22. september 2016 trykte avisa Klassekampen en artikkel av en viss Tobias Schneider. I stikktittelen på forsida siterer avisa Schneider slik: Assad er snart ikke annet enn et symbol som krigsherrer og smuglere samles rundt.
I omtalen av forfatteren står det:
Tobias Schneider er forsvarsanalytiker og har fulgt situasjonen i Syria tett både på avstand og på bakken. Denne teksten er en forkortet utgave av en artikkel på nettportalen War on the Rocks.
Innholdet i artikkelen er ekstremt Syria-fiendtlig. Det har en aggressiv imperialistisk tone som det er sjelden å se i norsk presse:
Hvis tyrannen blir fjernet, kan det føre til interne kamper mellom krigsherrene. Men trolig vil det ikke føre til at styrkene deres kollapser eller at landsbyene deres slaktes ned. Syrias president har ikke bare blitt totalt overflødig som garantist for staten. Han bør anses som det siste hinderet for en fredsprosess basert på lokale våpenhviler og retur av fordrevne til sine hjemsteder.
Som kjent er Assad må vekk! hovedparolen til Vestens og oljediktaturenes intervensjonskrig mot Syria. I den grad det er oppløsning i Syria skyldes det ikke Assad, men denne krigen der Norges allierte (med norske oljepenger på utgiftskonto) i mer enn fem år har gjort sitt ytterste for å smadre et land som før krigen var et av de tryggeste i Midtøsten. Det sier artikkelen naturligvis ingenting om. Den bare er et tendensiøst, udokumentert og ganske uspiselig dokument som handler om at nå må denne aggresjonen fullbyrdes til det punktet der Syria blir oppdelt i små enklaver – slik forresten Israel og de mest ekstreme haukene i USA har ønsket hele tida.
Hva er det egentlig vi aksepterer all denne lidelsen for å bevare? Da syrerne først gjorde opprør, ville de fjerne Bashar al-Assad, men også «al-nizam». Ordet oversettes gjerne med regimet, men betydningen er nærmere systemet. Syrias humanitære lidelser, statlige sammenbrudd og – ja – terrorisme, er ikke motstridende hensyn som må veies mot hverandre, men symptomer på ett og samme problem: Bashar al-Assads vanstyre og de medsammensvor- ne og småkriminelle han har brakt til makten.
Utenriks og internasjonal analyse pleide å være en bærebjelke i Klassekampen, en stolt del av avisas varemerke. Hvordan kan denne avisa synke så dypt som å kolportere rein krigspropaganda?
For hvem er denne Tobias Schneider og hva er dette War on the Rocks?
Går man på nettsida til War on the Rocks kan det være litt vanskelig å finne ut det med en gang. Det står ikke hvem som har finansiert dem eller noe tydelig om hva de representerer. Men dersom Klassekampen hadde gjort litt research, hadde det ikke vært vanskelig å finne ut hva slags nettsted og hva slags krefter de propagerer. På nettstedet er det en egenpresentasjon, et mission statement, der står det en intro av en viss Frank Hoffmann.
Hvem er han? Han heter egentlig Francis G. Hoffmann og er ansatt ved Institute for National Strategic Studies, som ligger direkte under US Department of Defense.
I redaksjonen og blant bidragsyterne er det folk fra U.S. Special Operations Command, Center for Strategic and International Studies, U.S. Army Human Terrain Team, US Army War College, U.S. Navy, RAND Corporation og Cato Institute. Dette er kremen av de militaristiske og imperialistiske miljøene i USA.
Tobias Schneider hører til i dette miljøet, og hele prosjektet ser ut til å gå ut på å levere premisser for hvordan en amerikanske imperialismen skal utnytte sin overlegne militærmakt i dagens verden. Man går inn for det som kalles en «kurskorreksjon«, og den handler om at USA må være smartere i sin bruke av massiv militærmakt.
De artiklene jeg har lest til nå gir inntrykk av at denne fraksjonen i forsvarsdepartementet og omkrigliggende krigermiljøer ønsker en såkalt «realistisk» tilnæring til USAs krigspolitikk. De tilhører ikke den messianske «krig for enhver pris»-fløyen til Hillary Clinton.
Men det er Pentagon som taler. Og alt de skriver må leses i den konteksten. Når Tobias Schneider skriver om Syria, så skriver han på vegne av Pentagon. Og nettopp krigen i Syria, der USA ikke har intervenert direkte, men har latt stedfortredere og leiesoldater ta støyten, er kanskje et svennestykke for denne nyorienteringa som War on the Rocks, les Pentagon, ønsker. Den sterkt tendensiøse situasjonsbeskrivelsen til Schneider har til hensikt å skape en opinion for å fullføre slaktet av Syria.
Jeg sier ikke at man ikke skal lese hva fienden skriver. Tvert om. Det er helt nødvendig å vite hvordan fienden tenker. Sånn sett kan jeg indirekte takke Klassekampen for å ha satt meg på sporet av denne nye nettsida til Pentagon. Men det er noe ganske annet å gi fienden talerstolen og en spalteplass som bare blir prioriterte gjester til del. Og å ikke en gang fortelle leserne hva skribenten reprssenterer.