/färdigt byggt parlament av TilliTs-valte civitas representativa diktat.

            Fällesprincipen är väl att «alla» = var og en («vuxen»?), har att avgöra var de vill dra gränsen mellan den privata svären (där var og en sörjer og ansvarar för sin egen/doms delning og hushållning) och den allmäna svären (där allmänna medel har att sörja för vad som allmänt är och i princip parla- mentalt ord-nat dia logos. (Vilket, så å si, uppenbart är lättare sagt än beskrivet gjort tillsvidare.)

            Jag är inte säker på att jag förstår representationsfrågans problematik som sådan och inte heller vad du lägger in av ande-dräkt i begreppets begrepp. Men jag hoppas det framgått att jag i samband med valet av TilliTsfulle representanter oxå lurer på valet av ordens för-givet-tagna representanter; «begärets» el «viljans» makt likväl som «Maktens» begär å vilja…

            Jag förmodar att vi, var å en för sig, inte kan dela vad vi är… men hur vi är med det vi har… det kan vi dela… om vi vill.
            Varför oxå egendomen kan brukes av den som til dags dato äger rätten till egendomen, att efter egen doms skön, när og hur som helst den behagar, dela sin egendom med andra… og om en så vil eget förnuft ställa allt en har til allmänt bruk.

            Privat expropiering av allmänna medel är lika illa som allmän expropiering av privata – så var vi färdiga med det – eller?

          • Det er ikke lett å få opp og stå en troverdig modell som ivaretar både individets behov for personlig frihet og privat sfære/ eiendom på den ene siden, og felleskapets behov for regulering av samme frihet og akkumelert kapital/ formue. Det er visstnok et grunnleggende ideologisk og politisk spørsmål, sier de som driver med sånt. Og jeg liker jo å spissformulere det litt i utøvelsen av mitt kall om å være det frihetsbejaende og anti-autoritæres forsvarer her. Men det er et problematisk faktum at jeg

            A: hverken klarer eller ønsker å gi slipp på en infantil og treårings-trassig forkasting av all institusjonalisert så vel som personlig makts legitimitet. Jeg kan mene mer nyansert, men dette er slik jeg oppriktig føler om saken når jeg er ærlig.

            Og B: ikke kan noe med politiske kompromisser eller taktikkeri, jeg kan kun brenne for det som er i tråd med den sanne følelsen, og den sier som sagt: Full frihet, fullt personlig ansvar. (Vi holdes uansett ansvarlige for det meste av oss selv og hverandre, så hvorfor ikke ta oss frihet til å velge hvordan det skal forvaltes også, siden vi uansett må ta både skylda og æren etterpå.)

            Dette leder til et så radikalt standpunkt at det åpenbart nærmest diskvalifiserer for deltakelse i noen reéll politisk debatt, med det samfunnsmessige og økonomiske utgangspunktet vi har i dag. Så derfor fortsetter jeg bare å terpe på «grunnverdian» og frihetsidealet man aldri må kaste ut med noe ideologisk badevann. Det var bare det. 🙂

            NO GODS – NO MⒶSTERS

        • Du er preget av den amerikanske settlerideologien: https://blog.p2pfoundation.net/54570-2/2016/03/09

          Å eie noe i fellesskap eller i en allmenning, har alltid vært sentralt for menneskelige samfunn. Tom. føydalsamfunnet var sterkt preget av allmenningene, noe JM. Greer har presisert. Føydalherren var underlagt et sett av nedarvede tradisjoner og regler han måtte følge for ivaretakelsen av allmenningene. Kapitalismen var en realitet når disse ble avskaffet på den engelske landsbygda, hvor den startet.

          Istedenfor å tenke privatrettslig, bør vi heller utarbeide et nytt lovsett for allmenningene, og hvordan vi organiserer oss og eier ting i fellesskap. Søk opp «Commons Law Project» med Burns Weston and David Bollier.

          Dette betyr ikke at ingenting er privat, men det private underordner seg allmenningene eller det offentlige rom.

          Ellers er jeg enig i at de gamle småbrukene og gårdstunene bør man verne om. Disse har imidlertid blitt rasert etter krigen, og grendefellesskapet er en saga blogg, nettopp med bakgrunn i den amerikanske drømmen om den ensomme eneboligen i kulturlandskapet. Denne drømmen ble mitt mareritt, og raserte småbruket mitt, grenda mi og kulturen min!

