Den norske modellen

7
Johan Nygaard

Av Johan Nygaard

Knut Kjeldstali stiller (i Klassaekampen 14. februar) spørsmålet: Står striden virkelig mellom den norske modellen og nyliberalisme? Svaret er ja. Men da må vi utdype og presisere hva den norske modellen innebærer.

Den norske modellen er utviklet med utgangspunkt i kriseforliket under Nygaardsvolds regjering i 1935. Dette var et kompromiss mellom arbeid og kapital som manifesterte seg i Hovedavtalen – og et forlik mellom folkestyret og landbruket med gjeldssanering og samvirkebedriftenes rolle som markedregulator, og som resulterte i den første Jordbruksavtalen i 1950. Dette dobbeltforliket skiller den norske modellen fra den nordiske modellen forøvrig, og dannet grunnlaget for den særegne norske distriktspolitikken. Begge disse forlikene var svar på de nedbrytende virkningene av liberalistisk økonomisk politikk.

Dette klassesamarbeidet opphever ikke klassekamp, men kompenserer for den latente antagonismen mellom arbeid og kapital, og mellom industrikapitalistisk logikk og landbrukets logikk. Trepartsamarbeidet innebærer at folkestyret medvirker i lønnsdannelsen i landbruket i Jordbruksavtalen, og i arbeidslivet forøvrig gjennom skattepolitikken, meglingsinstituttet og lønnsnemd – og til øvrige arbeidsforhold og ansettelsesforhold gjennom lovgivningen. Privat arbeidsformidling var forbudt, og vi fikk  Arbeidsmiljøloven i 1977. I samsvar med den nyliberale ideologien i EØS, forsøkte  Stoltenberg 1 å revidere Arbeidsmiljøloven, men fikk i første omgang bare opphevet dette forbudet. Siden har flere EU-direktiv demoralisert det velorganiserte arbeidslivet som kjennetegner den norske modellen.

I trepartsamarbeidet bidro staten også med en strategisk næringspolitikk innenfor rammen av normal frihandelsutvikling med innslag av situasjonsbestemt, differensiert og gradert importvern. Staten bidro til omstillingsprosesser i industrien med garantiordninger, permisjonsregler og en offentlig strategi for kompetanseutvikling og omskolering. Sammen med utviklingen av generøse universelle velferdsordninger, har dette gjort den norske modellen overlegen når det gjelder å omstille seg og tilpasse seg den teknologiske og økonomiske utviklingen.

Men alt dette strider mot den nyliberale stordrifts- og sentraliseringsideologien i EØS som bygger på illusjonen om en næringsnøytral økonomisk politikk – og hvor idealet er at flest mulig offentlige eiendommer og tjenester skal privatiseres, og at markedsmekanismene mest mulig uhemmet skal bestemme retningen på samfunnsutviklingen.

I dag er EU preget av de nedbrytende virkningene av nyliberal ideologi og frihandelsekstremisme. Dette gir grobunn for høyrepopulstisk reaksjon. Den norske modellen demmet opp for en tilsvarende reaksjon i mellomkrigstiden. I dag betyr forsvar av den norske modellen kamp mot EØS. Det er meningsløst at Norge – med vår finansielle integritet –  oppgir vår politiske suverenitet og ukritisk hermer den mislykkede nyliberale politikken som rettsliggjøres i et EU uten finansiell eller demokratisk integritet.

KampanjeStøtt oss

7 KOMMENTARER

  1. Liberalisme innebærer alminnelig eiendomsrett og kontraktsfrihet.

    Norge har et høyt skattenivå og byråkratiet spyr ut lover og forskrifter som gradvis gjør det umulig for folk flest å klare seg. Jeg fatter ikke dette hjernekrumspringet med å kalle reguleringer og skatter for liberalisme. For deretter å mene at liberalisme er fravær av reguleringer og skatter. Hvorpå man konkluderer med at det behøves mer reguleringer og skatter.

    Arbeiderbevegelsen I Norge (Thranebevegelsen) ble i sin tid født med mål om frihandel og næringsfrihet. På et eller annet tidspunkt gikk noe galt. Jeg vet ikke om det var Marx som forkludret tankene eller hva det var.

  2. Høyre / Venstre aksen er ikke lengre relevant. Nå er det Globallistene mot Nasjonal-patriotene. Det er Bilderbergerne/NWO (Mammon) som vil overta verden. Krigen har begynt!

  3. Den norske modellen forsvant da sosialistene satte i gang masseinnvandring til Norge. Masseimporten av billig utenlandsk arbeidskraft har undergravd norske arbeideres lønns- og arbeidsvilkår. Den norske arbeiderklassen har nå, etter 40 år, begynt å forstå at de er blitt forrådt av sine ledere, og arbeiderklassen kommer derfor i fremtiden til å gå til såkalte «høyrepopulistiske» partier. Sosialistene vil på grunn av sitt svik bruke mange, mange år på å gjenvinne tilliten hos arbeiderklassen.

    • Er det den norske arbeideren eller arbeidsgiveren hans/hennes som importerer arbeidskraft? Og er denne arbeidsgiveren mest sannsynlig sosialist eller høyrepopulistene..jeg bare spør jeg altså…i min naivitet…?

  4. Striden står mellom den norske modellen på den ene siden og globaliseringen og nyliberalismen på den andre siden.
    Det blir for snevert bare å nevne nyliberalsimen.

    Globalisering dreier seg bla om vanvittige vekslingskurser som det ikke er mulig for vestlige land å kunne konkurrere med. (En inntekt i Norge på 400.000 kroner har feks en kjøpekraft i Polen som tilsvarer 1 million norske kroner iflg BigMac indeksen). Iflg nyliberal teori så dreier handel seg om konkurranse om produktivitet, mens det i virkelighetens verden derimot dreier seg om noe helt annet, nemlig om konkurranse om vekslingskurs/lønnsnivå/kostnadsnivå. Globalisering åpner for bruk av skatteparadiser og skatteundragelse. Finans er ute av kontroll. Ublanse i verdensøkonomien løses ved å ta opp stadig mer gjeld (skaper bla lånefinansiert kosnum). Ved en økonomsik krise i et slikt system er det umulig med motkonjunkturpolitikk. Det blir mye race-to-the-bottom i nedgangstider. Konkurranse til døden. Derivater (financial-weapons-of-mass-destructions) gjør resten av jobben og bryter systemet ned.

    Den store og lønnsomme oljeutvinningen i Norge har beskyttet den norske modellen mot globaliseringen. Men nå forsvinner denne beskyttelsen sammen med fallende oljepriser. Men vi reddes av gong-gongen, globaliseringen bryter sammen i disse tider. Norge må re-industrialiseres (etter oljealderen) på lignende måte som USA må re-industrialiseres (pga handelsunderskudd og sviktende dollar). Den blåblå regjeringen i Norge klarer imidlertid ikke å få i gang ny næringsvirksomhet, bortsett fra i turistnæringen hvor volumet har økt (og økt aktivitet i bygg/anlegg skyldes offentlige investering og en boligboble som kan sprekk).

  5. Vi kan isolere oss mot all verdens ubehageligheter og leve som oljebaroner noen år til. Gjerne for meg, men hva med kommende generasjoner? Tilbake til rasjoneringskort, boligmangel og havregraut. Sundt, norsk og sosialistisk, men folk er blitt anti-autoritære og vil ikke godta det.

Legg igjen en kommentar til SH Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.