Det finnes ingen krig mot terror. Derfor kan den heller ikke vinnes. Dette skriver riksbibliotekar Aslak Sira Myhre i et leserinnlegg på Dagsavisens Nye Meninger. Myhre skriver videre:
Det finnes ingen krig mot terror, rett og slett fordi det ikke finnes noe terrorland, eller noen terrorstyrke å krige mot eller vinne over. Terroren er løst organisert i hemmelige celler og den er ideologisk motivert. Religiøst og politisk. Men om troen på at kampen kan vinnes som en tradisjonell krig, er en del av høyresidas blindsone i møtet med jihadistisk terror, så er den ideologiske motivasjonen for jihadistisk terror venstresidas. Økonomisk ulikhet, fattigdom og rasisme er terrorens bakteppe. Det har venstresida hatt rett i hele tida. På lengre sikt kan ikke terroren bekjempes uten at disse ødeleggende kreftene bekjempes. Men noen spiller foran dette bakteppet. Noen rekrutterer og propaganderer terrorens mørke hat og menneskefiendtlige ideologi.
tter at Anders Behring Breivik myrda barn på Utøya i guds og høyreekstremismens navn, kjempa jeg og mange med meg for at terroristens udåd ikke skulle forstås som en enkel, gal manns handlinger, men et uttrykk for en voldelig ideologi. Nå påhviler det oss å forstå den jihadistiske terroren på samme måte, og stille de samme kravene her. Unge menn som myrder med kniver, biler, bomber eller gevær i Allahs navn er en del av en voldelig, ideologisk bevegelse. De er ikke bare produkter av sin oppvekst, sine omgivelser, sin psyke eller verdensordenen. Idet de stikker kniven i brystet på tilfeldige mennesker i Londons gater, eller sprenger seg i lufta på en rockekonsert, er de kriminelle, terrorister og våpendragere for ekstremisme. Og bak dem står det ideologer og propagandister. Disse propagandistene må bekjempes med samme styrke som forsøkene på å organisere nynazistiske bevegelser har blitt bekjempa. «Ingen nazister i våre gater» må bli til «ingen jihadister i våre gater». Og mobiliseringen kan ikke ledes av islamofobe, rasister og høyreekstreme, men må om de skal lykkes komme fra breie folkebevegelser, fra muslimer og minoriteter og fra venstresida.
Den tidligere lederen av Rød Valgallianse har dermed «satt halen på katten» i en grad som få av hans partifeller har evnet å gjøre. Det skal bli interessant å se om han får noen respons.