          Denne raseringen av en av Norges fremste grendekulturer har jeg skrevet mye om, og det kommer jeg til å fortsette med. Det nye pumpehuset ved herr Fossemøllens øyensten kommer jeg aldri til å tilgi!

          • Hvorfor skulle ikke NKP og statssosialismen være preget av opplysningsfilosofene? Leser du Steigans skriverier om kummunisme 5.0 vil du se at han har forlatt kommunisme 3.0 og statssosialismen, og ønsker å arbeide videre ut fra kommunisme 3.0. Kommunisme 5.0 er derfor sentrert rundt allmenningene, noe statssosialismen hatet. Statssosialismen så kun staten og individet, og ikke allmenningene, som den anså som en konkurrent i likhet med dagens globale kapitalisme. Stats-/markeds-duopolet er den samme djevelskapen som statssosialismen, kun i fornyet innpakning.

            Steigan har forlatt statssosialismen, og forakter den formen for kommunisme han dyrket i sin ungdom. Han er i dag en allmenninger til fremme for allmenningene, som han har funnet i Tolfa.

      • – Pocket Neighborhoods: Creating Small Scale Community in a Large Scale World: http://pocket-neighborhoods.net/thebook.html

        AFs raseri over de chapinske lommetunene er mildest talt forbløffende, som om de var en pest og en plage som er i ferd med å kvele verden. Faktum er at vi ikke har et eneste skikkelig lommetun i Norge, forunderlig nok er det kun i induvidualismens høyborg, USA, de klarer å bygge disse.

        De chapinske lommetunene har sine røtter i de engelske hagebyene, som i disse dager ser en renessanse i England (mye takket være prins Charles skal det nå bygges flere titalls nye hagebyer i England etter den klassiske tradisjonen), og er en perfeksjon av hagebyens ideer. Hageby betyr forresten byen i hagen, og ikke en by full av hus med hager, slik vi ser det i det suburbane helvetet.

        Boka til Ross Chapin har fått en mengde lovord, ikke minst fra Sara Susankha, som skrev den store bestselgeren «The Not so Big House», og hun tror og håper at Chapins bok kan være startskuddet for en ny måte å tenke om hvordan vi bor på, i likhet med hennes bok.

        I lommetunene er den private sfære minst like viktig som den offentlige sfære. Man har derfor en gradvis overgang fra den offentlige sfære til det private, med fellestunet med felleshuset i sentrum, deretter den lille forhage hvor man framviser sine hagepreferanser for tunfellesskapet, deretter tunverandaen, som er en stor vitenskap, da den er hovedmembranen mellom det offentlige og det private rom. Derfor har jeg skrevet artikkelen «Verandaen – limet i tunet».

        Videre innover i huset har man en gradvis overgang, hvor det mest offentlige rommet, kjøkkenet, vender ut mot tunverandaen og tunfellesskapet, mens de mer private rom, som soverom, ligger lenger bak og i andre etasje.

        I lommetunene plasserer man videre vinduene slik at ingen ser inn i hverandres rom, dette er viktig. Man gjemmer videre bort bilen, slik at den ikke forpester tunfellesskapet. Felleshuset i enden av tunfellesskapet er en selvfølge, men ikke hvis man bygger for profitt. Hovedgrunnen til at man ikke har gode lommetun i Norge, er fordi utbyggerne av profitthensyn velger å plassere en bolig der felleshuset skulle vært. Videre har man felles redskapshus, istedenfor at hver bolig har egen plenklipper, hekketrimmer, trillebår, stige, etc. Og man har definitivt ikke individuelle postkasser, men legger stor omsorg i utformingen av postkasse-stativet, slik at dette blir en hyggelig møteplass for småsnakk i hverdagen.

        Delebiler og bilringer er nye ideer som sprer om seg, og ved bildeling kan vi redusere biltettheten til en trettendedel. En stor velsignelse og besparelse for alle. PCer blir litt som lommebøker, og er noe det er en fordel å ha individuelt. Men noen felles pc-er bør man ha for besøkende og de som ikke har råd til egen.

        Skrivere etc. bør man derimot ha felles, slik som i Dyssekilde økolandsby. Jeg har selv prøvd å etablere meg med egen skriver en rekke ganger, men jeg får dem aldri til å virke, og ender med å måtte ta turen ned på biblioteket for mine utskrifter uansett.

