Norsk klimapolitikk og utslippsbudsjettet enda en gang

0
Erik Plahte
Av Erik Plahte

Norske offisielle klimadokumenter, som f.eks. de blåblås klimamelding, er fulle av uklare klimamålsettinger. Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Norge vil gå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU, med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået, står det f.eks. i klimameldinga fra 2014. Hva menes helt konkret med dette, og hva innebærer det i praksis? Jeg tror det er en tilsikta uklarhet. Det er ikke tilfeldig at det ikke står om reduksjon av norske utslipp. Regjeringa vil ha mulighet til å kjøpe seg fri ved kvotekjøp og er helt uvillig til å lage konkrete planer for å nå konkrete utslippsmål.

Men hvorfor gjøre det så vanskelig? De akkumulerte utslippene, dvs samlede globale utslipp fra og med et eller annet år, bestemmer etter en enkel formel hvor mye den globale middeltemperaturen kommer til å stige i samme tidsrom. Dette er nå ‘god latin’ i klimasammenheng og allment akseptert.

Det har vært kjent i flere år at det er en tilnærma proporsjonalitet mellom de akkumulerte globale utslippene av CO2 og den tilsvarende temperaturøkinga. Sammenhengen er klart framstilt av IPCC i deres femte rapport fra november 2014.

fig1

Det innebærer at om temperaturen ikke skal stige mer enn 2 °C over førindustrielt nivå, må de akkumulerte globale utslippene ikke overstige et visst utslippsbudsjett.  Fra dette følger en del enkle konklusjoner. Alle utslipp – også de norske – bidrar til å bruke opp utslippsbudsjettet. Før eller seinere, helst før, må alle utslipp – også de norske – ned i null. Verden må rett og slett slutte å forbrenne kull, olje og gass.

Hvor stort er klimabudsjettet?

På nettet finner en mange estimater, mange tall. Naturlig nok, for det finnes mange ulike klimamodeller, og de gir ulike prediksjoner. Svaret avhenger også av hvor sikre vi vil være, og hvilket klimamål en vil sikte seg inn mot.

Et anslag mange gjengir, er at for å unngå mer enn 2 °C temperaturstigning etter førindustriell tid med 66% sannsynlighet, kan vi fra nå av ikke slippe ut mer enn 800 gigatonn CO2 (GtCO2, 1 Gt = 1000 Mt = 1000 millioner tonn). Se f.eks. rapporten Global Carbon Budget 2016 fra Global Carbon Project som CICERO er med i. Men andre forskere, f.eks. Kevin Anderson ved Tyndall Centre for Climate Change Research i England, hevder at mer enn 650 GtCO2 er uforsvarlig. Bill McKibben som driver nettsida 350.org, er enig i at 800 GtCO2 er uforsvarlig høyt.

fig2

Denne figuren fra Energi og klima viser at vi ikke har mange år å gjøre det på. Årlige globale utslipp er ca 40 MtCO2, så om dagens utslipp fortsetter i 20 år, er budsjettet brukt opp. Da vil temperaturen ha steget to grader, for alt tyder på at den vil stige proporsjonalt med de akkumulerte utslippene, som figuren foran fra IPCC viser.

Men 66% sannsynlighet er ikke særlig sikkert. Det er en sjanse på 1/3 at dette ikke stemmer, temperaturen kan øke mer – eller kanskje mindre. Dessverre får vi stadige tegn på at endringene i klimaet skjer raskere enn forskerne har trodd. Å basere seg på et klimabudsjett på 800 GtCO2 er derfor et risikabelt spill som vi aldri ville tatt sjansen på ellers. En ansvarlig klimapolitikk må basere seg på et langt mindre klimabudsjett.

Hittil har temperaturen steget ca 1.2 grader. Vi er bare litt over halvveis til togradersmålet, likevel ser vi allerede nå dramatiske konsekvenser. Økende temperatur er ikke den eneste følgen av klimagassutslippene: havis og innlandsis smelter, havnivået stiger, havet blir surere med potensielt katastrofale følger for livet i havet, arter forsvinner raskere enn noen gang før i Jordas historie, nye klimatiske forhold kan rasere grunnlaget for dagens jordbruk i store områder, store regioner kan bli så varme at de blir ubeboelige, osv.

Eksisterende planer og forpliktelser vil føre til katastrofe

Klimatoppmøtet i Paris i desember 2015 konkluderte med et mål om helst å begrense temperaturstigninga til bare 1.5 grader. Figuren over viser at det var bare politikerprat. Om dagens utslipp fortsetter i bare 4-5 år, vil 1.5 grader temperaturstigning være en kjensgjerning. Og ingen ting tyder på at noe annet vil skje. Ikke en eneste av dagens «ansvarlige» politikere er villig til eller i stand til å ta konsekvensen av dette målet.

