Skal forbrukerne eller produsentene ta ansvaret for CO2-utslippene?

0
Erik Plahte
Erik Plahte

Av Erik Plahte

Parisavtalen om å begrense den globale temperaturstigninga til maksimalt to grader over førindustrielt nivå – aller helst bare 1,5 grader – har en stor svakhet. Den fokuserer utelukkende på å begrense utslippene fra forbruket av kull, olje og gass. Men den sier ingen ting om å begrense produksjonen. Kanskje ikke så rart, for alle kan være med på å kutte utslippene fra forbruket, men hvilke fossilprodusenter vil gå i spissen for å redusere produksjonen?

Ifølge de siste estimatene fra den britiske organisasjonen Carbon Brief kan verden fra nå av maksimalt slippe ut 805 Gt (milliarder tonn) CO2 om klimamålet på 2 graders temperaturøking skal bli nådd med 66% sannsynlighet. Vil vi unngå at temperaturen stiger mer enn 1,5 grader, slik politikerne sa så kjekt på Paris-møtet i desember 2015, er klimabudsjettet bare 205 Gt CO2. Det tilsvarer bare fem år med dagens utslippsrate på 40 Gt pr år.

Hvor stor andel av det globale utslippsbudsjettet vil de norske fossilforkjemperne legge beslag på? Umulig å si, for de nekter å forholde seg til at det finnes et utslippsbudsjett. Men det finnes en slik analyse av Canadas utslipp: Extracted Carbon – Re-examining Canada’s Contribution to Climate Change through Fossil Fuel Exports, utført som en del av det canadiske Corporate Mapping Project (CMP), et initiativ for å utforske makten till fossilindustrien.

Denne rapporten tar for seg canadisk eksport av fossil-produkter, ikke canadiske utslipp. Det er interessant. For de norske fossilforkjemperne kan nok til nød gå med på å snakke om utslippene fra produksjonen av olje og gass, men ikke utslippene når denne oljen og gassen blir brent. Det er virkelig en hellig ku. De utslippene er ca ti ganger så store som utslippene fra selve produksjonen pr produsert enhet, men Norge tar ikke noe ansvar for dem.  (Det gjør ingen andre fossilproduserende land heller, så vi er i dårlig selskap. I Canada er forholdet omtrent 6 til 1.)

Reality-show

Den tyske økonomen Hans-Werner Sinn har formulert det han kaller «det grønne paradokset«: De landene som produserer fossile brennstoff, er tjent med å komme framtidige begrensninger på utslipp i forkjøpet ved å øke produksjonen nå før markedet forsvinner og før verdien av investeringene går tapt. Dette paradokset kan forklare hvorfor bl.a. staten og fossilkapitalen i Norge går inn for klimakutt samtidig som produksjonen av olje og gass skal fortsette for fullt som om ingen klimakrise fantes.

Fossilindustrien og dens trofaste støtter kan gjerne snakke om å redusere de nasjonale utslippene, men hold produksjonen utafor dette! Det grønne paradokset til Sinn beskriver egentlig verdens største reality-show. Alle håper sjølsagt at det er alle de andre som blir slått ut eller må redusere produksjonen mens de sjøl kan fortsette for fullt og bli stående alene igjen. Både den norske regjeringa og det canadiske National Energy Board ser for seg økt produksjon og eksport av fossile produkter. Både i Norge og Canada blir mesteparten av fossilproduksjonen eksportert.

Hvor stor andel av de fossile brennstoffene som maksimalt kan utvinnes for å holde klimabusjettet, skal hvert land kunne tillate seg å produsere? Det er temmelig utenkelig at de store produksjonslandene skulle kunne bli enige om en global avtale om dette. Markedsøkonomene hevder at det må være den dyreste produksjonen som må trappes ned først. Om markedet får herje fritt, blir det kanskje resultatet. Men hva blir følgene av en slik løsning?

Olje- og gassproduksjon, kanskje særlig den som drives til havs, på store dyp som i Barentshavet, kjennetegnes ved store tidlige investeringer som tjenes inn over lengre tid – dersom prisene og etterspørselen holder seg. Men det er helt åpenbart at nedtrappinga av fossilindustrien ikke kommer til å skje planmessig. Det blir alles kamp mot alle i et krympende marked. Følgen vil bli konkurser og nedleggelser. Hvem skal da ta ansvaret for de sosiale kostnadene og sørge for å hogge opp og demontere alle plattformene og alle de andre produksjonsanleggene? Skal vi gjette på at det blir du og jeg som må ta det over skatteseddelen?