        Kone deler man selvsagt ikke, dette er imot menneskets atferdsøkologi, på samme måte som tunfellesskapet er i harmoni med menneskets medfødte biologi. Men det er en del designregler man bør følge for å utforme gode tunfellesskap, og disse har Ross Chapin gitt oss!

        • <i<"AFs raseri over de chapinske lommetunene er mildest talt forbløffende, som om de var en pest og en plage som er i ferd med å kvele verden. Faktum er at vi ikke har et eneste skikkelig lommetun i Norge, forunderlig nok er det kun i induvidualismens høyborg, USA, de klarer å bygge disse."

          Nei nei nei. Hvordan kan du lese meg på den måten? 😀 Jeg har da personlig virkelig ingenting imot lommetun. Snarere tvert i mot, med de rette folka på tunet ville det vært en drøm å bo sånn!

          Jeg bare synes diskusjonen om individuell frihet kontra staten og dens rolle er veldig interessant og viktig, så den vil jeg nok holde varm uansett hva slags ideologi og hva for praktiske ordninger man ellers diskuterer.

          Og det jeg først og fremst setter spørsmålstegn ved er den skråsikre absoluttheten din og de tindrende klare forestillingene om at akkurat sånn eller sånn må det være, og de og de tenkerne og arkitektenes ord er lov, for de har imponert deg når du leste dem, og da er det sånn, basta. Det er denne tendensen til en slik grad av et fasttømret ideal som nærmest blir hellig for den som har sett lyset jeg synes likner for mye på en måte å forholde seg til andre, levende mennesker på, som vi kan kjenne igjen fra alle totalitære strømninger. For å bruke et forslitt uttrykk; det blir fort helt nazi. Det finnes nazi-hippier!

          Jeg vet at hensikten i dette tilfelle er den aller beste mht. ressurser og bærekraft, og mht. nettopp det å tøyle menneskets dårligste trekk, altså de trekkene som får for mye spillerom under det eksisterende systemet der inngruppa blir for lite av en regulerende instans, og beskylder deg ikke for å nære totalitære drømmer overhodet. Men det har ingenting med saken å gjøre nøyaktig hvilken og hvor fin idé man ønsker å arbeide for, dersom man får skylapper og blir såpass besatt av tanken på «det rette» at man begynner å se på alle som ikke øyeblikkelig tar til seg og begynner å leve etter en oppskrift, som fiender av eller rusk i maskineriet. Da kommer det totalitære inn bakdøra, og man trigger uvergelig en masse reaksjoner og motvilje helt unødig. Om man så har verdens beste idé, må man allikevel dessverre i prinsippet være villig til å se den forkastet av andre dersom de ikke forstår eller liker den. Fortvilelsen over dette får man forsøke å svelge ned med gleden over å stå for menneskets rett til det frie, dårlige valg, noe som helt sikkert vil være tilstrekkelig edelt i seg selv til å sikre en komfortabel plass i det hinsidige, dersom det er ens egen moralske standard man slåss med.

          Og så kan det vel virke som om denne oss/ meg mot dem-følelsen er veldig blåst ut av alle proporsjoner for deg pga. noen personlige, negative opplevelser med konflikt mellom kulturer lokalt som har gjort deg litt touchy ifht. å få verbal motstand her. Du skriver i en annen kommentar her at folk hater lommetunet her inne, det er helt sikkert bare tull. Prøv å tenk litt mindre på folks personlige smak, den vet man ikke alltid så mye om utfra de brokker av info som kommer ut her. Se dette heller som en prinsipiell debatt og en slags tankesmie der det er lov å kaste frem tanker og kritikk uten å måtte ha en rolle som fiende/ venn eller dum/ smart.

          Siden det tydeligvis sitter langt inne å snakke med reine ord om dette med tvang kontra frivillighet, foreslår jeg følgende, for å få skrelt vekk en del ullent her som gjør akkurat det aspektet utydelig:

          Dersom det når alt kommer til alt er slik at du mener saken er så overordnet alt annet at du er villig til å sette inn hvilke virkemidler som helst for å få det gjennomført, så si det rett ut. Det er ikke verre eller bedre enn andre styreformer og diktaturer, det bare setter et tenkt samfunnsideal opp mot individets frihet til å avvike eller jobbe for noe annet, og det er helt vanlig. Og da vet vi sånn noenlunde hvor landet ligger når det gjelder prioriteringene. Systemet over individet, selv om individet tross alt er en mer håndfast størrelse.

