USAs verdensomspennende straffefrihet

18

Etter flere år med væpning og støtte til syriske opprørsgrupper, som ofte samarbeidet med al-Qaidas terror-undergruppe Nusra, satte USA for to år siden i gang en ulovlig invasjon av Syria med luftangrep etter sigende rettet mot underbruket av al-Qaidas islamske stat. Men lørdag 17. september drepte denne luftkrigen massevis av syriske soldater og bidro til en seier for den islamske staten.


Av Robert ParryOversatt av Anne Merethe Erstad

Opprinnelig publisert av Consortiumnews.com

Publisert på steigan.no med forfatterens tillatelse


Likevel: majoriteten av nyhetsmedier i USA behandler disse ekstraordinære omstendighetene som om de knapt har nyhetsverdi; de opererer med et imperialistisk overmot som behandler enhver USA-invasjon eller omveltninger av andre nasjoner ganske enkelt som, *gjesp*, slik saker og ting skal foregå.

Mandag avskrev The Washington Post det ødeleggende luftangrepet mot Deir ez-Zor, der minst 62 syriske soldater ble drept, som et av flere «uhell» som hadde skjedd den siste uka og satt på spill den begrensede våpenhvilen som var arrangert av Russland og Obama-administrasjonen.

deir-ez-sour

Men det faktum at USA og flere av dets allierte rutinemessig har krenket Syrias suverene luftrom for å gjennomføre angrep, var ikke engang en sak. Heller ikke er det noen skandale at USAs militærvesen og CIA har væpnet og trent syriske opprørere. I Det Offisielle Washingtons verden har USA rett til å intervenere hvor som helst, når som helst, av hvilke grunner de enn måtte velge.

President Barack Obama har til og med snakket offentlig om å autorisere militære aksjoner i sju ulike land, inkludert Syria, og likevel blir han bedømt som «svak» fordi han ikke invaderer flere land, i hvert fall mer besluttsomt.

Demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton har lovet å engasjere seg i en større invasjon i Syria, selv om hun pakker aggresjonen inn i vakre ord som «sikre soner» og «flyforbudssone», men det vil bety mer bombing og dreping av syriske soldater.

Som utenriksminister brukte Clinton lignende språk for å rettferdiggjøre invasjonen i Libya og «regimeskiftet» som drepte nasjonens leder, Muammar Gadaffi, og slapp løs fem år med voldelig politisk kaos.

Hvis du levde i et virkelig demokratisk land med virkelig profesjonelle media, ville du forvente at denne utviklingen av USA til en bøllete supermakt som bryter nær sagt alle internasjonale lover og avtaler inngått etter 2. verdenskrig, ville vært et regelmessig tema for debatt og kritikk.

Disse forbrytelsene inkluderer både grufulle handlinger mot mennesker, som tortur og brudd på Genéve-konvensjonen, så vel som aggressive handlinger som Nürnberg-prosessene anså som «den største internasjonale forbrytelse som skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at den i seg selv inneholder helhetens akkumulerte ondskap.»

Rettferdiggjøring av «regimeskifte»

Men, i stedet for å insistere på at amerikanske ledere som er ansvarlig for slike forbrytelser må stå til rette for dem, sprer tradisjonelle medier i USA krigspropaganda mot enhver nasjon eller leder som nekter å bøye seg for USAs imperialistiske krav. Med andre ord: nyhetsmedia i USA skaper rasjonaliseringene og legger til rette for det offentlige samtykket til USAs invasjoner og underminering av andre nasjoner.

Især The New York Times oser nå av propaganda, spesielt rettet mot to av dagens målskiver; Syrias president Bashar al-Assad og Russlands president Vladimir Putin. «Times» har lagt til side ethvert forsøk på å framstå med profesjonalitet og har tatt steget ned til et rått propagandaorgan.

Søndag beskrev Times Assads besøk i en by, som nylig var tatt tilbake fra opprørerne, på denne måten: «Assad smiler mens Syria brenner, han har sikret sitt grep og sin straffrihet.» Det var overskriften.  Artikkelen begynte:

«Dagen etter sin 51. fødselsdag tok den syriske presidenten Bashar al-Assad, et seierssveip gjennom de støvete gatene i en ødelagt og tom opprørs-by som styrkene hans har sultet til underkastelse.

Smilende, med skjortekraven åpen, ledet han offisielle representanter i mørke dresser forbi forlatte butikker og utbombede bygninger før han fortalte en reporter at han – på tross av våpenhvilen som var annonsert av USA og Russland – «var fast bestemt på å ta tilbake alle områder fra terroristene.» Når han sier terrorister, mener han alle som er i opposisjon til ham.»

al nusra vaapen
Nusra-fronten

Ben Hubbards historie fortsetter i samme stil, selv om den merkelig nok er akkompagnert av et bilde som ikke viser en Assad som smiler, men derimot ser ut til å vurdere omgivelsene med en heller dyster mine.

