Prøver Obama å servere Trump en fortsettelseskrig i Syria?

De vestligstøttede jihadistenes nederlag i Aleppo og utkanten av Damaskus markerer en avgjørende vending i Syriaakrigen. Det er ikke bare strategiske nederlag for terroristene, men først og fremst for deres sposnorer, og da i første rekke USA.

Men det er dessverre for tidlig å si at Syriakrigen er over. Den går over i en ny fase, og det ser ut som om avtroppende president Barack Obama prøver å rigge scenen for en fortsettelseskrig som den nye presidenten vil få i fanget.

Historikeren Eric Zuesse skriver om dette på Strategic Culture Foundations nettside.

Zuesse minner om et dokument fra 2012 fra U.S. Defense Intelligence Agency (DIA) som også er omtalt på steigan.no tidligere. USA visste i 2012 at IS ville lage en stat i Syria – og så det som positivt. Der blir det varslet om muligheten for opprettelse av et «salafistisk fyrstedømme» i det østlige Syria.

“C. IF THE SITUATION UNRAVELS THERE IS THE POSSIBILITY OF ESTABLISHING A DECLARED OR UNDECLARED SALAFIST [fundamentalist Sunni] PRINCIPALITY IN EASTERN SYRIA (HASAKA AND DER ZOR), AND THIS IS EXACTLY WHAT THE SUPPORTING POWERS [U.S., Saudi Arabia, Qatar, and Turkey] TO THE OPPOSITION WANT, IN ORDER TO ISOLATE THE [pro-Russian and pro-Iranian] SYRIAN REGIME.”

Mye tyder på at det er dette vi nå kan se konturene av. Zuesse legger sammen følgende hendelser:

Bombinga av Deir Ezzor 17. september 2016 da USA og Storbritannia med viten og vilje utslettet en enhet fra den syriske hæren og på den måten hjalp IS-styreken i området.

Zuesse peker på at IS-styrkene i Mosul antakelig er gitt fritt leide av amerikanerne for å ta seg inn i det østlige Syria. Dette har han fra en tweet fra journalisten Nizar Nayouf.

Videre peker Zuesse på at den tyrkiske regjeringas planer for krigen i Mosul åpner en fluktrute for IS/Da’esh inn i Syria.

Og så kommer den «overraskende» tilbakekomsten til Palmyra av 4000 IS-krigere. Disse styrkene hadde fått muligheten til å omgruppere seg og har fått betydelige forsterkninger i form av tyngre våpen.

Så mye tyder på, konkluderer Zuesse, at president Obama nå legger opp til en fortsettelseskrig i det østlige Syria der IS skal få lage sitt kalifat og der denne krigen havner på Donald Trumps bord så snart han eventuelt overtar som øverstkommanderende.

  11 kommentarer til “Prøver Obama å servere Trump en fortsettelseskrig i Syria?

  1. 14. desember 2016 klokka 10:56

    Bør også nevnes at alt fra Egeland, Samanta Power, alle vestlige medier, melder at shia militser fra den syriske hæren, Libanon, Iran og Irak begår massakre i øst Aleppo, dreper kvinner barn. IS og andre terrorgrupper er sunnimuslimer. Løgnen som framsettes har bare en funksjon, men en meget farlig en- Den fyrer oppunder sekterisk hat fra sunnimuslimske jihadister. Nå når Aleppo er befridd og Palmyra på ny inntatt av IS, er vegen kort fra at hevnen mot den fiktive massakren begått av shiamuslimer i Aleppo vil forflytte seg til Palmyra, Raqqa og Idlib med en evigvarende sekterisk krig- noe som var plan A fra 2011. Ikke glem at krigen i Syria startet med løgnen om at shiamuslimske militser, såkalte shabiar fra ‘Assad’ begikk massakre- med et resultat at sunnimuslimske islamister fra hele verden dro til Syria for å hjelpe sine ‘søstre og brødre’.

    • Ullern
      14. desember 2016 klokka 11:50

      “Løgnen som framsettes har bare en funksjon, men en meget farlig en: Den fyrer oppunder sekterisk hat”

      Viktig poeng med god forklaringskraft. Takk. – Hva er vitsen med så åpne løgner i MSM – har vært et spørsmål. Nå besvart: Rykter virker og forstyrrer.

