Standing Rock illustrerer århundrers konflikt for urfolk i hele Amerika

4

Av Lewis Evans

Den nylige kunngjøringen fra USAs militære om at de ikke ville tillate Dakota Access Pipeline å sette Standing Rock Sioux-nasjonens land og vannressurser på spill, var en bemerkelsesverdig milepæl for urfolk-kamp på det amerikanske kontinentet.  Selv om seieren kan vise seg å være kortvarig, er den likevel verd å feire. Det er imidlertid særdeles viktig at vi ikke mister av syne de mange liknende kampene urfolknasjoner og «stamme»-folk står midt oppi rundt om i verden. Fra karrige landområder i Patagonia til iskanten i Arktis kan bilderegnet fra Standing Rock-protestene være ikke bare en inspirasjon, men et avgjørende vendepunkt.


Denne artikkelen ble først publisert i Counterpunch. Oversatt av Anne Merethe Erstad


Blant hundrevis av mektige bilder som har sirkulert på nettet av den usedvanlige konfrontasjonen mellom Sioux-demonstranter og Nord-Dakota-politiet, er det kanskje ett som er spesielt iøynefallende. Det viser en ung urfolk-amerikaner i dongeribukser, cowboystøvler og noe som ser ut til å være en hjemmelaget gassmaske. Han sitter på en hest, mens han ser mot politi-barrikaden. Bak en provisorisk mur av avlagte dekk og planker er en falanks av politifolk i uniform og hjelmer, med trekøller i hendene. De er flankert av væpnede kjøretøy som like gjerne kunne befunnet seg i Irak- eller Afghanistan-krigene.

standing-rock-3b

Bildet framkaller minner fra borgerrettskamper i nær fortid. Politiet, med sine khaki-fargede skjorter og macho-positurer, likner til og med på mennene i 1960-årenes Alabama, som brukte vannkanoner og skarpe hunder mot afrikansk-amerikanske demonstranter. For urfolknasjonenes vedkommende, er imidlertid historien mye eldre – over hele kontinentet. Disse politifolkene, som beskytter de kommersielle interessene til et stort oljeselskap, er bare de siste representantene i rekken av koloni-makter som har lagt beslag på urfolkenes landområder og ressurser – og nådeløst knust all motstand siden 1492.

Hvis Dakota Access Pipeline var den eneste kampen av sitt slag som pågikk i den amerikanske hemisfæren i 2016, ville det vært enkelt å fokusere kampanjene for menneskeretter og miljø. Dessverre er den bare det mest kjente og mest publiserte eksempelet på en konflikt om land og ressurser som ikke kan ignoreres – og som utfolder seg her og nå.

På jordbruksplantasjene i det sentrale Brasil, på fruktbar, rød jord som en gang var skog, kjemper Guarani Kaiowa-folket daglig for landet sitt. Kampen har pågått i tiår og veldig få seire er vunnet i løpet av denne tiden. Til tross for målbevisst motstand mot ranch-eiere som stjeler landet deres og de innleide, bevæpnede mennene som trakasserer samfunnene deres nesten daglig, har mange Guarani-folk gitt opp håpet. Kaiowa-gruppen innenfor «stammen» lir under den høyeste selvmordsraten i verden, og den er uforholdsmessig høy blant unge mennesker og tenåringer. Mange er redusert til å leve langs veikanten. De må drikke vann som er forurenset av plantevernmidler, som ble brukt for å drive fram salgsavlinger på det som rettmessig er deres egne landområder – både etter brasiliansk og internasjonal lov.

I Amazonas i Peru, i hjertet av det «Survival International» * definerer som Amazonas’ grenseland for ikke-kontakt, gir fjellene og regnskogen ly til dusinvis av grupper med liten eller ingen kontakt med det konvensjonelle storsamfunnet. De lever bærekraftig, for et meste som samlere og jegere som lever av naturen rundt seg slik de har gjort i generasjoner. De vet hvem «vi» er, men har valgt å ikke ha kontakt. De krysser spyd i skogen eller retter piler mot fly som passerer over dem for å vise at de vil være i fred. Infeksjonssykdommer som influensa eller meslinger kan være dødelige for dem, fordi de ikke har noen motstandskraft mot slike sykdommer. Dødelig er også volden mange mennesker er villig til å utøve for å stjele landet og ressursene deres.

Dessverre ligger planene klare for å gjøre akkurat det. I industriell skala. Den «fremskrittsvennlige» regjeringen til Pedro Pablo Kuczynski har nettopp godkjent en overordnet plan for oljeundersøkelser i Sierra Divisor nasjonalpark – en fjerntliggende del av grenseland-regionen, som er «hjemland» for et distinkt og dyrebart biomangfold og mange ikke-kontaktede menneskegrupper.  Planen har utpekt visse såkalte «beskyttede områder» som fritt fram – åpnet dem opp for en prosess som ofte involverer massive undergrunns-eksplosjoner. Det er åpenbart at dette vil forstyrre ikke-kontaktede jaktområder, avskjære matressurser og bety en voldsom økning i risikoen for dødelige konfrontasjoner mellom stammefolk og ansatte i oljeselskapene.