Men la oss pakke ut propaganda-elementene fra denne forside-historien, som åpenbart tar sikte på å framstille Assad som et sadistisk monster, i stedet for en leder som kjemper mot en opprørsbevegelse finansiert og væpnet fra utlandet og som omfatter radikale jihadister, inkludert mektige grupper med tilknytning til al-Qaida og andre grupper som opererer under banneret til den brutale Islamske Staten.

Leseren er ment å skulle rygge i forskrekkelse over Assad som «smiler mens Syria brenner» og som gleder seg over sin «straffefrihet». Deretter, den åpenbare antydningen om at turen til Daraya var del av fødselsdagsfeiringen hans, så han kunne ta «en seier-sveip» mens han «smilte, med skjortekragen åpen,», selv om det er vanskelig å forstå hvorfor skjortekraven er relevant her. Deretter; den argumenterende påstanden om at når Assad referer til «terrorister», mener han «alle som er i opposisjon til ham.»

Hvor stolt nyhetsmediene i USA enn er over sin «objektivitet», er det vanskelig å se hvordan denne artikkelen på noen som helst måte opprettholder en slik standard. Spesielt siden The New York Times inntar en helt annen holdning når det gjelder å forklare, unnskylde eller ignorere amerikanske styrkers nedslakting av utallige sivile i en rekke land gjennom årtier og i raskt driv de siste 15 årene. Hvis noen opererer med «straffrihet», har det vært ledelsen i USA regjeringer.

Tvilsom anklage

Søndagens «Times» presenterte også som et faktum den tvilsomme anklagen mot Assad; at han skal ha «slått til mot sivile med gassangrep», når det mest beryktede tilfellet – sarin-gassangrepet utenfor Damaskus 21. august 2013 – nå ser ut til å ha blitt utført av opprørere i et forsøk på å lure USA til å intervenere mer direkte på deres side.

En FN-rapport, som nylig anklaget syriske styrker for å ha stått bak to senere angrep som involverte klorgass, var basert på tynt bevismateriale og produsert under sterkt politisk press for å konkludere som den gjorde – mens den ignorerte fraværet av noen som helst logisk grunn for at syriske styrker skulle ha brukt et så ineffektivt våpen og avfeide vitneutsagn om at opprørere skulle ha iscenesatt andre gassangrep.

Som oftest gir FN-tjenestemenn etter for viljen til den amerikanske supermakten, de har mislykkes i å utfordre noen av de USA-sponsede invasjonene gjennom de siste tiårene, inkludert noe så åpenlyst illegalt som Irak-krigen. Tross alt, for en aspirerende FN-byråkrat er det klart hvilken side av karriere-skiva som får smør på.

Vi befinner oss i en verden der propaganda er det som dominerer utenrikspolitisk debatt og der nyhetsmedia i USA  – på tross av forsinkede innrømmelser av løgn for å rettferdiggjøre invasjonene i Irak og Libya – insisterer på å karakterisere enhver som stiller spørsmål ved den siste propaganda-runden som en forsvarer av «sett-inn-det-som-passer».

Så, amerikanere i USA som ønsker å opprettholde sin tradisjonelle status skygger unna og unngår å bestride det USAs regjering og medskyldige nyhetsmedia hevder, på tross av deres beviselig tidligere meritter som bedragere. Dette handler ikke bare om å bli lurt én gang; det handler om å bli lurt gang på gang med en tilsynelatende uendelig velvilje når det gjelder å akseptere den ene tvilsomme påstanden etter den andre.

I den samme søndagsutgaven som inneholdt det uhyggelige portrettet av Assad, forhånds-kritiserte «Times»’ Neil MacFarquhar det russiske parlamentsvalget fordi det russiske folket viste liten støtte til «Times» elskede «liberale»: de politiske etterkommerne av russerne som samarbeidet med den USA-drevne «sjokk-terapien» på 1990-tallet – en politikk som utarmet et stort antall russere og drastisk reduserte forventet levealder.

Hvorfor disse russiske «liberale» har få begrenset støtte fra befolkningen er et dystert mysterium for tradisjonelle nyhetsmedier i USA. De kan heller ikke finne ut av hvorfor Putin er populær for å ha reversert «sjokk-terapi»-politikken og gjenopprettet forventet levealder til tidligere nivåer. Nei, det kan ikke være slik at Putin har innfridd valgløfter til det russiske folket. Det eneste svaret må være at Putin er «totalitær».

