Farlig rask dom i Syria – igjen

0
Fra en gassprovokasjon i Syria. Folk fra White Helmets uten verneutstyr i et område der det angivelig er brukt giftgass

Av Robert Parry

Med den siste, forhastede dommen om de giftgass-drepte i et opprørskontrollert område nord i Syria tirsdag, har mainstream media i USA nok en gang avslørt seg selv som en trussel mot ansvarlig journalistikk og menneskehetens framtid. Igjen ser vi det bekymringsfulle mønsteret med dommen først og undersøkelser senere, til og med når denne opptredenen kan føre til farlig opptrapping av krig og mange flere døde.

Før en grundig vurdering av bevisene rundt tirsdagens tragedie var mulig, hadde The New York Times og andre større nyhetsmedier i USA knyttet ansvaret for de mange døde til Bashar al-Assads syriske regjering. Dette blåste nytt liv i kravene om at USA og andre nasjoner etablerer en «flyforbud-sone» over Syria. Noe som ville bygge opp til at enda en «regimeendrings-krig» settes i gang. Med stor risiko for å plassere USA i en varm krig med atomvåpen-bevæpnede Russland.


Gravejournalist Robert Parry var den som skrev mange av de første Iran-Contras-sakene for Associated Press og Newsweek på 80-tallet. Denne artikkelen ble først publisert på Consortiumnews.com. Oversatt  av Anne Merethe Erstad


Selv mens de grunnleggende fakta fortsatt ble samlet inn om tirsdagens hendelse, ble vi, folket i USA, forberedt på å mistro den syriske regjeringens svar om at giftgassen kan ha kommet fra opprørernes lagre, og at gassen kan ha blitt sluppet ut enten ved et uhell eller med vilje – noe som førte til mange sivile dødsfall i en by i Idlib-provinsen.

Folk fra White Helmets uten verneutstyr i et område der det angivelig er brukt giftgass

Ett mulig scenario var at syriske krigsfly bombet opprørernes våpen-depoter, der giftgassen var lagret, og containerne ble ødelagt. En annen mulighet var en iscenesatt hendelse fra stadig mer desperate jihadister i al-Qaida, som er kjent for sin hensynsløshet når det gjelder tap av uskyldige menneskeliv.

Selv om det er vanskelig å vite hva som er sant og hva som ikke er sant på et så tidlig tidspunkt, blir jeg fortalt at USAs etterretning undersøker disse alternativene seriøst. En kilde viste til muligheten for at Tyrkia har forsynt opprørerne med giftgass (den eksakte typen er ikke konstatert), for potensiell bruk mot kurdiske styrker, som opererer i det nordlige Syria, nær den tyrkiske grensen. En annen potensiell bruk kunne være et terror-angrep mot en regjeringskontrollert by, som hovedstaden Damaskus.

Rapporter fra den undersøkende journalisten Seymour Hersh og uttalelser fra enkelte i tyrkisk politi og fra opposisjonspolitikere, har knyttet tyrkisk etterretning og al-Qaida-tilknyttede jihadister til angrepet med saringass 21. august 2013 utenfor Damaskus. Dette angrepet drepte flere hundre mennesker. The New York Times og andre større nyhetskanaler i USA fortsetter imidlertid å legge skylden for dette angrepet på Assad-regimet.

Garvede propagandister

Tirsdag pekte «Times» ut to av sine mest garvede anti-syriske propagandister til å dekke giftgass-historien: Michael B. Gordon og Anne Barnard.

Gordon har vært i frontlinjen for de neokonservatives «regime-endring»-strategier i årevis. Han var den ene av journalistene bak The New York Times’ beryktede «aluminium-rør-historie» 8. september 2002. Den ble bygget på regjeringskilder i USA og irakiske avhoppere for å skremme amerikanere med bilder av «sopp-skyer», hvis de ikke støttet president George W. Bush’ kommende invasjon i Irak. Tidspunktet passet perfekt med at Bush’ administrasjonen annonserte «utrulling» av Irak-krigen.

Gordons med-skribent, Judith Miller, er den eneste journalisten i USA som er kjent for å ha mistet jobben på grunn av uforsvarlig og «sjuskete» journalistisk arbeid som medvirket til Irak-katastrofen. Gordon, på sin side, fortsatte i jobben som en respektert Pentagon-korrespondent.

Gordons navn kom også opp i en støttende rolle, i forbindelse med «Times»’ elendige «vektor-analyse», som visstnok skulle bevise at syrisk militære var ansvarlig for saringass-angrepet 21. august 2013. Artikkelen med «vektor-analysen» 17. september 2013, sporet flykorridorene til to raketter som ble gjenfunnet i forsteder til Damaskus, tilbake til en syrisk militærbase 9,5 kilometer unna.