  2. 14. desember 2016 klokka 19:36

    Ja, det ser ut som planene fra 2011 og 2012 fortsatt er på bordet. Når det gjelder motivene, skreiv jeg følgende på bloggen min i en artikkel fra april 2012, med tittelen “”Venner av Syria” går for blodbad”, og jeg tror den analysen står seg bra fortsatt:

    “Hadde det syriske regimet fått anledning til å gjennomføre en fredelig avvikling av ettpartisystemet og redusert seg selv til et av flere syriske partier, er det for det første ikke gitt at Syria ville ende med å orientere seg inn i en provestlig saudi-arabisk-dominert allianse uansett om det fortsatt ville være al-Assad eller eller den syriske fløyen av Brorskapet som hadde sittet som det ledende partiet i en ny regjering. For det andre ville fraværet av en brennbar sekterisk konflikt i Syria som setter det sunniislamistiske Brorskapet opp mot alliansepartneren for det sjiaislamistiske Iran, kunne lagt veien åpen for det som er Irans strategiske mål og Saudi-Arabias, Israels og USAs verste mareritt; en panislamistisk allianse fra Iran, via Irak, Syria og Libanon til Tyrkia, Egypt og Tunisia.

    En svært blodig borgerkrig, vil sementere sekterisk hat, ikke bare i Syria, men i hele den arabiske verden. Dette vil avlede og hindre demokratiopprør mot de eneveldige konge- og sjeikdømmene i de oljerike statene på den arabiske halvøya, og slik sett være en strategisk fordel for disse regimene, spesielt Saudi-Arabia som har en voksende fattig og misfornøyd befolkning. Det vil også være en stor fordel for USA, som er avhengige av vennligsinna regimer i den oljerike Gulfen for å kunne opprettholde posisjonen som global supermakt.

    Samtidig vil dette være en gavepakke for Israel. Med en pågående blodig borgerkrig i nabolandet Syria, vil fokus på “langt mindre” menneskerettsbrudd som deportering av palestinere fra Øst-Jerusalem og vannrike soner på den okkuperte Vestbredden, miste Verdens oppmerksomhet. Samtidig vil palestinernes motstandskamp hemmes av at tradisjonelle allierte i Syria og Iran vil ha hendene fulle med kampene i Syria. Det vil også umuliggjøre et politisk og økonomisk press fra de oljerike arabiske statene for å skape en løsning på konflikten som er i palestinernes interesse ettersom disse vil være avhengige av den militære støtte fra USA i den pågående striden mot Iran og arabiske sjiamuslimer. Det som er til fordel for Israel, er også til fordel for USA, gitt at innenrikspolitiske forhold gjør at USA synes å være bastet og bundet til en evig strategisk allianse med Israel, hvor det paradoksalt nok er slik at USAs sikkerhetspolitiske og strategiske interesser reelt er underordna Israels.

    En opptrapping av borgerkrigen kan få tre utfall: Ett scenario er at de USA- og Saudi-støtta sunniislamistiske opprørerne til slutt seirer. Etter en blodig borgerkrig med sterkt sekterisk hat, er det langt mindre sannsynlig at en ny brorskapsdominert syrisk regjering vil kunne sette en strek over motsetningene til Iran for å danne front mot Israel. Etter en blodig borgerkrig vil Syria tvert imot også være på felgen økonomisk, og vil trenge støtten fra Saudi-Arabia og andre Gulfmonarkier til gjenoppbygginga. Samtidig vil en blodig borgerkrig skape en sterk lojalitet til de som støtta seierherrene i kampen. Selv om Brorskapet i utgangspunktet er like Israelfientlig som Baathpartiet, er det derfor sannsynlig at et nytt syrisk regime som kommer til makta etter en borgerkrig, vil la seg presse til å holde en lav profil i konflikten med Israel, tilsvarende det som er tilfellet med Jordan.

    Det andre scenariet er at regimet seirer og det tredje at borgerkrigen bare trekker ut i tiår etter tiår. Disse er nok fortsatt de mest sannsynlige utfallene. Likevel gjør de geopolitiske implikasjonene i hele regionen at både Saudi-Arabia, Israel og USA kan tjene mer på et slikt militært sett negativt utfall enn på en fredelig overgang til demokrati, til og med om dette skulle føre til at den brorskapsdominerte opposisjonen som i dag leder det væpna opprøret skulle vinne og bli i stand til å danne regjering.

