Pål Steigan: Imperiets sammenbrudd

12

Nordiska fredssamtal i Degerfors 14-16 augusti 2015

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Pål,
    Jeg håper også at en skandinavisk netttavis kan bli en realitet ASAP, men innen den tid er dette den beste norske nyhetessiden. Hvordan ser du for deg rent praktisk at nettavisen blir en realitet?

    Hvis du fortsatt er interessert så har jeg ferdig en del artikler fra internasjonal presse, til disposisjon for bloggen din. De er dokumenter, så jeg trenger en mailaddresse å sende dem til.

  2. Råbra, Steigan! – Klart og ryddig presentert. Takk!

    Blir nærmest misunnelig – eller «medunnelig» – over den politisk-retoriske kraften i foredraget. Nær ex manus!

    – Vil kun føye til (til foredragets pkt. 4) at en massebevegelse til motarbeidelsen av krig krever ikke bare analyser, men også – og aldri det ene uten det andre – en positiv visjon. – Analyse uten positiv visjon er retningsløst, og positiv visjon uten analyse er meningsløst.

    Visjonen behøver å bli fortalt som en enkel «stor-narrativ» (helt enig der, Steigan) om hva det gode eller i det minste akseptable liv i fred er for noe, for alle man mener å inkludere i «massene», «folket», «den jevne person», «befolkningen» – eller hvordan man måtte velge å betegne det store flertall av mennesker, folk som mest ønsker å leve enkelt forutsigbare, greie liv, i overkommelige aktiviteter, og med litt naturlig vekst i daglig meningsfølelse for seg og sine nærmeste samt de større sammenhengene vi inngår i og vokser ut av.

    Det vil si å leve i litt avslappet fornemmelse av at menneskenes «verden» (kulturen som kommer fra oss, og ikke naturen vi kommer fra) går jevnt og trivelig framover – mot stort sett å fortsette å ha det bra, med noen høydepunkter innimellom.

    Visjonen behøver å bære helt inntil omverdenen og kroppen på et noenlunde verdig vis forsvinner omkring oss enkeltvis («dør»). Og dette underfulle «jeg»-et så reiser videre til nye former og fenomener av bevissthet, som vi herfra ikke kan ordlegge hva er – siden ord er skapt her ute mellom oss kroppsinnvånere (og så trukket inn til bruk i tankevirksomhet) – men bevissthet som vi med fysikkens lover med god sikkerhet og trygghet kan si AT er, fordi energi ikke forgår.

    Hva vi kommer fra, og hva vi beveger oss til, behøver vi også har fortellinger om AT er noe, uten at fortellingene kuppes og fortapes i nøyaktig hva det er, som f.eks. i organisert religion – eller andre former for ekstern styring av våre interne liv.

    (Andre kan si – nedlatende, forførende, eller besnærende – hva de vil bevisstheten, men at den er energi, det demonstrerer enhver som kan undres på det direkte, her og nå, alltid, for seg selv og enhver ellers. 🙂

    Lykke til for oss alle med å skape «massebevegelsen» i fred for menneskeverdenen(e). – Det trenger å være «bevegelser» som likevel alltid fortsatt er «fredsaktive» nok til å holde på sammenhengen innen fredsommeligheten. – Og deretter strømmer paradoksene på, for fortsatt å måtte møtes ett etter ett, på fredelig vis… Det er fullt mulig. Mennesker har klart å leve voldsfritt i hundrevis eller tusenvis av år tidligere i sammenhengende samfunn. Jf. f.eks. Caral-sivilisasjonen i Peru – https://garyokeefe.wordpress.com/2012/05/08/caral-peru-the-city-of-peace/

    *

    Dette sies av en som har vært, og velbegrunnet var, sur på AKP helt siden «Hammersborg-aksjonen» og okkupasjonen i 1976.

    AKP-gjengen der (ikke inkludert Steigan) på ca. 10 personer, begikk et grovt forræderi ved å bryte skole-okkupasjonens fellesvedtak om ikke å etterkomme politiets krav om å forlate FGOs (ForsøksGymnaset i Oslo sin) okkuperte skolebygning frivillig – da politiet gikk til aksjon mot Hammersborg-aksjonen 19. november 1976.

    Allmøtevedtaks-bruddet skjedde i det politiet entret biblioteket, der de fleste av okkupantene i bygget satt på gulvet i mørket (! – strømmen var tatt) sammenlenket arm i arm, mens vi i ca. 20 minutter hadde måttet høre på – og skremmes av – politiet bråkete dramatisk bryte seg gjennom dører og barrikader på vei inn i bygget.