          Eller, hvis du også synes det er slik at folk må få ta skrittet frivillig, og at ingen genial idé i verden skal få tres nedover noen som ikke er klare for det helt frivillig og med glede og forståelse for verdien av det, så si også det rett ut, for det er faktisk en avgrunn av forskjell. Dersom det er slik, er det vi holder på med akkurat nå ganske meningsfullt, og noe som kan utvikle felles idealer og forståelse, og du kan i likhet med meg kanskje lære noe av å lytte til andres tanker fremfor å banke oss i hodet med en ferdig og ubestridelig sannhet som må trumfes igjennom.

          For det kan faktisk ikke være begge deler, og det kunne være nyttig å få høre hvor du lander dersom du måtte være helt klar på hva som er ditt endelige standpunkt i dette spørsmålet. Tvang for den gode sakens skyld, eller frihet til å velge «feil» for frihetens egen skyld? Stalin eller Sisyfos?

          Du har også bestemt deg for et par ting vedr. hva andre mener, som jeg nok synes de heller burde få formulere selv, slik at det blir riktig:

          Du skriver at jeg er inspirert av den amerikanske settler-ideologien. Det er feil, punktum. Dette tyder på en veldig svart/ hvitt-verden der alt som ikke likner en selv tilstrekkelig blir gjenstand for en projisering av det man liker dårligst her i verden. Jeg skjønner jo hvor berøringspunktene ligger mellom f.eks. meg selv og denne settlerideologien, men den har bl.a. utgangspunkt i en helt annen fysisk virkelighet med andre forutsetninger, muligheter og forventninger enn noen verden jeg har levd i. Det er ikke bare driftige settlere med aversjon mot stat og skattefut på den amerikanske prærien som har oppdaget individet og dets naturlige tilbøyelighet til fri utfoldelse og motstand mot ytre kontrollerende og begrensende faktorer.

          Også skriver du en lang liste om hva Steigan gjør og mener, som jeg mistenker at ville sett litt annerledes ut dersom han hadde skrevet den selv, men det gjør han best gjennom sine artikler og det generelle arbeidet med avisa her, og han har åpenbart forlengst gitt opp å korrigere hva andre tillegger ham av meninger så lenge det foregår her i kommentarfeltet og ikke i KKs spalter.

          • Minner forøvrig om en av dine egne kjepphester: «Det viktigste er ikke å ha rett, men å vinne diskusjonen.» Høres kjent ut, eller?

          • For ordens skyld, det var du som lenket til P2PFs artikkel der det sto at selv klærne var felleseie i dette idealsamfunnet … Fint at du ikke er enig i det allikevel. Da er vi jo allerede i gang med å ro båt.

  8. Fra artikkelen ovenfor:

    «The definition of abundance could be also expanded to the availability of interesting work. One of the interviewees observed the scarcity of enjoyable jobs, not everyone gets to do the cool tasks such as those requiring creativity. Certainly, one could argue that if one wants to pursue some fulfilling activity, one is free to do so. However, usefulness and recognition constitutes part of work satisfaction. In Acorn, there are still some jobs that are necessary but much less attractive. For example, bringing garbage to the landfill is such a job. A person doing it found a way to make it more bearable by being accompanied by another communard. However, still this job is not the first choice. The sense of responsibility for less interesting jobs is different among members. Everyone has a different definition of what an interesting and meaningful activity is. Each activity is accompanied by an individual narrative and interpretation. For example, one of the members considered cleaning as his spiritual practice. Once more, abundance appears as something subjective.»

    Det er dette som er så fint med IGD eller RID-modellen, hvor produksjonen organiseres rundt selvorganiserende celler eller lommer (lommedemokratiet) av inngrupper. De som gjør det «meningsløse» arbeidet eller «drittjobbene» får samme stemme som forskere og akademikere, kunstnere og håndverkere. I tillegg kan vi som fellesskap vise at vi verdsetter deres arbeid ved å gi dem en ekstra bonus. Slik blir de ikke samfunnets bunnfall, men lik fruktkjøttet i eksklusive juicer.