Politikere som ikke vil ta kampen mot fossilindustrien for å redusere utslippene raskt nok, satser på at karbonfangst og lagring (CCS) være en utvei. Det er en risikabel og ytterst tvilsom løsning. Uhyre kostbart, og ingen vet om det vil være mulig i så enormt omfang som vil trenges. En lang rekke teknologiske, juridiske, sosiale og miljømessige spørsmål er ikke avklart. Om verden satser på CCS i stedet for å redusere utslippene og det ikke lykkes, vil så mye av klimabudsjettet ha blitt brukt opp i mellomtida at løpet vil være kjørt.

Riktignok har de årlige globale utslippene flata ut som denne figuren fra Global Carbon Budget 2016 viser. Det er en mager trøst. Så lenge de årlige utslippene ikke går ned, vil de akkumulerte utslippene øke like fort som før.

fig3

Ingen ting tyder på at vi vil se noen særlig reduksjon i de årlige utslippene med det første. Det kommer klart fram når en sammenlikner utslippsbudsjettet med hva de store landene faktisk har påtatt seg av utslippsreduksjoner ved sine såkalte Intended Nationally Determined Contributions (INDCs).

fig4

Denne figuren fra Global Carbon Budget 2016 viser at ut fra sine INDC kommer Kina, India, EU og USA aleine til å bruke opp hele utslippsbudsjettet før 2030. (Den svarte kurva viser et tenkt forløp av årlige utslipp som ikke overskrider togradersbudsjettet.) Det er ikke rart, for selv om all videre fossil utbygging stanses, vil eksisterende felt føre til utslipp på over 900 GtCO2, skriver Bill McKibben og viser til en rapport fra Oil Change International. Mange felt må derfor stenges ned før de er tomme, med store økonomiske tap til følge.

Hvor raskt må de årlige utslippene reduseres for å holde togradersbudsjettet på 800 GtCO2? Et enkelt regnestykke viser at hvert år må  utslippene være minst 40/800 = 0.05 = 5% lavere enn året før. Fem prosent årlig reduksjon høres ikke mye ut. Men spør Erna Solberg eller Vidar Helgesen om de kan klare det. Det må nok skarpere lut til enn å øke bensinavgiften med 15 øre. I løpet av 14 år, dvs innen 2030, må utslippene være halvert. Det holder ikke med bare 40% reduksjon som de blåblå setter som mål. Enklere blir det ikke av at 28% av norske utslipp skyldes olje- og gassproduksjon som både de blåblå og Arbeiderpartiet vil opprettholde. Da blir det de resterende 72%, industri og bergverk (22%), veitrafikk (19%), luftfart, sjøfart, fiske m.m. (12%) eller jordbruk (8%) som må redusere utslippene. Hvor mye? Ned til under en tredjedel av dagens utslipp, noe som er fullstendig urealistisk.

Når nye 800 GtCO2 har funnet veien ut i atmosfæren, er det overveiende sannsynlig at togradersmålet er brutt. Normale mennesker mener at 33% er en skremmende høy risiko for en uforutsigbar og og kanskje katastrofal framtid, og vil helst redusere denne risikoen kraftig. Da må klimabudsjettet settes lavere. Det samme gjelder dersom vi synes at to graders temperaturstigning er altfor risikabel. «To graders temperaturøkning representer ikke skillet mellom akseptabel og farlig klimaendring, men mellom farlig og ‘ytterst farlig’ klimaendring», skrev Kevin Anderson i en artikkel sammen med Alice Bows i 2011.

Ingen politiker kan unnskylde seg med at de ikke er kjent med at det finnes et klimabudsjett. Det går ikke an å snakke seg vekk fra det. Jeg skrev for et halvt år siden om klimabudsjettet som Solberg og co overhodet ikke forholdt seg til. Det gjør de fortsatt ikke, heller ikke andre norske politikere. Alle er påfallende tause. Da NRK Finnmark konfronterte Erna Solberg og Vidar Helgesen med det globale klimabudsjettet 3. nov, ville ingen av dem svare. Det er kanskje forståelig, for den norske klimapolitikken rimer dårlig med ethvert klimabudsjett. Solberg og Helgesen vil nemlig ikke forplikte seg til å redusere norske utslipp. Men det er ingen løsning for Norge å kjøpe seg fri med klimakvoter. Noen må også fjerne de norske utslippene.