Artikkelen ble brukt som «bombesikkert» bevis på at den syriske regjeringen løy da den benektet å ha stått bak sarin-angrepet. På samme måte som aluminium-rør-artikkelen, ignorerte imidlertid «vektor-analysen» motstridende beviser. Som at kompassretningen for en rakett som landet i Moadamiya var upålitelig, fordi den traff en bygning på vei ned. Det viste seg også at denne raketten ikke hadde inneholdt saringass, så poenget med å ta den med i vektor-analysen av to sarin-bærende raketter, var meningsløst.

Men i siste instans falt New York Times-artikkelen fra hverandre, da rakettforskere analyserte den ene sarin-bærende raketten som hadde landet i Zamalke-området. Forskerne påviste at raketten hadde en maksimal rekkevidde på omkring to kilometer. Noe som betyr at den ikke kunne ha kommet fra den syriske militær-basen. C.J. Chivers, en av med-skribentene bak artikkelen, ventet til 28. desember med å publisere et halvhjertet semi-dementi. (Se Consortiumnews.coms «NYT Backs Off Its Syria-Sarin Analysis»)

Gordon var medforfatter av en annen falsk førsteside-sak i New York Times 21. april 2014. Da forsynte Utenriksdepartementet i USA og regjeringen i Ukraina avisen med to fotografier som etter sigende beviste at en gruppe russiske soldater – først fotografert i Russland – hadde tatt seg inn i Ukraina, hvor de ble fotografert på nytt.

To dager senere ble imidlertid Gordon tvunget til å skrive et dementi, fordi det viste seg at begge bildene var tatt i Ukraina – noe som ødela hele premisset for historien. (Se Consortiumnews.coms «NYT Retracts Russian-Photo Scoop»)

Gordon personifiserer kanskje bedre enn noen andre hvordan mainstream media arbeider. Hvis du publiserer falske nyheter som passer med establishmentets historier, er jobben din sikker selv om artiklene sprenges i fillebiter. Hvis du imidlertid går mot hovedstrømmen – og hvis noen med innflytelse stiller spørsmål ved historien din – kan du lett befinne deg uten jobb selv om artikkelen er korrekt.

Ingen skepsis tillatt

Gordons med-skribent bak tirsdagens giftgass-historie, Anne Barnard, har konsekvent rapportert fra den syriske konflikten som om hun var pressetalskvinne for opprørerne – ved å slå stort opp deres anti-regjerings-påstander selv når det ikke har foreligget noen bevis.

Barnard har base i Beirut i Libanon. 2. juni 2015 skrev hun for eksempel en førsteside-historie som fremmet opprørernes propaganda-tema, nemlig at den syriske regjeringen på en eller annen måte skulle stå i ledtog med Den islamske staten. Dette til tross for at selv USAs utenriksdepartement vedgikk at de ikke hadde noen bekreftelser på disse påstandene fra opprørerne.

Da Gordon og Barnard slo seg sammen for å rapportere om den siste syriske tragedien, viste de nok en gang ingen skepsis til raske påstander fra USAs regjering og syriske opprørere om at Syrias militære var ansvarlig for med vilje å ha sluppet ut saringass.

White Helmets (al-Qaida) bruker hele tida barn i propaganda for full krig

Kanskje for første gang siterte New York Times president Trump som en pålitelig kilde, fordi han og hans pressesekretær sa det «Times» ønsket å høre – at Assad må være skyldig.

Gordon og Barnard siterte også de kontroversielle Hvite Hjelmer, opprørernes vestlig-finansierte sivile forsvarsgruppe. De har arbeidet side om side med al-Qaidas Nusra-front og har vært mistenkt for å iscenesette heltemodige «redningsoperasjoner» – men blir ikke desto mindre behandlet som et oppkomme av sannheter av USAs mainstream nyhetsmedia.

I tidlige internett-versjoner av «Times»-artikkelen, var reaksjoner fra det syriske militæret begravd langt ned i artikkelen, rundt omkring 27. avsnitt: «Regjeringen benekter at den har brukt kjemiske våpen og hevder at opprørerne og krigere fra Den islamske staten bruker gift for å komme med falske anklager mot regjeringen eller at angrepene er iscenesatt.»

Det påfølgende avsnittet nevnte muligheten for at et syrisk bombetokt kan ha truffet et av opprørernes lagerhus der giftgass ble oppbevart, og på den måten forårsaket utslippet uten at det var hensikten.