Nasjonalt ansvar for utslippene

«Å fortsette å øke eksporten av fossilt brennstoff og netto eksporterte utslipp står klart i motstrid til ånden og intensjonene bak Parisavtalen», står det i den canadiske rapporten. Økt eksport bidrar også til det globale tilbudet av fossilt brennstoff og til å holde prisene nede, noe som gjør fornybar energi mindre konkurransedyktig. Å rette oppmerksomheten mot utslippene fra alt fossilt brennstoff som blir produsert i et land i stedet for å bare se på landets egne utslipp, er et alternativt perspektiv i kampen for reduserte utslipp. Men selvsagt – et perspektiv fossiltilhengerne som tjener fett på fossil eksport, ikke liker.

Hvor stor del av de påviste reservene av kull, olje og gass kan Canada tillate seg å utvinne dersom en regner at landet står ansvarlig for utslippene fra hva de produserer, uansett i hvilket land det blir forbrukt? Den canadiske rapporten gir tre estimater, basert på Canadas andel av verdens folketall, andelen av verdens totale BNP, og andelen av verdens påviste fossile reserver.

De grønne søylene er kanskje mest aktuelle, de viser hvor store utslipp Canada kan tillate seg å «produsere» om togradersmålet skal holde med 66% sannsynlighet. Det utgjør bare 20-25% av de påviste reservene (den venstre grå søyla), evt langt mindre dersom Canadas andel av folketallet legges til grunn.

Hva med Norge? Norge har 0,7 promille av verdens folketall, 0,52 prosent av verdens samlede BNP, 0,5 % av verdens samlede reserver av olje og 1,0 % av verdens gassreserver. Om vi er skikkelig rause på egne vegne og tillater oss å «produsere» 0,5 % av det globale klimabudsjettet på 805 Gt CO2, blir vårt budsjett ca 4 000 Mt. Årlige norske innenlandske utslipp er ca 50 Mt, men om vi regner med de eksporterte utslippene, kommer vi opp i grovt regna 500 Mt.

Om utslippene fortsetter som nå, vil budsjettet på 500 Mt være oppbrukt i løpet av 8 år, altså i 2024. Og fossileliten i Norge planlegger å kjøre på for fullt. Den har overhodet ingen planer om å redusere utvinningstempoet og har tenkt å forsyne seg med et langt større stykke av kaka enn det på noen måte er rimelig.

Dersom vi skulle holde budsjettet på 4 000 Mt med en fast årlig reduksjonsrate, måtte vi redusere produksjonen med 12 % hvert eneste år, noe som er helt hinsides all realisme.

Målet til de blåblå er å redusere de totale utslippene med 40 % innen 2030. Ca 28 % av norske utslipp kommer fra olje- og gassutvinning. Når den skal gå for fullt, blir det vanskelig å redusere utslippene der noe særlig. De andre sektorene må ta hele reduksjonen fra 72 % til 60 – 28 = 22 %, altså ned til ca en tredjedel. Alle skjønner at selv dette beskjedne målet er umulig å nå dersom fossilindustrien skal fredes, særlig for de blåblå som knapt klarer å redusere noe. Det er derfor det er så viktig for dem å ha en avtale med EU om å redusere utslippene, for da kan de kjøpe seg ut av problemet ved å betale for tilsvarende utslippskutt i andre EU-land.

Moralisering?

Noen vil kanskje mene at det er moralisering å hevde at fossilproduserende land må ta ansvar for utslippene fra kullet, oljen og gassen de har produsert. Det er jeg ikke enig i. Det er mange gode argumenter for en slik løsning.

I dag konkurrerer fossilindustrien på fossilmarkedet. De gjør enorme investeringer som må nedbetales. Dette kan bare skje ved å opprettholde produksjonen. For å holde aksjekursen oppe, er det viktig for fossilprodusentene at de hele tida har påviste reserver som langt overstiger den årlige produksjonen. På norsk sokkel er dette forholdstallet (kalt R/P, reserver delt på årlig produksjon) ca 11 for gass og ca 16 for olje. Dette krever iherdig og uopphørlig letevirksomhet, og når et nytt felt er funnet, et press for å kunne utvikle det. Når fossilselskapene har styringa, er det stor fare for å havne i «karbonklemma» – carbon lock-in – at fossilproduksjonen drives ubønnhørlig videre på grunn av sin indre logikk (kapitalkravet, forrentning av kapitalen krever nye fossilinvesteringer som også må forrentes, osv.).