    Da politiets leder så lyste rundt med lykter i ansiktene på folk og spurte: «Er det noen her som vil gå frivillig?» – reiste lederen for AKP-fraksjonen der seg og sa: «Ja, vi går!».

    Han ble øyeblikkelig buet av resten, 50-60 hovedsakelig skoleungdommer. Der i tusmørket og lykte-lysflakkene ble «Bu»-ropene eneste måten vi skjønte at vi fortsatt var i flertall mot å gå frivillig. Men AKP’erne tuslet likevel ut, i samlet tropp, nærmest med honnørvakt fra politiet.

    Dette skapte en splid og uro i forsamlingen som ikke hadde eksistert før AKP’erne helt uventet og forræderisk føyet politimakten. Skammelig gjort.

    Da AKP-gruppen vel og uskadd var ute av rommet, gikk politiet brutalt løs på oss andre.

    Selv lærte jeg da empirisk et sjofelt polititrikk. Politimennene – bare menn der – tok tak i det lange håret (som vi «alle» hadde denne høsten 1976) og kjørte tommelen inn i det myke, veldig sårbare punktet bak under øret. Og løftet oss og meg opp med det grepet, der tommelpressingen var skjult med resten av hånden i håret. Det grep-presset var så smertefullt at det ble umulig å stritte imot mer.

    Jeg ble så sjokkert over infamiteten i den kamuflerte smertepåføringen, at jeg brølte ut: «Slipp øret mitt, din feiging!» – og politimannen slapp forfjamset avslørt øregrepet. Men da hadde den svinske politifyren alt fått meg opp i stående, løsnet fra armlenkene.

    Slik oppnådde politiet det de ville, via «splitt-og-skad»-metoden. Dessverre godt hjulpet til det av AKP’erne, som ellers gjerne og foraktende kalte politiet «klassepurken». – Store i kjeften, små i handling. Det var hva AKP’erne lærte bort om seg da. Dessverre.

    Slaget inne i bygget var snart tapt, da.

    Politimannens forfjamsethet ga meg anledning i mørket til å smette unna, og jeg snek meg snart etter langs veggen gjennom en korridor der det knaste i glass under føttene, fra alle vinduene og glassdørene politiet hadde smadret på veien inn.

    Rett utenfor, i bakgården, spurtet jeg fort og diskret forbi en politi-kassebil – «Snutemarje» – som sto med åpne bakdører og lempet inn ungdommene snuten fikk tak i. – Vi var fortsatt i sterkt flertall over politiet, og snuten hadde absolutt ikke kontroll – hverken på seg selv eller andre.

    Ute i Akersgaten fant jeg fort tilbake i armene på skolekameratene, bokstavelig talt. Vi lenket armer igjen, og mens vår fysiske pressing mot politilinjen av blindt batongslående snut, en del av dem ridende og slående ovenfra – bølget oppover og nedover gaten, sang vi alle – med fantastisk samholdsskapende følelse og herlig rytmesans: «Her kommer Ole Brumm, en liten bjørn i skogen, trala-lalala-bom, jeg heter Ole Brumm!». Syngingen var – såvidt jeg vet – spontan. Og genial. Sangen og rytmen skapte fysisk styrke.

    Selv husker jeg at jeg var usikker på om «Ole Brumm» henviste til oss selv, eller spydig til politifolkene. Men det var underordnet, for vi «kom her» taktfast og kraftfullt. I flere timer, faktisk. – I det straks og senere berømte «Hammersborg-slaget». Slagene kom mest fra politiet. Midt ute i mølja i Akersgata, under løpingen frem og tilbake, husker jeg å tilfeldigvis ha sett rett inn i øynene på en jente i det en politimann til hest meiet til henne bakfra med ridepisken på langs over skallen. Fokuset i blikket hennes blaffet bort, og hun sjanglet noen skritt, før noen heldigvis grep tak og støttet henne unna. Sjokk bare å se. Men en del av oss slo tilbake, presset og dyttet politimenn, så lenge det gikk.

    Alle cellene på gamle, råtne, daværende Grønland politistasjon ble etterhvert så fulle av fortsatt «Ole Brumm»-syngende skoleelever og sympere – hundrevis av dem – at politiet til vår forbløffelse begynte å slippe folk løs igjen. (Den gangen fantes også «4-timers»-regelen for innbringelse «for forstyrrelse av ro og orden» og begrenset hvor lenge politiet kunne holde folk uten siktelse. Så Grønland politistasjon ble beleiret av folk som høylydt krevde regelen fulgt.)

