oss 100 kroner!
Kamp mot storfinans och folkeförrädare! Mitt mest sjelsettende politiske øyeblikk i 2016 var hverken Brexit, Trump eller terror. Det var 1. mai. Ikke det sedvanlige Youngstorgritualet, som neppe vekker noen til politisk kamp, men en facebookvideo fra Sverige. Uten fagforeningsfaner og røde flagg. Det var fascister i taktfast marsj på åpen gate, og antallet var skremmende høyt.
Mens mennene marsjerte og frysningene gikk kaldt nedover ryggen min, kunne jeg ikke annet enn å innrømme, i alle fall ovenfor meg selv, at jeg var nøyaktig 50 prosent enig. Også jeg mener at finanskapitalens enorme makt er et av vår samtids største problemer. Siden har jeg ikke blitt kvitt klumpen i magen. Den knøyt seg bare hardere mens det internasjonale politikkåret 2016 skred frem. For hva skal vi gjøre når de politiske bevegelsene vi mener står oss fjernest fronter saker vi faktisk er enige i?
Dette skriver Linn Herning i en artikkel i Morgenbladet. Herning er daglig leder i For velferdsstaten og hun har blant annet skrevt boka Velferdsprofitørene. Artikkelen er viktig. Den bør leses.
I denne artikkelen tar hun opp et hovedspørsmål for arbeiderbevegelsen og venstresida: Hvordan skal vi forholde oss til at ytre høyre, det være seg høyrepopulister eller beint fram fascister, står fram som forsvarere av standpunkter som deler av venstresida har forlatt? Frankrike er et svært aktuelt eksempel. Der står Front National som den tydeligste forsvareren av 35 timers arbeidsuke etter at Sosialistpartiet endret arbeidsmiljøloven på tross av massive streiker og protester.
Linn Herning tar til orde for at venstresida må ta tak i dette problemet for alvor. Trusselen er reell. Hvis vi skal bekjempe fascismen, holder det ikke med fordømmelser. Mange på venstresiden har lukket seg inne i en boble der man ikke trenger å ta politikken seriøst. De iakttar fra behagelig distanse med uendelige lag av ironi, og ryster på hodet over «the deplorabels» eller harselerer over rasistenes skrivefeil.
… den politiske venstresiden kan ikke fortsette å ri sine private kjepphester i ensom majestet og forakte alle som ikke er hundre prosent enige med dem, eller ignorere det enkle faktum at ikke alle lever like økonomisk komfortable liv som oss i den norske skravleklassen.
Linn Hernings utfordring er like krystallklar som den er alvorlig. Er venstresida moden nok til å ta den imot, eller om man vil fortsette å drive liksompolitikk mens ytre høyre rapper våre kampsaker?