    Også et militært nederlag for opprørerne etter en blodig borgerkrig, vil virke hemmende både på demokratibevegelser i Gulfen og på arabiske solidaritetsaksjoner for palestinerne. For autokratene i Midtøsten betyr det at deres makt og privilegier kan opprettholdes. For Israel betyr det at anneksjonspolitikken i Øst-Jerusalem og Vestbredden kan videreføres uten sterk motstand. For USA betyr det opprettholdelse av viktige allierte i Gulfen, mulighet for nye allianser med folkevalgte regimer i andre arabiske land og mulighet for å opprettholde støtten til Israel uten større risiko.

    Risikoen for et backlash i form av at statene i “Venner av Syria” i den internasjonale opinionen vil bli holdt ansvarlig for det enorme blodbadet de er i ferd med å organisere for i Syria, er dessuten liten all den tid de toneangivende internasjonale presseorganisasjonene har vært mer enn villige til å spille med gjennom en ensidig demonisering av det syriske regimet og deres internasjonale støttespillere. I pressen vil det fortsatt være regimet, Russland, Kina og Iran som vil bli utpekt som de eneansvarlige når volden etter dette væpningsvedtaket bare kommer til å gå oppover i månedene som kommer.

  3. Eivind Reitan
    14. desember 2016 klokka 22:13

    Hvilke intriger som planlegges i USA avgjør muligens ikke krigens videre gang.
    Det skal,i flg. meldinger i kontinental MSM,avholdes en konferranse om krigens evt.e avslutning.Den skal foregå i Moskva 22.12.16.
    Deltakere.:Tyrkia,Rusland og Iran.
    Konspirasjoner og intriger finnes,men krigene vinnes og tapes i virkeligheten.Langt vekk fra TV2 og Aftenpostens redaksjonslokaler.

  4. SH
    14. desember 2016 klokka 22:27

    Er Aleppo USAs Stalingrad?

    Moderate opprørere som kjemper for innføring av fullt parlamentarisk demokrati i Syria oppdager nå at USA ikke vil støtte dem med militær innsats slik som USA feks gjorde i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og i Libya. Og dette til tross for at Obama sa at bruk av kjemiske våpen i Syria var USAs røde linje i konflikten (og episoden med de kjemiske våpen skjedde vel også før Russland gikk aktivit inn i krigføringen). Slike demokratiske opprørere vil nå føle seg sviktet av USA.

    Hadde derimot USA grepet militært inn i Syria slik som USA gjorde feks i Irak eller Lybia, så ville resultatet med all sansynlighet ha ført til kaos etterpå slik vi har sett det både i Afghanistan, Irak og Libya.For demokratiske opprørere vil det uansett være katastrofalt å ha USA som støttespiller og det burde opprørerne ha innsett fra dag en. Det burde ha vært mulig for opprørerne i utgangspunktet å kunne forutse at et opprør i Syria lett kunne bringe Syria ut i en lignende håpløs situasjon som den man hadde og fremdeles har i Irak etter Saddam Husseins fall. Alle som gjør opprører er avhengig av å motta støtte fra stormakter for å kunne lykkes med opprøret, eller at stormaktene ligger nede med brukket rygg.

    (Men som vi vet har oljediktaturene aktivt finansiert og væpnet jihadister og leiesoldater for å styrte regimet i Syria for å innføre eneveldig diktatur i Syria. Og det ser ut som oljediktaturen også har klart å få med Tyrkia, Israel og USA på laget da bare IS er sterkt nok til å kunne nedkjempe Assad. USA under Obama har heller ikke ønsket å delta i nye håpløse militære eventyr som involverer USAs egne styrker. Eller som kan føre til storkrig med Russland og Iran og muligens også Kina).

    • 17. desember 2016 klokka 02:36

      Hvilke “demokratiske”opprørere?

