Noen av verdens fineste vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere har bekjent seg til islam. Jeg har
beundret den muslimske kunsten i Córdoba, Granada, Istanbul og Esfahan. Jeg har med stor glede latt meg inspirere av humanistiske muslimske filosofer som Ibn Rusjd eller diktere som Ibn Al-Arabi, Hafez, Saadi og Omar Khayam. De store muslimske matematikerne og astronomene lyser fortsatt på vitenskapens stjernehimmel, som de stjernene de studerte og satte navn på. Men jihadistene som brenner bøker og helligdommer og myrder for fote har like lite felles med disse intellektuelle gigantene som Mussolini hadde med Leonardo da Vinci.
Wahhabistene og jihadistene står for et menneskesyn og en samfunnsmodell som i ett og alt tramper på og håner det beste i den muslimske kulturen. Det lar seg ikke gjøre å forene Rumis budskap om at kjærligheten er universets drivkraft med holdningene og handlingene til en Mokhtar Belmokhtar.
Å fordømme dagens islamister og jihadister er derfor samtidig et forsvar for det beste ved den humanistiske sida ved den muslimske kulturen. Å tie om jihadistenes ultrareaksjonære budskap og deres menneskefiendtlige handlinger er derfor også å forråde de beste humanistiske tradisjonene etter slike lysende storheter som Ibn Rusjd og Hafez.
Les også:
Fem av forbildene til Islamnet
Hva ønsker den islamske staten å oppnå?