The New York Times og Washington Post har vært spesielt opprørt over Russlands straffereaksjoner mot «grasrot»-organisasjoner som er finansiert av USAs regjering eller av milliardæren og finansspekulanten George Soros, som offentlig har oppfordret til å styrte Putin. Det har også Carl Gershman, president for National Endowment for Democracy (Nasjonalt fond for demokrati) – NED, som kanaliserer penger fra USAs regjering til politiske operasjoner og media-operasjoner i utlandet.

Washington Post har fordømt et russisk lovpålegg om at politiske enheter som mottar penger fra utenlandske kilder må registreres som «utenlandske agenter» og klager over at en slik betegnelse diskrediterer disse organisasjonene. Det avisen ikke forteller sine lesere er at den russiske loven er støpt i samme form som USAs «Foreign Agent Registration Act», som på samme måte krever at folk som forsøker å influere politikken i favør av en utenlandsk sponsor skal registreres av det amerikanske Justisdepartementet.

New York Times og Washington Post erkjenner heller ikke USA-regjeringens lange historie når det gjelder finansiering av utenlandske grupper, enten åpenlyst eller i det skjulte, for å destabilisere regimer. Disse USA-finansierte gruppene agerer ofte som «femtekolonnister» ved å spre propaganda som er utformet for å underminere lederes troverdighet, det være seg den iranske statsminister Mohammad Mosaddegh i 1953 eller den ukrainske presidenten Viktor Yanukovych i 2014.

Utilstrekkelige ledere

Det betyr ikke at disse lederne var eller er perfekte. Ofte er de langt derifra. Men essensen i propagandaen er å benytte selektivt raseri og overdrivelser mot lederen som er utpekt til å bli fjernet. Ledere som USA støtter blir ikke utsatt for tilsvarende behandling.

Mønsteret i New York Times og Washington Post er også å bedrive latterliggjøring når noen i et utpekt land faktisk oppfatter hva som foregår. En korrekt forståelse blir deretter avvist som en slags paranoid konspirasjonsteori.

Ta for eksempel «Times»’ MacFarquhars beskrivelse av en pamflett og taler holdt av den russiske guvernøren i Samara, Nikolai Merkushkin, som MacFaquhar sier «ikke legger skylden for Russlands økonomiske elendighet på økonomisk vanstyre eller Vestens sanksjoner etter annekteringen av Krim, men på en sammensvergelse fra president Obama og CIA for å underminere Russland.»

«Times»-artikkelen fortsetter: «Pamfletten sier at opposisjonens kandidater er femtekolonnister på Utenriksdepartementets lønningsliste og en del av intrigen, sammen med kollapsen i oljeprisen og fremveksten av Den Islamske Staten.  Herr Putin er på saken, ikke minst ved å gjenoppbygge militæret, sier pamfletten, og bemerker at «vårt land tvinger andre til å ta dette alvorlig, og det liker ikke amerikanske politikere noe særlig.»

Likevel, til tross for The New York Times’ spottende tone, er pamfletten langt på veg presis. Det kan være liten tvil om at USAs regjering, gjennom finansiering av anti-Putin-grupper i Russland og organisering av straffe-sanksjoner mot Russland, forsøker å sette tommeskruene på den russiske økonomien, destabilisere den russiske regjeringen og oppmuntre til «regime-skifte» i Moskva.

Videre har president Obama personlig reist bust mot Russlands forsøk på å hevde seg igjen som en viktig verdens-deltaker, og degradert den tidligere kalde krigens supermakt til kun en «regional makt». USAs regjering har til og med tråkket på denne «regionale» statusen ved å hjelpe til med å orkestrere kuppet som styrtet Ukrainas valgte president Yanukovych i 2014 – ved Russlands grense.

Etter raskt å ha erklært kupp-regimet «legitimt», støttet USAs regjering forsøk på å knuse motstanden i sør og øst, som var Yanukovych politiske festninger. Krims overveldende beslutning om å løsrive seg fra Ukraina og gjenforenes med Russland, ble bedømt som en russisk «invasjon» av The New York Times, til tross for at russiske tropper som bisto med å beskytte Krims folkeavstemning allerede var til stede på Krim som en del av avtalen om Sevastopol-basen.

Det USA-støttede Kiev-regimets forsøk på å tilintetgjøre motstanden fra etniske russere i øst – gjennom det som ble kalt en «anti-terror-operasjon», som slaktet tusenvis av østlige ukrainere – hadde også oppbakking fra USA. Russisk bistand til disse opprørerne blir beskrevet av de tradisjonelle mediene i USA som russisk «aggresjon».