  5. KZ
    15. desember 2016 klokka 18:29

    Ser ut til at etablissementet i Norge er i full panikkmodus nå når hedersmannen Assad har klart å drive ut flesteparten av de vestligstøttede terroristene fra Aleppo. Kultureliten og resten av den såkalte “venstresiden” går i fakkeltog for å uttrykke solidaritet med de falne terroristene. De norske spesialsoldatene som ble sendt nedover for å trene opp og væpne terrorister gjorde visst ikke en så god jobb som Stortinget ønsket seg, og Erna og resten av politikerne har satt seg i tenkeboksen for å pønske ut en ny strategi. Det ser ut til at de satser på opprustning av IS og andre “moderate opprørere”. Håpet er nok at disse “frihetskjemperne” skal innta Damaskus for å spre “fred og demokrati” til den stakkars sivilbefolkningen som angivelig lengter etter å bli befridd av “heltemodige opprørere” og “kvinnefrigjørere”.

    Og mens norske politikere i samråd med sine oppdragsgivere i CIA og Mossad legger planer for hvordan IS skal styrkes, blir Assad stadig mer populær i den syriske befolkningen. Demokratisk valgte Assad har nå godt over 80% oppslutning blant syrere. Forståelig nok, all den tid han bekjemper det som kan krype og gå av vestligstøttede terrorister og andre “opprørere”. Ingen bør bli overrasket over at Putin er på samme popularitetsnivå.

  6. Jan HårstadLibya
    15. desember 2016 klokka 19:47

    En minus med mange gode analyser her er at det står så lite om at det nå eksisterer en USA-Israel akse som er selve stålet i Trumps utenrikspolitikk. Det er allerede nedsatt en komite som sikter ut den nye tomta for USAs ambassade i okkuperte Jerusalem og Talmudzionistene i Israel aner muligheten for å bygge det Tredje Tempel tett inntil Al-Aqsa-moskeen. Her ligger det an til stor opphisselse i den islamske verden når dette iverksettes. Voldsom,faktisk.
    Når forsvarsminister Avigdor Libermann nesten hver dag sier at Irans tilstedevær i Syria er uakseptabelt,at Bashar må gå,etc ligger det i kortene at dette vil Trumpregimet gi sin fulle understøttelse til.
    Det betyr at om bare noen måneder vil vi få en ny type krig i Syria. Amerikansk styrkeoppbygging i Irak pågår allerede.

  7. FR.ED
    15. desember 2016 klokka 22:42

    Joshua Landis, en amerikansk ekspert på Syria (de skal visst nok finnes), sier at Trumps strategi er å bekjempe IS og avslutte støtten til de såkalte opprørerne. Trump vil trolig forsøke å få til en slags overenskomst når det gjelder bekjempelse av IS. Men det som vil komplisere forholdet til Russland er Irans fotfeste i Syria og forholdet (alliansen) mellom Russland og Iran som han må håndtere. Som kjent er Iran en hovedfiende til Trump. Mye synes nå usikkert om hva som vil skje. Landis sier imidlertid at IS-dager er talte ettersom både Russland og USA har som målsetting å eliminere IS. Det er kun spørsmål om tid, selv om de nå synes uklart om USA virkelig vil samarbeide med Russlandom å ta IS. I så fall vil de ta IS fra hver sin kant.

    De som kan bli skviset framover er kurderne. Kurderne er militært sterke nå, men Tyrkia har som målsetting å bekjempe de og hindre at de etablerer en egen stat eller selvautonomi nord i Syria. Landis tror at det vil presse kurderne til å inngå en avtale med Assad som sikrer at de vil bli beskyttet av internasjonal rett, noe ala situasjonen i Irak.

    Landis skriver at Assad trolig kommer til å ha nedkjempet de såkalte “moderate” opprørerne innen et par år, selv om mange eksperter tviler på det. De tror det vil finnes lommer/enklaver hvor opprørerne har kontroll. Landis tror at manglende amerikansk støtte og isolering av opprørerne vil medføre at de vil bli nedkjempet. Landis antyder at opprørernes beste håp er at de transformerer seg til et politisk parti (ala Colombia) og nedlegger våpnene. På den måten kan de oppnå mer enn å kjempe videre med våpen, men de er da avhengig av å inngå en fredsavtale med Assad. Assad på sin side kan nå ha blitt så selvsikker at han vil forkaste alle forhandlingene med opposisjonen/opprørerne.

Legg inn en kommentar