    På dette viset kan vi virkelig føle at vi er et generøst samfunn. Generøsitet gjør noe med mennesker. Ikke kun på individ-nivå, men på samfunnsnivå. Nå er vi imidlertid på full fart mot et iskaldt, fordømt utgruppesamfunn, hvor vi kun tenker på oss selv og våre aller nærmeste: https://radio.nrk.no/serie/mellom-himmel-og-jord/DMTL04000417/22-01-2017#t=17m56s

    • Noen tanker om verdien av drittjobbene.

      Jeg har i det siste vært med på en håndfull turer med det lokale avfallshåndteringsfirmaet/ kommunen, og fått kjenne på kroppen hvordan en arbeidsdag for en søppelsjåfør anno 2017 arter seg (for «moro skyld», helt frivillig og uten betaling, kall det «rep.øvelse i selvproletarisering m/ innlagt journalistisk blikk og personlige opplevelsesturer».)
      Til tross for at det alltid er gøy med svære, absurd kraftige maskiner og alle tonnene med monster-hi-tech man kjører rundt i, er det liten tvil om at det er mye svineri. Eller om at folk er svin. Fy f**n så mye unødvendig bedritent ekstraarbeid vi produserer til det leddet gjennom skjødesløs og/ eller vettløs personlig søppelhåndtering.

      Og den overveldende urettferdigheten som ligger innebygget i systemet når det er dette som er underbetalt og gir lav sosial status, mens f.eks. det å tjene til champagnens opphold ved å gi dårlige råd til rike folk om hvordan bli enda rikere, gir både mer lønn og mer status, skriker mot en med voldsom kraft. Det er komplett galskap, man blir glødende kommunist og klassekjemper av mindre selvfølgelig, pokker ta, det er jo søplefolka som er heltene i storyen, ikke «hverdagsheltene», men heltene, punktum! Jobber som gjør det lett å føle at man «realiserer seg selv» og lar en lett få utløp for sine kreative og kunstneriske årer er jo langt på vei selvbetalende i form av mening og trivsel for en selv, de trenger ikke å betales dobbel lønn i tillegg før søplekjøreren får dobbelt av det igjen, spør du meg. Og hvordan byene blir når de ikke jobber med en kapasitet som matcher behovet har vi fått se flere steder i Europa de siste årene. Litt allmen samfunnstjeneste med dette på omgang i tillegg til den faste bemanningen, og kanskje litt i matproduksjon og i helse- og omsorgssektoren, kunne kanskje vært en idé som en begynnelse, for å holde noen fingre i jorda og hjelpe til med en oppvurdering av en innsats som er så grunnleggende for at både et sunt og et mindre sunt søppelproduserende samfunn skal fungere i det hele tatt.

      De skulle hatt dobbel lønn, og blitt bukket dypt inn som VIP’er og gratisgjester overalt hvor de kom av ærbødige fondsforvaltere som avtjente sin underbetalte spesial-samfunnstjeneste i hovmesterantrekk.

      Og så er det mer å lære av en vis, men dog temmelig lykkelig søplemann enn å lide i stillhet uten å syte, da: Som i alle jobber og i livet ellers, blir alt bedre, morsommere og mer meningsfylt med litt yrkesstolthet og stadige påfunn for å forbedre ting teknisk, gjøre arbeidet mindre anstrengende og forbedre rutiner for bedre utnyttelse av mannskap og materiell. Det kan være så enkelt som å se at en subtil vridning på noen få grader av en tilsynelatende veldig naturlig etablert plassering av en gitt container langs en kronglete og bratt norsk skogsvei, kan bety ti-tjue minutter kronglete, farlig og drivstoffslukende manøvrering og snuoperasjoner med høy stressfaktor spart. For all ettertid, for alle som kjører ruta, hver gang, hver uke, året rundt. Sånt må man jo bare elske.

  9. Hej Pål jag skulle förstås ha köpt aktier men under detta år har jag stöttat Hamnarbetarna i Norge och Sverige ekonomiskt och som pensionär räcker inte pengarna till allt man vill stötta.Dock kan jag väl bli månadsgivare men då behöver jag kontonummer,IBAN ochBICnummer.Kamratliga hälsningar från en som var med när vi tågade ut från SF årsmöte och sedemera bildade SUFml.

  10. Dette blir spennende! Forresten, har dere vurdert podcast? Jeg bruker det mye og det er utrolig bra da en kan høre på bra innhold mens en kjører bil, gjør husarbeid osv. Det bør dere absolutt vurdere.