Merkelig nok finner ikke USAs nyhetskanaler  noe forkastelig ved at USAs regjering setter i verk militære aksjoner i land i andre deler av verden, inkludert den nylige massakren av en masse syriske soldater, men er dypt opprørt over at Russland sørger for militær hjelp til etniske russere som risikerer utryddelse på den russiske grensen.

På bakgrunn av krisen i Ukraina, sammenliknet Hilary Clinton Vladimir Putin med Hitler.

Ser ikke noe kupp

For sin del, konkluderte The New York Times med at det ikke hadde skjedd noe kupp i Ukraina – ved å ignorere bevisene for at det skjedde, inkludert en telefonsamtale som ble fanget opp før kuppet mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, som diskuterte hvem som skulle bli de nye lederne i Ukraina.

Bevisene for et kupp var så klare at George Friedman, grunnleggeren av det globale etterretningsfirmaet Stratfor, sa i et intervju at fellingen av Yanukovych «virkelig var det mest åpenbare kuppet i historien.» Men «Times» prioriterte å beskytte lovligheten av det nye regimet framfor sitt journalistiske ansvar overfor leserne, og har fortsatt å gjøre dette gjentatte ganger når det gjelder Ukraina.

Et annet oppsiktsvekkende tilfelle av doble standarder har vært USAs tradisjonelle nyhetsmediers raseri mot den påståtte russiske hackingen av prominente amerikaneres eposter som så er blitt offentliggjort. Disse skyld-på-Russland-artiklene har mislyktes i å presentere noe som helst solid bevis for at russerne var ansvarlige og har også unngått å påpeke at USA er verdensledende når det gjelder elektroniske metoder for å støvsuge personlige hemmeligheter både blant utenlandske ledere og vanlige innbyggere.

I flere tilfeller ser det ut for at disse hemmelighetene har blitt brukt til utpressing av utenlandske ledere for å få dem til å føye seg etter USAs krav, for eksempel i saken fra 2002-2003 der George W. Bush-administrasjonen spionerte på diplomater i FNs sikkerhetsråd for å fremtvinge stemmer som kunne autorisere USAs invasjon i Irak. Et knep som for øvrig ikke virket.

USAs etterretning sto også bak avlyttingen av mobiltelefonen til den tyske forbundskansleren Angela Merkel, hvis samarbeid i forhold til Ukraina og den nye kalde krigen var viktig for Washington.  Og så er det den massive innsamlingen av data fra personer mer eller mindre over hele kloden, inkludert amerikanske statsborgere i USA i løpet av de siste 15 års «krig mot terror».

Tidligere i år gratulerte tradisjonelle nyhetsmedier i USA seg selv med bruken av hackede private forretningsdata fra et Panama-basert advokatfirma, materiale som ble sagt å implisere Putin i lyssky forretningstransaksjoner, til tross for at navnet hans aldri dukket opp i dokumentene. Ingen i de tradisjonelle mediene protesterte mot denne lekkasjen eller stilte spørsmål ved hvem som sto bak hackingen.

Den slags fordommer i mainstream media har en tendens til å bre om seg. I saken om søndagens russiske valg, virker The New York Times fast bestemt på å opprettholde fiksjonen om at det russiske folk i virkeligheten ikke støtter Putin, til tross for meningsmålinger som konsekvent viser at han har rundt 80 prosent oppslutning.

I «Times»’ versjon av virkeligheten må Putins popularitet vare et slags triks, et tilfelle av totalitær undertrykking av det russiske folk, som kunne vært ordnet opp i hvis bare USA-støttede «liberale» fikk tillatelse til å motta penger fra NED og Soros uten å måtte opplyse hvor pengene kom fra.

Det faktum at russerne, i likhet med amerikanerne i USA, vil slutte opp om sin nasjonale leder når de opplever at landet er under angrep – bare tenk på George W. Bush etter angrepene 11. september – er en annen realitet «Times» ikke kan tolerere. Nei, forklaringen må være tanke-kontroll.

Den bekymringsfulle realiteten er at The New York Times, The Washington Post og andre ledende nyhetskanaler i USA glatt anvender ett sett av standarder for «fiender» og et annet for USAs regjering. «Times» kan beskylde Bashar al-Assad for å ha straffrihet for sine overgrep, men hva med vrimmelen av USA-ledere – og, ja, journalister – som har blod på hendene, fra irakere, libyere, afghanere, jemenitter, syrere, somaliere og mennesker fra andre nasjonaliteter. Hvor er deres ansvarlighet?

 

***

Den undersøkende journalisten Robert Parry slapp flere av nyhetene om Iran-Contras-historiene i The Associated Press og Newsweek på 1980-tallet. Hans siste bok, «America’s Stolen Narrative» kan kjøpes her, i trykket format eller som e-bok (fra Amazon eller barnesandnoble.com).

