Hvordan har det gått med Obamas «vending mot Asia»?

6

Det skulle være det store nye initiativet i Barack Obamas presidenttid. Han kalte det «vending mot Asia» (pivot to Asia), men hvordan har det egentlig gått? Denne vendinga mot Asia skulle demonstrere styrke, men var egentlig en innrømmelse av svakhet. USAs regjering hadde innsett at Kina var i ferd med å undergrave USAs hegemoni i Asia og var overbevist om at dersom ikke USA tok et omfattende initiativ, ville Washington miste det man så som sin rett til å utøve kontroll i Asia og Stillehavet.

Vendinga mot Asia ble lansert som et økonomisk, politisk og ikke minst militært initiativ. På USAs side var det utenriksminister Hillary Clinton og forsvarsministrene Robert Gates og hans etterfølger Leon Panetta som skulle sette den ut i livet.

usa-kina-mil2

Alliansebygging og innsirkling

Som vanlig har Washington tenkt militært overfor Kina. Man skulle ringe inn Kina gjennom å bygge på og bygge ut militære allianser. USAs sjømilitære styrker skulle i større grad legges til Stillehavet, og man skulle bygge opp den japanske militarismen, styrke posisjonen på Filippinene og i Sør-Korea, trekke Australia mer inn i den militære oppbygginga og utnytte de tradisjonelle motsetningene mellom Kina og Vietnam.

På den økonomiske sida var initiativet å bygge den såkalte frihandelssone TPP, Trans-Pacific Partnership, for å sikre USAs korporasjoner kontroll over regionen.

Begynte tidlig å feile

Allerede i 2013 reiste det seg kritiske røster i vest som ikke syntes USA så ut som en vinner i dette spillet. I en rapport for Chatham House heter det:

Gjennom de siste månedene har et økende antall stemmer, både i USA og i utlandet, begynt å betvile om USA har den innstillinga som kreves for å opprettholde et disiplinert trykk for å bygge diplomatiske, økonomiske, folk-til-folk og sikkerhetsforbindelser i Asia-Stillehavsområdet.

(Rapporten kan lastes ned her.) Chatham House er den britiske imperialismens fremste tenketank og er rangert globalt som nummer to etter USAs svært innflytelsesrike Brookings Institution.

I en oppsummering av hvordan det er gått med Obamas Vending skriver assisterende redaktør i The Guardian, Simon Tisdall 25. september 2016:

Obama is already badly off-track. His grand plan to promote interdependent economic self-interest across the Pacific Rim while excluding China – the Trans-Pacific Partnership or TPP (similar to the controversial US-Europe Transatlantic Trade and Investment Partnership or TTIP) – is in deep trouble.

USAs underskudd på handelsbalansen med Kina bare øker og øker
USAs underskudd på handelsbalansen med Kina bare øker og øker

Forstår ikke Kinas styrke og USAs svakhet

Det er ennå for tidlig å si at Obamas vending er en total fiasko, men det er mer enn tydelig at han ikke har lykkes. Årsakene til det ligger på mange plan. Viktigst er kanskje at USAs viktigste mottrekk på Kinas økonomiske vekst er å svare militær oppbygging.

Kinas strategiske initiativ er president Xi Jinpings «Ett belte – en vei»-strategi som handler om historiens største infrastrukturprosjekt med investeringer over hele Eurasia i størrelsesorden hundrevis av milliarder dollar.

Det man ikke skjønner i Washington er at når asiatiske politikere får valget mellom å satse på mer våpen eller mer investeringer, så velger de stort sett det siste.

USA har hatt litt framgang med å satse på de mindre asiatiske landas frynt for og kritikk av den kinesiske ekspansjonen i Sørkinahavet. Mest oppsiktsvekkende er kanskje den nye forbindelsen USA-Vietnam, bare en generasjon etter at USA teppebombet landet og drepte eller lemlestet millioner av mennesker. Her har USA knyttet an til århundrelange motsetninger mellom Vietnam og Kina.

sørkinahavet

Men heller ikke Vietnam er opptatt av å bli med på USAs forberedelser til krig mot Kina.
Kinas styrke er at landet har noe å tilby som alle vil ha, mens USA ikke lenger har evne til å matche Kina økonomisk. USA har ingen mulighet til å tilby investeringer i den størrelsen Kina tilbyr – og allerede kommer med. Det eneste kortet som er igjen på Washingtons hånd er Stillehavsflåten og atomvåpnene.

USA vanæret på G20

Aller tydeligst ble USAs impotens demonstrert på G20-toppmøtet i Hangzhou. Der ble Obama statist, mens det var Xi Jinping som strålte som vert og Vladimir Putin som drev det diplomatiske spillet.

Gjennom SCO bygger Kina og Russland allianser over hele det eurasiske kontinentet
Gjennom SCO bygger Kina og Russland allianser over hele det eurasiske kontinentet

Kina brukte G20-møtet i Hangzhou for å vise verden hvem som er «The Boss». Møtet var sjølsagt forberedt ned til minste detalj. USA har kastet Russland ut av G7, som  nå framstår som en irrelevant organisasjon. Nå er det på G20 det skjer, og der klarer ikke USA å framstå som noen «indispensable nation». Der er det Kina som kommer med de konstruktive forslagene for hvordan landa skal samarbeide, og selv de paralyserte «lederne» fra Vesten må bare si seg enig i dem.

Etter kjøpekraftsparitet (PPP) er Kina allerede verdens største økonomi og om ikke så altfor lenge vil landet ha gått forbi USA uansett hvordan man velger å måle.