    Det ble etterhvert den største politiaksjonen i Norge etter annen verdenskrig – meldte avisene i dagene etter. Det hersket snart i praksis unntakstilstand i store deler av Oslo sentrum. Folk ble arrestert (jada, «pågrepet») så langt unna som ved den «amerikanske» (USAske) ambassaden. Folk som kom ut fra julebord langs Akersgata opplevde å gå rett i glefset på frittløpende politi-schäfere.

    Sent på natten – da politiet hadde vunnet og terroren hersket – så jeg selv en pyntet mann i tredelt dress gående utenfor Postens bygg rett over gaten for skolen, nøle noe uforstående da en politimann ropte til ham. Og snutefyren slapp bikkja – bare slapp båndet. Så dyret jumpet fram, og beit seg straks inn i leggen på mannen, som etter helt forfeilede forsøk på protest snart spurtet nedover gaten i sjokk. Med villdyret etter. Og med damen hans i kjole etter det igjen. Paret skjønte helt klart ikke, begrep ikke, hva de skulle tro om det som skjedde dem. De ante sikkert ikke hva som hadde pågått i gaten siden de hadde gått inn på julebordet om ettermiddagen en gang. Forvirringen deres var total, da hund og politi uten videre gikk løs på dem mens de gladlynt vandret nedover fortauet.

    Det var ville scener å bivåne i gatene der hele natten. Men da noen av oss rundt midnatt gikk opp i Dagbladets redaksjon – den gang i Akersgata 49 – og ba noen journalister komme ut og se på tilstandene, svarte de bare at de hadde hørt om det alt – trodde de – og alt om det, og trengte ikke mer stoff om saken. Og dessuten var avisen allerede ferdig satt,,, Sjokkene satt tett for skole-eleven meg den natten. Men jeg sjokket videre, lett blasert etterhvert. – Noen av oss hadde nemlig tatt en pause midt i tumultene, og gått opp ved søylegangen bak Deichmannske og røyket en pipe mens vi nonchalant skuet ned utover begivenhetene. Uvirkeligheten hadde få grenser den kvelden.

    Mange av de innbrakte som slapp ut strømmet rett tilbake til Akersgaten – og fortsatte slaget (!) – Ære være dem forunt, for å besnære og inspirere.

    I mellomtiden, under slaget, stilte AKP’erne med resten av sitt sleng seg på linje helt øverst i Akersgaten, trygt unna i lyskrysset foran Domkirken, der det var heller tynt med poltifolk. Der sto de og ropte sine fine slagord, uskadd og utenfor politikøllenes rekkevidde. Inntil de tuslet i ly på Arkitekthøgskolen i St. Olavs gate, rett ved. Der var AKP’erne samlet og holdt «oppsummeringsmøte».

    Mens nede i Akersgaten rundt Hammersborg fortsatte skolegatekampene mot politiet – ledet av daværende ordenpolitisjef – senere narkosjef, kriminalsjef og visesnute-sjef i Oslo – Arne «Barne Buse» Huuse, iført ridebukser og ridestøvler, og pisk til dirigentstokk og slagvåpen.

    Jeg vet godt hvor AKP’erne gikk i ly, for noen av oss hørte om hvor de var, og tok en tur opp for å be om forsterkninger til gateslaget som fortsatt pågikk. «M’neeeei…» – møtet var viktigere. Mente de.

    Jeg hatet AKP’ere av et fullt hjerte lenge etter den kampnatten. Dessverre. Selv om vi, før den tid, visstnok skulle være på samme parti av en type – opposisjonell, maktkritisk venstreside. Men å være på AKP’ernes «parti» ble fra den kvelden bare skammelig.

    Og AKP’erne innrømmet «feilen», kostnadsfritt for dem, kort senere. Begrepet «sjølkritikk» som hersketeknikk og unnvikelsestaktikk, oppsto da. AKP’erne la seg litt flate og trakk seg tilbake. Men hevdet at de tok det de flott kalte «sjølkritikk» for sin svikt bokstavelig talt i kampens hete, og mente at dermed var diskusjonen og kritikken over. Så vi andre kunne bare holde kjeft og slutte å klage. For AKP’erne hadde analysene klare og visste best. – Det viste «sjølkritikken», ifølge dem.

    De var ikke feige – svikten var bare et lite «oppsann», mente de tydelig. Som om det var et øyeblikks ubetenksomhet, ikke en de facto sabotasje midt i en viktig aksjon. Kun et mindre hikk i anal-ysene – som noen vittigperer, med alternativ ordtrykkfordeling, deretter begynte å kalle AKP’ernes «sjølkritikk».

    Hah!

    Slik drepes tilliten innad i å danne en «massebevegelse». – Ikke helt samhold, det der.