 

Oversatt av Anne Merethe Erstad

 

 

 

 

 

 

 

 

KampanjeStøtt oss

18 KOMMENTARER

  1. «Det er ikke om å gjøre å komme fram til erkjennelse og sannhet, det er om å gjøre å vinne diskusjonen.» – Terje Bongard

    «Lorentzen viser nettopp den egenskapen som er viktigere enn noe annet i omgang med mennesker: Fortsett å stå oppreist, hold på statusen, uansett. I hele menneskets evolusjonshistorie har denne strategien virket, og den virker ennå.» – Terje Bongard

    «Kampen om Sannheten er viktigere enn alt annet. Kampen om å vinne diskusjonene er en jungel av hersketeknikker. Debatt handler om posisjonering og status, evolvert fram av makevalg.» – Terje Bongard

    • Økosamfunn kan aldri bli bakstreversk, men mediene kan og vil selvfølgelig finne på å si hva som helst bare det ikke er sant.

      Når det gjelder Russlands arkitektoniske sjel og hva disse ny-*****istiske byggene signaliserer (ny-*****istisk fordi det er mange ulike stilarter som er kopiert), er vi nok ikke helt på linje. Jeg har aldri vært like allergisk som deg mot futuristisk linjeføring i utgangspunktet, men er opptatt av at ting bør tilpasses eksisterende omgivelser. Men jeg får ofte følelsen av teaterkulisser når jeg ser slike kopier og ny-*****istiske bygg. De opprinnelige var et resultat av datidens estetiske normer/ stilmessige eksperimentering og datidens byggeteknikk. De nye er bygget helt annerledes, men er sminket opp som gammeldagse, og det synes. Det gir en hulhetsfornemmelse som gjør at jeg ofte foretrekker ærlige, moderne øko-hus som gjerne fremviser den teknologien de faktisk består av, slik funksjonalismen i sin tid benyttet de bærende konstruksjoner som eneste dekorative element. Det behøver ikke bli stygt og menneskefiendlig av den grunn.

      Selv bor jeg i et flere hundre år gammelt trehus blant andre flere hundre år gamle trehus og vil ikke bytte med noen. Men huset var faktisk temporært sminket opp som murhus på 60- og 70-tallet hved hjelp av puss utenpå den panelte fasaden, så da jeg vokste opp og ikke bodde i det, trodde jeg huset var et murhus.

      Men som vi alle vet, smaken er som baken; full av dritt. 😀

      And it’s only a paper moon.

      • Da burde du lest artikkelen foran, fra Gdansk, som kommer inn på betydningen av gedigne materialer.

        – Gdańsk – betydligt mer än bara en teaterkuliss: http://www.arkitekturupproret.se/2016/09/15/gdansk-betydligt-mer-an-bara-en-teaterkuliss/

        Det som vi kan lære av den biofile effekten fra tradisjonell og klassisk arkitektur er at disse reflekterer krefter i naturen, fordi de bygger på de samme premissene, gravitasjon, kompresjon, fraktal fordeling, de 15 egenskapene for helhet som Christopher Alexander har definert, etc. At skallkonstruksjoner og elementbygg tilsier at vi må gi avkall på disse og bygge stygge bokser, at ornament er sirkus for folket, etc, er de første skysraperne gode eksempler på, særlig Art Deco – skyskraperne til Louis Sullivan.

        • Her er en artikkel jeg skrev for noen år siden om de kreftene og egenskapene vi finner igjen i vår biofile natur, evolvert fra vår utvikling på de afrikanske savanner. Legg særlig merke til illustrasjonen av Sullivans skyskrapere, som fullt ut er er konstruert etter den universelle skaleringsloven, og som vi finner igjen i naturen, som i greiner som knekkes på bakken og isflak som sprekker opp: http://permaliv.blogspot.no/2011/06/new-permatecture-toolbox-from-nikos.html

          Dette med hierarkistisk skalering er utrolig viktig og vår biofile natur er mest i samsvar med et skaleringshierarki på 2,7, mens det gyldne snitt, som modernistene har kultifisert og pervertert, har et forhold på 1,6, men de benytter dette helt feil med bruk av tomme flater. Mener du at du finner tilfredsstillelse i arkitektur som avviker mye fra et skaleringshierarki på 2,7 er du kultifisert og fornekter din sanne biofile natur som et biologisk vesen fra de afrikanske savanner. Salingaros har en meget god artikkel om dette temaet:

          «Applications of the Golden Mean to Architecture»

          Fra avsnittet 5 «The Golden Mean and modernist architecture.»