Det blir ganske tøvete når NRK samme sted hevder at «det er fortsatt mulig å nå togradersmålet hvis alle forventede gjenværende ressurser av olje og gass på norsk sokkel utvinnes og forbrukes», siden det bare vil kreve 2% av verdens utslippsbudsjett. Det er nok olje gass igjen i verden til å sprenge ethvert klimabudsjett, så mesteparten av reservene må forbli der de er, under bakken. Det finnes ingen internasjonal avtale som tillater Norge å utvinne alle sine reserver mens andre lar dem ligge.

Norske utslipp av CO2 pr person er 2-2,5 ganger verdensgjennomsnittet, på linje med klimaverstinger som USA, Canada og Australia og langt over Sverige og Danmark. Om vi ikke reduserer våre utslipp raskere enn gjennomsnittlig, kommer vi til å ta en langt større jafs av klimabudsjettet enn folketallet skulle tilsi.

En norsk politiker som i praksis venter at alle andre skal la reservene ligge så Norge kan utvinne alle sine, slik den norske politiske eliten synes å mene, får ikke troverdighet i internasjonale fora. «Norge virker fast bestemt på å sabotere avtalen før den overhodet har trådt i kraft», skrev klimaforskeren James Hansen i Dagbladet 18. oktober 2016. «I was struck by the strange paradox of Norway — a country determined to save the world from climate change while selling the fuels that help cause it», skriver Eric Campbell på ABC News.

En ansvarlig klimapolitikk

Ansvarlige politikere må ta standpunkt til klimabudsjettet. Hvilken framtid forespeiler de oss, vil de jobbe for? En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må bygge på et klart klimamål: hvilken temperaturøkning og med hvilken grad av sannsynlighet.

Men det er ikke nok med et mål. Uten en plan for hvordan målet skal nås, er det helt i det blå (!) om målet vil bli nådd. Det er så sterke krefter som holder igjen at faren for å mislykkes er stor. Hittil har norske regjeringer ikke klart å redusere utslippene med så mye som et tonn på over 25 år, trass i tallrike mål og løfter. Det har aldri blitt vedtatt noen plan for hvordan utslippene skal bli redusert. I hvilke sektorer, hvor mye, hvilke tiltak skal settes i verk. En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må derfor inneholde en klar plan for hvordan utslippene skal reduseres til null.

Men det er ikke likegyldig hvor raskt utslippene trappes ned. Klimabudsjettet minker med ca 40 Gt CO2 hvert år. Jo lenger tid som går uten effektive tiltak, desto mindre blir budsjettet og desto raskere må utslippene trappes ned. Skjer det f.eks. ingen ting før i 2020, vil budsjettet bare være 640 Gt, og utslippene må reduseres med 40/640 = 6.25% pr år og halveres i løpet av bare 11 år, dvs innen 2031. En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må derfor også inneholde en klar plan for hvor raskt utslippene skal reduseres til null.

Dersom klimabudsjettet skal holde, må alle land vise måtehold. Om noen er grådige og somler med å redusere utslippene, må andre redusere raskere. Hvor mye CO2 skal hvert land kunne tillate seg å slippe ut? Kanskje tilsvarende sin andel av folketallet i verden? Eller sin andel av verdens totale BNP? Eller bør de industrialiserte landene vise større måtehold, siden det er dem som med sine store historiske utslipp har brakt verden opp i uføret, og siden de tidligere kolonilandene har større behov for økonomisk vekst?

Et grundig gjennomarbeida forslag som har fått kraftig gjennomslag internasjonalt, er det såkalte Contraction and Convergence (C&C). Det går ut på at først justerer alle land sine årlige utslipp opp eller ned slik at innen et gitt år har alle samme utslipp pr person. Fra da av må alle trappe ned så raskt at klimabudsjettet holdes og at utslippene pr person hele tida holdes likt i alle land. På nettet finnes det mengder av stoff om C&C, se den svært omfattende nettsida http://www.gci.org.uk.

Uansett hvilken løsning som velges (dersom det i det hele tatt lykkes å bli enig om noen, noe som er helt usannsynlig), er det nødvendig å kunne addere opp de nasjonale utslippsbudsjettet for å se om det globale utslippsbudsjettet holder eller ikke. En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må derfor også redegjøre for hvor stor del av det globale klimabudsjettet landet vil legge beslag på.

I et debattinnlegg i Klassekampen 21.11 stilte jeg noen enkle spørsmål som Solberg og Helgesen skylder oss svar på.

Bør Norge forholde seg til at det finnes et klimabudsjett?

Hvor stor del av det globale utslippsbudsjettet skal Norge legge beslag på?

Vil det være rimelig av Norge å bruke en større andel av klimabudsjettet enn vår andel av verdens befolkning skulle tilsi?

Hvis Norge skal oppnå sine utslippsmål ved å kjøpe kvoter, hvem skal da kutte de norske utslippene? Hvor er planen for dette, når skal det skje?
   

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.