    *

    Derfor er jeg desto mer glad for at Steigan nå skriver og foredrar så viktig og bra. Vennligst fortsett sånn. 🙂 – Mange flere (gjerne meg blant dem) burde hatt samme oversikter, innsikter og oppletingsferdigheter kombinert med stor arbeidskapasitet!-). Tror Steigan har rett i at det skal forbløffende få til for å påvirke forbløffende mange, om stoffet bare er relevant og ærlig nok. For den ugne følelsen av at både den norske kulturen og verdenskulturen ikke kan henges på greip, er vidspredt – i alle politiske hjørner.

    (Selv går jeg i disse valgkamptider rundt med lyseblå sokk på venstre sides fot, og mørkeblå på høire, som en subtil humoristisk politisk påpekelse. – Og det er kjempegøy å svare når noen tør spørre… ;-D )

  3. «– Vil kun føye til (til foredragets pkt. 4) at en massebevegelse til motarbeidelsen av krig krever ikke bare analyser, men også – og aldri det ene uten det andre – en positiv visjon. – Analyse uten positiv visjon er retningsløst, og positiv visjon uten analyse er meningsløst.»

    Jeg fortsetter å mene at denne visjonen heter lommedemokratiet!

    Enig i at foredraget var fengslende, hvor Steigan fletter sammen de store sammenhengene på en unik måte. Selv fikk jeg ikke sove i natt, og stod opp en liten tur. Tenker for mye på hva slags kamera jeg skal kjøpe. Etter å ha studert nye kameratester så jeg at Steigan hadde postet et nytt foredrag, og klarte ikke slutte før jeg hadde sett ferdig kl. 2 i natt. Den eneste dette kan sammenlignes med er Håkon Sæteråsen, tidligere vekkelsespredikant fra Nord-Hurdal, som kjørte sin svarte corvett moped til han døde og tilbrakte somrene med fiskestanga og bibelen rundt i de mange stille tjern på Totenåsen, før storflyplassen kom og ødela stillheten.

    Helt utrolig hvordan elitene bruker media og retorikk til å massehjernevaske folk og politikere, en form for masselobotomi. Aldeles vanvittig å provosere fram en atomkrig mot Russland slik elitene nå gjør. Norge blir liggende midt i kryssilden og er et selvsagt mål. Alt dette for å partere Russland og Kina og slik gjøre USA til evig hegemon over det eurasiske kontinent. For annen mulighet for å bevare USAs enerådende posisjon, finnes ikke.

    Og midt oppe i dette installerer folk Windows 10 og lar seg overvåke totalt: http://cointelegraph.com/news/115134/windows-10-a-serious-threat-to-bitcoin-privacy

    Windows 10 er som å plassere et overvåkningskamera på soverommet.

  4. Erkedruiden gir gode råd i denne ukas essay.

    – The Last Refuge of the Incompetent: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/08/the-last-refuge-of-incompetent.html

    «The first and most essential step in the transformation of any society is the delegitimization of the existing order. That doesn’t involve violence, and in fact violence at this first stage of the process is catastrophically counterproductive—a lesson, by the way, that the US military has never been able to learn, which is why its attempts to delegitimize its enemies (usually phrased in such language as “winning minds and hearts”) have always been so embarrassingly inept and ineffective. The struggle to delegitimize the existing order has to be fought on cultural, intellectual, and ideological battlefields, not physical ones, and its targets are not people or institutions but the aura of legitimacy and inevitability that surrounds any established political and economic order.

    Those of my readers who want to know how that’s done might want to read up on the cultural and intellectual life of France in the decades before the Revolution. It’s a useful example, not least because the people who wanted to bring down the French monarchy came from almost exactly the same social background as today’s green radicals: disaffected middle-class intellectuals with few resources other than raw wit and erudition. That turned out to be enough, as they subjected the monarchy—and even more critically, the institutions and values that supported it—to sustained and precise attack from constantly shifting positions, engaging in savage mockery one day and earnest pleas for reform the next, exploiting every weakness and scandal for maximum effect. By the time the crisis finally arrived in 1789, the monarchy had been so completely defeated on the battlefield of public opinion that next to nobody rallied to its defense until after the Revolution was a fait accompli.

    The delegitimization of the existing order is only the first step in the process. The second step is political, and consists of building a network of alliances with existing and potential power centers and pressure groups that might be willing to support revolutionary change. Every political system, whatever its official institutional form might be, consists in practice of just such a network of power centers—that is, groups of people who have significant political, economic, or social influence—and pressure groups—that is, other groups of people who lack such influence but can give or withhold their support in ways that can sometimes extract favors from the power centers.

