Stedfortrederkrigen mot Syria, som er drevet og fortsatt drives av Vesten og oljediktaturene med Norge som lydig deltaker og finansieringskilde, har til de grader ødelagt landet at det vil kreve 1000 milliarder dollar i investeringer for å bygge det opp igjen. Det er klart mer enn et norsk oljefond, og er med alle tenkbare målestokker en enorm sum. Det sier noe om hvor stor forbrytelse vi deltar i – og naturligvis er det de landa som har ført eller deltatt i denne ulovlige krigen som burde ha betalt. Det kommer de foreløpig ikke til å gjøre. Vi får håpe at framtidige maktforhold i verden endrer seg såpass mye at det blir mulig å stille de skyldige til ansvar. Men inntil da må problemet løses på annen måte.
Spørsmålet blir aktualisert – heldigvis – fordi den syriske armeen med sine russiske og iranske støttespillere satdig vinner nye seire i krigen mot de jihadistiske leiehærene.
Den mest opplagte kandidaten til å ta brorparten av disse investeringene, er Kina. I noen medier er spørsmålet blitt stilt på en underlig måte, som om det dreier seg om å kaste penger ned i et svart hull. Det som er aktuelt er imidlertid investeringer. Det vil sikkert aktuelt med gaver også. Men i hovedsak vil det dreie seg om investeringer som man håper vil gi tilsvarende avkastning. Man kan si mye rart om kineserne, men kapitalistisk tankegang har de forstått. Hvis Kina investerer i utlandet, er det med sikte på langsiktig inntjening.
I et intervju med den kinesiske TV-stasjonen Phoenix sa Bashar al-Assad at forbindelsene mellom Syria og Kina er i framgang, og det er nokså opplagt at Syria vil ta imot kinesiske investeringer i gjenoppbygging med åpne armer. Faktisk er Kina allerede i gang, sa den syriske presidenten:
China can be in every sector with no exception, because we have damage in every sector. But if we talk about now, before this comprehensive reconstruction starts, China now is being involved directly in building many projects, mainly industrial projects, in Syria, and we have many Chinese experts now working in Syria in different projects in order to set up those projects.
Og når den virkelige gjenoppbyggina skal i gang med å bygge opp igjen byer og forsteder og infrastrukturen, oljefeltene og alt det andre som terroristene har ødelagt – med vestlig støtte – er det tydeligvis ingen grenser for hva Kina vil få være med på.
Syrias amassadør til Kina, Imad Moustapha, sier at på grunn av vestlige sanksjoner er Kina ikke bare Syrias viktigste handelspartner, men står for 80% av Syrias utenrikshandel.
Geostrategi og økonomi
Kina har vært imot denne krigen hele tida og har støttet Syrias regjering i FN på prinsipielt grunnlag. Men det er ingen tvil om at dersom det blir fred og Kina blir invitert, så vil landet stille opp med størstedelen av det som trengs.
Et økonomisk støttepunkt i Syria med den rette infrastrukturen vil passe som hånd i hanske i Kinas «En vei, ett belte»-strategi. En del av den gamle Silkeveien munnet ut i Syria. En utløper av den nye silkeveien har nådd Iran, og kan enkelt videreføres til Syria. Ja, den blir komplett med den syriske greinen.
Dette vil geostrategisk plassere kinesiske interesser ved bredden av det indre Middelhavet, og det vil passe inn i strategien med å nå fram til de europeiske markedene derfra, blant annet via den kinsesiskeide havna i Pireus.
Gjennom den aisatiske investerings- og utviklingsbanken AIIB har Kina det finansielle instrumentet på plass til å gjøre slike investeringer. Og landet har knowhow og ekspertise til å bygge opp Syria med den ypperste av den teknologien kineserne rår over.
Iran får flåtebase i Syria?
Russiske medier melder at Bashar al-Assad har gitt grønt lys for opprettelse av en iransk flåtebase i Latakia, nær den russiske basen. Det vil i så fall bringe Iran til Middelhavet på en måte landet ikke har vært i moderne tid.
Ddet kan godt oppfattes som en takk for innsatsen i forsvaret av Syria, og dersom det stemmer, er det et betydelig nederlag for sunnialliansen, Israel og Vesten, som har gått inn i denne krigen med en klar tanke om å også skade Iran.
Det er ikke sagt noe om noen kinesisk base, men det vil ikke overraske dersom kinesiske megainvesteringer blir fulgt opp av et militært motstykke.
Avveining
Nettavisa The Diplomat skriver:
It seems that China has both the political willingness and economic capability to cover expenses that the international community — especially Russia, Iran and Syria — will need to help Syria’s economic reconstruction. In return, China would play a major economic role in Syria.
På den andre sida mener The Diplomat at Kina vil være forsiktig avventende. Det er en rimelig antakelse. Kina er en langsiktig spiller med så lange perspektiver at det er vanskleig for folk i Vesten å ta det inn over seg.
Men når The Diplomat skriver at Kina vil være forsiktig på grunn av pengemangel, så er det neppe riktig. Som sagt: Det vil ikke i hovedsak være gaver, men investeringer for å tjene på dem. Kinas forsiktighet vil mer være geopolitisk, og faren for fortsatt krig er noe som vil få Kina til å vente med investeringer.
Enda en grunn for krigspartiet til å ønske mer krig
USA er ikke i stand til å møte den kinesiske økonomiske offensiven med en tilsvarende USA-dominert økonomisk offensiv. USA er en fallende supermakt og taper gradvis på alle økonomiske områder, enten det gjelder masseproduksjon eller avansert kvalitetsproduksjon. Det eneste området der USA fortsatt har et betydelig overtak, er på det militære området. Derfor vil krigspartiet i USA satse på fortsatt krig.
Syriakrigen har vist dette i all sin grimhet. Og foreløpig har krigen ført til en styrking av Russlands, og sannsynligvis også Irans posisjoner. Dersom en eventuell fred også skulle føre til styrking av Kinas posisjoner, er det antakelig mer enn krigshaukene kan tåle. Og som alltid før, vil de få med seg sine lojale lakeier i lydriker som Norge.