  11. Handler det hele om å foredle gamle -ismer, gi dem en ny renset drakt. «Kollektivisme»/gruppen kontra individualismen/individets….. (ukrenkelighet). «Tenke-tanker» fører ikke alltid til fremskritt forøvrig, iallefall ikke for den enkelte. Å tenke «masser» som en ukjent mengde er IN. Mosulfolket får kjenne på det idag, man regner med tusenvis ofre for Pentagon-bomber. Bare en tanke.,

    https://www.youtube.com/watch?v=tM26C3PC-nE

  12. «Fällesprincipen är väl att “alla” = var og en (“vuxen”?), har att avgöra var de vill dra gränsen mellan den privata svären (där var og en sörjer og ansvarar för sin egen/doms delning og hushållning) och den allmäna svären (där allmänna medel har att sörja för vad som allmänt är och i princip parla- mentalt ord-nat dia logos. (Vilket, så å si, uppenbart är lättare sagt än beskrivet gjort tillsvidare.)»

    Du forstår ikke allmenningene, og er preget av «allmenningenes tragedie», som er et falsum. Allmenningene har alltid vært en sentral del av de menneskelige samfunn, og avgjøres av allmenningene, i fellesskap. Vanligvis har dette skjedd gjennom utarbeidelse av tradisjoner. Tolfa, hvor Steigan har valgt å bosette seg av nevnte grunn, er et godt eksempel: https://blog.p2pfoundation.net/tolfa-in-italy-a-future-hub-for-the-commons-in-europe/2014/06/25

  13. Jeg er skremt over den frykten for allmenningene som finnes her inne, og blir dette den gjeldende tonen i Mot Dag AS, kommer jeg til å gå mine egne veier!

    For de som ønsker et nytt samfunn hvor allmenningene igjen står i sentrum av våre liv, vil jeg anbefale følgende bok:

    – Think Like a Commoner: A Short Introduction to the Life of the Commons: http://www.thinklikeacommoner.com/

    • Jeg tror du kanskje overtolker frykten her inne. Og du leser inn en generell tone av hat mot lommetun som i alle fall jeg ikke oppfatter når jeg leser innleggene her.

      Men folk ønsker og mener ikke alltid det samme, og er det full enighet om alt du er ute etter, er sikkert dette feil forum.

      Selv synes jeg de lommetunene du beskriver høres helt fine ut dersom folk går overens og beboerne er nogenlunde enige om hvordan de vil ha det. I beste fall kan det sikkert bli svært idyllisk. Men jeg kan ikke se for meg at ALLE vil bo slik.

      • Nettopp! Beboerne! Det er beboerne og ikke korporasjonene som skal bygge våre boområder:

        «This is, of course, a rampant nod to commercialism, which, if we did not live in such a commercial era, would be seen for what it is. The life of a community cannot be held hostage, by a person or corporation who seeks to make money and profit from the construction of its streets and buildings. The streets and buildings are part of the neighborhood’s lifeblood, the city’s life blood, and they must be interwoven with the activities and life of the people themselves. Anything less leads inevitably to drug abuse, crime, teenage violence, anomie, and despair – the very earmarks of modern urbanism.» – Christopher Alexander

  14. Bongard har ikke sagt noe som helst om hvordan vi skal organisere oss utover det å ta demokratisk kontroll over produksjonsmidlene, da det er den kapitalistiske PRODUKSJONSFORMEN som truer eksistensen vår, og det er denne det er livsnødvendig å ta kontroll over.

    Det er imidlertid slik at når vi har etablert RID-modellen har vi entret de ultimate allmenninger og det ultimate demokrati, hvor det ikke lenger er kapitalen og profittmotivet som styrer våre liv. Stats-/markeds-duopolet, dette tohodete monsteret som i dag herjer med våre liv og parasitterer på allmenningene, vil da ligge stein dødt igjen på marken.

    Vi vil da, som en allmenning, reorganisere samfunnet, hvor staten og markedet oppløses i de ultimate allmenninger. Dette vil nødvendigvis inkludere et helt nytt lovverk, hvor allmenningene står i sentrum. Bongard beskjeftiger seg ikke med disse spørsmålene, det er ikke hans oppdrag, det er vårt oppdrag som medborgere av det ultimate demokrati.

    Burns Weston og David Bollier har imidlertid her lagt et tungtveiende fundament, som bør danne malen til et nytt lovverk når InnGruppe-Demokratiet (IGD) er på plass. Men det er vårt parlament bestående av representanter fra en mengde produksjonsceller, som skal vedta dette lovverket på våre vegne.