    In today’s America, for example, the main power centers are found in what we may as well call the bureaucratic-industrial complex, the system of revolving-door relationships that connect big corporations, especially the major investment banks, with the major Federal bureaucracies, especially the Treasury and the Pentagon. There are other power centers as well—for example, the petroleum complex, which has its own ties to the Pentagon—which cooperate and compete by turns with the New York-DC axis of influence—and then there are pressure groups of many kinds, some more influential, some less, some reduced to the status of captive constituencies whose only role in the political process is to rally the vote every four years and have their agenda ignored by their supposed friends in office in between elections. The network of power centers, pressure groups, and captive constituencies that support the existing order of things is the real heart of political power, and it’s what has to be supplanted in order to bring systemic change.

    Effective revolutionaries know that in order to overthrow the existing order of society, they have to put together a comparable network that will back them against the existing order, and grow it to the point that it starts attracting key power centers away from the network of the existing order. That’s a challenge, but not an impossible one. In any troubled society, there are always plenty of potential power centers that have been excluded from the existing order and its feeding trough, and are thus interested in backing a change that will give them the power they want and don’t have. In France before the Revolution, for example, there were plenty of wealthy middle-class people who were shut out of the political system by the aristocracy and the royal court, and the philosophes went out of their way to appeal to them and get their support—an easy job, since the philosophes and the nouveaux-riches shared similar backgrounds. That paid off handsomely once the crisis came.

    In any society, troubled or not, there are also always pressure groups, plenty of them, that are interested in getting more access to the various goodies that power centers can dole out, and can be drawn into alliance with a rising protorevolutionary faction. The more completely the existing order of things has been delegitimized, the easier it is to build such alliances, and the alliances can in turn be used to feed the continuing process of delegitimization. Here again, as in the first stage of the process, violence is a hindrance rather than a help, and it’s best if the subject never even comes up for discussion; assembling the necessary network of alliances is much easier when nobody has yet had to face up to the tremendous risks involved in revolutionary violence.

    By the time the endgame arrives, therefore, you’ve got an existing order that no longer commands the respect and loyalty of most of the population, and a substantial network of pressure groups and potential power centers supporting a revolutionary agenda. Once the situation reaches that stage, the question of how to arrange the transfer of power from the old regime to the new one is a matter of tactics, not strategy. Violence is only one of the available options, and again, it’s by no means always the most useful one. There are many ways to break the existing order’s last fingernail grip on the institutions of power, once that grip has been loosened by the steps already mentioned.»

  5. I forhold til det økonomiske sammenbruddet i USA har jeg lyst til å trekke frem en underliggende faktor som aldri ser dagens lys i mainstream presse. Det handler om det faktum at staten USA betaler renter til et privat kartel når staten skal generere mer penger inn i det økonomiske systemet. Hvorfor bl.a. dette er så skadelig for økonomien, og løsningen – blir grundig beskrevet i dokumentarfilmen The Secret of Oz. Dokumentarfilmen kan bl.a. sees her. Jeg har i bloggposten også lagt ut noen andre interessante videoer som setter søkelyset på noen andre mekanismer i hvordan banksystemet opererer. Hvis man ikke forstår disse underliggende problemene, vil man aldri få økonomien på rett kjøl igjen.

    Med nytt syn på økonomien:
    http://www.monsanto.no/index.php/no/okonomiske-muligheter/231-med-nytt-syn-pa-okonomien

    • Det er nok ikke snakk om å «få økonomien på rett kjøl igjen»
      Det dreier seg om å beholde kontrollen over pengetrykkingen og rentene. Selve slavesystemet.
      Og om å holde forestillingen, leiesvennene, våre «økonomer», har innbilt oss ; at penger/verdensvalutaen (tall/fiktiver)) er viktigere enn hoder og hender for en nasjon.
      * De som styrer det økonomiske systemet ( med renter) styrer politikken, lokalt og globalt.*

  6. http://www.derimot.no/blog/er-imperiet-i-ferd-med-%C3%A5-sprekke-opp

    *De neokonservative er galne psykopater som er villig til å ødelegge Jorden for at USA skal kunne ha hegemoniet.*

    Skjønt begrepet «neokonservative» er noe ullent. Det er bakmennene som styrer FED ( for tiden stasjonert i USA) og verdensøkonomien , med renteslaveriet, som er de galne hundene/rottene.
    Disse har i århundre hatt som mål: En verden/EN LEDER, – og En valuta.

    * De som styrer det økonomiske systemet styrer politikken, lokalt og globalt.*

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.