Men plasseringen av denne responsen ga klar beskjed om at The New York Times ikke tror på noe Assad-regjeringen sier. I den versjonen av artikkelen som ble presentert i avisens morgenutgave, var regjeringens uttalelser i det minste flyttet opp til sjette avsnitt, men fortsatt omkranset av kommentarer som signaliserte at «Times» aksepterte opprørernes versjon.

Etter å ha notert seg Assad-regjeringens benektelse, la Gordon og Barnard til følgende: «Men bare det syriske militæret hadde ferdigheten til og motivet for å sette i verk et luftangrep som det som rammet opprørs-byen Khan Sheikhoun.»

Men igjen ignorerte de alternative muligheter. En mulighet var at et bombetokt sprengte kontainere med kjemiske våpen som opprørerne planla å bruke i fremtidige angrep. En annen var at al-Qaida-jihadister iscenesatte hendelsen for å fremkalle nøyaktig det internasjonale raseriet – rettet mot Assad – som har kommet.

Gordon og Barnard kan også ta feil når de sier at Assad er den eneste med motiv for å slippe ut giftgass. Nå som Assads styrker har fått overtaket over opprørerne, hvorfor skulle han risikere å utløse et internasjonalt raseri på dette avgjørende tidspunktet? På den andre siden vil kanskje de desperate opprørerne anse de grusomme scenene fra utslippet av giftgassen som en mulighet for å snu spillet i siste fase.

Press for å forhåndsdømme

Ingen ting av dette betyr at Assads styrker er uskyldige. Men en seriøs undersøkelse vil bringe fakta på det rene og deretter komme til en konklusjon. Ikke i motsatt rekkefølge.

Imidlertid vil det å legge fram andre alternativer føre til de sedvanlige beskyldningene om «Assad-apologet», regner jeg med. Men det å nekte å dømme på forhånd er det journalistikk er ment å handle om.

The New York Times virker imidlertid ikke lenger å ha noen interesse av å la fakta bli samlet inn og deretter la dem tale for seg selv. «Times» stilte onsdag opp med en leder under tittelen «Et nytt nivå av fordervelse fra herr Assad».

Oppførselen til The New York Times og andre mainstream medier representerer et ytterligere problem: Ved å være raskt ute med å trekke konklusjoner, presser de andre viktige personer til å følge opp fordømmelsene og kan dermed komme til å gjøre undersøkelsen forutinntatt – samtidig som de forårsaker en farlig drivkraft fram mot mulig krig.

I det øyeblikket politiske ledere avsier en dom, blir det en karriere-trussel for tjenesteansatte på lavere nivåer å gi uttrykk for uenighet med disse konklusjonene. Vi har allerede sett dette gjennom måten FN-etterforskere aksepterte påstander fra opprørere om at den syriske regjeringen brukte klorgass – et knippe beskyldninger The New York Times og andre medier nå rapporterer ganske enkelt som klare fakta.

Men, påstandene om at Syrias militære blander beholdere med klorgass i såkalte tønne-bomber gir liten mening, fordi utslipp av klorgass på denne måten er ineffektivt som et dødelig våpen. De har imidlertid blitt et viktig element i opprørernes propaganda-kampanje.

Etterforskere fra FN, som var under sterkt press fra USA og vestlige nasjoner for å gi dem noe de kunne bruke mot Assad, ga sin støtte til opprørernes påstander om at regjeringen brukte klorgass i et par tilfeller. Men etterforskerne mottok også vitnemål fra beboere i ett område, som beskrev iscenesettelsen av klorgass-angrep i propagandaøyemed.

Man skulle tro at framlagte bevis om ett iscenesatt angrep ville økt skepsisen til de andre tilfellene. Men FN-etterforskerne forstod åpenbart hva som var best for karrieren deres, så de støttet et par andre påståtte tilfeller til tross for at de ikke hadde mulighet til å foreta undersøkelser i felten. (Se Consortiumnews.coms «UN Team Heard Claims of Staged Chemical Attacks»)

Nå blir denne tvilsomme FN-rapporten utnyttet for det den er verd i forhold til den nye hendelsen. Ett opportunistisk funn for å rettferdiggjøre et annet. Men det presserende spørsmålet er nå: Har det amerikanske folket forstått tilstrekkelig om «psykologiske operasjoner» og «strategisk kommunikasjon» til endelig å vise den skepsisen som ikke lenger finnes i store nyhetsmedier i USA?

 

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.