Som ventet vant Emmanuel Macron over Marine Le Pen i det franske presidentvalget. Han var alle medienes favoritt og gjorde det bedre enn meningsmålingene sa på forhånd – opp fra 60% til 66%.
Men det er på langt nær hele bildet. Riktignok gjorde Marine Le Pen det dårligere enn meningsmålingene antok, men hun fikk 11,5 millioner stammer, og har dermed et sterkt utgangspunkt til å gjøre Front National til den viktigste opposisjonen mot Macron i parlamentet.
Det er også grunn til å merke seg at kanskje så mange som halvparten av stemmene for Macron var proteststemmer mot Le Pen. Om lag fire milllioner velgere stemte blankt. 26% av franskmennene avsto fra å stemme, det er det høyeste nivået siden 1969.
Le Pen fikk de fleste av sine nye stemmer fra dem som stemte Fillon i første omgang, altså tok hun godt for seg i det republikanske partiet. En tredel av Mélenchons velgere stemte blankt eller unnlot å stemme, men 10% av dem stemte Le Pen.
Se også denne oversikten.
Det er en klar sammenheng mellom høy arbeidsløshet og antall stemmer for Le Pen. Macron fikk den sterkeste støtten sin fra dem med høy utdannelse og høy inntekt, viser analysen til Financial Times.
Lederen for det venstreorienterte France Insoumise, Jean-Luc Mélenchon, sa i sin kommentar at «programmet til denne monarkpresidenten er kjent allerede. Det er krig mot det franske velferdssystemet og økologisk uansvarlighet.»
Mélenchon satser på å mobilisere de sju millionene som stemte for ham som president til å sikre en sterkest mulig posisjon i parlamentsvalget. Landsorganisasjonen CGT har allerede varslet demonstrasjoner for å møte den nyvalgte presidenten.
Mélenchon har rett i at det ligger an til politisk krig fra kapitalen og den politiske eliten mot arbeiderklassen og det som er igjen av velferdsstaten, for Macron er ekstrem i sin ultraliberalisme. Men i valgkampen har han sluppet å si noe om det. Han har surfet på sitt unge ansikt, sin ungdommelige sjarm og medienes nesegruse beundring.
Men nå begynner den politiske hverdagen, og da skal Macron gjennomføre den politikken han egentlig står for og som oppdragsgiverne hans forventer. Han vil møte opposisjon både fra fagbevegelsen og FI på den ene siden og fra Le Pens folk på den andre sida. Marine Le Pen har signalisert at hun vil reformere Front National for å bygge en sterkere blokk foran neste presidentvalg. Hva det betyr i praksis, gjenstår å se.
EU-lederne og de politiske lederne i Europa har vært usedvanlig partiske foran det franske valget, og for EU er den umiddelbare franske krisa over. Det blir ingen frexit med det første.
Men krisa i Frankrike er like djup, arbeidsløsheten like stor og ubalansen mellom Frankrike og Tyskland like alvorlig som før. M. Macron har ikke noe parti. Det må han lage seg fort for å sikre seg støtte i parlamentet i juni.
Den franske arbeiderklassen har ført en omfattende klassekamp mot arbeiderfiendtlige lover og nyliberal politikk under president Hollande. Alt tyder på at denne klassekampen vil bli enda skarpere under president Macron.