På den andre siden av Amazonas, i det nordøstlige Brasil, tviholder urfolk på det lille som gjenstår av regnskog. I urfolk-territoriet Arariboia, som er hjemmet til Guajajara- og Awá-folkene, har voldsomme avskoging-prosjekter latt svært lite tilbake av naturomgivelsene disse stammene har vært avhengig av og levd i samspill med i flere tusen år.  Lastebiler fulle av ulovlig hogd tømmer passerer langs jordveiene som er straffritt skjærer tvers gjennom landområdene. Stammefolk, noen av dem ikke-kontaktet, flykter fra motorsagene og søker tilflukt i små klynger av skog, der de kan jakte og samle mat i fred.

Utrolig nok har noen av de kontaktede indianerne i regionen begynt å aktivere seg for å beskytte sine ikke-kontaktede naboer. En gruppe fra Guajajara-stammen, kjent som «The Guardians» (Vokterne, overs. anm.), har gjort det til sin oppgave å beskytte landet. Lederen av gruppen, Olimpio, sier det enkelt: «Vi forsvarer vårt territorium slik at de ikke-kontaktede Awá kan overleve. Vi ønsker bare at de skal få være i fred.»

Det er en voldsom fiendtlighet i området mot grupper som «The Guardians». Mellom september og november i år ble seks Guajajara-menn myrdet og grufullt partert av inntrengere i området. De lokale myndighetene, som tjener penger på handelen med illegalt tømmer, lukker øynene for denne brutaliteten. Guajajara- og Awá-folkene har få allierte, og «Survival International» har arbeidet i årevis for å forsøke å støtte deres rett til å forsvare sitt eget land, forsvare sine liv og bestemme over sin egen fremtid.

Det finnes talløse andre eksempler. I hjertet av Amazonas har en liten gruppe ikke-kontaktede indianere kjent som Kawahiva vært på flukt i årevis, tvunget til å flytte uavbrutt for å unnslippe inntrengere og truslene de bringer med seg. Hvis dere land hadde vært beskyttet mot ranch-eiere og tømmerhoggere, som hele tiden forsøker å utplyndre områdene, kunne de levd godt. I stedet kuttes nå budsjettet til det departementet i den brasilianske regjeringen som har ansvar for å sørge for denne beskyttelsen.

På samme måte er det i Paraguay, der små grupper av Ayoreo-indianere lever med liknende trusler i Chaco; en tørr krattskog som nå hugges ned raskere enn noen annen skog på kloden. Bulldosere, som Ayereo-folket kaller «Udyr med metallhud», river ned trær og bosteder og tvinger stammefolkene til å flykte. De Ayoreo-folkene som har blitt kontaktet, lider nå av sykdommer og ender opp lutfattige helt i utkanten av det paraguayanske samfunnet. Mennene skraper sammen lønn for å overleve som kroppsarbeidere og mange av kvinnene tyr til prostitusjon for å overleve. Kontakt med storsamfunnet og utflytting fra skogene har ikke vært noen «utvikling». Heller en dødsdom.

Tyveri av land er det største problemet stammefolk står overfor. Rundt om i verden stjeler det industrialiserte samfunnet urfolk-land i jakten etter profitt. Dette er en fortsettelse av invasjonen og folkemordet som karakteriserte den europeiske koloniseringen av Amerika og Australia.

Men for stammefolk er land lik liv. Jorda gir dem alt de trenger både materielt og spirituelt. Landet tilbyr mat, boliger og klær. Landet de lever i og av er også fundamentet for stammefolkenes identitet og følelse av tilhørighet.

Tyveriet av stammefolkenes landområder ødelegger selvforsørgende menneskegrupper og deres ulike måter å leve på. Det fører med seg sykdommer, armod og selvmord. Bevisene er ugjendrivelige. Det er på tide vi tar dette inn over oss og kjemper for urfolk og stammefolk sine fundamentale rett til selvbestemmelse på landområdet som rettmessig er deres. Standing Rock har vist kraften i mennesker som reiser seg og kjemper for sine liv, sitt land og sine menneskeretter. Og i «Survival International» kjemper vi for liknende seire flere steder i verden.


 

* Lewis Evans er kampanje-medarbeider i Survival International. Survival er en global bevegelse for stammefolks rettigheter. Om seg selv sier organisasjonen blant annet: «Vi eksisterer for å forhindre tilintetgjørelsen av stammefolk og gi dem en plattform for å snakke til verden, så de kan legge fram vitnemål om vold og folkemord, slaveri og rasisme som de møter i sitt daglige liv.»

Her er organisasjonens nettside.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.