    Altså, Bongards oppgave er å opprette rammeverket for et nytt demokrati. Det er dette demokratiet, som er oss, som skal utforme og vedta et nytt lovverk.

    – Green Governance: Ecological Survival, Human Rights, and the Law of the Commons: http://commonslawproject.org/

    Vi skal imidlertid huske at dette samfunnet vil bygge på humanetologien, og ikke samfunnsviternes synsing og vimsing.

    «Herregud eg blir skremt av samfunnsviternes ignoranse. Fikk frysninger som bare religionsfanatikere har klart å gi meg hittil.» – Tor Martin Austad

  15. ALLMENNINGENE VENDER TILBAKE: http://permaliv.blogspot.no/2016/02/allmenningene-vender-tilbake.html

    Likesom solen var i ferd med å forsvinne, så var også allmenningene. Måtte vi se allmenningenes tilbakekomst nå som kapitalisme som sivilisasjon er en saga blott, og alt vi har tilbake er et gjenferd som kan skremme vettet av selv den mest hardhudete. Sjelden har vel allmenningenes skjønnhet, storhet og poesi blitt skildret mer presist og dyptloddende enn i et intervju med David Bollier hos Shareable denne måneden (Han har også vært intervjuet hos Levevei.no, episode 106).

    «Shareable: In the book, you and Silke focus on what is described as the consciousness of thinking, learning, and acting as a commoner as the heart of the commons movement. What does this mean to you?

    It means breaking down some of the dichotomies that we take for granted, such as between public and private, between collective and individual, between rational and nonrational. In the commons, they start to blur. You have to start talking about the commons as this organic whole, and not as this machine you can break down into parts or dissect. It’s a living organism and that’s precisely what needs to be studied: its aliveness.

    Conventional, modern science refuses to explore aliveness, and instead has a lot of reductionist categories that don’t really get to the essence of, not only what it is to be a living human being, but a living human being on a living earth. I think the commons wants to speak to those kinds of concerns and, not surprisingly, it won’t fit into a lot of the conventional, intellectual boxes that academics, in particular, like to use.

    A point in the book that I find very interesting is that policymakers and experts can’t design and build commons in a top-down fashion and expect them to thrive. Commoners must do this work themselves. What distinguishes an organic commons from a manufactured one?

    The institutionally sponsored commons cannot have the same bottom-up sense of commitment, ownership, co-creation. To that extent, they will be subjects in somebody else’s drama with outside directors, as opposed to expressions of a creative upswell from people themselves, that serves their interests, their needs, their inner lives.

    Institutions are notoriously unable to speak to or express people’s inner needs and yearnings, but I think commons can and do. That’s really the essence of the aliveness I was talking about. Commons have their own self-replicating energy and enthusiasm and, sometimes, flashes of grace. That’s quite special. It’s all wrapped up in the fact that a commons is a unique social, historical, cultural phenomenon that lives in that moment, that expresses people’s real needs.

    This is a far cry from the resource-allocation type of analysis that some people try to understand commons through. Which is not to say that some of those resource analysis issues don’t matter, I’m just saying that they’re not the whole story.» – David Bollier

    Det er godt å ha personligheter som David Bollier, som kan formulere slike visjoner om en annen framtid. Måtte Mot Dag AS spille en avgjørende rolle for at allmenningene igjen skal slå rot i vårt gjennomindividualiserte land. Selv har jeg blitt gjenstand for mye hat i året som har gått, fordi jeg kjemper for allmenningenes tilsynekomst. Spesifikt for mitt initiativ for å etablere en lommelandsby på Skreias tak, og for å omforme Kvernumstomta ved Skreia til et nav for «peer-to-peer»-produksjon, hvor det har vært småindustri siden middelalderen. At folk i dag har et slikt hat for og frykt til allmenningene, som har vært menneskesamfunnenes kjerne og bærebjelke gjennom alle tider fram til moderniteten, kom som et lite sjokk på meg.

    ———-

    Veldig trist å se den frykten og motviljen mot allmenningene og allmenningheten som råder i kommentarfeltet, og sannsynligvis i Mot Dags eierskap etter aksjeutvidelsen. Men Steigan selv ser ut til å ha forstått allmenningenes kjerne, så kanskje er han enda tristere enn meg?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here