          «Modernism removed traditional design elements that defined ordered complexity, such as hierarchical substructure and ornament at the human scale (Alexander, 2001; Mehaffy & Salingaros, 2002; Salingaros, 1997; 1998; 2010). But this is precisely the mathematical sense in which nature manifests Fibonacci growth and the Golden Mean in the many cases that have been discovered (Livio, 2003). Without hierarchically-organized complexity there is almost nothing left to analyze mathematically. The smaller scales that generate the larger scales through organic growth are entirely absent, leaving the largest scales mathematically detached. Human beings perceive this as unnatural.

          The fascination with Golden Mean rectangles as abstraction that replaces natural complexity is intimately linked to the industrialization of the architectural aesthetic implemented by the Bauhaus. A key propagandist for Golden Mean rectangles was Ernst Neufert, an original member of the Bauhaus, who in 1939 was appointed by Albert Speer to head a study on the standardization of German industrial architecture via modular production. Neufert published three books during (and by) the Nazi regime about the Golden Mean in the context of standardized spaces and dimensions for architecture (Frings, 2002). Another propagandist for Golden Mean rectangles is Le Corbusier, who will be discussed later in this paper.

          Modernist architects allowed almost no mechanisms that could help the user connect to a building. A minimalist building feels alien precisely because it lacks mathematical information that our cognitive system uses to analyze the natural environment (Alexander, 2001; Mehaffy & Salingaros, 2002; Salingaros, 1997; 1998; 2010). A smooth rectangular slab presents information only in its dimensions, and very little else. Minimalism focuses one’s attention on a single mathematical relationship — the rectangle’s aspect ratio. The Golden Mean became popular among modernist architects as one of the few techniques left, as they tried desperately to make their empty rectangular slabs likeable. Seizing on its mythical attractiveness, they thought that the Golden Mean could save them after they had eliminated all emotionally connective architectural components.

          A significant philosophical shift enabled modernism and its “Geometrical Fundamentalism” to spread in the first place: it appealed to the architect’s intellect rather than to the user’s senses (Mehaffy & Salingaros, 2002). Contrast the visceral, sensual pleasure of traditional, vernacular, and Art Nouveau Architectures with their rich curves and colors inspired by nature, against the stark “machine-aesthetic” minimalism of modernist buildings. Focusing on a strictly intellectual point — such as a mysterious irrational number with a history of mystical properties — helped to distract people from the fact that human sensory experience had been suppressed in modernist architecture.

          I have often heard this claim: “architecture progressed in the early 20th Century by incorporating the message of older visual ornamentation into its intrinsic dimensions, thus modern architecture works just as well but in a different way that is intellectually superior”. It does nothing of the sort. Hierarchical scaling, ordered substructure, and ornament, which are essential for generating coherent complexity and adaptation in architecture, were not transformed: they were eliminated with a vengeance. The idea that the modernist idiom somehow transmutes essential complex information encoded as proportions is a deliberate falsehood meant to sell a minimalist geometry. Visual emptiness can never relate to human feelings. And yet people have fallen victims to this deception.

          Nowadays, the Golden Mean continues to be misused for its purely mystical value, to sell monstrous or otherwise bizarre structures that fail to connect emotionally with the user. An imagined intellectual property is claimed to make the design attractive (even in cases where it is impossible to see an aspect ratio near the Golden Mean). Non-mathematicians such as clients, politicians, and architecture critics are impressed and perhaps intimidated by words such as “irrational number”, “Golden Mean”, “fractal”, “nonlinear”, etc., which are sprinkled throughout publicity releases arguing why some contemporary project represents a “visionary” building.»

          Bor du i et flere hundre år gammelt trehus kan det være at det er laftet. For laftede hus var det vanlig at disse ble pusset med en leirpuss, for slik å beskytte stokkene og hindre trekk. Bordkledning kom mye seinere, mens leirpussing av tømmerhus har vært vanlig så lenge lafteteknikken har eksistert. Men sannsynligvis er det en sementpuss som ble benyttet i ditt tilfelle, og denne er altfor tett til at den bør legges utenpå en trekonstruksjon. Leirpussen er derimot meget diffusjonsåpen. Av de gamle våningshusene rundt Mjøsa er det fremdeles mange som pusser disse med en leirpuss, noen er også pålagt dette av riksantikvaren.

          En ting til, all denne tatoveringen som er blitt så vanlig i dag er utvilsomt en reaksjon på all denne kvasibauhausen og kriminaliseringen av ornament. Jeg elsker tatoister!