Kina er allerede verdens fabrikk, også for USA. Korporasjonene i USA øker profitten sin ved å flytte produksjonen til Kina og utnytte de lave lønningene og slakkere reguleringene der. Ingen politisk mobilisering i verden kan få dem fra å søke profitt der den er størst, og det er i Kina.
Dette ulike bytteforholdet har gitt Kina en dollarformue som nå brukes til å investere i utlandet. Så USAs korporasjoner og deres profittjag mater den maskinen som ubønnhørlig gjør Kina økonomisk sterkere enn USA.

Og i Kina møter ikke USA en vanlig eksportnasjon, men et land som omsetter veksten i høyteknologi og satsing på forskning og vitenskap. Snart vil Kina ha gått forbi USA også på dette området. Innen realfagene er Kinas satsing allerede sterkere enn USAs.

Fra Hangzhou i Kina
Fra Hangzhou i Kina

I en stor analyse fra Harvard Business School med tittelen Problems Unsolved and a Nation Devided blir det dokumentert at USAs økonomi stagnerer og går tilbake, samtidig som verken det økonomiske eller det politiske systemet evner å ta tak i problemene. (Rapporten kan lastes ned her (pdf).)

Denne rapporten viser hvor dårlig det står til med USAs konkurranseevne og økonomiske ytelse. Hvis forskerne også hadde sammenliknet med Kinas tilsvarende ville kontrasten ha blitt svært grell.

Det militære kortet taper i verdi

USAs militære overlegenhet bygger ikke minst på landets atomvåpenbaserte hangarskipsgrupper som kan flyttes rundt på verdenshavene og utgjøre uimotståelige angrepsplattformer mot ethvert land som måtte prøve seg.

Men her er Kina i ferd med å utvikle en serie militære mottiltak. De fryktinngytende hangarskipene er nemlig mer sårbare enn USAs militærstrateger liker å tenke på. Det «eneste» som skal til er å utvikle hypersoniske missiler som er raske nok, usynlige nok og kraftige nok til å slå ut disse moderne variantene av 1800-tallets kanonbåter før kommandantene får sagt kake. Da er disse ekstremt kostbare båtene ikke noe mer enn «sitting ducks». Og det er akkurat det Kina gjør. Kinas interkontinentale Dongfeng-41 missil hevdes å ha en rekkevidde på minst 15.000 km og være i stand til å ramme New York i løpet av utrolige 21 minutter.

Kinas hypersoniske missil DF-ZF
Kinas hypersoniske missil DF-ZF

Rand Corporation, som er det amerikanske militærapparatets tenketank, utga nylig en rapport med tittelen: War with China – Thinking Through the Unthinkable.

Det ville være uriktig å si at rapporten anbefaler krig mot Kina. Den gjør heller det motsatte. Men den sier at når man kommer til 2025, vil Kina bli i stand til å nekte USA adgang til sine nærområder. Vinduet er altså i ferd med å lukkes, og hauker i Washington kan komme til å lese dette som at det er viktig å slå til mens man kan.

Vendinga som aldri kom

I dag er det mulig å slå fast at Obamas vending ikke ble den elegante piruetten han kanskje hadde kanskje hadde forestilt seg. De militære grepene er truende, men også klønete. De økonomiske grepene har ingen mulighet til å matche Kinas enorme vilje og evne til å investere. Det nye amerikanske århundret som USAs neocons har drømt om er og blir en opiumsdrøm. Dessverre er ikke det nok til at en eventuell president Hillary Clinton ikke vil forsøke seg på en økt militær aggresjon mot Kina. I en analyse som er foretatt av Financial Times er konklusjonen at Clinton vil være «tøffere mot Kina enn Obama».

Ingen bør undervurdere Hillary Clintons vilje til krig. Det så vi i Libya og vi ser det i hennes uttalelser mot Russland og Iran. Men i et sjakkspill med Kina gjelder det ikke bare å være tøff, det gjelder ikke minst å være klok og å ha de økonomiske kortene på handa som USA ikke lenger har. Klokskapen kan det også være så som så med, som vi jo har sett.

KampanjeStøtt oss

6 KOMMENTARER

  1. Enda en treffende analyse. Om dagens USA kan man si at den ledende klassen lever ved sverd. Et gammelt ord sier: «den som lever ved sverd skal omkomme ved sverd» Det siste året har min hovedinteresse vert USA og «valget» der. Et mer korrupt samfunn skal man lete lenge etter. Forfallet ser vi hvor man enn snur seg. Spillet i «Valget» som viser to kandidater som er de mest upopulære landet har sett er basert på å skremme (Altså på frykt). Landets industrielle basis ligner mer og mer på hva man kan finne i den tredje verden.
    Men folket, og da først og fremst ungdommen har våknet. Det kommer til å få større og større betydning etter hvert.
    En skulle tro at Imperial tenkning var noe som hørte historien til. Hva har USA egentlig å tilby i dag? Svar: Krig og atter krig.
    Takk til Steigan som har evnen til å sette det hele i perspektiv!

  2. «Hvordan har det gått med Obamas «vending mot Asia»? »

    En «piruettdreining» («pivot») til Asia eller Hvorsomhelst er vanskelig å gjøre for USAnterne med alt tungutstyret i USAs halvpart av verdens arsenal (ikke minst i generalstaben ;-). Dessuten er Kina bedre til å danse. 🙂

    «Kinas interkontinentale Dongfeng-41 missil hevdes å ha en rekkevidde på minst 15.000 km og være i stand til å ramme New York i løpet av utrolige 21 minutter.». – Som vanndråper i bensinen til verdens verste krigsmaskin. Hindrer krig.

    Legg ned USA-NATOs hær nå (og mesteparten av andre hærer).

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.