Rosene visner i Europa – sosialdemokratene kollapser

0

Rosene visner i Europa. I Nederland er arbeiderpartiet i ferd med å kollapse fullstendig, skriver Aftenpostens Europa-korrepondent Øystein Kløvstad Lamberg.

Kun åtte prosent av nederlendere sier de vil stemme på dem ved onsdagens parlamentsvalg, ifølge meningsmålingsnettstedet Peilingwijzer. Det vil i så fall være katastrofalt for partiet som fikk 25 prosent ved forrige valg.
René Cuperus, seniorforsker i den sosialdemokratiske tenketanken Wiardi Beckman Foundation, mener det er vanskelig å se hvordan partiet skal reise seg igjen.
– Det vil ikke dø og forsvinne fullstendig, men det kan bli så marginalisert at enhver ambisjon om å bygge broer mellom ulike grupper i samfunnet ikke lenger gir mening. Og da er selve sjelen til partiet borte, sier han til Aftenposten i Amsterdam.
I de virkelige glansdagene hadde partiet opp mot 35 prosent ved enkelte valg.
– 30 prosent regnes som en norm for folkepartier. Det kan vi ikke kalle oss lenger, sier Cuperus.

Nye tall fra professor Simon Hix ved London School of Economics viser at oppslutninga om de sosialdemokratiske partiene i Sør- og Vest-Europa er falt fra 30,3% i 1998 til 21,5% i 2016. De har altså mistet en tredel av velgerne sine på mindre enn tjue år.

I Nederland er de altså nede under ti prosent. Det samme gjelder i Island og Hellas. I Norden er ikke fallet kommet så langt, men den samme tendensen er der. I sine glansdager hadde sosialdemokratene over 40% av stemmene.  Nå ligger de rundt 25% i Danmark, 30% i Sverige og 17% i Finland. Til nå er det faktisk Arbeiderpartiet i Norge som har klart seg best, men det har antakelig svært mye med oljerikdommen å gjøre.

I Frankrike er sosialistpartiets president François Hollande den minst populære presidenten noensinne. En meningsmåling fra Ipsos fra oktober 2016 viste at bare 4% av hans landsmenn er fornøyde med ham. (3% ganske fornøyde og 1% svært fornøyde). Partiets presidentkandidat, Benoît Hamon, får bare omkring 14% i meningsmålingene.

Den nederlandske sosialdemokraten René Cuperus mener at det er måten sosialdemokratene har behandlet innvandringa på som er en av de viktigste grunnene til frafallet.

– Vi har ikke gjort en god nok jobb med integrering. Altfor mange har endt opp i velferdssystemet i stedet for i jobb, og vi har vært for raske til å stemple dem som tar opp disse problemene som fascister eller rasister. …
– Når velgerne sier at de er bekymret for hva innvandring gjør med kulturen og den høye tilliten i samfunnene våre, er det fortsatt mange politikere som mener dette egentlig betyr: «Vi lider under altfor høy økonomisk ulikhet». Men jeg tror det de faktisk sier også er det de mener, sier Cuperus.

Dette er nok en del av forklaringa, men på linje med dette kommer også at sosialdemokratene ikke er sosialdemokrater lenger, de er blitt sosialliberale partier, som Asle Toje skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv i 2014. De skiller seg bare marginalt fra sentrum-høyre partiene. De har definitivt forlatt arbeiderklassen og blitt politiske partier for den globaliserte kapitalismen.

I denne grafen, som er publisert av The Economist, er stemmetallene til sosialdemokartiet veid og 1970 er lagt som basisår = 100. Den viser at det dramatiske fallet er kommer fra og med finanskrisa.

I EU-parlamentet stemmer sosialdemokratene og kristeligdemokratene sammen i 98% av sakene. Og de viser større lojalitet til bankene og EU-kommisjonen enn til sine egne velgere.

Simon His mener imidlertid å se noen lyspunkter for sosialdemokratene og nevner Tyskland og Italia som eksempler. Martin Schulz har riktignok gitt SPD et løft etter at han ble kanslerkandidat, men han er personifiseringen av EU-kommisjonens politikk, Mr. Europa personlig, og vil ikke kunne stå for noen fornyelse.

Partito Democratico i Italia omtales gjerne som sosialdemokratisk, men historisk har partiet røtter i både det kristelig-demokratiske partiet, i sosialistpartiet og i kommunistpartiet. PD er mer enn noe annet det italienske systemets parti. Og når  det framheves at Emmanuel Macron i Frankrike har «sterke sosialdemokratiske elementer i sin politikk», så er det direkte misvisende. Macron vil slakte de offentlige budsjettene og kutte ned offentlig sektor, og framstår mer som en typisk høyreliberalist. I økonomisk politikk ligger han klart til høyre for Marine Le Pen.

Etter å ha forlatt arbeiderklassen og blitt sosialliberale har sosialdemokratene ikke noe alternativ å tilby sine tradisjonelle velgere. Det klassekompromisset som de kunne leve på etter annen verdenskrig er definitivt over. Den globaliserte kapitalismen fører rå klassekamp mot arbeiderklassen, og ser ikke noe behov for å smøre systemet med sosiale goder. Og arbeiderklassen vender dem ryggen. Alt tyder derfor på at «Pasokisering» er sosialdemokratiets framtid i Europa.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


DEL
Forrige artikkelSett reformene i revers – bevar fylkene
Neste artikkelEtter å ha finansiert IS vil LafargeHolcim bygge mur for Trump
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).