          «In his famous essay of 1908, “Ornament and Crime,” the Austrian writer/architect Adolf Loos presented an argument for the minimalist industrial aesthetic that has shaped modernism and neo-modernism ever since. Surprisingly, he built this argument upon a foundation that is accepted today by almost no one; the cultural superiority of “modern man”, by which he meant Northern European males. Loos proclaimed that, in this new era of streamlined modern production, we had apparently become unable to produce “authentic ornamental detail.” But are we alone, he asked, unable to have our own style do what “any Negro”, or any other race and period before us, could do? Of course not, he argued. We are more advanced, more “modern.” Our style must be the very aesthetic paucity that comes with the streamlined goods of industrial production — a hallmark of advancement and superiority. In effect, our “ornament” would be the simple minimalist buildings and other artifacts themselves, celebrating the spirit of a great new age. Indeed, the continued use of ornament was, for Loos, a “crime.” The “Papuan,” he argued, had not evolved to the moral and civilized circumstances of modern man. As part of his primitive practices, the Papuan tattooed himself. Likewise, Loos went on, “the modern man who tattoos himself is either a criminal or a degenerate.” Therefore, he reasoned, those who still used ornament were on the same low level as criminals, and Papuans.» – Salingaros & Mehaffy

          • «For laftede hus var det vanlig at disse ble pusset med en leirpuss, for slik å beskytte stokkene og hindre trekk. Bordkledning kom mye seinere, mens leirpussing av tømmerhus har vært vanlig så lenge lafteteknikken har eksistert. Men sannsynligvis er det en sementpuss som ble benyttet i ditt tilfelle, og denne er altfor tett til at den bør legges utenpå en trekonstruksjon. Leirpussen er derimot meget diffusjonsåpen.»

            Det er nøyaktig slik det var. Først kledning på laftet, siden, av ukjente årsaker, sannsynligvis bare et fikst påfunn eller en mote, sementpuss utenpå bordene. Huset hadde da butikk i første ut mot gata.

            Takker for diverse interessante lenker og mye lesestoff fra deg også, jeg skal se på lenkene etterpå. Er selv glad i mye art deco, men mer interiør enn arkitektur.

            Men en ting kan jeg svare på med en gang. Du skriver:

            «Mener du at du finner tilfredsstillelse i arkitektur som avviker mye fra et skaleringshierarki på 2,7 er du kultifisert og fornekter din sanne biofile natur som et biologisk vesen fra de afrikanske savanner.»

            Men kjære, helt uavhengig av proporsjoner og geometri: At jeg er kultifisert kunne jeg ha fortalt deg med en gang, så hadde du sluppet å skrive roman for å finne det ut. 😉 Dóg, jeg mener bestemt å være i stand til å ha to fornemmelser i hjernen på en gang, i alle fall skifte så olympisk fort mellom dem at det virker sånn for meg, og innrømmer glatt å være en sjimpanse med kosmonauthjelm på.

        • Når dette er sagt må jeg understreke at jeg har ikke noen sans for elementbygg over hodet, jeg mener at skal man bygge for den menneskelige skala bør man benytte materialer i den menneskelige skala, altså som kan håndteres med rein muskelkraft. Dette gir også best grunnlag for en adaptiv prosess hvor man i liten grad forholder seg til plantegninger, men følger en algoritmisk, stegvis framdrift hvor man hele tiden responderer følelsesmessig på hva som er. Den endelige design er derfor uviss fram til siste slutt, men så lenge algoritmen er sunn blir også resultatet helsefremmende.

          Se essayet «Cognitive Dissonance and Non-adaptive Architecture: Seven Tactics for Denying the Truth»: http://permaculturenews.org/2011/02/09/cognitive-dissonance-and-non-adaptive-architecture-seven-tactics-for-denying-the-truth/

          I forhold til algoritmisk, adaptiv design har økolandsbyen i Hurdal sviktet totalt! De har også minimal forståelse for menneskelig atferdsøkologi, noe jeg håper å få fram i et kommende essay. Bygningsbiologi har de derimot god greie på, men det er ikke nok. En god økolandsby må ha suksess innen designkriteriene adaptiv design, bygningsbiologi og atferdsøkologi. For første del har de sviktet, for andre del er det i beste fall middelmådig, for tredje del er det godkjent, selv om jeg hater stålpipene deres.

      • «Men som vi alle vet, smaken er som baken; full av dritt.»

        Se professor Bin Jiangs «beautimeter»!

        – Wholeness as a Hierarchical Graph to Capture the Nature of Space: https://www.researchgate.net/publication/272159333_Wholeness_as_a_Hierarchical_Graph_to_Capture_the_Nature_of_Space

        Han har senere kommet med utfyllende publikasjoner til «beautymeteret» sitt.

        Professor Bin Jiang er en av mine mange alexandrinske venner, og selv om han er professor behandler han meg som industriarbeider og totning helt på likefot. Ikke mange professorer ville gjort dette! Det samme gjelder professor Salingaros, innen det alexandrinske fellesskap er vi alle like!