En nasjonalt ansvar for utslippene fra landets egne fossilprodukt krever et nasjonalt ansvar for å regulere fossilproduksjonen. Det vil gjøre det lettere å trappe ned produksjonen på en kontrollert måte.

I Norge og mange andre fossilproduserende land legger fossilindustrien beslag på store nasjonale ressurser og har store samfunnsmessige konsekvenser. Begge deler taler for at den bør være underlagt nasjonal styring i form av demokratisk kontroll og regulering som ikke bare tar hensyn til økonomisk overskudd.

Dersom dette ikke skjer, vil det kunne få store negative følger for samfunnet dersom nedtrappinga – som må skje før eller seinere – ikke foregår på en kontrollert og planmessig måte, men som en følge av krympende markeder fulgt av konkurser og nedlegginger. Problemene i den norske fossilsektoren de siste årene er bare en forsmak på hva som kan skje.

Endelig er det slik at det er langt lettere å kontrollere produsentene enn forbrukerne, siden det er langt færre av dem. Slik gjøres det på andre områder. Torskefisket og mange andre fiskerier er f.eks. regulert med årlige fangstkvoter. Ingen ville finne på i stedet å regulere hvor mange fiskemiddager det er lov å ha i løpet av året. Landbruket er underlagt liknende reguleringer. En skulle tro at norsk kompetanse med å gjennomføre slike reguleringsregimer også kunne komme til nytte i fossilsektoren. Men ingen av de store partiene tenker nok i slike baner.

Svarteper?

Det mangler ikke på advarsler mot fortsatt fossil produksjon uten begrensninger. Jeg har referert mange i mine tidligere innlegg her på steigan.no.

«Here’s How Electric Cars Will Cause the Next Oil Crisis», meldte Tom Randall hos Bloomberg for et år siden og avslutta med: «En ting er sikkert. Uansett når oljekrakket kommer, vil det bare være begynnelsen. Hvert eneste år vil det komme flere elektriske biler på veiene og bli lavere etterspørsel etter olje. Noen vil bli sittende med Svarteper.»

«Antakelig undervurderer vi hvor raskt elektriske biler vil føre til at oljemarkedet bryter sammen», skriver nettstedet Vox, og viser til en omfattende rapport fra Grantham Institute, Imperial College, London, og Carbon Tracker Initiative med tittel «Expect the Unexpected – The Disruptive Power of Low-carbon Technology». Årsaka er ifølge rapporten først og fremst den rivende utviklinga av solenergi og elektriske biler. Etterspørselen etter olje kan komme til å flate ut fra 2020 til 2030 og deretter avta. Det er en utvikling knapt noen av de store oljeselskapene planlegger for.

Den internasjonale energiorganisasjonen World Energy Council (med hovedsakelig private medlemmer i over 90 land, med også offentlige instanser, ingen i Norge) kommer til liknende konklusjoner i rapporten World Energy Scenarios 2016:

«En topp i etterspørselen etter kull og olje kan føre fra en situasjon der havarerte aktiva (stranded assets) først og fremst forekommer i privat sektor, til at vi i stedet får statseide havarerte ressurser (stranded resources). Følgen kan bli en betydelig belastning på den globale økonomiske likevekta med uante geopolitiske følger. Det vil ikke være til å unngå at enorme offentlige og private verdier går til spille om ikke nøye gjennomtenkte og flere tiår lange exit-strategier settes høyt på den politiske dagsorden.»

Prisen på fornybar energi synker raskt. Framsynte megastore kapitalister står klar i startgropa for å satse så snart det blir lønnsomt. Et eksempel er Breakthrough Energy Coalition, «a partnership committed to broad investment in new energy technologies from public and private sources». Blant medlemmene finner vi Jeff Bezos (Amazon),  Michael Bloomberg, Richard Branson (Virgin), Bill Gates, George Soros, Mark Zuckerberg og University of California. Disse gutta har vist før at de er mer framsynte enn perspektivløse norske politikere som synes det smarteste er å investere oljefondet i eiendommer i Regent Street.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.