        «Of course, there exists a fundamental disagreement between my group of architect/philosopher friends, many of them Alexandrians (after Christopher Alexander), and most contemporary architects and academics. We believe that architecture is an extension of human cognition and symbiotic interaction with the environment. The latter group, on the contrary, believe in severing this millennial connection so as to create a hostile inhuman environment that expresses certain human psychoses. Contemporary architects don’t quite put it in this way, but either they are being dishonest, or they are fooling themselves.» – Nikos A. Salingaros

        Salingaros har personlig uttrykt overfor meg at han ser meg som en av sine viktigste filosofivenner i Norge. Slikt styrker selvtilliten for en avdanket industriarbeider med prolaps!

  2. Virale nyheter fra virkeligheten

    Vittig at Parrys forfatterskap kan kjøpes hos Amazon. Etter at Washingon Post (som her får så hatten passer) publiserte Snowdens lekkasjer i juni 2013 – ble avisa solgt til Amazongrunderen Jeff Besos (Nash Holdings LLC).
    – I 2014 mottok avisa «med særskilt vekt på redaksjonens mot og arbeide» Pulitzerprisen sammen med The Guardian m.fl. – for å sette Snowdens lekkasjer på trykk. For noen dager siden ble avisa lekset opp av bl.a The Guardian – da for å ha skiftet retning, hvor avisa på lederplass tar til ordet for at Snowden nå bør tiltales for landsforæderi (!)
    – I 2013 hadde vi 5.8 mrd investert i Amazon – i dag har vi 17.2 mrd. i aksjepapirer. Skal vi markedsføre Robert Parry i NRK/Klassekampen/Schibsted/Amedia-Inc.? 😀

    • Kinderegg: Pleie porteføljen og opplyse folket, det er to ting på en gang det, Paulsen! Dessverre begynner nå maskeraden å bli såpass gjennomsiktig at det ikke er rare hemmelighetene å finne lenger, ellers kunne det vært tre. Vi noterer oss at Kinderegget er devaluert.

          • Sprekker og klipp

            «It has already been revealed that Clinton Foundation donors received arms deals from Clinton’s State Department. Algeria, Saudi Arabia, Kuwait, the United Arab Emirates, Oman and Qatar all donated generously to the Clinton Foundation and then gained State Department clearance to buy caches of high-grade weaponry, even as the department named and shamed them as corrupt, undemocratic states without civil liberties.»

            «Puppet master Soros also instructs the U.S. Secretary of State that “the U.S. and European Union must work in complete harmony over this,” exposing HOW FAR AND WIDE ( uthevet av meg) his puppet strings extend.»

            «Don’t expect to read anything in the mainstream media about puppet master George Soros emerging from the shadows to steer Clinton’s campaign. There is no investigative journalism left in the corporate media».
            Hackers have broken the biggest stories of 2016, and mainstream “journalists” have tried to cover them up.

            «They are controlled by their paymasters, the elite. The current system is working perfectly well for that 1%. They are behind the curtain manipulating everything – including media narratives, and the tanking economy – for their own ends. It’s out there in plain view now thanks to the Internet, social media and cell phone cameras. But here’s the catch – most people are too tired, broke and beaten down to care.

            “That’s just how it is,” is how people think now, sadly – and that’s exactly what those in power wanted all along.»

            http://yournewswire.com/george-soros-caught-yanking-clintons-puppet-strings/

          • «Don’t expect to read anything in the mainstream media about puppet master George Soros emerging from the shadows to steer Clinton’s campaign. There is no investigative journalism left in the corporate media».
            Hackers have broken the biggest stories of 2016, and mainstream “journalists” have tried to cover them up.

            «They are controlled by their paymasters, the elite. The current system is working perfectly well for that 1%. They are behind the curtain manipulating everything – including media narratives, and the tanking economy – for their own ends. It’s out there in plain view now thanks to the Internet, social media and cell phone cameras. But here’s the catch – most people are too tired, broke and beaten down to care.

            “That’s just how it is,” is how people think now, sadly – and that’s exactly what those in power wanted all along.»

            Enten er de utslått og blakke, eller de er bedøvet av materiell velstand. For den første gruppen høres det slitsomt ut å slåss mot systemet når man allerede slåss hver dag for liv og verdighet. For den andre gruppen høres det ut som en kamp mot deres egen komfort.

            Skal vi komme noen vei, må vi skape et narrativ og en visjon som får begge grupper til å glede seg til noe som blir morsommere og på alle måter kulere enn det som er nå. Skal vi selge en drøm, må den ikke bare være et mareritt folk advares mot, men en som er verdt å leve og streve for. No less.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.